Menneskrettskorsfareren Jan Egeland går fra Norsk utenrikspolitisk institutt til Human Rights Watch, en organisasjon som har rykte for å fremme USAs globale dagsorden bak et banner for menneskerettigheter, spesielt i Latin-Amerika.

I NRK Dagsnytt 4. juli 2011 var det et innslag med den libyske viseutenriksministeren som i høflige diplomatiske vendinger ba Norge og NATO om å slutte med å bombe sivile i hans hjemland.

Den libyske ministeren fikk ikke framføre denne uhyrlige anmodning ustraffet. Daværende NUPI-direktør Jan Egeland kunne nemlig i samme innslag slå fast at norske bomber ikke har drept sivile i Libya, noe han altså vet bedre enn norske fagmilitære som slett ikke utelukker dette.

Videre hevdet Egeland at problemet med å finne en løsning i konflikten i Libya er at «begge parter nekter å forhandle». Det burde være sensasjonelt at en NUPI-direktør kan fremføre to åpenbare usannheter uten å møte motbør. Særlig når Egeland sjøl i sin hyllest av NATOs bombeangrep i Aftenposten 29. mars skrev: «Høyteknologisk luftkrig er lettere å utføre og vise frem enn politisk megling og forsoning. Letter et norsk fly fra Kreta får det mer oppmerksomhet enn de afrikanske statssjefene som ville megle fred, men ikke fikk fly inn i Libya.»

Egeland nevner ikke med ett ord hvem som nektet de afrikanske statslederne å fly inn til Tripoli. Det var ikke Gaddafi, men NATO.

Fredsfyrsten Egeland kan smykke seg med bakgrunn fra Norges Røde Kors og stillinga som visegeneralsekretær i FN. Han var også statssekretær i Utenriksdepartementet på 90-tallet. Den tidligere statssekretæren og Røde Kors-sjefen har laget seg karriere som internasjonal korsfarer i den vestlige «humanismens» navn. Når Egeland kommer på banen, er det ikke bare som forsvarer av NATOs kriger. Han ligger snarere i forkant som humanitær veirydder for NATO-terror, fortrinnsvis med FN-fikenblad. Mannen er også styremedlem i den reaksjonære tankesmia International Crisis Group, en globalistisk tankesmie styrt av blant andre George Soros og Zbigniew Brzezinski.

Ei uke før FN-resolusjon 1973 ble vedtatt (mot avholdende stemmer fra «småstater» som Kina, Russland, Tyskland, Brasil og India) skrev NUPI-direktøren i Aftenposten: «Presset mot Gadafi trappes opp. Sikkerhetsrådet må derfor autorisere iverksettelse av et flyforbud og en marineblokade. Bare FN kan gi den nødvendige myndighet. Bare NATO kan organisere operasjoner som igjen bare bør iverksettes mot et mulig blodbad utført av regimets fly, helikoptre eller marinefartøyer. Våre vestlige politikeres kreativitet må utfordres.» (Hvordan stanse Gaddafi?)

Egelands personlige kreativitet skorter det ikke på. Fra august går Jan Egeland inn som Europasjef i menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch. Det er ett og annet å si om rolla til HRW og hvilke interesser denne organisasjonen oftest tjener. Men fra tid til annen legger de fram rapporter som framstår som balanserte. Både Amnesty og HRW har avsannet propagandafortellingene om påståtte massevoldtekter begått av den libyske hæren samt av en rekke andre mediehistorier. Den 13. juli presenterer HRW en rapport om overgrep og vandalisme begått av de NATO-støttede «opprørsstyrkene» i Libya. De har blant annet vandalisert sykehus og klinikker og terrorisert sivile i byer de har inntatt.

Slike rapporter passer neppe inn i NATO-agendaen til den nye Europasjefen. Ved å ansette en figur som Egeland – med både partibok, karriereløp og Røde Kors-bakgrunn til felles med den krigførende norske utenriksminister Jonas Gahr Støre – setter HRW sin troverdighet på spill.

NUPI har allerede hendene fulle med å gjenopprette sin.

