Menneskrettskorsfareren Jan Egeland går fra Norsk utenrikspolitisk institutt til Human Rights Watch, en organisasjon som har rykte for å fremme USAs globale dagsorden bak et banner for menneskerettigheter, spesielt i Latin-Amerika.

I NRK Dagsnytt 4. juli 2011 var det et innslag med den libyske viseutenriksministeren som i høflige diplomatiske vendinger ba Norge og NATO om å slutte med å bombe sivile i hans hjemland.

Den libyske ministeren fikk ikke framføre denne uhyrlige anmodning ustraffet. Daværende NUPI-direktør Jan Egeland kunne nemlig i samme innslag slå fast at norske bomber ikke har drept sivile i Libya, noe han altså vet bedre enn norske fagmilitære som slett ikke utelukker dette.

Videre hevdet Egeland at problemet med å finne en løsning i konflikten i Libya er at «begge parter nekter å forhandle». Det burde være sensasjonelt at en NUPI-direktør kan fremføre to åpenbare usannheter uten å møte motbør. Særlig når Egeland sjøl i sin hyllest av NATOs bombeangrep i Aftenposten 29. mars skrev: «Høyteknologisk luftkrig er lettere å utføre og vise frem enn politisk megling og forsoning. Letter et norsk fly fra Kreta får det mer oppmerksomhet enn de afrikanske statssjefene som ville megle fred, men ikke fikk fly inn i Libya.»

Egeland nevner ikke med ett ord hvem som nektet de afrikanske statslederne å fly inn til Tripoli. Det var ikke Gaddafi, men NATO.

Fredsfyrsten Egeland kan smykke seg med bakgrunn fra Norges Røde Kors og stillinga som visegeneralsekretær i FN. Han var også statssekretær i Utenriksdepartementet på 90-tallet. Den tidligere statssekretæren og Røde Kors-sjefen har laget seg karriere som internasjonal korsfarer i den vestlige «humanismens» navn. Når Egeland kommer på banen, er det ikke bare som forsvarer av NATOs kriger. Han ligger snarere i forkant som humanitær veirydder for NATO-terror, fortrinnsvis med FN-fikenblad. Mannen er også styremedlem i den reaksjonære tankesmia International Crisis Group, en globalistisk tankesmie styrt av blant andre George Soros og Zbigniew Brzezinski.

Ei uke før FN-resolusjon 1973 ble vedtatt (mot avholdende stemmer fra «småstater» som Kina, Russland, Tyskland, Brasil og India) skrev NUPI-direktøren i Aftenposten: «Presset mot Gadafi trappes opp. Sikkerhetsrådet må derfor autorisere iverksettelse av et flyforbud og en marineblokade. Bare FN kan gi den nødvendige myndighet. Bare NATO kan organisere operasjoner som igjen bare bør iverksettes mot et mulig blodbad utført av regimets fly, helikoptre eller marinefartøyer. Våre vestlige politikeres kreativitet må utfordres.» (Hvordan stanse Gaddafi?)

Egelands personlige kreativitet skorter det ikke på. Fra august går Jan Egeland inn som Europasjef i menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch. Det er ett og annet å si om rolla til HRW og hvilke interesser denne organisasjonen oftest tjener. Men fra tid til annen legger de fram rapporter som framstår som balanserte. Både Amnesty og HRW har avsannet propagandafortellingene om påståtte massevoldtekter begått av den libyske hæren samt av en rekke andre mediehistorier. Den 13. juli presenterer HRW en rapport om overgrep og vandalisme begått av de NATO-støttede «opprørsstyrkene» i Libya. De har blant annet vandalisert sykehus og klinikker og terrorisert sivile i byer de har inntatt.

Slike rapporter passer neppe inn i NATO-agendaen til den nye Europasjefen. Ved å ansette en figur som Egeland – med både partibok, karriereløp og Røde Kors-bakgrunn til felles med den krigførende norske utenriksminister Jonas Gahr Støre – setter HRW sin troverdighet på spill.

