Nesten på årsdagen for det kriminelle overfallet på Irak i 2003, iverksatte imperialistmaktene fly- og rakettangrep mot Libya. Krigspropagandaen er like løgnaktig og falsk nå som den var i 2003, selv om det denne gangen skjer med et FN-mandat som «autoriserer medlemsstater […] å treffe alle nødvendige tiltak for å håndheve overholdelse av flyforbudet». En formulering som krigsmaktene fritt tolker til å handle om langt mer enn en flyforbudssone.

Nei til fremmed intervensjon!Krigen er satt i gang under dekke av at angriperne skal «beskytte sivilbefolkningen». Alle som ikke er blindet av krigspropagandaen kan se at det er nøyaktig det motsatte som skjer: Franske Mirage-jagere slapp 19. mars bomber over Benghazi og Tripoli, mens Storbritannia og USA har sendt minst 110 Tomahawk-raketter mot libyske mål. Søndag ettermiddag var minst 64 drept i angrepene. Blant annet skal flere sykehus være ramma.

Våpenhvile ignorert

Angrepene skjedde til tross for at regjeringa i Tripoli umiddelbart etter at sikkerhetsrådets resolusjon ble kjent, erklærte ensidig våpenhvile og dermed imøtekom det første punktet i sikkerhetsrådets Resolusjon 1973 (2011).

De franske og amerikanske angrepene ble like fullt gjennomført, og den libyske statens kunngjøring om våpenhvile ignorert. Allerede her brøt «koalisjonen av villige» sin egen resolusjon og avslører at krigen har helt andre mål enn «vern av sivile liv».

Frankrike og Storbritannia har stilt seg i spissen for krigen mot sine gamle koloniområder. Det var disse to statene som presset på for å tvinge igjennom en resolusjon i sikkerhetsrådet. Et noe mer nølende USA sluttet seg til.

Den arabiske liga protesterer

En vesentlig del av det politiske og diplomatiske forarbeidet var å presse Gulfstatene og Den arabiske liga til å stille seg bak kravet om en flyforbudssone over Libya. I resolusjonsteksten blir de arabiske statenes og Den arabiske ligaens rolle kraftig understreket. Ideen var å la flystyrker fra Qatar eller Saudi-Arabia innlede angrepene for å gi krigen et «arabisk» tilsnitt.

Denne planen slo åpenbart feil, ettersom Frankrike og anglo-amerikanerne trykket på avtrekkeren først. Den arabiske støtten er i ferd med å svinne fra krigens første dag:

«Det som skjer er noe annet enn målet vi hadde om å innføre en flyforbudssone. Det vi ønsket var at sivile libyere skulle bli beskyttet, ikke bombet av Vesten», sier leder av Den arabiske liga, Amr Moussa.

Den afrikanske union (AU) har fra sitt møte i Mauretania krevd umiddelbar stans i angrepene på Libya. Allerede den 10. mars avviste freds- og sikkerhetsrådet i AU alle forslag om fremmed intervensjon mot landet. Men «de regionale aktører» er åpenbart uinteressante når de ikke danser etter imperialistmaktenes pipe.

Splittelse i NATO

Russland, Kina og en rekke land i Latin-Amerika har advart og uttrykt sterk uro over det som skjer. Heller ikke i NATO er det enighet. Tyskland nektet å støtte resolusjonen i Sikkerhetsrådet. Tyrkia og Bulgaria uttrykker seg stadig skarpere imot, og har foreløpig torpedert planene om å gjøre aggresjonen til en NATO-operasjon. Men det er bare et spørsmål om dager før tyrkerne bankes på plass.

– Tyrkia vil aldri rette våpen mot Libyas folk. Statsminister Erdogan.

– Det er utenkelig for oss at våre soldater skulle slippe bomber over libyere, sier statsminister Erdogan ifølge den tyrkiske avisen Hurriyet. – Tyrkia vil aldri rette våpen mot Libyas folk , sa han nylig på et møte i regjeringspartiet AKP. Bulgarias statsminister Boyko Borissov har klart sagt at målet for koalisjonens angrep er å få kontroll over Libyas oljeressurser. – Jeg vil ikke sende pilotene våre ut på et slikt eventyr, sa Borissov i et intervju med fjernsynsstasjonen TV7 mandag. – Interessene bak operasjonen i Libya dreier seg i stor grad om hvem som skal utnytte landets oljekilder, la han til.

