Menneskrettskorsfareren Jan Egeland går fra Norsk utenrikspolitisk institutt til Human Rights Watch, en organisasjon som har rykte for å fremme USAs globale dagsorden bak et banner for menneskerettigheter, spesielt i Latin-Amerika.

I NRK Dagsnytt 4. juli 2011 var det et innslag med den libyske viseutenriksministeren som i høflige diplomatiske vendinger ba Norge og NATO om å slutte med å bombe sivile i hans hjemland.

Den libyske ministeren fikk ikke framføre denne uhyrlige anmodning ustraffet. Daværende NUPI-direktør Jan Egeland kunne nemlig i samme innslag slå fast at norske bomber ikke har drept sivile i Libya, noe han altså vet bedre enn norske fagmilitære som slett ikke utelukker dette.

Videre hevdet Egeland at problemet med å finne en løsning i konflikten i Libya er at «begge parter nekter å forhandle». Det burde være sensasjonelt at en NUPI-direktør kan fremføre to åpenbare usannheter uten å møte motbør. Særlig når Egeland sjøl i sin hyllest av NATOs bombeangrep i Aftenposten 29. mars skrev: «Høyteknologisk luftkrig er lettere å utføre og vise frem enn politisk megling og forsoning. Letter et norsk fly fra Kreta får det mer oppmerksomhet enn de afrikanske statssjefene som ville megle fred, men ikke fikk fly inn i Libya.»

Egeland nevner ikke med ett ord hvem som nektet de afrikanske statslederne å fly inn til Tripoli. Det var ikke Gaddafi, men NATO.

Fredsfyrsten Egeland kan smykke seg med bakgrunn fra Norges Røde Kors og stillinga som visegeneralsekretær i FN. Han var også statssekretær i Utenriksdepartementet på 90-tallet. Den tidligere statssekretæren og Røde Kors-sjefen har laget seg karriere som internasjonal korsfarer i den vestlige «humanismens» navn. Når Egeland kommer på banen, er det ikke bare som forsvarer av NATOs kriger. Han ligger snarere i forkant som humanitær veirydder for NATO-terror, fortrinnsvis med FN-fikenblad. Mannen er også styremedlem i den reaksjonære tankesmia International Crisis Group, en globalistisk tankesmie styrt av blant andre George Soros og Zbigniew Brzezinski.

Ei uke før FN-resolusjon 1973 ble vedtatt (mot avholdende stemmer fra «småstater» som Kina, Russland, Tyskland, Brasil og India) skrev NUPI-direktøren i Aftenposten: «Presset mot Gadafi trappes opp. Sikkerhetsrådet må derfor autorisere iverksettelse av et flyforbud og en marineblokade. Bare FN kan gi den nødvendige myndighet. Bare NATO kan organisere operasjoner som igjen bare bør iverksettes mot et mulig blodbad utført av regimets fly, helikoptre eller marinefartøyer. Våre vestlige politikeres kreativitet må utfordres.» (Hvordan stanse Gaddafi?)

Egelands personlige kreativitet skorter det ikke på. Fra august går Jan Egeland inn som Europasjef i menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch. Det er ett og annet å si om rolla til HRW og hvilke interesser denne organisasjonen oftest tjener. Men fra tid til annen legger de fram rapporter som framstår som balanserte. Både Amnesty og HRW har avsannet propagandafortellingene om påståtte massevoldtekter begått av den libyske hæren samt av en rekke andre mediehistorier. Den 13. juli presenterer HRW en rapport om overgrep og vandalisme begått av de NATO-støttede «opprørsstyrkene» i Libya. De har blant annet vandalisert sykehus og klinikker og terrorisert sivile i byer de har inntatt.

Slike rapporter passer neppe inn i NATO-agendaen til den nye Europasjefen. Ved å ansette en figur som Egeland – med både partibok, karriereløp og Røde Kors-bakgrunn til felles med den krigførende norske utenriksminister Jonas Gahr Støre – setter HRW sin troverdighet på spill.

NUPI har allerede hendene fulle med å gjenopprette sin.

Les flere artikler på kpml.no

EFTA-domstolens logo.EFTA-domstolen ypper til krig med fagbevegelsen når den anbefaler Høyesterett å erklære havneaksjoner for ulovlige.

For NTF og bryggesjauerne er eneste farbare vei å kunngjøre at kampen vil fortsette til siste slutt, uansett hva Høyesterett konkluderer med.