NUPI har allerede hendene fulle med å gjenopprette sin.

Les flere artikler på kpml.no
Hele verden vet at NATOs krig mot Jugoslavia er folkerettsstridig og en voldtekt mot FN-pakten. Europeiske makter har ikke gått til militært overfall på en annen suveren europeisk stat siden Hitler-fascismens nederlag i 1945.

Disse omstendighetene har allerede fått katastrofale menneskelige følger, som svært raskt kan bli enda verre. De militære og politiske konsekvensene er vanskelige å overskue, samtidig som behovet for analyse er påtrengende.

Et altfor lite påaktet aspekt ved krigen, er det moderniserte sosialdemokratiets rolle som krigens politiske redskap og pådriver.

20. mars 2009: 6 år med okupasjon.

 

Komiteen for et fritt Irak har laget denne plakaten i anledning 6-årsdagen for den kriminelle okkupasjonen av Irak. Illustrasjon ved Carlos Latuff.

Plakaten kan lastes ned fra www.frittirak.no

Det er et så altfor velkjent refreng som spilles ut etter terroren i Paris: Makthavernes svar på terroren fostret av Vestens kriger er enda mer krig ute og mer undertrykking hjemme.

hollande paris isisRetorikken fra den franske presidenten Francois Hollande og andre statsledere ligner til forveksling den til daværende president George Bush da han etter 11. september 2001 lanserte sin «krig mot terror» og gikk løs først på Afghanistan, deretter Irak.

NATO-Jens følger ivrig opp: – Det er simpelthen ikke noe alternativ å ikke bruke militær makt nå, sier han.

darwin

Charles Darwin 1809–2009

200 år etter Charles Darwins fødsel står hans hovedverk om Artenes opprinnelse fortsatt som en søyle i vitenskapens utviklingshistorie.

Her leverte han grundig bevisførsel for hvordan den botaniske og biologiske naturen har utvikla seg gjennom kombinasjonen av mutasjoner (tilfeldige variasjoner i arvestoffet) og naturlig utvalg, der det individet som har best tilpasningsevne også har størst sjanse til å overleve. Uttrykket survival of the fittest blir ofte misvisende forklart med at «den sterkeste overlever», mens det Darwin sa var at det er den best egnede som overlever. Det er slett ikke alltid det samme.

De fagorganiserte hos Bekken & Strøm har ført en seig og tålmodig kamp. To måneder i streik har gitt resultater: Den 27. januar ble tariffavtale undertegnet.

Frykten for de varsla sympatiaksjonene fra bl.a. Transport fikk daglig leder og medier Sven Strøm til å snu i sin «prinsipielle motstand» mot tariffavtale. De 18 organiserte medlemmene i Handel og Kontor og Fellesforbundet kan dermed endelig innkassere seieren.

Glimt fra markeringa for bryggesjauerne på Youngstorget i Oslo 5. april. Rundt 900 deltok på markeringa.

Klikk på bildene for å forstørre. Alle foto: Revolusjon. Se reportasje og flere bilder på sidene til Transportarbeiderforbundet.

Massiv fanemønstring på Youngstorget 5. april 2014.Diktopplesning ved Ola Bog.Salongorkesteret spiller for bryggearbeiderne.  

 

Ti år har gått siden nazidrapet på Benjamin Hermansen (15) på Holmlia i 2001. Det blir markert med fakkeltog og demonstrasjoner flere steder i landet, og sjølsagt på Holmlia og i Oslo sentrum.

Hiv nazismen i søpla!Mordet på Benjamin viste hva rasisme og nazisme fører til i ytterste konsekvens. Krev at rasistiske og nazistiske organisasjoner må forbys!

Stopp pensjonsranet!

Uravstemninga i LO/NHO-oppgjøret ga som venta «full pott» for regjeringa og LO-ledelsen. Men kampen for pensjon og AFP er ikke slutt. LO i Oslo tvinger Roar Flåthen til å stå under kjempebanneret «Stopp pensjonsranet! Kampen for en rettferdig pensjon og AFP fortsetter!» når han holder sin 1. mai-tale på Youngstorget.