Storbritannia og USA øker nå presset for å gjøre aggresjonen til en NATO-krig. USA prøver å nedtone sin rolle og har dessuten spent krigsmaskinen sin til bristepunktet. Det har imidlertid ingen betydning for kommandolinjene. En amerikansk admiral leder uansett operasjonen.

Norge snur kappa

I forrige uke kunne man la seg lure til å tro at den norske regjeringa var blitt mindre krigsgal etter erfaringene i Irak og Afghanistan. Utenriksstatsråd Jonas Gahr Støre manet til forsiktighet og advarte mot vestlig innblanding, mens statssekretær Espen Barth Eide sa at «det er viktig at libyerne må lage sin egen revolusjon». Usedvanlig klok tale til å komme fra norsk utenriksledelse. Derfor kunne det jo ikke vare.

Norge har ikke våget å følge Tysklands linje. Straks USA lot seg overtale av Frankrike og Storbritannia og kastet seg med på krigstoktet, har regjeringa løpt beina av seg for å stille med «bidrag». – Norge vil ta ansvar, sa statsminister Stoltenberg og ilte til sin kollega «lille Napoleon» Sarkozy i Paris for å tilby sine tjenester. I motsetning til Bulgaria, sender Norge «pilotene våre ut på et slikt eventyr» der verken endemål eller kommandoforhold er klarlagt.

Her er noe av hva statsminister Stoltenberg presterte å si på møtet hos den krigsgale franske president Sarkozy den 19. mars:

«For å seire kreves det vilje, utholdenhet og oppofrelse.
Vi gir vår udelte støtte til arbeidet som FNs generalsekretærs spesialutsending legger ned for å finne en bærekraftig og fredelig [sic] løsning på krisen.
Selv om makt alene ikke vil være tilstrekkelig, hender det at det internasjonale samfunnets kollektive vilje må tvinges igjennom med militære midler. Mens vi er samlet her, er Norge derfor i ferd med å klargjøre relevante kapasiteter fra Luftforsvaret for oppgaven, inklusive seks kampfly. […]
Dette er et sannhetens øyeblikk. Historien vil avsi sin dom over oss på grunnlag av våre handlinger nettopp i disse dagene».

Det siste har Stoltenberg rett i.

SV åpner for bakkestyrker

Norske F-16 fly deltar aktivt i angrepskrigen. Foto fra wikimedia.«Kapasitetene» består av en skvadron F-16 fly og en stab av 120 piloter, teknikere, sikkerhetspersonell og presseoffiserer. Norske kampfly har ikke deltatt i krigsoperasjoner siden de var stasjonert i Afghanistan i 2006. Men nå skal den norske regjeringa vise at den er like pro-aktivt aggressiv som den danske, som allerede har en flystyrke på plass på Sicilia. De norske flyene skal være mer teknisk avanserte, og kan derfor være førstevalg for operasjonsledelsen i gjennomføring av angrepsoppdrag. Allerede 24. mars var jagerbomberne i full aksjon over libysk luftrom. De står direkte under amerikansk kommando.

Hele Stortinget støtter denne aggressive angrepskrigen, fra FrP til SV.  Nestleder i SV, Bård Vegar Solhjell kaller FN-resolusjonen «positiv og nødvendig» og legger overfor NTB til at «eventuelle forslag om å sette inn bakkestyrker må vurderes svært nøye». Slik taler en sann imperialistisk håndlanger.

Hele FN-argumentasjonen har ramlet sammen fra første dag, noe reaksjonen fra Den arabiske liga viser. De krigførende statene, i hovedsak NATO-land, bidrar for hver bombe til å styrke og bygge opp om legitimiteten til Muammar Gaddafis regime. De «hjelper» ikke, men undergraver og kompromitterer de folkelige kreftene i Libya som vil ha et fritt, uavhengig og demokratisk Libya. Dét kan aldri oppnås i samspill med imperialismen og dens gamle kolonimakter.