Klubben ved Aker Verdal har tatt initiativ til en aksjon til forsvar for AFP-ordninga, Aksjon Forsvar AFP.

Bakgrunnen for initativet er Regjeringa sitt forslag til en pensjonsmodell som river vekk både det økonomiske grunnlaget under dagens AFP og fjerner opptjening av rettigheter i Folketrygden. Aker Verdal-klubben har bevilget en million kroner til et fond som skal brukes til å forsvare AFP, og inviterer klubber, avdelinger, LO-avdelinger og forbund til å være med på å bevilge penger til en forsvarskamp for AFP.

Tirsdag 4. oktober vedtok bedriftsforsamlingen å legge ned papirfabrikken Union Bruk i Skien. Vedtaket ble fattet med knappest mulig flertall og ble avgjort med lederens dobbeltstemme. Mediene og partiene vil ha det til at dermed er «spillereglene» fulgt og kampen avgjort. Men det er nå den begynner.

Konsernledelsens forsøk på å sette de to fabrikkene Union og Follum opp mot hverandre, lyktes. Arbeiderne i Skien ble dolket i ryggen av «en av sine egne», de ansattes representant fra Norske Skog-bedriften Follum Bruk på Hønefoss, som etter massivt press stemte for styrets nedleggingsforslag.

Stol på egne krefter

Verken den gamle eller nye regjeringa kan eller vil gjøre noe som helst. «Private bedrifter i Norge avgjør selv om de vil drive videre. Derfor kunne ikke Ap, om vi hadde sittet i regjering, ha forbudt Norske Skog å legge ned en lønnsom bedrift», sa Jens Stoltenberg til TA 26. august, uka før nedleggingsvedtaket. Og den påtroppende statsministeren la til: «Da måtte vi hatt statlig planøkonomi i Norge og det vil ikke Ap innføre».

Velbekomme til de som fortsatt innbiller seg at vi nå har fått ei «rød» regjering.
Til tross for svik må kampen for arbeidplassene føres videre. Det er nå kampen virkelig starter. Håpet om et vedtak for arbeidsplassene i bedriftsforsamlingen er nå ute, de kapitalistiske investorene Spetalen og Stordalen er ute. Valget er over og den rørende omsorgen for Union er blåst bort.

Rettslig etterspill

Det er allerede varslet et rettslig etterspill fra klubben sin side mot Norske Skog. Vi skal ikke her si at det er galt å prøve saken for rettsapparatet, for ingen forsøk og metoder i kampen for arbeidsplassene bør være uprøvd. Men tida må nå brukes til organisering, ikke til å vente håpefullt på rettsapparatets kvern – et rettsapparat som dessverre er til for å verne om kapitalens interesser og sikre klassesamarbeid på borgerskapets premisser.

Fellesforbundet og LO-toppen vil i praksis neppe gjøre noe for arbeiderne når regjeringa ikke kan stille opp. En kan i alle fall ikke la det stå på Fellesforbundet og LO sentralt hvordan kampen skal føres. Fagbyråkratiet vil heller prøve å føre kampen inn i den borgerlige jussens blindspor. Det betyr at det er egne krefter arbeiderne og klubben på Union har igjen. Bare den egne kampen kan tvinge LO-systemet på banen.

Forbered aksjoner og mulig okkupasjon

Unionarbeiderne må nå så raskt som mulig forberede å organisere aksjoner og ta i bruk nødvendige kampmidler for å vinne fram.
I en situasjon hvor Norske Skog verken vil drive en lønnsom fabrikk eller selge den, må arbeiderne vurdere å ta den, med andre ord okkupere sin egen arbeidsplass. Dette vil i så tilfelle kreve grundig organisering og en må være forberedt på å få demonstrert tydeligere hvem som er kamerater og hvem som er fiender. Samtidig må det organiseres solidaritetsaksjoner i hele fagbevegelsen, enten det er politiske streiker, sympatiaksjoner eller blokader. Her må både formelle og uformelle nettverk komme på banen.

Bryt med klassestatens lover

Det norske lov- og avtaleverket er lagt til rette for arbeidsgivernes styringsrett og kapitalens demokratiske rettigheter, arbeiderklassen er avspist med en formell ytringsfrihet, men ingen rettighet til å føre en kamp for fabrikken, for arbeidsplasser og egne klasseinteresser. Da måtte vi hatt sosialisme og planøkonomi, som Stoltenberg & Co. absolutt ikke vil ha. Både den gamle og den nye regjeringa vil, uansett vakre ord om «samfunnsansvar» og lignende, forsvare og verne det kapitalistiske systemets spilleregler.

