Nesten på årsdagen for det kriminelle overfallet på Irak i 2003, iverksatte imperialistmaktene fly- og rakettangrep mot Libya. Krigspropagandaen er like løgnaktig og falsk nå som den var i 2003, selv om det denne gangen skjer med et FN-mandat som «autoriserer medlemsstater […] å treffe alle nødvendige tiltak for å håndheve overholdelse av flyforbudet». En formulering som krigsmaktene fritt tolker til å handle om langt mer enn en flyforbudssone.

Nei til fremmed intervensjon!Krigen er satt i gang under dekke av at angriperne skal «beskytte sivilbefolkningen». Alle som ikke er blindet av krigspropagandaen kan se at det er nøyaktig det motsatte som skjer: Franske Mirage-jagere slapp 19. mars bomber over Benghazi og Tripoli, mens Storbritannia og USA har sendt minst 110 Tomahawk-raketter mot libyske mål. Søndag ettermiddag var minst 64 drept i angrepene. Blant annet skal flere sykehus være ramma.

Våpenhvile ignorert

Angrepene skjedde til tross for at regjeringa i Tripoli umiddelbart etter at sikkerhetsrådets resolusjon ble kjent, erklærte ensidig våpenhvile og dermed imøtekom det første punktet i sikkerhetsrådets Resolusjon 1973 (2011).

De franske og amerikanske angrepene ble like fullt gjennomført, og den libyske statens kunngjøring om våpenhvile ignorert. Allerede her brøt «koalisjonen av villige» sin egen resolusjon og avslører at krigen har helt andre mål enn «vern av sivile liv».

Frankrike og Storbritannia har stilt seg i spissen for krigen mot sine gamle koloniområder. Det var disse to statene som presset på for å tvinge igjennom en resolusjon i sikkerhetsrådet. Et noe mer nølende USA sluttet seg til.

Den arabiske liga protesterer

En vesentlig del av det politiske og diplomatiske forarbeidet var å presse Gulfstatene og Den arabiske liga til å stille seg bak kravet om en flyforbudssone over Libya. I resolusjonsteksten blir de arabiske statenes og Den arabiske ligaens rolle kraftig understreket. Ideen var å la flystyrker fra Qatar eller Saudi-Arabia innlede angrepene for å gi krigen et «arabisk» tilsnitt.

Denne planen slo åpenbart feil, ettersom Frankrike og anglo-amerikanerne trykket på avtrekkeren først. Den arabiske støtten er i ferd med å svinne fra krigens første dag:

«Det som skjer er noe annet enn målet vi hadde om å innføre en flyforbudssone. Det vi ønsket var at sivile libyere skulle bli beskyttet, ikke bombet av Vesten», sier leder av Den arabiske liga, Amr Moussa.

Den afrikanske union (AU) har fra sitt møte i Mauretania krevd umiddelbar stans i angrepene på Libya. Allerede den 10. mars avviste freds- og sikkerhetsrådet i AU alle forslag om fremmed intervensjon mot landet. Men «de regionale aktører» er åpenbart uinteressante når de ikke danser etter imperialistmaktenes pipe.

Splittelse i NATO

Russland, Kina og en rekke land i Latin-Amerika har advart og uttrykt sterk uro over det som skjer. Heller ikke i NATO er det enighet. Tyskland nektet å støtte resolusjonen i Sikkerhetsrådet. Tyrkia og Bulgaria uttrykker seg stadig skarpere imot, og har foreløpig torpedert planene om å gjøre aggresjonen til en NATO-operasjon. Men det er bare et spørsmål om dager før tyrkerne bankes på plass.

– Tyrkia vil aldri rette våpen mot Libyas folk. Statsminister Erdogan.

– Det er utenkelig for oss at våre soldater skulle slippe bomber over libyere, sier statsminister Erdogan ifølge den tyrkiske avisen Hurriyet. – Tyrkia vil aldri rette våpen mot Libyas folk , sa han nylig på et møte i regjeringspartiet AKP. Bulgarias statsminister Boyko Borissov har klart sagt at målet for koalisjonens angrep er å få kontroll over Libyas oljeressurser. – Jeg vil ikke sende pilotene våre ut på et slikt eventyr, sa Borissov i et intervju med fjernsynsstasjonen TV7 mandag. – Interessene bak operasjonen i Libya dreier seg i stor grad om hvem som skal utnytte landets oljekilder, la han til.

