Menneskrettskorsfareren Jan Egeland går fra Norsk utenrikspolitisk institutt til Human Rights Watch, en organisasjon som har rykte for å fremme USAs globale dagsorden bak et banner for menneskerettigheter, spesielt i Latin-Amerika.

I NRK Dagsnytt 4. juli 2011 var det et innslag med den libyske viseutenriksministeren som i høflige diplomatiske vendinger ba Norge og NATO om å slutte med å bombe sivile i hans hjemland.

Den libyske ministeren fikk ikke framføre denne uhyrlige anmodning ustraffet. Daværende NUPI-direktør Jan Egeland kunne nemlig i samme innslag slå fast at norske bomber ikke har drept sivile i Libya, noe han altså vet bedre enn norske fagmilitære som slett ikke utelukker dette.

Videre hevdet Egeland at problemet med å finne en løsning i konflikten i Libya er at «begge parter nekter å forhandle». Det burde være sensasjonelt at en NUPI-direktør kan fremføre to åpenbare usannheter uten å møte motbør. Særlig når Egeland sjøl i sin hyllest av NATOs bombeangrep i Aftenposten 29. mars skrev: «Høyteknologisk luftkrig er lettere å utføre og vise frem enn politisk megling og forsoning. Letter et norsk fly fra Kreta får det mer oppmerksomhet enn de afrikanske statssjefene som ville megle fred, men ikke fikk fly inn i Libya.»

Egeland nevner ikke med ett ord hvem som nektet de afrikanske statslederne å fly inn til Tripoli. Det var ikke Gaddafi, men NATO.

Fredsfyrsten Egeland kan smykke seg med bakgrunn fra Norges Røde Kors og stillinga som visegeneralsekretær i FN. Han var også statssekretær i Utenriksdepartementet på 90-tallet. Den tidligere statssekretæren og Røde Kors-sjefen har laget seg karriere som internasjonal korsfarer i den vestlige «humanismens» navn. Når Egeland kommer på banen, er det ikke bare som forsvarer av NATOs kriger. Han ligger snarere i forkant som humanitær veirydder for NATO-terror, fortrinnsvis med FN-fikenblad. Mannen er også styremedlem i den reaksjonære tankesmia International Crisis Group, en globalistisk tankesmie styrt av blant andre George Soros og Zbigniew Brzezinski.

Ei uke før FN-resolusjon 1973 ble vedtatt (mot avholdende stemmer fra «småstater» som Kina, Russland, Tyskland, Brasil og India) skrev NUPI-direktøren i Aftenposten: «Presset mot Gadafi trappes opp. Sikkerhetsrådet må derfor autorisere iverksettelse av et flyforbud og en marineblokade. Bare FN kan gi den nødvendige myndighet. Bare NATO kan organisere operasjoner som igjen bare bør iverksettes mot et mulig blodbad utført av regimets fly, helikoptre eller marinefartøyer. Våre vestlige politikeres kreativitet må utfordres.» (Hvordan stanse Gaddafi?)

Egelands personlige kreativitet skorter det ikke på. Fra august går Jan Egeland inn som Europasjef i menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch. Det er ett og annet å si om rolla til HRW og hvilke interesser denne organisasjonen oftest tjener. Men fra tid til annen legger de fram rapporter som framstår som balanserte. Både Amnesty og HRW har avsannet propagandafortellingene om påståtte massevoldtekter begått av den libyske hæren samt av en rekke andre mediehistorier. Den 13. juli presenterer HRW en rapport om overgrep og vandalisme begått av de NATO-støttede «opprørsstyrkene» i Libya. De har blant annet vandalisert sykehus og klinikker og terrorisert sivile i byer de har inntatt.

Slike rapporter passer neppe inn i NATO-agendaen til den nye Europasjefen. Ved å ansette en figur som Egeland – med både partibok, karriereløp og Røde Kors-bakgrunn til felles med den krigførende norske utenriksminister Jonas Gahr Støre – setter HRW sin troverdighet på spill.