Unionarbeidere: vær forberedt på at nødvendige kampmidler blir stemplet som ulovlige og tariffstridige. Også LO-toppen og Fellesforbundet vil vifte med pekefingeren og anbefale dere å gå rettens vei i stedet. Det vil være «ulovlig» for dere å okkupere deres egen arbeidsplass, en fabrikk som eierne verken vil drive eller selge. Det sier alt om et sjukt samfunnssystem. Og det viser hvor absurd det er å skulle bøye seg for den slags «lov og rett».

Kapitalistenes lovverk er lagd for at kapitalistene skal kunne gjøre hva de vil. For arbeidsfolk gjelder bare det som Rudolf Nilsen sa: Tvers igjennom lov til seier.
Kamerater, stå på! Med kampen kommer klassesolidariteten.

Kapitalen fortsetter sin industrislakt mens «vår regjering» toer sine hender.

Tofte-fabrikker-wikicommonsTofte fabrikker går mot nedlegging.
Foto fra Wikimedia commons.
Etter flere måneders spill der kapital og regjering har gitt inntrykk av at man var nær ved å finne nye eiere til Tofte, kom sjokkbeskjeden til nesten 300 ansatte den 1. juli: Fabrikken legges ned i august.

Dette betyr ikke bare katastrofe for mange gjeldstynga arbeiderfamilier på Tofte, det er enda et slag mot norsk skogs- og papirindustri. Tofte inngår nå i ei etter hvert lang rekke sammen med navn som Union og Follum.

 

Forholdene ligger utmerket til rette for å vinne kampen. Men det vil være livsfarlig å ta seieren på forskudd.

Alt tyder på at det går mot et samordna oppgjør med forbundsvise tilpasninger. Spørsmålet om avtalefesta pensjon (AFP) kommer til å stå helt sentralt. Forbund som tradisjonelt har gått inn for forbundsvise forhandlinger, vil nå ha et samordna oppgjør for å tvinge gjennom pensjonskravet.

stopp pensjonsranet

Forsikringsbransjen skor seg og 300 000 ansatte får svi når ytelsespensjonen blir vingeklippet så den ligner innskuddspensjon. Banklovkommisjonen la sist sommer fram sitt opplegg for en såkalt hybridpensjon. Opplegget blir etter alt å dømme innført fra 1. januar 2014.

Hensikten er ytterligere pulverisering av hele pensjonssystemet: Folk skal tvinges til å stå lenger i jobb for å få samme pensjon som før, forsikringsfondene skal gradvis over i private selskapers hender, og risikoen flyttes mer og mer fra forsikringsselskapene og over på de ansatte.

Kampen om vikarbyrådirektivet spisser seg til. Ap-toppen er hardt pressa av en samla fagbevegelse, som krever at regjeringa bruker reservasjonsretten mot at direktivet blir norsk lov.

Privatisering, deltidsarbeid og vikarbruk rammer særlig kvinnene.Også koalisjonspartnerne SV og Sp anbefaler veto, det samme gjør en rekke av Arbeiderpartiets egne lokallag. Dermed har den sosialdemokratiske eliten havna i en skvis. De blir nødt til å alliere seg med åpent arbeiderfiendtlige partier som Høyre dersom de skal klare å tvinge direktivet igjennom før snøballen i eget parti ruller for langt.

Stopp pensjonsranet!

Uravstemninga i LO/NHO-oppgjøret ga som venta «full pott» for regjeringa og LO-ledelsen. Men kampen for pensjon og AFP er ikke slutt. LO i Oslo tvinger Roar Flåthen til å stå under kjempebanneret «Stopp pensjonsranet! Kampen for en rettferdig pensjon og AFP fortsetter!» når han holder sin 1. mai-tale på Youngstorget.

I LOs representantskap var det ikke én eneste som oppfordra til å stemme nei. Likevel samlet motstanderne av det som er framstilt som «full pott for LOs krav» stor oppslutning. Så stor at forslaget kunne ha blitt nedstemt hvis opposisjonen hadde hatt evne og tid til å organisere en effektiv nei-kampanje.