I LOs representantskap var det ikke én eneste som oppfordra til å stemme nei. Likevel samlet motstanderne av det som er framstilt som «full pott for LOs krav» stor oppslutning. Så stor at forslaget kunne ha blitt nedstemt hvis opposisjonen hadde hatt evne og tid til å organisere en effektiv nei-kampanje.

Religion og overtro var i en periode på defensiven, men øker nå sitt grep om millioner av mennesker.

Noen setter sin lit til usynlige makter …Kommunisters vei til å forstå verden har alltid vært den dialektiske materialismen. Den er beskrevet i et utall verker men det er stadig grunn til å hold den levende og oppdatere seg etter hvert som nye vitenskapelige oppdagelser bekrefter eller tilfører filosofien nye elementer.

Naturvitenskap og dialektikken

I materialismen betraktes virkeligheten som virkelig. Denne virkeligheten eksisterer uavhengig av hva menneskene subjektivt måtte tro og mene om den. Materien, som menneskene erfarer gjennom sine sanser og utforsker gjennom vitenskapelige undersøkelser, er ifølge materialismen det eneste som eksisterer. Tradisjonelt har materie vært betraktet som grunnpartiklene i alt stoff og på Engels’ tid var fortsatt forholdet mellom energi og materie uavklart.

Energi er en fysisk størrelse som kan måles etter evnen til bevege materie og i dag kjenner vi klare sammenhenger mellom energi og materie. Isaac Newton hadde slått fast at energi ikke kunne oppstå eller forsvinne, bare gå over i andre former. Det moderne kjernefysikk har lært oss er at materie kan omdannes til energi i en kjernereaktor eller i litt større skala: i solen og alle stjernene. Albert Einstein dokumenterte sammenhengen mellom energi og materie med sin berømte formel E=mc2 der E står for energi, m er den massen som «forsvinner» og c er lysets hastighet i vakuum. Dermed er ytterligere et av mysteriene og krefter «mellom himmel og jord» avmystifisert. Blant nyreligiøse virker det som om dette ikke helt har trengt inn til tross for at kjernekraftverk er blitt en del av dagliglivet. Det samme gjelder begrepet stråling. Jungelen av wifi-nett kan sannelig virke ubegripelige men er bare det siste eksemplet på at overføring av energi kan observeres og kontrolleres. Overføring av energi i form av bølger og inkluderer elektromagnetisk, akustisk og partikkelstråling. Alle disse kan så absolutt styres og her er det kun selvpåført uvitenhet som kan tilsløre virkeligheten.

Menneske og natur

For materialister er mennesker en del av naturen på linje med andre dyr. Mennesket er bygd opp av materie alene, det finnes ingen «ånd» som eksisterer uavhengig av kroppen. Tanker, følelser og andre abstrakte dimensjoner er en funksjon av bevegelse i materien. Når hjernecellene en gang dør er tankene og «sjelen» borte med unntak av det som huskes av de gjenlevende eller er materialisert gjennom ulike lagringsmedier som bøker, filmer etc.

Materialismen står seg dårlig på egen hånd og kan kritiseres for å være mekanisk, at alt er forutbestemt og ikke kan ta en uventet retning. Dette filosofiske problemet løses av dialektikken. Dialektikk er en metode som gjennom samtale – spørsmål og svar, bevis og motbevis, argument og motargument – søker å bestemme begrepenes innhold eller, mer allment, trenge inn i et problem. Dette var en retning som ble videreutviklet av Hegel og som Engels og Marx gjorde til den slagkraftige kombinasjonen dialektisk materialisme. I denne tenkningen påvirker menneskene omgivelsene sine og blir selv påvirket av omgivelsene i en vekselvirkning. Marx og Engels var mest opptatt av den sosiale virkelighet, men ikke isolert fra naturen. De dokumenterte at historien føres framover av motsigelser som utløser konflikter (klassekamp) som fører til en ny virkelighet. I den marxistiske dialektikken betraktes naturen (som også mennesket og samfunnet det er en del av) som en sammenhengende helhet der alle delene står i vekselvirkning med hverandre. Naturen er i en tilstand av stadig bevegelse og forandring, i en prosess der gradvise, kvantitative forandringer går over i kvalitative. Den dialektiske materialismen avviser alle metafysiske modeller. Helt siden utformingen av den dialektiske materialismen på 1840-tallet har den vært en del av den vitenskapelige sosialismen, og har siden da vært uløselig knyttet til den revolusjonære arbeiderbevegelsens teori og praksis.