Les flere artikler på kpml.no

Den 8. oktober frifant Arbeidsretten NHO for brudd på rammeavtalen som gir havnearbeiderne fortrinnsrett til lasting og lossing. Det er ikke annet enn en klassedom. Mest hårreisende er at LOs egne oppnevnte dommere, Kjell Bjørndalen og Tove Stangnes, sørga for at dommen var enstemmig i NHOs favør. Dette gir sjølsagt NHO enda mer vann på mølla. Men, som Silje Kjosbakken understreker i innlegget nedenfor, kampen fortsetter. Tariffavtaler og ILO-konvensjonen er like gyldige som før! Red.

Bare for å legge ballen død … før det eskalerer helt.

Havnekran. Illustrasjonsfoto.Havnearbeiderne har ikke mistet fortrinnsretten til lossing og lasting av skip i Norges havner. 

NHO og Dagens Næringsliv tror blant andre det. Sjefene i Oslo Havn KF tror også det om man skal tro visse overhørte samtaler.

Arbeidsretten har overlatt tolkning og forhandling til partene (NHO og NTF). Tariffavtaler og ILO 137 gjelder fortsatt! 

Det er maktpåliggende at fagbevegelsen bryter alle bånd til «arbeiderpartier» som sprer borgerlig ideologi og politikk i rekkene til arbeiderne og de fagorganiserte. Like avgjørende for framtida til fagbevegelsen er at den knytter politiske bånd til et revolusjonært arbeiderparti som viser seg tillit verdig.

356 ansatte ved papirfabrikken Norske Skog Follum har fått oppsigelse i julegave. Fabrikken har i 140 år vært en hjørnesteinsbedrift på Ringerike. Nå har styret og bedriftsforsamlinga vedtatt nedlegging.

Follum fabrikker ved Hønefoss. Foto fra Wikipedia.Follum fabrikker ved Hønefoss. Foto fra Wikipedia. Creative CommonsMen slaget er ikke nødvendigvis tapt, dersom Follum-arbeiderne velger å møte styreleder Eivind Reiten & Co med klassekamp.

Viken Skog, som er storaksjonær i Norske Skog, la inn flere bud for å overta driften. Alle ble avvist. Norske Skog-sjefen Sven Ombudstvedt legger ikke skjul på at det er bedre å sende 350 arbeidsfolk ut i arbeidsløshet enn å slippe en ny konkurrent inn i papirmarkedet. Sånn er kapitalens logikk.

Etter tap i første rettsrunde og med toppene i Fagforbundet på parti med motparten, trekker tidligere foreningsleder Are Saastad nå søksmålet mot Oslo Universitetssykehus (OUS).

Are Saastad har i trekvart år kjempet mot Norges største helseforetak.
Are Saastad har i trekvart år kjempet mot Norges største helseforetak og Fagforbundets Ap-topper.

– Etter en helhetsvurdering har jeg kommet til at det nå er riktigst å trekke saken. Dette har tatt veldig på. Jeg har i realiteten slåss med Norges største helseforetak og Norges største forbund samtidig i tre kvart år. Hadde jeg vunnet ville det derfor vært oppsiktsvekkende, på tross av det som i utgangspunktet er en sterk sak, sier Are Saastad.

India er en av økonomiene i verden med de største vekstratene og en stor og voksende arbeiderklasse. Men den kommer knapt arbeiderne til gode. Fattigdommen er stor og utbyttinga grov, ikke minst i de Spesielle økonomiske sonene (SEZ).

JORDBRUKSKOLONIALISME.  Afrika har igjen havnet på radaren til globale selskaper og de tidligere kolonimaktene.

Hvete er blitt en sikker transnasjonal investering.FNs matvareprogram sier at det er nok mat til å brødfø verden en og en halv gang. Likevel er mer enn en milliard mennesker underernærte.

Etter å ha plyndret det afrikanske kontinentet for sine rike mineralressurser i århundrer, har imperialistmaktene nå kastet sine øyne på de store og fruktbare landbruksområdene. I dag har «underutnyttet» jordbruksland i Afrika kommet i sentrum for oppmerksomheten i land med matknapphet og hos storkonserner og finansgrupper.

Denne artikkelen i to deler forklarer bakgrunnen.

Kampen for Aker sykehus er også en kamp mot fagforeningsknusing. Fagforbundet Aker samler voksende støtte for kravet om å beholde Are Saastad som fagforeningsleder.