Storbritannia og USA øker nå presset for å gjøre aggresjonen til en NATO-krig. USA prøver å nedtone sin rolle og har dessuten spent krigsmaskinen sin til bristepunktet. Det har imidlertid ingen betydning for kommandolinjene. En amerikansk admiral leder uansett operasjonen.

Norge snur kappa

I forrige uke kunne man la seg lure til å tro at den norske regjeringa var blitt mindre krigsgal etter erfaringene i Irak og Afghanistan. Utenriksstatsråd Jonas Gahr Støre manet til forsiktighet og advarte mot vestlig innblanding, mens statssekretær Espen Barth Eide sa at «det er viktig at libyerne må lage sin egen revolusjon». Usedvanlig klok tale til å komme fra norsk utenriksledelse. Derfor kunne det jo ikke vare.

Norge har ikke våget å følge Tysklands linje. Straks USA lot seg overtale av Frankrike og Storbritannia og kastet seg med på krigstoktet, har regjeringa løpt beina av seg for å stille med «bidrag». – Norge vil ta ansvar, sa statsminister Stoltenberg og ilte til sin kollega «lille Napoleon» Sarkozy i Paris for å tilby sine tjenester. I motsetning til Bulgaria, sender Norge «pilotene våre ut på et slikt eventyr» der verken endemål eller kommandoforhold er klarlagt.

Her er noe av hva statsminister Stoltenberg presterte å si på møtet hos den krigsgale franske president Sarkozy den 19. mars:

«For å seire kreves det vilje, utholdenhet og oppofrelse.
Vi gir vår udelte støtte til arbeidet som FNs generalsekretærs spesialutsending legger ned for å finne en bærekraftig og fredelig [sic] løsning på krisen.
Selv om makt alene ikke vil være tilstrekkelig, hender det at det internasjonale samfunnets kollektive vilje må tvinges igjennom med militære midler. Mens vi er samlet her, er Norge derfor i ferd med å klargjøre relevante kapasiteter fra Luftforsvaret for oppgaven, inklusive seks kampfly. […]
Dette er et sannhetens øyeblikk. Historien vil avsi sin dom over oss på grunnlag av våre handlinger nettopp i disse dagene».

Det siste har Stoltenberg rett i.

SV åpner for bakkestyrker

Norske F-16 fly deltar aktivt i angrepskrigen. Foto fra wikimedia.«Kapasitetene» består av en skvadron F-16 fly og en stab av 120 piloter, teknikere, sikkerhetspersonell og presseoffiserer. Norske kampfly har ikke deltatt i krigsoperasjoner siden de var stasjonert i Afghanistan i 2006. Men nå skal den norske regjeringa vise at den er like pro-aktivt aggressiv som den danske, som allerede har en flystyrke på plass på Sicilia. De norske flyene skal være mer teknisk avanserte, og kan derfor være førstevalg for operasjonsledelsen i gjennomføring av angrepsoppdrag. Allerede 24. mars var jagerbomberne i full aksjon over libysk luftrom. De står direkte under amerikansk kommando.

Hele Stortinget støtter denne aggressive angrepskrigen, fra FrP til SV.  Nestleder i SV, Bård Vegar Solhjell kaller FN-resolusjonen «positiv og nødvendig» og legger overfor NTB til at «eventuelle forslag om å sette inn bakkestyrker må vurderes svært nøye». Slik taler en sann imperialistisk håndlanger.

Hele FN-argumentasjonen har ramlet sammen fra første dag, noe reaksjonen fra Den arabiske liga viser. De krigførende statene, i hovedsak NATO-land, bidrar for hver bombe til å styrke og bygge opp om legitimiteten til Muammar Gaddafis regime. De «hjelper» ikke, men undergraver og kompromitterer de folkelige kreftene i Libya som vil ha et fritt, uavhengig og demokratisk Libya. Dét kan aldri oppnås i samspill med imperialismen og dens gamle kolonimakter.

I den grad Gaddafi-regimet oppfyller løftet om å dele ut våpen til hele folket, bør enhver patriotisk libyer først kjempe mot invasjonsstyrkene. Deretter kan våpnene vendes mot Gaddafi. Et oppsplittet Libya underlagt nykoloniale løpegutter for NATO-herrer, betyr alt annet enn frihet og demokrati. Skulle dette siste bli utfallet, er det en hån mot folkeopprøret og de mange ofrene for Gaddafis regime og imperialistenes terrorbombing.