Medlemmer av Fellesforbundet på Rockefeller/John Dee er i streik. Årsaken er at Rockefeller-ledelsen nekter å undertegne tariffavtale!

15.12.2010  SISTE: De streikende på Rockefeller har vunnet takket være egen innsats og solidaritet fra resten av fagrørsla, ikke minst fra ølkjørerne i NNN-klubben hos Ringnes.

Nå er altså både ansatte v/Becken og Strøm og Rockefeller i streik grunnet ledere som nekter –  i 2010 – å inngå en tariffavtale! Krav om tariffavtale er også sendt til Sentrum scene. Dette er streiker det er nødvendig å vinne.

– I stedet for å være elefanten i rommet, burde LO være elefanten på brygga som valser ned streikebryteriet og sørger for full seier for havnearbeiderne.

Jan R. Steinholt, HK-medlem og tillitsvalgt. FriFagbevegelse

Jan R. SteinholtBryggekonflikten, som har utgangspunkt i kampen Norsk Transportarbeiderforbund fører for tariffavtale ved Risavika Terminal i Stavanger, har nå vart i mer enn ett år. Nesten like lenge har sympatistreikene i Tromsø havn og i Mosjøen pågått.

Bryggekonflikten har pågått siden 1. november 2013.Standhaftigheten til bryggesjauerne er imponerende. De er for tida de beste representantene for norsk fagbevegelse, og gjør meg og noen hundre tusen andre stolte over å være LO-medlemmer. Den store støtten de får fra fagforeninger, LO-avdelinger og fra fagforeninger og forbund fra hele verden, har vært viktig for å holde moralen og kampviljen oppe.

Hvorfor hyller så ikke LO dette strålende eksemplet på fagforeningsstolthet og solidaritet? Den verbale støtten fra LO sentralt er lite overbevisende. Når handling ikke følger ord, virker det snarere til å demobilisere og demotivere havnearbeiderne.

Lovlig arbeidskamp

La meg minne om at blokaden i Risavika er både legitim og tariffrettslig lovlig, det samme gjelder sympatiaksjonene i de to nordnorske havnene. Verken NHO, politiet eller andre har bestridt at det dreier seg om en lovlig arbeidskamp. Men i Tromsø er arbeidet overtatt av streikebrytere som igjen blir forsvart av et politi som arresterer og bøtelegger streikevaktene, inkludert den lokale LO-lederen.

Tidsbildet minner om arbeidskamper for hundre år sida. Men vi skriver altså 2014.

LO går stille i dørene

LO sentralt har likevel gått stille i dørene. Så stille at LO den 21. oktober, som reaksjon på at «det er forståelig at mange er opprørte og demonstrerer misnøye», så seg nødt til å komme med en særskilt uttalelse om havnearbeiderkonflikten. Her heter det blant annet at «LO har i lang tid brukt alle nødvendige politiske, administrative og juridiske ressurser for å komme fram til en løsning.» Og videre: «LO støtter selvsagt havnearbeiderne for kampen for tariffavtale i Risavika og nye rettstvister er under oppseiling. (…) Situasjonen kan synes fastlåst, og verken boikott, politiske markeringer eller rettsaker har kunnet bidra til løsning av havnetvistene.»

Dette låter mest som en dårlig skjult oppfordring til havnearbeiderne om å kaste inn håndkleet i påvente av nye domsavsigelser.

Tør de ikke utfordre?

Påstanden om at LO «(har) brukt alle nødvendige politiske ressurser» står ikke til troende. Enten har man ikke oversikt over egne ressurser, eller så råder det en alvorlig misoppfatning av hva som er politisk nødvendig. Tør ikke «verdens sterkeste fagbevegelse» vise hvor sterk den er? Uten å utfordre statsmakta og dens rettsvesen det aller minste, har Landsorganisasjonen en rekke fullt lovlige virkemidler for hånden. Tida er overmoden for å ta disse i bruk.