NUPI har allerede hendene fulle med å gjenopprette sin.

Les flere artikler på kpml.no

Kapitalen fortsetter sin industrislakt mens «vår regjering» toer sine hender.

Tofte-fabrikker-wikicommonsTofte fabrikker går mot nedlegging.
Foto fra Wikimedia commons.
Etter flere måneders spill der kapital og regjering har gitt inntrykk av at man var nær ved å finne nye eiere til Tofte, kom sjokkbeskjeden til nesten 300 ansatte den 1. juli: Fabrikken legges ned i august.

Dette betyr ikke bare katastrofe for mange gjeldstynga arbeiderfamilier på Tofte, det er enda et slag mot norsk skogs- og papirindustri. Tofte inngår nå i ei etter hvert lang rekke sammen med navn som Union og Follum.

 

Varer har det som Marx kalte en fetisjkarakter – det vil si at varen tilsynelatende har skjulte og nær magiske egenskaper ut over og i tillegg til dens faktiske bruksverdi. I imperialismens tidsalder har dette blitt satt ytterligere på spissen gjennom at menneskelige følelser og personlighet blir direkte knyttet opp mot merkevarer som «beskriver hvem du egentlig er».

Årets Trondheimskonferanse var den 18. i rekken og konferansen blir større og større år for år. 550 tillitsvalgte møttes for å drøfte «Hvordan møte kriseåret 2010».

Signalet til LO-toppen var tydelig allerede i forhåndsomtalen: «Trondheimskonferansen kommer ikke til å diskutere om vi skal forsvare dagens sykelønnsordning, dagens uføretrygd og beholde barnetillegget til de barna som trenger det mest. Vi kommer til å diskutere hvordan vi skal vinne.»

Rolf Jørgensen er tillitsvalgt i NLF.
Rolf Jørgensen er tillitsvalgt i NLF. ©

Konferansen er blitt en viktig faglig arena som LO-ledelsen er blitt nødt til å ta på alvor.

– Det var en god stemning og brei faglig enhet i mange saker, sier Rolf Jørgensen som deltok som representant for Norsk Lokomotivmannsforbund.

For lesere av Revolusjon er det neppe noen overraskelse at ytringsfriheten ikke er lik for alle, at Hovedavtalen og arbeidstvistloven er redskaper for arbeidskjøperne. Det er likevel ikke så ofte at arbeidsretten brukes direkte for å kneble faglige tillitsvalgte og dømme deres organisasjoner.

Dommen mot Norsk flygelederforening.Dommen mot Norsk flygelederforening.Men 5. november i fjor falt dommen mot Norsk Flygelederforening for brudd på hovedavtalen mellom fagforeninga og arbeidsgiverforeninga Spekter. Der dømmes Norsk Flygelederforening til å avsette en tillitsvalgt og å betale arbeidsgivernes saksomkostninger på 375 000 kroner.

Kampen for Aker sykehus er også en kamp mot fagforeningsknusing. Fagforbundet Aker samler voksende støtte for kravet om å beholde Are Saastad som fagforeningsleder.

Are Saastad er leder av Fagforbundet Aker.
Are Saastad er leder av Fagforbundet Aker.
© Privat foto.
– Aker trengs, og det fungerer. Vi kan ikke la makta rå, bare fordi de har mer penger enn oss.

Det sier Are Saastad fra Fagforbundet Aker til nettmagasinet Revolusjon.

Søndag 2. april gikk godt over 16 000 bygningsarbeiderne i Fellesforbundet ut i streik. Allerede dagen etter kom partene sammen til megling, og utpå natta var streiken over. Men langt ifra alle krav blei innfridd.
Nå går det ut en oppfordring til medlemmene om å stemme nei ved uravstemninga 26. april.