Are Saastad er leder av Fagforbundet Aker.
Are Saastad er leder av Fagforbundet Aker.
© Privat foto.
– Aker trengs, og det fungerer. Vi kan ikke la makta rå, bare fordi de har mer penger enn oss.

Det sier Are Saastad fra Fagforbundet Aker til nettmagasinet Revolusjon.

Debattinnlegg i Klassekampen den 18. februar 2009.

Sjøl når vi nå står konfrontert med den verste krisa på 80 år snakker ingen, eller så godt som ingen, om sosialisme, planøkonomi eller revolusjonær omveltning. Det er nærmest underforstått at den slags er utopi i et land som Norge.

Det var derfor befriende å lese kronikken til den faglige veteranen Terje Skog den 5. februar, «Kapitalismens verdier». Debatten Terje reiser er viktig, og jeg vil forsøke å følge hans resonnement et stykke videre. Plassen tillater dessverre bare en overflatisk gjennomgang av noen momenter.

Trondheimskonferansen krever omkamp om pensjon.Trondheimskonferansen krever omkamp om pensjon.Støtte til havnearbeiderne, omkamp om pensjoner, oppsigelse av EØS-avtalen og en ny kurs for faglig kamp var blant vedtaka på årets Trondheimskonferanse.

Trondheimskonferansen er en trøblete forsamling for LO-toppen. 570 tillitsvalgte fra de fleste forbundsområder målbærer krav som ofte er stikk i strid med linja til pampene på Youngstorget.

Mest provoserende for toppetasjene i LO-huset er nok kravet om å ta i bruk kampmidler og trosse lønnsnemnd.

Taktikken må legges om dersom havnearbeiderne skal ha håp om å vinne. Splittelsen i Norsk Transportarbeiderforbund er åpenbar. Det kan bli nødvendig å løsne den strategiske fanglina til både LO og egen forbundsledelse, og satse på egen los.

Fra en av havnemarsjene i Oslo. CC-BY Revolusjon.Fra en av havnemarsjene i Oslo. CC-BY Revolusjon.Havnekonflikten kunne ha vært kronet med seier for lenge siden dersom resten av fagbevegelsen, og framfor alt LO sentralt, hadde brukt de maktmidlene som står til rådighet.

ArbeidsmiljølovenVi setter stor pris på at den nye regjering har reversert de verste endringene fra Høybråten, på formålsparagraf, arbeidstid, midlertidig ansettelse og oppsigelsesvern. Men dette må ikke hindre en rask gjennomføring av de avgjørende forbedringer i loven som er lovt:

Sosial dumping:

Innsynsrett for verneombud og tillitsvalgte i arbeidskontrakter, timelister og lønn­ingslister også for underentreprenører og ved innleie.

1. Innleie skal kun skje etter avtale med tillitsvalgte

2. Sterkere sanksjonsmuligheter for Arbeidstilsynet ved brudd på lov om allmenn­gjøring og overgangsregler, inklusive muligheten til å ta fra firma retten til å drive virksomhet.

3. Solidaransvar, at hovedbedriften er ansvarlig for brudd på reglene hos underentrepren­ører og innleiefirma.

4. Regionale verneombud også i servicesektoren

5. Likestilling skift-turnus.

Vi har et klart løfte om at alle forverringer i Arbeidsmiljøloven skal reverseres. Vi ber om at følgende endringer i ny lov blir reversert:

Monica Opke, klubbleder ved DHL Ulven og nyvalgt styremedlem i LO i Oslo, ble for vel tre uker siden avskjediget fra bedriften uten saklig grunn. Oslo Transportarbeiderforening mener at DHL ønsker å bli kvitt en aktiv tillitsvalgt.

Selskapet er blitt berykta i mange land for sin fagforeningsfiendtlige praksis. Det har vært streiker og aksjoner blant ansatte i både Tyskland, Russland og Bahrain. Den internasjonale transport-arbeiderføderasjonen har lansert en kampanje for å presse DHL internasjonalt til å respektere faglige rettigheter (se video).

Å ha enerett på matvarer gir fantastiske profittmuligheter. Det er i ferd med å bli virkelighet!