  • Stopp bombekrigen mot Libya!
  • Støtt det libyske folkets kamp for demokrati og mot invasjonsstyrker!
  • Alle norske styrker ut! Hent soldatene hjem!

Les flere artikler på kpml.no

bryggesolidarity

En ny kraftfull markering mot det omfattende streikebryteriet på Tromsø havn pågår denne helga.

Klubber og foreninger fra resten av landet slutter opp for å vise sin solidaritet med sjauerkameratene i Tromsø som har vært i konflikt i over et halvt år.

LOs holdning er avgjørende for om regjeringa legger ned veto mot EUs forslag til tjenestedirektiv. Det er derfor en delseier når representantskapet krever mer konsekvensutredning.

Stopp Bolkestein (Tjenestedirektivet) Presset fra en lang rekke fagforbund, partier og andre organisasjoner har ikke vært uten resultat. På sitt representantskapsmøte den 27. februar krevde LO enstemmig mer utredning og en konsekvensanalyse:
«LO krever at Regjeringen foretar en grundig konsekvensanalyse av hvilke virkninger tjenestedirektivet vil få i Norge med henblikk på arbeidsrettslige spørsmål og aktuelle tiltak mot sosial dumping samt mulighetene for å løse samfunnsmessige oppgaver gjennom offentlig sektor.

LO forutsetter at tjenestedirektivet sendes ut til ny og endelig høring etter at konsekvensanalysen er offentliggjort og før Regjeringen tar standpunkt til direktivet», sier representantskapet blant annet i sin uttalelse.

Dette var et bra vedtak sett i lys av LO-toppens mislykka forsøk på å kuppe gjennom et ja til direktivet den 20. november i fjor.

IntroduksjonDette er en lett bearbeidet artikkel fra 2001. Den var et innspill til diskusjonen i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner om arbeiderklassen i dag. Innspillet tar blant annet opp spørsmålet om endringer i verdiskapningsprosessen og spørsmålet om hvordan tilsynelatende ikke-produktive sektorer likevel kan generere enorme profitter for kapitalen.

I det følgende vil vi rette oppmerksomheten mot noen særlige områder som ikke er framhevet i dokumentet Arbeiderklassen i dag. * Våre bemerkninger er ikke å anse som endelige konklusjoner, men som betraktninger vi mener trenger til ytterligere undersøkelse og diskusjon.

Hundrevis av Renault-arbeidere okkuperte fabrikken i Bursa 15. mai. Foto: Jacob Resneck/FSRN.Hundrevis av Renault-arbeidere okkuperte fabrikken i Bursa 15. mai. Foto: Jacob Resneck/FSRN.Gjennom en to uker lang «ulovlig» konflikt har 25 000 tyrkiske metallarbeidere satt de legalistiske fagforeningene til side og vist at de vil ha en kjempende fagbevegelse på klassekampens grunn.

Erfaringene de har høstet har gyldighet også utenfor Tyrkia.

Forholdene ligger utmerket til rette for å vinne kampen. Men det vil være livsfarlig å ta seieren på forskudd.

Alt tyder på at det går mot et samordna oppgjør med forbundsvise tilpasninger. Spørsmålet om avtalefesta pensjon (AFP) kommer til å stå helt sentralt. Forbund som tradisjonelt har gått inn for forbundsvise forhandlinger, vil nå ha et samordna oppgjør for å tvinge gjennom pensjonskravet.

Resultatet av forhandlingene i mellomoppgjøret mellom LO og NHO ble et nytt tyggegummitillegg (en pakke tyggis er det eneste du får for kr 7,50 om dagen).

Ei krone - og rett til å forhandle den bort!Enda verre er det at forhandlingsresultatet innebærer et generalangrep på grunntanken bak kollektive avtaler og sentrale forhandlinger.

Marxismens vitenskapelige tyngde og Marx' sin arbeidsverditeori er anerkjent langt ut over kommunistenes rekker. LO-forbundet Handel og Kontor har for eksempel laget ei god og lettfattelig framstilling av arbeidskraftverdien og hva lønnskamp egentlig går ut på, som vi har sakset fra.

Skjønt det går an å peke på et par unøyaktigheter og begrepsbruk som arbeidstakere osv., så er dette blant de aller beste populariserte framstillingene av dette spørsmålet vi har sett på norsk.

Det var stinn brakke på Caféteateret i Oslo under solidaritetsmøtet for de streikende bryggearbeiderne onsdag 8. januar.