Uenighet om tømrertariffen var årsaken til bruddet og den utløsende faktoren for streiken. Men heller ikke spørsmål om sosial dumping og AFP var løst. Aktiviteten på store byggeprosjekter som blant annet Melkøya, Ormen Lange og Operaen i Bjørvika blei ramma av streiken.

Seier eller nederlag?

Byggeplass. Bygningsarbeiderne vant fram med kravene i tømrertariffen, likeså om forlenging av AFP i noen år til, men i spørsmålet om sosial dumping er det mange som mener at det anbefalte forslaget ikke holder. Det var da heller ikke enighet i forhandlingsdelegasjonen, åtte stemte for og fem imot. Det er innen bygningsbransjen at en har blitt mest rammet av sosial dumping. Mange tillitsvalgte og bygningsarbeidere mener at den anbefalte avtalen ikke holder, og oppfordrer til å stemme nei. Se oppropet nedenfor.

Det blir uravstemning 26. april – da avgjør bygningsarbeiderne om streiken starter opp igjen.

VI VIL STREIKE MOT SOSIAL DUMPING!

Den største trusselen mot bygningsarbeidernes lønns- og arbeidsvilkår er at bransjen vår er i ferd med å bli useriøs. Arbeidsgiverne får selv ta en del av ansvaret for dette, og før lønnsoppgjøret vedtok Fellesforbundet fire krav mot sosial dumping:

  • Bedriftene tar tiltak for å øke antallet egne ansatte
  • De tillitsvalgte får forhandlingsrett ved bortsetting av arbeid
  • All innleie av arbeidskraft skal avtales
  • De tillitsvalgte får reell innsynsrett i hvilke lønns og arbeidsvilkår som benyttes av underentreprenøren eller utleiebedriften

Dessuten må vi ha en minstelønnsgaranti som også er et redskap i kampen mot sosial dumping

  • Minstelønna må heves til 85% av overtidsgrunnlaget.

Etter en dags streik er bare et av kravene innfridd. Arbeidsgiverne er tydeligvis ikke interessert i å ha et seriøst arbeidsliv, men må tvinges til det gjennom fortsatt streik. Medlemmene skal nå si sin mening gjennom uravstemning.

Vi oppfordrer bygningsarbeiderne: STEM NEI!

Oppgjøret – bakgrunn

Frontfagene

Forhandlingsbruddet i byggfagene kom etter at Fellesforbundets forhandlingsdelegasjon enstemmig anbefalte meklingsforslaget fra Riksmeklingsmann Svein Longva for frontfagene.

Det generelle tillegget er på latterlige kr. 1,00 til medlemmer som har lokal forhandlingsrett, og kr. 1,50 til medlemmer som ikke har lokal forhandlingsrett.
Dette dekker ikke engang prisstigninga, for ikke å nevne momsøkninga. Likevel vil dette legge føringer for resten av de forbundsvise forhandlingene som følger utover våren. Disse smuletilleggene kommer i en situasjon der de fleste bedriftene har opplevd en vanvittig profittfest helt siden 2003.

Sukkerpillen er at Fellesforbundet i samarbeid med regjeringa har «reddet»  AFP-ordninga og skattefordelene. Men bare fram til 2010, som forventet. Det ligger i kortene at hele AFP blir skrota når pensjonsranet (også kalt reformen) skal bankes igjennom i 2010. AFP er uforenlig med hele tankegangen bak pensjonsforliket, og det veit NHO utmerket godt.

Fellesforbundet har fått gjennomslag for er at tillitsvalgte i bedriftene nå har fått innsynsrett i lønns- og arbeidsvilkår hos underleverandører og utleiebedrifter. Derimot har de tillitsvalgte ikke fått forhandlingsrett i disse spørsmåla.