Remabutikk. Foto: RInnen alle næringer har økende monopolisering foregått så lenge vi har hatt kapitalisme. At fri konkurranse fører til monopolisering er en av de grunnleggende iboende motsigelsene i kapitalismen. Et av områdene der dette er tydeligst og også svært viktig for samfunnet er matsektoren. Blant de største produsentene finner vi Orkla, Rieber & Søn, Nortura, Ringnes og Tine. Det finnes mange andre firma som foredler mat i Norge, men disse fem eier eller kontrollerer svært mange av dem.

Profittene er eventyrlige, mens lønnstillegene er lavere enn snittet for de siste ti åra. Ikke rart at borgerklassen fryder seg!

«Det eneste som kan hinde borgerskapet i å le seg skakke på vei til og fra banken i 2006, er at arbeiderklassen tar igjen så det monner i de forbundsvise oppgjørene og i de lokale lønnsforhandlingene», skrev Revolusjon i en tariffkommentar våren 2006.

Boomen fortsetter, mens LO preker moderasjon

2006 ble eiernes år

Men dette skjedde i beskjeden grad. Og nå ler borgerskapet åpenlyst, etter at de frekt beskyldte bygningarbeiderne for grådighet under den kortvarige streiken i byggfaga. - 2006 ble eiernes år i næringslivet, skriver Aftenposten den 2. januar . - Tidene er svært gode, likevel ser lønnsveksten ut til å bli godt under gjennomsnittet for de siste ti årene, melder avisa tilfreds.

Dollarens fortsatte hegemoni er vel verdt en krig eller tre.

I regelen er det slik at valutakursen gjenspeiler et lands arbeidsproduktivitet og internasjonale konkurransekraft. Men i tilfellet dollaren er det også en annen logikk som gjelder.

Rett etter krigen var USA en ledende eksportnasjon og dollaren i en overlegen økonomisk posisjon, og det var en viss fornuft i at dollaren ble verdens reservevaluta – forankret i en fastsatt gullverdi (35 dollar per unse).  Dollarens internasjonale stilling i dag er derimot logisk sett absurd, ettersom USA nå er verdens største skyldnerstat og en nettoimportør av varer. Den amerikanske statsgjelda var i fjor på vel 6 billioner dollar, sett i forhold til et bruttonasjonalprodukt på $ 9 billioner. I det lange løp kan et land ikke innføre større varemengder enn det kan betale; enten ved eget varesalg, ved andre løpende inntekter eller ved langsiktige lån fra utlandet.

I 1971 frikoplet president Richard Nixon dollaren fra gullstandarden som ble bestemt i Bretton Woods mot slutten av annen verdenskrig. Bakgrunnen var det ekstreme budsjettunderskuddet USA pådro seg som følge av krigføringa mot Vietnam. Sentralbanken begynte helt enkelt å trykke dollarsedler, uten at de hadde dekning i gullreserver. Teoretisk skulle dette betydd at dollaren abdiserte som reservevaluta. Ikke desto mindre har dollaren fortsatt med å være et pengepolitisk maktinstrument som brukes til å la andre land betale for USAs eget budsjettunderskudd.

Dette har å gjøre med militær og geopolitisk makt mer enn økonomisk styrke. USAs svære muskler står ikke i forhold til landets bløte underliv, for å låne et uttrykk fra den britiske avisa The Observer.

Andre lands eksport til USA under dollarens hegemoni er en ordning der eksportlanda, for å tjene inn dollarene som trengs for å kjøpe varer som er priset i dollar og for å betjene lån som er tatt opp i dollar, tvinges til å finansiere amerikansk forbruk ved at de må investere sine handelsoverskudd i amerikanske verdipapirer eller aksjer (som valutareserver), noe som gir USA en formuesinntekt som kan brukes til å finansiere et løpende regnskapsmessig underskudd. «Verdenshandelen er i dag et spill der USA produserer dollar mens resten av verden produserer varer som kan kjøpes med dollar», skriver analytikeren Henry C. K. Liu.   1

Heller ikke et land som svømmer over av dollar, unnslipper dollartyranniet. Det kriseramma Japan er ikke bare en stor eksportnasjon, men har også de største valutareservene (for det meste dollar!) i verden. USA-baserte kredittvurderingsselskaper som Moody’s har like fullt nedgradert Japans kredittverdighet til under den til Botswana. Hvorfor? Fordi den japanske staten opererer med budsjettunderskudd og delvis proteksjonisme i et forsøk på å avhjelpe den innenlandske krisa, mens Botswanas budsjettpolitikk er under kontroll av de store utenlandske eierne av diamantgruvene i landet, noe som gjør Botswana mer «kredittverdig».