Bloggeren «Bryggesjauerfrue» Silje Kjosbakken høsta stormende applaus.Blogger og  «Bryggesjauerfrue» Silje Kjosbakken høsta stormende applaus. Foto: R.Hvis ledelsen ved Risavika terminal i Stavanger og styreleder Stillulf Karlsen i Oslo Havn KF har satsa på at bryggearbeiderne ville stå aleine, så har de forregna seg. De mange appellene fra inn- og utland og det stappfulle møtelokalet levna ingen tvil om at havnearbeiderne kan regne med stor og økende støtte i konflikten som pågår, uansett hvor lenge den måtte vare.

Kommunistisk plattform, som Revolusjon aktivt støtter opp om, oppfordrer til å stemme nei til det anbefalte meklingsforslaget i NHO/LO oppgjøret.

Avtaleforslaget er skreddersydd for å redde Stortingets råtne pensjonsforlik fra å bli undergravd ved en videreføring av dagens Avtalefestet pensjon (AFP). Ei slik videreføring av prinsippet bak AFP er nettopp det som var og er fagbevegelsens hovedkrav, og som ble slått fast av LO-kongressen i 2005.

Oppgjøret er en seier for regjeringa og for NHO. Kortsiktig for NHO og langsiktig for regjeringa. Folk født etter 1963 er de store taperne og dem blir det sjølsagt stadig flere av, mens de som er født før 1963 blir det færre av, sier KPML.

Fagorganiserte landet over trosser LO-advarsler og trår til for å støtte bryggesjauerne.

Fra solidaritetsmarkering for bryggesjauerne i april.LO sentralt og en lang rekke fagforbund har gjennom uttalelser støtta kampen som havnearbeiderne har ført i mer enn et halvt år for tariffavtaler og til forsvar for sin fortrinnsrett til laste- og lossearbeid. Det skyldes at støtten til havnearbeiderne blant menige LO-medlemmer i alle bransjer, er massiv.

Men det har stort sett blitt med den verbale støtten fra Youngstorget, til tross for at havnearbeiderne er ute i en tariffrettslig «lovlig» konflikt. For når havnearbeiderne i Tromsø, sammen med LOs egen lokalavdeling, har gått til aksjoner mot streikebryteri på Tromsø havn, har LO sentralt sørget for å «ta avstand», trolig etter krav fra NHO. Ledelsen i Norsk Transportarbeiderforbund har følt seg pressa til å gjøre det samme.

Valgkampen og valget er overstått. Også de «rødgrønne» har i praksis gitt opp anstrengelsene for å bevare jobbene ved Union Skien. Arbeiderne må – som alltd – stole på seg sjøl og på klassesolidariteten.

Hjelmer mot kupongklippereNorske Skog-ledelsen og selskapets styre står fast på sitt. Bedriftsforsamlinga fatter endelig vedtak den 4. oktober. De eneste som kan snu flertallet, er trolig skogeierne, som tilsammen sitter på rundt en femtedel av Norske Skog-aksjene. Men også et flertall av de «nasjonale» grunneierne, vil etter alt å dømme følge konsernledelsen.

Husk Viking Askim!
Under valgkampen utspilte det seg en «rørende» omsorg for arbeidsplassene ved Union. Samtlige partier sendte sine toppkandidater i flokk og følge til Skien, og alle skulle «kjempe for arbeidsplassene» og det lokale næringslivet. Så får vi se hva det betyr når den rødgrønne regjeringa skal følge opp sine løfter. LO-ledelsen har allerede krevd minst en plass i regjeringa, med næringsministeren som førstevalg.

Det kan være god grunn til å minne om hvordan det gikk da LO-sekretær Ole Knapp som industriminister i 1991 skulle redde de fem hundre arbeidsplassene ved Viking dekk i Askim fra nedlegging. Fabrikken ble nedlagt, og Knapp ble skarpt kritisert for ikke en gang å ha brukt ervervsloven aktivt.

Ervervsloven
Ervervsloven ble opphevet i 2002 av Bondevik-regjeringa. Det ble da satt sluttstrek for konsesjonsplikt og andre lovreguleringer i forbindelse med oppkjøp og investeringer i Norge. «Opphevelse av ervervsloven innebærer at det settes en sluttstrek for 110 års lovregulering på dette området», skrøt daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen.