ArbeidsmiljølovenVi setter stor pris på at den nye regjering har reversert de verste endringene fra Høybråten, på formålsparagraf, arbeidstid, midlertidig ansettelse og oppsigelsesvern. Men dette må ikke hindre en rask gjennomføring av de avgjørende forbedringer i loven som er lovt:

Sosial dumping:

Innsynsrett for verneombud og tillitsvalgte i arbeidskontrakter, timelister og lønn­ingslister også for underentreprenører og ved innleie.

1. Innleie skal kun skje etter avtale med tillitsvalgte

2. Sterkere sanksjonsmuligheter for Arbeidstilsynet ved brudd på lov om allmenn­gjøring og overgangsregler, inklusive muligheten til å ta fra firma retten til å drive virksomhet.

3. Solidaransvar, at hovedbedriften er ansvarlig for brudd på reglene hos underentrepren­ører og innleiefirma.

4. Regionale verneombud også i servicesektoren

5. Likestilling skift-turnus.

Vi har et klart løfte om at alle forverringer i Arbeidsmiljøloven skal reverseres. Vi ber om at følgende endringer i ny lov blir reversert:

Skandalene rundt vikarbyråene og deres tyning av de ansatte vil ingen ende ta. Og virksomheten er slett ikke begrensa til privat eldreomsorg, den begynner å bli altomfattende.

Stadig flere offentlige virksomheter, kommuner og ikke minst skolene, baserer sin daglige drift på kjøp av tjenester fra såkalte bemanningsbyråer av Adecco-typen. Dels er dette ledd i det reaksjonære mantraet om New Public Management, dels skyldes det at offentlige virksomheter har så stramme budsjetter at de er redde for å ansette folk i faste stillinger med de arbeidsgiverforpliktelsene som automatisk følger med.

JORDBRUKSKOLONIALISME.  Afrika har igjen havnet på radaren til globale selskaper og de tidligere kolonimaktene.

Hvete er blitt en sikker transnasjonal investering.FNs matvareprogram sier at det er nok mat til å brødfø verden en og en halv gang. Likevel er mer enn en milliard mennesker underernærte.

Etter å ha plyndret det afrikanske kontinentet for sine rike mineralressurser i århundrer, har imperialistmaktene nå kastet sine øyne på de store og fruktbare landbruksområdene. I dag har «underutnyttet» jordbruksland i Afrika kommet i sentrum for oppmerksomheten i land med matknapphet og hos storkonserner og finansgrupper.

Denne artikkelen i to deler forklarer bakgrunnen.

Våren 1988 vil bli stående i det faglige opprørets tegn.

Teser om sosialismens økonomiske grunnlag og om sosialismen som overgangssamfunn.

Forfatteren utelukker ikke at disse tesene kan trenge til ytterligere presisering.

1. Et samfunns økonomiske grunnlag (basis) består av produktivkrefter  og produksjonsforhold.   Over dette grunnlaget reiser det seg en politisk, ideologisk, kulturell og juridisk overbygning.

2. Den samfunnsmessige overbygninga (lover, maktstrukturer, ideologi, moral) springer ut av og er tilpasset basis, men den virker også aktivt tilbake på og påvirker utviklinga i den økonomiske basis innafor rammene av de objektivt eksisterende økonomiske lovene.

3. Det eksisterer objektive økonomiske lover for alle kjente samfunnssystemer, mens noen økonomiske lover er spesifikke for bestemte samfunnssystemer.

En objektiv økonomisk lov for alle samfunnssystemer er at det må herske samsvar mellom produktivkrefter og produksjonsforhold. Når produktivkreftene ikke lenger kan utvikle seg uten å møte stengsler, krever det tilpasninger og endringer i produksjonsforholdene. Når stengslene blir uoverkommelige, må de gamle produksjonsforholdene omkastes fullstendig. Disse endringene i samfunnets økonomiske basis må ledsages av en omveltning i samfunnets overbygning.