Sjekk verktøykassa

Det kan vel umulig være sånn at LO ønsker at havnearbeiderne skal tape kampen de fører for elementære faglige prinsipper, en kamp de dermed fører på vegne av oss alle? Hvis problemet er at LO har glemt hva den faglige verktøykassa inneholder, kan dette være noen tips til sekretariatet og juridisk avdeling:

  • Politisk streik rammes ikke av fredsplikten og er lovlig. LO kunne for eksempel varsle at nye politiangrep på blokadevakter vil utløse en slik streik i Tromsø og i hele landet.
  • LO kunne, i tett samarbeid med sjauerne i NTF, sørge for en massiv annonsekampanje til støtte for bryggearbeidernes rettmessige krav, som en motvekt til mediehets og NHO-propaganda.
  • Sympatiaksjoner følger av ulovfestet rett, og rammes ikke av fredsplikten. For å knekke streikebryteriet bør LO umiddelbart ta ut flere medlemmer i sympatiaksjoner.

I stedet for å være elefanten i rommet, burde LO være elefanten på brygga som valser ned streikebryteriet og sørger for full seier for havnearbeiderne. Det er ikke bare mulig, det er også nødvendig for LO sin egen troverdighet og framtidige styrke.

Publisert på FriFagbevegelse 20.11.2014.

Pensjonsordningene er blitt så skjøre og utilstrekkelige at stumpene må lappes på gjennom tariffoppgjørene.

Fellesforbundet vil legge malen for det forbundsvise oppgjøret til våren, med LO-ledelsen som koordinator for å få tjenestepensjon inn i tariffavtalene. «Det kreves at tjenestepensjonene i privat sektor avtalefestes og organiseres på en mer kostnadseffektiv og mer samordnet måte enn i dag». (LOs Hovedlinjer for Hovedoppgjøret i 2014.)

Tidligere har det dreid seg om AFP, nå handler det om tjenestepensjon. Når turen kommer til offentlig sektor vil det særlig handle om arbeidstida til lærerne, som KS har gått til angrep på etter «dansk» modell (danske KS gikk til storlockout av lærerne i fjor). Begge deler gir varsel om at vårens hovedoppgjør kan ende i konflikt, særlig med ei regjering utgått av Høyre og FrP.

Marxismens vitenskapelige tyngde og Marx' sin arbeidsverditeori er anerkjent langt ut over kommunistenes rekker. LO-forbundet Handel og Kontor har for eksempel laget ei god og lettfattelig framstilling av arbeidskraftverdien og hva lønnskamp egentlig går ut på, som vi har sakset fra.

Skjønt det går an å peke på et par unøyaktigheter og begrepsbruk som arbeidstakere osv., så er dette blant de aller beste populariserte framstillingene av dette spørsmålet vi har sett på norsk.

NHO har grunn til å si seg fornøyd med det anbefalte meklingsforslaget i frontfagoppgjøret mellom Fellesforbundet og Norsk Industri.

LO logo50Ramma og kronetillegget er lavere enn i fjor, enda det var et mellomoppgjør. Når det gjelder pensjonsspørsmålet, var Arve Bakke og Fellesforbundet helt fra starten måtelig interessert i å fronte første del av LO-kravet om at «tjenestepensjonene i privat sektor avtalefestes». 18 timer på overtid klarte de ikke å oppnå annet enn et løfte om «utredning».

Vi har tidligere omtalt dette tariffoppgjøret som et forsøk på å plastre på bristende pensjonsordninger. Men det som er lagt fram er ikke en gang en plasterlapp, det er i beste fall en rekvisisjon på en kompress til et apotek som NHO ikke har gitt åpningstillatelse.

faglogo

Forslaget til en ny lov til erstatning for arbeidsmiljøloven skrur tida hundre år tilbake.

AML kom i 1977Den norske arbeidsmiljøloven har på mange måter vært unik for et kapitalistisk klassesamfunn. Nå skal bestemmelsene liberaliseres. For første gang på over hundre år kommer det et forslag som blant annet forverrer bestemmelser om arbeidstid, kollektive rettigheter og stillingsvern. Det kalles «modernisering» à la EU (som tidligere påpekt i Revolusjon nr 24).

3 monopoler kontrollerer 97 prosent av dagligvaremarkedet.3 monopoler kontrollerer nå 97 prosent av dagligvaremarkedet.

Idealet om fri konkurranse fører alltid til monopolisering. Fire dagligvaremonopoler 
er nå redusert til tre.

Representantskapet i LO i Oslo vedtok den 30. oktober enstemmig en uttalelse som krever at regjeringen nedlegger veto mot EUs tjenestedirektiv.

Dermed fastholder representantskapet sin motstand, sjøl om direktivet er blitt «moderert» i forhold til det opprinnelige forslaget som ga opphav til enorme protester over hele Europa sist vinter (bildet).