Borgerlig økonomi lærer at valutakurser styres av markedsmekanismer som tilbud og etterspørsel og av regjeringers finans- og pengepolitikk (herunder styringsrenta). Hva dollaren angår, er dette i beste fall en halvsannhet. US dollar står for 68 prosent av verdens valutareserver, opp fra 51 pst for ti år siden. Men den amerikanske andelen av global eksport står ikke i forhold til dette: Den var i 2000 bare på 12,3 prosent (US $781,1 mrd  av en totalsum av $6,2 billioner) mens importandelen var 18,9 prosent ($1,26 billioner av en verdenstotal på $6,65 billioner). 2
Altså er det andre mekanismer ute og går.

En rekke av verdens viktigste varer, ikke minst olje, er priset i dollar. Olja som «smøremiddel» for dollar har vært et vilkår for at USA skulle akseptere oljekartellet OPEC fra 1973. Alle verdensvarer som er priset i dollar er i prinsippet «amerikanske». Alle land må ha dollarreserver, fordi alle aksepterer dollar som betalingsmiddel. I tillegg kommer at press mot nasjonale valutaer tvinger de enkelte nasjonalbankene til å bygge opp dollarreserver for å motstå angrep mot valutaen. Slik blir dollaren kunstig styrket mot andre valutaer, og gjør den amerikanske utenlandsgjelda billigere, for ikke å si gratis. En «sterk» dollar gjør importvarer billige, og bidrar dermed til å holde lønningene til de amerikanske arbeiderne nede.

dollarbreak250På samme tid viser dette dollarens sårbarhet. Oljestatene har de siste åra stadig mer høylytt antydet en overgang til euro; Venezuela har allerede tatt skritt for å legge om til europrising. Dette er noe langt mer enn politisk demonstrasjonspolitikk, og skyldes at eurosonen faktisk er blitt en større oljeimportør enn USA.  3

OPEC avventer inntil videre hva de store europeiske oljeprodusentene Norge og Storbritannia vil gjøre med sitt forhold til EU/ØMU. Går britene med i eurosonen, for ikke å nevne Norge hvis ja-sida en gang skulle få viljen sin, vil ei mulig omlegging av oljevalutaen komme høyt opp på dagsorden – og vil provosere fram farlige konfrontasjoner imperialistene imellom. Hvis OPEC skulle begynne å fastsette oljeprisen i euro, regner eksperter med at dollaren ville bli devaluert med opptil 40 prosent. Det ville bety totalt økonomisk krakk for USA.

Dermed er vi tilbake i Midtøsten og USAs krigføring og okkupasjon. Hærtakinga av Irak, og muligens Iran i neste omgang, har ikke bare å gjøre med kontroll over oljeressursene. Det har også å gjøre med sikring av dollarens fortsatte hegemoni som oljevaluta. Ryker dollaren som verdensvaluta, så ryker også USA som verdens eneste supermakt.

1 Liu er formann i Liu Investment Group, New York. Sitat fra Asia Times 11. april 2002.
2 Henry C. K. Liu, Asia Times 23. juli 2002.
3 Javad Yarjani: The choice of Currency for the Denomination of the Oil Bill. Foredrag på EU-seminaret «The International Role of the Euro», Oviedo i Spania 14/4-02. Her gjengitt etter en artikkel i Arbejderen 5/4-2003.
Artikkel fra Revolusjon nr 27.
Byggeplass. Illustrasjonsfoto CC BY billjacobus1
Byggeplass, Houston. Illustrasjonsfoto av deed_bybilljacobus1
Selvaagbygg gikk på et nederlag da de prøvde å omgå ansiennitetsprinsippet.

I en enstemmig dom fra Oslo tingrett ble det tap for Selvaagbygg. Dermed er oppsigelsene til de seks bygningsarbeiderne ugyldige. Dette er en viktig seier for for de seks som gikk til sak mot Selvaagbygg, sier Oslo Bygningsarbeiderforening.