4. Produktivkreftene er de mest bevegelige og dynamiske kreftene, mens produksjonsforholdene er bestemmende: det vil si at de enten hemmer eller fremmer produktivkreftenes utvikling. Bestemte produksjonsforhold svarer til et bestemt utviklingstrinn av produktivkreftene.

5. Produktivkreftene utvikler seg i det gamle samfunnets skjød, og kommer på et gitt tidspunkt i antagonistisk konflikt med de rådende produksjonsforholdene. Denne konflikten lar seg bare løse gjennom en samfunnsmessig revolusjon som kullkaster de gamle produksjonsforholdene og skaper en ny samfunnsmessig overbygning.

6. Alle nye samfunnssystemer vil for en viss tid måtte dra med seg levninger fra de gamle produksjonsforholdene.

7. Mens de nye produksjonsforholdene i tidligere samfunnssystemer til et visst punkt vokste fram innafor det gamle samfunnets rammer, må sosialismen bygge sin egen økonomiske basis og etablere helt nye produksjonsforhold. Mens f.eks. den kapitalistiske overbygninga oppstår som en nødvendig refleks av endringene i basis, er den sosialistiske overbygninga en forutsetning for å drive igjennom en økonomisk basis av en ny type. Overbygninga - i praksis statsmakta - spiller dermed en avgjørende rolle i etableringa av de nye produksjonsforholdene.

8. Et absolutt og avgjørende ledd i bygginga av sosialismens økonomiske basis er ei sterk statsmakt som ligger i arbeiderklassens hender - proletariatets diktatur.

9. Den sosialistiske oppbygginga må foregå etter en sentralstyrt og overordna plan som omfatter og involverer hele samfunnet. Med dagens teknologi er dette en umåtelig mye lettere oppgave enn det var for tidligere sosialistiske oppbyggingsforsøk.

10. Sosialismen er et overgangssamfunn som fortsatt bærer merker fra foregående samfunnsystemer, som for eksempel verdiloven og den borgerlige rett som følger av den. Slik må sosialismen i den første fasen inngå en rekke kompromisser omkring alle spørsmål - unntatt når det gjelder arbeiderklassens ubeskårne kontroll over statsmakta og dens organer.

11. Sosialismen kan samtidig nyttiggjøre seg at en framskreden kapitalisme har gitt den overveiende del av økonomien en samfunnsmessig karakter. Den utvikla kapitalismen og aksjeselskapsformen har allerede til en viss grad «ekspropriert» kapitalistene og grunneierne som individer fra sin egen eiendom.

12. Sosialismen - eller kommunismens lavere fase - har som oppgave å avskaffe klassene. Den må raskt ta skritt for å etablere produksjonsforhold hvor den kapitalistiske privateiendommen blir avløst av samfunnsmessig eiendom, det vil si at den i løpet av kortest mulig tid avskaffer borgerskapet som klasse.

13. Småborgerskapet og tilhørende sjikt kan ikke avskaffes med ett slag. Det ville ødelegge samfunnsøkonomien og gjøre store deler av de småborgerlige lagene til fiender av det nye samfunnet. Staten må i første omgang aktivt tilrettelegge for at de småborgerlige laga ser seg tjent med overgang til ulike former for samvirke, kooperativer og kollektiv gruppeeiendom.  

14. Den viktigste og høyeste formen for samfunnsmessig eiendom er den sosialistiske statseiendommen, som virkeliggjøres ved overtakelse eller ekspropriasjon av alle jord- og landressurser, finanssystemer, all infrastruktur og store industrier. I jordbruket og fiskeriene og enkelte andre sektorer må den nye statsmakta gå mer gradvis fram, ved å utvikle former for kollektiv og kooperativ gruppeeiendom. På denne måten legger sosialismen grunnlaget for at det ikke lenger eksisterer antagonistiske klasser i samfunnet.