I den grad Gaddafi-regimet oppfyller løftet om å dele ut våpen til hele folket, bør enhver patriotisk libyer først kjempe mot invasjonsstyrkene. Deretter kan våpnene vendes mot Gaddafi. Et oppsplittet Libya underlagt nykoloniale løpegutter for NATO-herrer, betyr alt annet enn frihet og demokrati. Skulle dette siste bli utfallet, er det en hån mot folkeopprøret og de mange ofrene for Gaddafis regime og imperialistenes terrorbombing.

  • Stopp bombekrigen mot Libya!
  • Støtt det libyske folkets kamp for demokrati og mot invasjonsstyrker!
  • Alle norske styrker ut! Hent soldatene hjem!

Les flere artikler på kpml.no

Grunnplanet mobiliserer til kamp for Arbeidsmiljøloven og mot gjeninnføring av løsarbeidersystemet.

Arbeidsmiljøloven (AML) av 1977 var en viktig faglig og politisk landevinning. Den sikrer rettigheter og minstekrav på en lang rekke områder, blant annet når det gjelder stillingsvern, arbeidsmiljø og arbeidstid.

Arbeidsproduktivitet i Norge og noen andre land. Tall og graf fra eurostat.
Norsk produktivitet sammenliknet med EU-snittet og noen andre land.
Graf fra Eurostat.
Nye tall fra Eurostat viser at norske arbeidsfolk er 46 prosent mer produksjonseffektive enn EU-gjennomsnittet.

Dette er også høyere enn tall for USA, for ikke å snakke om Japan, og rimer særdeles dårlig med jamringa fra NHO og stortingspolitikerne om at vi er for «late», at vi har «for mye» sjukefravær og at vi «belaster» Folketrygda så mye at vi må stå i jobb til vi er 80 hvis vi skal gjøre oss fortjent til en pensjon å leve av …

Hverdag i kabinen. Pressefoto fra SAS.Hverdag i kabinen.
© Pressefoto fra SAS.
Ultimatumet som SAS-ledelsen i november 2012 lyktes med å tvinge på de ansatte i Norge, Sverige og Danmark burde få sirener til å ule i hele den skandinaviske fagbevegelsen.

Dette er sosial dumping i masseomfang, der en norsk «rødgrønn» statsråd Giske har vært ivrigste pådriver med NHO & Co. som klappekorps.

IntroduksjonDette er en lett bearbeidet artikkel fra 2001. Den var et innspill til diskusjonen i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner om arbeiderklassen i dag. Innspillet tar blant annet opp spørsmålet om endringer i verdiskapningsprosessen og spørsmålet om hvordan tilsynelatende ikke-produktive sektorer likevel kan generere enorme profitter for kapitalen.

I det følgende vil vi rette oppmerksomheten mot noen særlige områder som ikke er framhevet i dokumentet Arbeiderklassen i dag. * Våre bemerkninger er ikke å anse som endelige konklusjoner, men som betraktninger vi mener trenger til ytterligere undersøkelse og diskusjon.

– I stedet for å være elefanten i rommet, burde LO være elefanten på brygga som valser ned streikebryteriet og sørger for full seier for havnearbeiderne.

Jan R. Steinholt, HK-medlem og tillitsvalgt. FriFagbevegelse

Jan R. SteinholtBryggekonflikten, som har utgangspunkt i kampen Norsk Transportarbeiderforbund fører for tariffavtale ved Risavika Terminal i Stavanger, har nå vart i mer enn ett år. Nesten like lenge har sympatistreikene i Tromsø havn og i Mosjøen pågått.

Bryggekonflikten har pågått siden 1. november 2013.Standhaftigheten til bryggesjauerne er imponerende. De er for tida de beste representantene for norsk fagbevegelse, og gjør meg og noen hundre tusen andre stolte over å være LO-medlemmer. Den store støtten de får fra fagforeninger, LO-avdelinger og fra fagforeninger og forbund fra hele verden, har vært viktig for å holde moralen og kampviljen oppe.