Konkurransetilsynet
Enkelte satte sin lit til det felleskapitalistiske kontrollorganet Konkurransetilsynet. RV ba tilsynet granske Norske Skog. 28. september forelå «dommen»: Tilsynet har kommet til at Norske Skog ikke opptrer i strid med konkurranselovens forbud mot misbruk av sin dominerende stilling. – Norske Skog må stå fritt til å restrukturere sin virksomhet for å sikre mer effektiv drift, sier Konkurransetilsynet. Det betyr at Norske Skog heller ikke kan pålegges å selge til Petter Stordalen eller andre 'interessenter'.

Kapitalistenes lovverk er lagd for at kapitalistene skal kunne gjøre hva de vil. For arbeidsfolk gjelder bare det som Rudolf Nilsen sa: Tvers igjennom lov til seier.

En hilsen til Roar - underskrifterFagorganiserte landet over krever at LO ikke sviker AFP-kampen.

  • Last ned underskriftsliste her
  • eller skriv deg på på nettet her 
Byggeplass. Illustrasjonsfoto CC BY billjacobus1
Byggeplass, Houston. Illustrasjonsfoto av deed_bybilljacobus1
Selvaagbygg gikk på et nederlag da de prøvde å omgå ansiennitetsprinsippet.

I en enstemmig dom fra Oslo tingrett ble det tap for Selvaagbygg. Dermed er oppsigelsene til de seks bygningsarbeiderne ugyldige. Dette er en viktig seier for for de seks som gikk til sak mot Selvaagbygg, sier Oslo Bygningsarbeiderforening.

Skandalene rundt vikarbyråene og deres tyning av de ansatte vil ingen ende ta. Og virksomheten er slett ikke begrensa til privat eldreomsorg, den begynner å bli altomfattende.

Stadig flere offentlige virksomheter, kommuner og ikke minst skolene, baserer sin daglige drift på kjøp av tjenester fra såkalte bemanningsbyråer av Adecco-typen. Dels er dette ledd i det reaksjonære mantraet om New Public Management, dels skyldes det at offentlige virksomheter har så stramme budsjetter at de er redde for å ansette folk i faste stillinger med de arbeidsgiverforpliktelsene som automatisk følger med.

Politisk streik den 18. januar: Det ble en mektig mønstring onsdag ettermiddag da tusenvis av fagorganiserte krevde at regjeringa legger ned veto mot at vikarbyrådirektivet til EU blir innført i Norge.

Den politiske streiken ble rundet av i Oslo med et entydig krav om veto fra den faglige mønstringa foran Stortinget 18. januar.I Oslo ble den politiske streiken mot vikar-byrådirektivet rundet av foran Stortinget.I Oslo trosset fire tusen fagorganiserte snøkavet på Youngstorget, i byparken i Stavanger demonstrerte to tusen til tross for regn og møkkavær, i Trondheim stilte 1600 på torget. Og så videre landet rundt.

Det samla tallet på streikende var langt, langt større enn dette. Det er en historisk sterk faglig protest mot EU-tilpasninga og trusselen mot faglige rettigheter som følger av denne politikken.

Likevel har det vært påfallende medietaust i NRK, TV2 og de store borgeravisene. Man skulle tro de alle hadde fått referatforbud.

Etter at hovedoppgjørene innenfor NHO, kommune, staten og NAVO stort sett er kommet i mål, er hovedkonklusjonen at årets forbundsvise oppgjør har gitt et brukbart resultat for mange, sjøl om det var mulig å hente ut atskillig mer i flere bransjer.

De som fortjener størst takk fra hele fagbevegelsen for å ha gått i spissen for overordna krav, er sannsynligvis sjukepleierne – som markerte kampvilje allerede i januar – og ikke minst hotell- og restaurantarbeiderne, som har frontet kampen for ubekvemstillegg.

Takk til hotell- og restaurantarbeiderne!

Hotell- og restaurantarbeidere 1. mai 2002. Foto: RevolusjonNatt til 17. mai fikk Norsk Hotell- og Restaurantarbeiderforbund (HRAF) gjennomslag for sine hovedkrav når det gjaldt tillegg for ubekvem arbeidstid. Det skjedde etter fem uker i streik, der motparten NHO og HSF sto steilt på sine prinsipper om mer «fleksibilitet». I stedet fikk de seg en på trynet: HRAF greide ikke bare å øke kronetilleggene, men også å utvide natta med en time. Resultatet av uravstemninga vil foreligge den 7. juni.