15. Dette betyr på ingen måte at klassekampen opphører, bare at de fiendtlige klassene har opphørt å eksistere som klasser i økonomisk forstand. Tvert om vil klassekampen skjerpes. Elementene fra de gamle utbytterklassene vil, i tett samarbeid med den imperialistiske omverdenen, bruke alle midler som står til rådighet for å gjenopprette utbyttersystemet, og de vil spille på småborgerlige, religiøse og andre tilbakeliggende former for bevissthet i massene. I særdeleshet vil de med krav om «demokrati» og «ytringsfrihet» oppfordre til opprør mot den nye «despotiske» statsmakta som har fratatt utbytterne deres privilegier.

16. I den første fasen av oppbygginga kan det bli nødvendig å ty til former for statskapitalisme og i særlige tilfeller også tillate begrensa privatkapitalistisk virksomhet. Denne fasen må imidlertid være svært begrensa og kortvarig, om ikke hele det nye samfunnet skal bli underminert.

17. Sosialismens økonomiske grunnlov er å tilfredsstille folkehusholdningens stadig voksende materielle og kulturelle behov på grunnlag av utnyttelse av den mest moderne teknologien. Men sosialismen må samtidig forholde seg til de objektivt virkende økonomiske lovene. Den må lære å utnytte dem, og samtidig gradvis innskrenke disse lovenes virkefelt.

18. For at sosialismen skal utvikle seg mot kommunismen, er det grunnleggende at produksjonen av produksjonsmidler (avdeling I) har forrang foran produksjonen av forbruksvarer (avdeling II), sjøl om de sistnevnte er mer etterspurte og på kort sikt gir større akkumulasjon. Produksjonsmidlene skal og må kontrolleres av staten, og kan ikke selges fritt, det vil si at de er unndratt verdilovens virkeområde.

19. Også under sosialismen vil produktivkreftene utvikle seg raskere enn produksjonsforholdene. Men under sosialismen kan den økonomiske politikken, idet den tar hensyn til de økonomiske lovene og de politiske mulighetene, sikre at motsetningene mellom produktivkrefter og produksjonsforhold ikke utvikler seg antagonistisk. Dette krever at de sosialistiske produksjonsforholdene stadig blir perfeksjonert og utvikla - i siste instans betyr dette at eiendomsformene blir stadig mer samfunnsmessige, at kollektive eiendomsformer gradvis blir statlige, at verdilovens virkeområde blir begrensa til å omfatte stadig færre (forbruks)varer, og at varebyttet mellom by og land gradvis blir avløst med produktbytte.

20. Den sosialistiske staten og arbeidermaktas oppgave er å avskaffe klassene og alle former for privat eiendom. Det innebærer også å innskrenke den borgerlige rett, gjennom systematisk å minske lønnsforskjellene. Først når alle samfunnets grupper er løfta opp på samme nivå og all eiendom er samfunnsmessiggjort i ytterste instans, vil klassene oppheves og staten dø bort.

21. Denne overgangen til kommunismens høyeste fase, betinger et overskudd av varer i forhold til samfunnets behov, et nytt menneske skapt av den kulturelle og politiske oppdragelsen, og folkets aktive deltakelse i styringa av samfunnet som er muliggjort gjennom fire eller fem timers arbeidsdag.

22. Mens sosialismen kan virkeliggjøres i ett land (forutsatt at landet har en viss størrelse og rår over de viktigste naturressursene), er kommunismen bare mulig i verdensmålestokk.

23. Mens kommunistenes endemål er kommunismens høyere fase, er sosialismen vårt umiddelbare strategiske mål.

3 monopoler kontrollerer 97 prosent av dagligvaremarkedet.3 monopoler kontrollerer nå 97 prosent av dagligvaremarkedet.

Idealet om fri konkurranse fører alltid til monopolisering. Fire dagligvaremonopoler 
er nå redusert til tre.

Regn, sludd og kulde hindra ikke flere titusener fra å møte opp og gi den reaksjonære regjeringa klar melding: Arbeidsmiljøloven skal ikke røres!