«Spør man imidlertid videre hva nå tenkning og bevissthet er og hvor de stammer fra, så finner man at de er produkter av den menneskelige hjerne og at mennesket selv er et naturprodukt som har utviklet seg i og sammen med sine omgivelser. Da sier det seg selv at den menneskelige hjernes produkter som jo i siste instans også er naturproduker, ikke motsier men tilsvarer den øvrige natur-sammenheng.»

Den dialektiske metode

Ved å bruke den dialektiske materialismen som utgangspunkt for å studere ulike felt har vi fått den historiske materialismen og naturdialektikken. Grunnleggerne av den vitenskapelige sosialismen var nemlig også sterkt interessert i naturvitenskap, og viste på flere måter hvordan den dialektiske metoden førte til større forståelse på dette området. I siste halvdel av det 19. århundret skreiv Engels sitt verk Naturdialektikken, der han ut fra den borgerlige vitenskapens framskritt analyserer begreper som materie og bevegelse, rom og tid ved hjelp av den dialektiske metoden. Dette skjedde på en tid da evolusjonslæren ble til. Charles Darwin la grunnlaget for evolusjonslæren og i dag regnes følgende deler som en del av den:

  • Naturlig seleksjon fører til at de best tilpassede individene i en populasjon har en større sannsynlighet for å overleve og for å forplante seg. Gjennom generasjonene fører et slikt utvalg til endringer i individenes egenskaper – til en tilpasning.
  • Seksuell seleksjon foregår på samme måte, men her er det ikke tilpassethet til miljøet som er avgjørende, men dyktigheten i å finne kjønnspartnere.
  • Mutasjoner er spontane endringer i genomet.Rekombinasjon betegner blandingen av genene til to foreldre når disse forplanter seg med hverandre.
  • Migrasjon er inn- eller utvandring av individer til eller fra en annen populasjon, som kan ha vært tilpasset til avvikende miljøbetingelser.
  • Gendrift er tilfeldige endringer i sammensetningen til populasjonens genbasseng. Dermed kan også ufordelaktige egenskaper spre seg i populasjonen.

I dag kjenner vi også til hvordan naturen gjennom et enormt mangfold klarer å skape stadig ny utvikling. Enten det dreier seg om et dyr eller en plante dannes er utall av kombinasjoner av gener i frøene. Selv om det i utgangspunktet skulle synes usannsynlig at nettopp den kombinasjonen som skulle vise seg levedyktig skulle oppstå blir det hele høyst begripelig når vi vet at også de millioner og milliarder av kombinasjoner som ikke virket faktisk var blitt forsøkt, men ikke videreført. Og når vi ser på universet ser vi det samme mangfoldet der som i levende materie, ja, kanskje enda større. Et mangfold som la grunnlaget for at liv kunne oppstå. I dag vet vi at de grunnlegene byggesteinene i alt liv, aminosyrene, finnes i stort omfang i universet, ikke bare på jorda. Det er også kjent hvordan disse kan kombineres og gå fra livløs materie til å bli liv.