HRAF har vært i harde kamper flere ganger de siste åra, og har på mange måter gått i spiss for hele fagbevegelsen. Ved årets oppgjør skilte forbundet seg ut ved å stille offensive krav (økt betaling for skift og overtid), mens de fleste andre forbundene førte en defensiv kamp imot NHOs forsøk på å uthule normalarbeidsdagen. Etter hvert forsto stadig flere at hotell- og restaturantarbeiderne førte en kamp på vegne av alle, der et nederlag kunne få farlige konsekvenser for alle fagorganiserte. Derfor strømmet også støtten inn til HRAFs slunkne streikekasse. NKF ga en million kroner, Handel og Kontor en halv million, Transport 250.000 osv. Målt per medlem var det Norsk Lokomotivmannsforbund som gravde dypest i lommene. Også YS-forbundet Prifo ga 10.000 kroner, og viste konkret solidaritet under streiken.

Skammelig fra Fellesforbundet

Det rikeste av alle LO-forbund, Fellesforbundet, skilte seg derimot ut i motsatt retning. Fellesforbundet, som omfatter store deler av industrien samt byggfagene, ytte ikke så mye som ei krone til kollegene i Hotell- og restaurant. Og det etter at eget oppgjør allerede var i havn. Forbundsleder Kjell Bjørndalen «begrunnet» dette standpunktet med at det dreide seg om et forbundsvist oppgjør. Ifølge Bjørndalens logikk betyr forbundsvise oppgjør at ethvert forbund må seile sin egen sjø, og ikke kan forvente solidaritet fra resten av fagbevegelsen! Klubber og foreninger i Fellesforbundet, hvorav flere støttet de streikende fra egne foreningskasser, bør sørge for at Bjørndalen og den øvrige forbundsledelsen blir tatt i skole for denne hårreisende holdninga. Var Bjørndalen mest redd for at hotell- og restaurantarbeiderne skulle greie å tilkjempe seg en bedre avtale enn den malen som var lagt av Fellesforbundet i forhandlingene med NHO?

NAVO har gitt bedre forhandlingsposisjon

I år har mer enn 150.000 fagorganiserte i bedrifter med en eller annen offentlig tilknytning for første gang hatt reell streikerett, etter at de har kommet over i NAVO-området. Som vi vi skrev tidligere i vår vil «overgangen til NAVO på mange måter styrke streikevåpenet og gi større innflytelse og makt på egne tariffavtaler» der det finnes et aktivt grunnplan. (Se artikkelen om NAVO fra Revolusjon nr. 24) Det har også blitt resultatet for eksempel innenfor NSB og i helseforetakene. Postkom er derimot et unntak, som har servert medlemmene et såpass dårlig resultat at ingen bør bli overrasket om det blir nedstemt.

Historisk bra oppgjør?

Årets tariffoppgjør blir framstilt som fryktelig dyrt for arbeidskjøperne og tilsvarende lukrativt for de fagorganiserte. Dette er langt på vei en myte som kapitalen, men også ledelsen i flere forbund, har interesse av blir stående som en vedtatt sannhet. Isolert sett er de fleste tillegget gunstige i forhold til ei offisiell prisstigning på 0,5 prosent siste år. Men disse 0,5 prosentene framkommer ikke minst på bakgrunn av momsreduksjonen på matvarer fra 1. juli i fjor. En 12-måneders statistikk vil derfor se ganske annerledes ut i august enn den gjorde i april 2002. Lavere priser på mat og strøm er hovedårsaken til de lave indekstallene. Imidlertid har boutgiftene sjelden eller aldri vært høyere enn nå, og det samme gjelder de reelle lånekostnadene. For de fleste er boutgiftene langt større enn utgiftene til mat og klær.

De som har fått 5-6 prosent i tillegg (minus «overheng») kan være fornøyd med at ramma ble sprengt. Men mange har fått langt lavere tillegg. Et lønnsoppgjør som virkelig tar høyde for det som rammer lommebøkene til arbeidsfolk flest, og i særdeleshet de unge og nyetablerte, burde ligget på 6-7 prosent. Det er nemlig hva den reelle lånerenta ligger på i dag. Og allerede nå rasler det «politisk fristilte» Norges Bank med sablene. Økonomene forventer kraftige renteøkninger utover sommeren, for å forhindre «kjøpefesten» – som i utgangspunktet er lånefinansiert fordi husholdningene opparbeider stadig større gjeld.

J.St.