Fra streikemarkeringa foran Stortinget 28. januar.Fra streikemarkeringa foran Stortinget 28. januar. Foto: RDen politiske storstreiken samla imponerende oppslutning fra organiserte i så vel LO som UNIO og YS på nesten 200 steder på fastlandet og på Svalbard. Hver av markeringene i storbyene Oslo, Bergen og Trondheim mønstra mellom ti og femten tusen fagorganiserte.

Fagbevegelsen har vist at den har styrke nok til å tvinge regjeringa retrett, men da må makta brukes.

Men onsdagens to timer lange stormarkering til forsvar for arbeidsmiljøloven og søndagsfri er neppe nok til å stanse angrepa fra den arbeiderfiendtlige regjeringa. Streiken bør tjene som en første advarsel, der de fagorganiserte gjør det tindrende klart at den neste markeringa blir på to dager og ikke to timer, dersom arbeidsminister Robert Eriksson (FrP) ikke snur.

Pengene, særlig i form av kreditt, gir inntrykk av å ha overnaturlige, skapende egenskaper. Slik framtrer pengene som løsrevet fra sitt egentlige opphav – arbeidet. Menneskene har frambragt varer, penger, ting som underlegger menneskene disse tingenes herredømme. I denne tingliggjorte verden blir menneskene fremmedgjort.

Det kan se ut som om pengene, når de opptrer i form av kreditt, bryter med denne fremmedgjøringa. Hvis et menneske står uten materielle midler til produksjon eller forbruk, har det mulighet til å inngå et personlig forhold til et annet menneske, et kredittforhold, som dermed gjør det mulig for ham å forbruke eller produsere.

Slik oppstår den forestilling at det tingliggjorte forholdet i et samfunn som bygger på vareproduksjon blir forvandlet tilbake til et personlig forhold mennesker imellom.

Marx kritiserte tilhengerne av den utopiske sosialisten Saint Simon for å ha latt seg narre av dette bedraget. «St. Simonistene […] ser på utviklinga av penger, veksler, gjeldspapirer, kreditt og bankvesen som en gradvis opphevelse av menneskenes atskillelse fra tingene, av kapitalen fra arbeidet, privateiendommen fra pengene og pengene fra menneskene, atskillelsen av mennesker fra mennesker. Det organiserte bankvesenet er dermed deres ideal.» (Marx, MEW Ergängzuband 1, s. 448 ty.utg., Marx’ uthevelser.)

Marx påviste med sin analyse i 1844 at kredittvesenet, i stedet for å oppheve fremmedgjøringa, snarere setter dette forholdet på spissen.

«Men denne opphevinga av fremmedgjøringa, denne tilbakevenden av mennesket til seg sjøl og dermed til andre mennesker er bare et bedrag, den er en enda mer infam og ekstrem sjølfremmedgjøring, avmenneskeliggjøring, ettersom dens element ikke lenger består av varer, metall, papir, men av et moralsk væren, den gjensidige tilværelse, det innerste i menneskets bryst; ved at det under skinn av tillit mennesker imellom, innebærer den høyeste grad av mistillit og den fullkomne fremmedgjøringa.»

Tro og kredittverdighet

Ordet kreditt kommer av det latinske credere – som betyr å tro. Den som yter kreditt til noen tror at han vil få kreditten tilbakebetalt, ellers ville han ikke ha gitt den.

Man kan sjølsagt tenke seg at en rik innvilger kreditt til en fattig, som han anser for å være flittig og ordentlig. Denne formen for kreditt hører til den romantiske, sentimentale del av nasjonaløkonomien, til dens ytterpunkter, som unntak, ikke som regelen. Långiveren vil dessuten ha sikret seg pant i denne personens evner og arbeid.