Spørsmålet om hvordan mennesket lærte å tenke – dvs. den evnen som først og fremst antas å skille oss fra dyra – har til alle tider opptatt både lek og lærd. Eldre tiders religiøse tro på at tenkeevnen er en gudegave, og dermed setter et absolutt skille mellom mennesket og alle andre levende vesener, har i nyere tid måttet vike for en vitenskapelig tilnærming. Like lite som mennesket plutselig trådte fram i fullt ferdig tilstand, skapt av Gud, er tenkeevnen noe annet enn resultatet av en utvikling som pågikk gjennom hundretusener av år. Etter hvert har arkeologer, paleontologer og antropologer avdekka spora etter utviklinga av språk og tanke hos mennesket.

I det som er nevnt ovenfor finner vi våpnene for bekjempelse av religion og annen overtro, nemlig (natur)vitenskap og opplysning integrert i den dialektisk materialismen. Religionsforskning kan være en del av dette i den grad de religiøses tankesett kan avdekkes og tankemønstrene som fører til feilslutninger kan påpekes. Det pågår også et prisverdig arbeid for å avløse religionen gjennom utformingen av alternativ etikk, estetikk og seremonier. Dette må oppmuntres og fortsettes inntil menneskeheten har kastet av seg den religiøse svøpen.

BAKGRUNN

Teorien om det antimonopolistiske demokrati, den såkalte «antimonopolistiske strategi», ble utviklet i 1960-70-åra av de krustsjovistiske partier. Kort fortalt er den en «strategi» for overgang til kommunismen via to (eller flere) trinn. Overgangssamfunnet mellom kapitalismen og kommunismen; sosialismen (proletariatets diktatur), blir i denne «strategien» supplert med ett ekstra trinn som en erstatning for revolusjonen.

Denne to-trinns-strategien ble endelig vedtatt som generallinja for de krustsjovistiske partiene på en konferanse i Moskva i 1969, men hadde sitt utspring i kontrarevolusjonen i Sovjetunionen som fant sted etter Josef Stalins død i 1953.

«Den antimonopolistiske strategi» og de andre krustsjovistiske tesene hadde det til felles at de alle var skreddersydd for å forsvare kontrarevolusjonen og Sovjets forvandling til imperialistisk supermakt.

Den «fredelige sameksistens» ble under Krustsjov gjort til hovedlinja i de sosialistiske landenes utenrikspolitikk. Man søkte forsoning med imperialismen og forkynte en «fredelig kappestrid» mellom den sosialistiske og den kapitalistiske verden. Intensjonen skulle være at sosialismen skulle utkonkurrere kapitalismen på produksjonens område. Tanken var at hvis sosialismen beviste sin overlegenhet i denne kappestriden med kapitalismen, ville man lykkes med å vinne både små- og storborgerskapet. På denne måten ville monopolistene bli isolert.

Revolusjonær kamp i kapitalistiske land ble dermed sett på som farlig fordi den ville bringe de vaklende mellomlagene over på de reaksjonæres side. Arbeiderklassen skulle i stedet arbeide for å svekke monopolene gjennom deltakelse i de borgerlige regjeringene. Veien til sosialismen skulle nå gå via en mellomfase; et antimonopolistisk demokrati der arbeiderne skulle overta det borgerlige parlamentet og gradvis ta over posisjonene i næringslivet og i den borgerlige staten, og svekke monopolene gjennom nasjonalisering av kapitalen.

INTERVJU


«Vi ser i dag at EØS-avtalen brukes bevisst for å svekke tariffavtaler»

rolf joergensen 300px

Forbunds­lederen i Norsk Lokomotivmannsforbund (NLF), Rolf Jørgensen, har lang fartstid både som jernbanemann og som marxist-leninist.

Den dialektiske materialismen er kommunistenes verdensanskuelse. Den ble skapt av Marx og Engels, og består i en konsekvent dialektisk – i motsetning til metafysisk, og materialistisk – i motsetning til idealistisk – analyse av alle naturens, samfunnets og tenkningens fenomener.

Den dialektiske materialismen oppsto på 1840-tallet som en del av den vitenskapelige sosialismen, og har siden da vært uløselig knytta til den revolusjonære arbeiderbevegelsens teori og praksis.