Hvorfor hyller så ikke LO dette strålende eksemplet på fagforeningsstolthet og solidaritet? Den verbale støtten fra LO sentralt er lite overbevisende. Når handling ikke følger ord, virker det snarere til å demobilisere og demotivere havnearbeiderne.

Lovlig arbeidskamp

La meg minne om at blokaden i Risavika er både legitim og tariffrettslig lovlig, det samme gjelder sympatiaksjonene i de to nordnorske havnene. Verken NHO, politiet eller andre har bestridt at det dreier seg om en lovlig arbeidskamp. Men i Tromsø er arbeidet overtatt av streikebrytere som igjen blir forsvart av et politi som arresterer og bøtelegger streikevaktene, inkludert den lokale LO-lederen.

Tidsbildet minner om arbeidskamper for hundre år sida. Men vi skriver altså 2014.

LO går stille i dørene

LO sentralt har likevel gått stille i dørene. Så stille at LO den 21. oktober, som reaksjon på at «det er forståelig at mange er opprørte og demonstrerer misnøye», så seg nødt til å komme med en særskilt uttalelse om havnearbeiderkonflikten. Her heter det blant annet at «LO har i lang tid brukt alle nødvendige politiske, administrative og juridiske ressurser for å komme fram til en løsning.» Og videre: «LO støtter selvsagt havnearbeiderne for kampen for tariffavtale i Risavika og nye rettstvister er under oppseiling. (…) Situasjonen kan synes fastlåst, og verken boikott, politiske markeringer eller rettsaker har kunnet bidra til løsning av havnetvistene.»

Dette låter mest som en dårlig skjult oppfordring til havnearbeiderne om å kaste inn håndkleet i påvente av nye domsavsigelser.

Tør de ikke utfordre?

Påstanden om at LO «(har) brukt alle nødvendige politiske ressurser» står ikke til troende. Enten har man ikke oversikt over egne ressurser, eller så råder det en alvorlig misoppfatning av hva som er politisk nødvendig. Tør ikke «verdens sterkeste fagbevegelse» vise hvor sterk den er? Uten å utfordre statsmakta og dens rettsvesen det aller minste, har Landsorganisasjonen en rekke fullt lovlige virkemidler for hånden. Tida er overmoden for å ta disse i bruk.

Sjekk verktøykassa

Det kan vel umulig være sånn at LO ønsker at havnearbeiderne skal tape kampen de fører for elementære faglige prinsipper, en kamp de dermed fører på vegne av oss alle? Hvis problemet er at LO har glemt hva den faglige verktøykassa inneholder, kan dette være noen tips til sekretariatet og juridisk avdeling:

  • Politisk streik rammes ikke av fredsplikten og er lovlig. LO kunne for eksempel varsle at nye politiangrep på blokadevakter vil utløse en slik streik i Tromsø og i hele landet.
  • LO kunne, i tett samarbeid med sjauerne i NTF, sørge for en massiv annonsekampanje til støtte for bryggearbeidernes rettmessige krav, som en motvekt til mediehets og NHO-propaganda.
  • Sympatiaksjoner følger av ulovfestet rett, og rammes ikke av fredsplikten. For å knekke streikebryteriet bør LO umiddelbart ta ut flere medlemmer i sympatiaksjoner.

I stedet for å være elefanten i rommet, burde LO være elefanten på brygga som valser ned streikebryteriet og sørger for full seier for havnearbeiderne. Det er ikke bare mulig, det er også nødvendig for LO sin egen troverdighet og framtidige styrke.

Publisert på FriFagbevegelse 20.11.2014.

Hovedavtalen har eksistert i over 60 år. Den har vært en hjørnestein for den sosialdemokratiske klassesamarbeidsideologien som har satt djupe spor i det norske samfunnet, og langt på vei gjort fagorganisasjonen til et våpen – mot de fagorganiserte.