«Tenk hvilken nedvurdering», sier Marx, «som ligger i at et menneske blir verdsatt i penger. Det sier seg sjøl at kreditoren ut over den moralske garantien også har garantier i form av juridisk tvang og videre mer eller mindre reelle garantier (såkalt kredittsikkerhet – J.St.) for sin mann.»

«Kreditten er den nasjonaløkonomiske dommen over et menneskes moralitet. Gjennom kreditten er mennesket sjøl i stedet for metall eller papir blitt formidler av bytte(forholdet), ikke som menneske, men som tilstedeværelsen av kapital og renter av denne. Bytteforholdet er slik riktignok tilbakeført til mennesket fra sin materielle form, men bare fordi mennesket har pantsatt seg sjøl i materiell skikkelse. […] mennesket er sjøl blitt forvandlet til penger, eller pengene er inkorporert i ham (kroppsliggjort). Den menneskelige individualitet, den menneskelige moral (jfr. uttrykket betalingsmoral – J.St.) er sjøl blitt både en handelsartikkel og en gjenstand hvori penger eksisterer.»

I det moderne kapitalistiske samfunnet er praktisk talt enhver arbeider slave, ikke bare av produksjonen og lønnsarbeidet, men også av bankene – kredittyterne. Du blir ikke bare vurdert ut fra hva arbeidskrafta di er verd for bedriften, men også din egen livsførsel er en «handelsartikkel» som du er nødt til å selge for for eksempel å skaffe deg et husvære.

Slik er ikke bare din fysiske og intellektuelle arbeidskraft, men også din personlighet pantsatt til kapitalistene. Mens arbeidskrafta blir solgt for et begrensa antall timer av døgnet, løper kredittforholdet og overvåkinga av din betalingsmoral døgnet rundt. Når regningene hoper seg opp, og du må be banken om betalingsutsettelse, skapes et inntrykk av at banken etter en «personlig vurdering» av deg og din betalingsevne, innvilger deg dette på medmenneskelig grunnlag.

Dette og en rekke andre forhold tilslører kapitalismens egentlige vesen. Derfor må vi trenge inn under det falske sløret. For å forandre virkeligheten, må vi først forstå den.

Fra en artikkelserie kalt Lynkurs i noen sider ved marxismens politiske økonomi fra 1998-99.

Den massive motstanden i fagbevegelsen mot Tjenestedirektivet, har framkalt skjelvinger hos borgerklassen. Kanonene er hentet fram for å hindre at Norge reserverer seg mot direktivet som EU-parlamentet banket igjennom den 15. november.

Ap har sluttet rekkene. Stoltenberg har utvilsomt hvisket noen alvorsord i øret på LO-leder Gerd-Liv Valla og gjort det klart at regjeringa ikke tåler en ny feide som den omkring sjukelønnsordninga.

Et rammedirektiv

Stop BolkesteinDet utvanna Tjenestedirektivet (TD) er et råttent kompromiss mellom ultraliberalistene og sosialdemokratene i EU, som er laget for å dempe protestbølgen i Europa uten at essensen i direktivet er endret en tøddel. Det er fortsatt et direktiv for liberalisering, privatisering og sosial dumping, bare i mer ullen form enn Kommisjonens opprinnelige språkdrakt.

Det er i helseforetakene i Spekter-sektoren det ligger muligheter for at årets oppgjør likevel skal bli et likelønnsoppgjør. Også bussjåførene kan komme til å gå ut i konflikt, skriver Kommunistisk plattform.
Det kan fortsatt bli streik i bussektoren. Foto: Rkpmlno mai 2010Lønnsoppgjøret er i store deler av den tradisjonelle private sektor nå ferdig. De sentrale oppgjørene ble ikke uventa ei ussel krone og ei femtiøring i en lavlønnspott. Dermed var alt snakk om likelønn og kvinnelønn, som det skulle gjøres innsats for, avblåst og oppgjøret ble som «vanlig» et svik fra fagbyråkratene i toppen av Fellesforbundet, som ofte omtales som frontfaget.