Ifølge den filosofiske materialismen er verden i sin helhet av materiell karakter, i motsetning til alle former for idealisme, som den borgerlige filosofien er gjennomsyra av, og der «ånd» enten er det primære begrepet eller sidestilt med materien som grunnleggende prinsipp (dualisme). Men materien er i stadig bevegelse og antar stadig nye former. Det vi kaller åndelige fenomener, for eksempel våre ideer og begreper om den ytre verden, er i siste instans avledet av materielle fenomener og ikke gitt oss av «Gud».

Når vi snakker om dialektisk materialisme, mener vi en metode som er dialektisk fordi den betrakter fenomenene i deres indre sammenheng og gjensidige avhengighet – i motsetning til den mekaniske materialismen, som går ut fra at verden er oppbygd av faste og uforanderlige byggesteiner. Fordi metoden går ut på dialektisk analyse av fenomener i stadig bevegelse, er den også en levende teori, i stand til å tilpasse seg nye prosesser og forandringer i verden.

Den historiske materialismen

Den historiske materialismen betyr at for første gang i menneskehetens historie kan utviklinga av menneskesamfunnet betraktes ut fra et vitenskapelig grunnsyn. Den gjør slutt på alle de idealistiske teoriene som anser utviklinga som et resultat av guddommelig vilje, av enkeltmenneskers innsats eller av kaotiske tilfeldigheter. I stedet setter Marx og Engels for seg å analysere de økonomiske realitetene som er drivkrafta i historia.

Den historiske materialismen avdekker hvordan den materielle produksjonen er grunnlaget for samfunnets eksistens og utvikling. Ut fra den produksjonsmåten som er gitt ut fra de naturlige forutsetningene og menneskenes arbeid for å nyttiggjøre seg dem, blir også hele samfunnssystemet bestemt: forholdet mellom menneskene, de politiske institusjonene, tenkemåten, religionen, kulturen, de juridiske formene.

Men samfunnet er hele tida i bevegelse og utvikling gjennom menneskenes arbeid, og i en eksisterende produksjonsmåte oppstår det motsigelser mellom produktivkrefter (dvs. råstoffer, energi, arbeidsredskaper, arbeidskraft osv.) og produksjonsforhold (dvs. måten produksjonen og samfunnet er organisert på, eiendomsforhold, inndeling i stender og klasser osv.), og motsigelser mellom forskjellige grupper og klasser i samfunnet.

Disse motsigelsene er utgangspunktet for historiske forandringer, og disse forandringene må forklares ut fra kampen mellom sidene i en motsigelse og den bevegelsen som den fører til. Den vitenskapelige sosialismen gjør motsigelsene i samfunnet, og først og fremst i det borgerlig/kapitalistiske samfunnet til gjenstand for analyse. I denne analysen gjør en bruk av den dialektiske metoden,  som er uløselig knytta til den historiske materialismen og dens resultater.

Den dialektiske metoden

Den dialektiske metoden er et vitenskapelig redskap for å studere fenomenene i naturen, samfunnet og tenkningen, og ble skapt av Marx og Engels. De arva utgangspunktet fra Hegel, som med sin dialektikk hadde gjort et framskritt i forhold til tidligere tiders metafysiske tenkning. Men Hegel var sjøl metafysiker, for i hans lære var det «ånden» som skapte bevegelsene i verden og all utvikling. Det Marx og Engels gjorde, var å snu Hegels idealistiske dialektikk på hodet og sette den på et materialistisk fundament.

Den marxistiske dialektikken betrakter naturen (som også mennesket og samfunnet er en del av) som en sammenhengende helhet der alle delene står i vekselvirkning med hverandre. Naturen er i en tilstand av stadig bevegelse og forandring, i en prosess der gradvise, kvantitative forandringer går over i kvalitative.