Med Hovedavtalen av 1935 oppnådde kapitalen en kraftigere knebling av fagbevegelsen enn noen borgerlige regjeringer hadde vært i stand til. Til gjengjeld fikk Hornsrud og Nygaardsvold smake på regjeringsmakt. Klassesamarbeidet var blitt institusjonalisert – og har vært det siden. Mens de mest reaksjonære på borgerlig side hylte og bar seg, forsto de mer framsynte borgerne at sosialdemokratisk klassesamarbeidspolitikk passet som hånd i hanske med framtidsstrategien for en dengang lite utvikla norsk kapitalisme. Dessuten var det en nødvendig forsvarsstrategi for å verne den norske kapitalismen mot bølgen av revolusjonær smitte fra vår nabo Sovjetunionen.

Arbeiderkorrespondanse

Det var innkalt til møte i et større norsk konsern, og en rekke av fagforeningene var representert – også de berørte forbundene. Her var ikke bare DNA-pamper, men også tillitsvalgte med tilhørighet rundt SV, RV og AKP.

Dagsorden var viktig nok: planer om nedbemanning og oppsigelser i en del av konsernet.

fagkomm Mellomppgjøret er løst i fred og fordragelighet mellom LO og NHO. Denne gangen har man ikke en gang forstyrret påskeferien til Riksmeklingsmannen. Resultatet er som man kunne forvente: ei krone til de fagorganiserte og millioner til borgerklassen.

Stoltenberg og Flåthen på LO-kongressen i 2009. Foto: Arbeiderpartiet (flickr)
Flåthen og Soltenberg på LO-kongressen i 2009.

Foto: Arbeiderpartiet (Flickr) deed_bydeed_nd

LO-toppen gjør gode miner til slett spill når den i samrøre med DNA forbereder å bryte kongressvedtaket om at uførepensjonen ikke skal røres. Roar Flåthen snakker nå i stedet om «skjerming».

Valgkampen og valget er overstått. Også de «rødgrønne» har i praksis gitt opp anstrengelsene for å bevare jobbene ved Union Skien. Arbeiderne må – som alltd – stole på seg sjøl og på klassesolidariteten.

Hjelmer mot kupongklippereNorske Skog-ledelsen og selskapets styre står fast på sitt. Bedriftsforsamlinga fatter endelig vedtak den 4. oktober. De eneste som kan snu flertallet, er trolig skogeierne, som tilsammen sitter på rundt en femtedel av Norske Skog-aksjene. Men også et flertall av de «nasjonale» grunneierne, vil etter alt å dømme følge konsernledelsen.

Husk Viking Askim!
Under valgkampen utspilte det seg en «rørende» omsorg for arbeidsplassene ved Union. Samtlige partier sendte sine toppkandidater i flokk og følge til Skien, og alle skulle «kjempe for arbeidsplassene» og det lokale næringslivet. Så får vi se hva det betyr når den rødgrønne regjeringa skal følge opp sine løfter. LO-ledelsen har allerede krevd minst en plass i regjeringa, med næringsministeren som førstevalg.

Det kan være god grunn til å minne om hvordan det gikk da LO-sekretær Ole Knapp som industriminister i 1991 skulle redde de fem hundre arbeidsplassene ved Viking dekk i Askim fra nedlegging. Fabrikken ble nedlagt, og Knapp ble skarpt kritisert for ikke en gang å ha brukt ervervsloven aktivt.

Ervervsloven
Ervervsloven ble opphevet i 2002 av Bondevik-regjeringa. Det ble da satt sluttstrek for konsesjonsplikt og andre lovreguleringer i forbindelse med oppkjøp og investeringer i Norge. «Opphevelse av ervervsloven innebærer at det settes en sluttstrek for 110 års lovregulering på dette området», skrøt daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen.

Konkurransetilsynet
Enkelte satte sin lit til det felleskapitalistiske kontrollorganet Konkurransetilsynet. RV ba tilsynet granske Norske Skog. 28. september forelå «dommen»: Tilsynet har kommet til at Norske Skog ikke opptrer i strid med konkurranselovens forbud mot misbruk av sin dominerende stilling. – Norske Skog må stå fritt til å restrukturere sin virksomhet for å sikre mer effektiv drift, sier Konkurransetilsynet. Det betyr at Norske Skog heller ikke kan pålegges å selge til Petter Stordalen eller andre 'interessenter'.