Et hovedpoeng i den dialektiske metoden er dens syn på motsigelsene i fenomenene. Den går ut fra at det er indre motsigelser i alle ting, og at kampen mellom motsetningene driver utviklingsprosessen framover, til motsigelsen blir løst ved at motsetningene danner en ny enhet på et høyere nivå. Når en anvender denne synsmåten på historia, ser en hvordan samfunnssystemer og økonomiske formasjoner også er i bevegelse og forandring, og hvordan gamle former etter hvert blir avløst av nye.

Ved hjelp av den dialektiske metoden analyserte Marx utviklinga av motsigelsene i det kapitalistiske samfunnet. Kapitalismens historiske utviklingstendens er å utvikle produktivkreftene og gjøre produksjonen stadig mer samfunnsmessig, samtidig som produksjonsforholda i stadig større grad blir en bremse for utviklinga. Hovedmotsigelsen under kapitalismen er motsigelsen mellom arbeid og kapital, og når kapitalen ikke lenger klarer å løse systemets indre motsigelser, ligger veien åpen for proletariatet til å gjøre revolusjon og innføre sosialismen.

Naturdialektikken

Friedrich EngelsGrunnleggerne av den vitenskapelige sosialismen var også sterkt interessert i naturvitenskap, og viste på flere måter hvordan den dialektiske metoden førte til større forståelse på dette området. I siste halvdel av det 19. århundret skreiv Engels sitt verk Naturdialektikken, der han ut fra den borgerlige vitenskapens framskritt analyserer begreper som materie og bevegelse, rom og tid ved hjelp av den dialektiske metoden.

Oppgava var å avdekke de objektive dialektiske bevegelsene i naturen, og dermed avsløre idealismen, metafysikken og den vulgære materialismen som bremseklosser for den vitenskapelige utviklinga. Samtidig som Engels løste flere av samtidas problemer i naturvitenskapen, forutsa han også den framtidige utviklinga og hva den kunne oppnå.

For eksempel godtok han ikke samtidas rådende oppfatning om atomet som materiens definitive og udelelige byggestein. Han skreiv: «Atomene kan imidlertid på ingen måte betraktes som enkle eller generelt som de minste kjente partiklene av materie.» Over 100 år med teknologisk utvikling og kjernefysisk forskning har gitt Engels rett, og den mekaniske materialismen er nå for alltid feid ut av naturvitenskapen.

Teoriartikkel i Revolusjon nr. 35, høsten 2007

 

Kjell Arnestad er talsmann for KPml.Talsperson for Kommunistisk Plattform, Kjell Arnestad, svarer i dette intervjuet på en rekke spørsmål om det nye initiativet for samling av de kommunistiske kreftene.

– Vi ser det som vår plikt å forsøke å samle gjenværende kommunister i et kommunistparti, sier Arnestad.

I dagligtalen hører vi utrykk som «han er en idealist» brukt om en som ivrer og jobber for en sak han tror på. Idealisme i filosofisk forstand har en helt annen mening.
stopp pensjonsranet

Forsikringsbransjen skor seg og 300 000 ansatte får svi når ytelsespensjonen blir vingeklippet så den ligner innskuddspensjon. Banklovkommisjonen la sist sommer fram sitt opplegg for en såkalt hybridpensjon. Opplegget blir etter alt å dømme innført fra 1. januar 2014.

Hensikten er ytterligere pulverisering av hele pensjonssystemet: Folk skal tvinges til å stå lenger i jobb for å få samme pensjon som før, forsikringsfondene skal gradvis over i private selskapers hender, og risikoen flyttes mer og mer fra forsikringsselskapene og over på de ansatte.

NATO og USA har med 15.000 mann gått til storoffensiv i Helmand-provinsen i Afghanistan. Det blir kalt svenneprøven for president Obamas opptrapping av krigen med 30.000 nye soldater.

Det som skal være en styrkedemonstrasjon, vil om en tid ende i en ynkelig retrett. Okkupantene er dømt til nederlag, men kommer i sin desperasjon til å fortsette med å begå nye massakrer.