Kapitalistenes lovverk er lagd for at kapitalistene skal kunne gjøre hva de vil. For arbeidsfolk gjelder bare det som Rudolf Nilsen sa: Tvers igjennom lov til seier.
Årets Trondheimskonferanse var den 18. i rekken og konferansen blir større og større år for år. 550 tillitsvalgte møttes for å drøfte «Hvordan møte kriseåret 2010».

Signalet til LO-toppen var tydelig allerede i forhåndsomtalen: «Trondheimskonferansen kommer ikke til å diskutere om vi skal forsvare dagens sykelønnsordning, dagens uføretrygd og beholde barnetillegget til de barna som trenger det mest. Vi kommer til å diskutere hvordan vi skal vinne.»

Rolf Jørgensen er tillitsvalgt i NLF.
Rolf Jørgensen er tillitsvalgt i NLF. ©

Konferansen er blitt en viktig faglig arena som LO-ledelsen er blitt nødt til å ta på alvor.

– Det var en god stemning og brei faglig enhet i mange saker, sier Rolf Jørgensen som deltok som representant for Norsk Lokomotivmannsforbund.
streikeplakatStreiken i kommunesektoren dreier seg om kamp for likelønn og skikkelige minstelønninger. Hvis streiken skal gi seier, betyr det at rammene for oppgjøret må sprenges. 

Kampviljen hos de kommunetilsatte er stor. Dette er en streik som kan gi resultater hvis den føres konsekvent, og hvis ethvert forsøk fra regjeringa på å «løse» konflikten gjennom lønnsnemnd blir parert.

EFTA-domstolens logo.EFTA-domstolen ypper til krig med fagbevegelsen når den anbefaler Høyesterett å erklære havneaksjoner for ulovlige.

For NTF og bryggesjauerne er eneste farbare vei å kunngjøre at kampen vil fortsette til siste slutt, uansett hva Høyesterett konkluderer med.

«Kampen som nå står i Risavika er del av en global kamp.»

Lars M. Johnsen, nestleder i NTF.

Angrepene på havnearbeiderne og Norsk Transportarbeiderforbund blir stadig mer aggressive. – Kampen blir langvarig, men vi vil ikke gi oss, sier nestleder Lars Johnsen i Norsk Transportarbeiderforbund.

Boikotten av Risavika terminal startet 1. november. Foto: Roy Ervin Solstad - NTFBoikotten av Risavika terminal startet 1. november. Foto: Roy Ervin Solstad - NTFKonflikten ved Risavika utenfor Stavanger er i ferd med å spre seg til hele landet. NHO og rederikapitalen ønsker å framprovosere et «endelig oppgjør» med de gjenstridige havnearbeiderne og deres hevdvunne fortrinnsrett til losse- og lastearbeidet.

3 monopoler kontrollerer 97 prosent av dagligvaremarkedet.3 monopoler kontrollerer nå 97 prosent av dagligvaremarkedet.

Idealet om fri konkurranse fører alltid til monopolisering. Fire dagligvaremonopoler 
er nå redusert til tre.

NHO har grunn til å si seg fornøyd med det anbefalte meklingsforslaget i frontfagoppgjøret mellom Fellesforbundet og Norsk Industri.

LO logo50Ramma og kronetillegget er lavere enn i fjor, enda det var et mellomoppgjør. Når det gjelder pensjonsspørsmålet, var Arve Bakke og Fellesforbundet helt fra starten måtelig interessert i å fronte første del av LO-kravet om at «tjenestepensjonene i privat sektor avtalefestes». 18 timer på overtid klarte de ikke å oppnå annet enn et løfte om «utredning».

Vi har tidligere omtalt dette tariffoppgjøret som et forsøk på å plastre på bristende pensjonsordninger. Men det som er lagt fram er ikke en gang en plasterlapp, det er i beste fall en rekvisisjon på en kompress til et apotek som NHO ikke har gitt åpningstillatelse.