Menneskrettskorsfareren Jan Egeland går fra Norsk utenrikspolitisk institutt til Human Rights Watch, en organisasjon som har rykte for å fremme USAs globale dagsorden bak et banner for menneskerettigheter, spesielt i Latin-Amerika.

I NRK Dagsnytt 4. juli 2011 var det et innslag med den libyske viseutenriksministeren som i høflige diplomatiske vendinger ba Norge og NATO om å slutte med å bombe sivile i hans hjemland.

Den libyske ministeren fikk ikke framføre denne uhyrlige anmodning ustraffet. Daværende NUPI-direktør Jan Egeland kunne nemlig i samme innslag slå fast at norske bomber ikke har drept sivile i Libya, noe han altså vet bedre enn norske fagmilitære som slett ikke utelukker dette.

Videre hevdet Egeland at problemet med å finne en løsning i konflikten i Libya er at «begge parter nekter å forhandle». Det burde være sensasjonelt at en NUPI-direktør kan fremføre to åpenbare usannheter uten å møte motbør. Særlig når Egeland sjøl i sin hyllest av NATOs bombeangrep i Aftenposten 29. mars skrev: «Høyteknologisk luftkrig er lettere å utføre og vise frem enn politisk megling og forsoning. Letter et norsk fly fra Kreta får det mer oppmerksomhet enn de afrikanske statssjefene som ville megle fred, men ikke fikk fly inn i Libya.»

Egeland nevner ikke med ett ord hvem som nektet de afrikanske statslederne å fly inn til Tripoli. Det var ikke Gaddafi, men NATO.

Fredsfyrsten Egeland kan smykke seg med bakgrunn fra Norges Røde Kors og stillinga som visegeneralsekretær i FN. Han var også statssekretær i Utenriksdepartementet på 90-tallet. Den tidligere statssekretæren og Røde Kors-sjefen har laget seg karriere som internasjonal korsfarer i den vestlige «humanismens» navn. Når Egeland kommer på banen, er det ikke bare som forsvarer av NATOs kriger. Han ligger snarere i forkant som humanitær veirydder for NATO-terror, fortrinnsvis med FN-fikenblad. Mannen er også styremedlem i den reaksjonære tankesmia International Crisis Group, en globalistisk tankesmie styrt av blant andre George Soros og Zbigniew Brzezinski.

Ei uke før FN-resolusjon 1973 ble vedtatt (mot avholdende stemmer fra «småstater» som Kina, Russland, Tyskland, Brasil og India) skrev NUPI-direktøren i Aftenposten: «Presset mot Gadafi trappes opp. Sikkerhetsrådet må derfor autorisere iverksettelse av et flyforbud og en marineblokade. Bare FN kan gi den nødvendige myndighet. Bare NATO kan organisere operasjoner som igjen bare bør iverksettes mot et mulig blodbad utført av regimets fly, helikoptre eller marinefartøyer. Våre vestlige politikeres kreativitet må utfordres.» (Hvordan stanse Gaddafi?)

Egelands personlige kreativitet skorter det ikke på. Fra august går Jan Egeland inn som Europasjef i menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch. Det er ett og annet å si om rolla til HRW og hvilke interesser denne organisasjonen oftest tjener. Men fra tid til annen legger de fram rapporter som framstår som balanserte. Både Amnesty og HRW har avsannet propagandafortellingene om påståtte massevoldtekter begått av den libyske hæren samt av en rekke andre mediehistorier. Den 13. juli presenterer HRW en rapport om overgrep og vandalisme begått av de NATO-støttede «opprørsstyrkene» i Libya. De har blant annet vandalisert sykehus og klinikker og terrorisert sivile i byer de har inntatt.

Slike rapporter passer neppe inn i NATO-agendaen til den nye Europasjefen. Ved å ansette en figur som Egeland – med både partibok, karriereløp og Røde Kors-bakgrunn til felles med den krigførende norske utenriksminister Jonas Gahr Støre – setter HRW sin troverdighet på spill.

NUPI har allerede hendene fulle med å gjenopprette sin.

Les flere artikler på kpml.no

Den massive motstanden i fagbevegelsen mot Tjenestedirektivet, har framkalt skjelvinger hos borgerklassen. Kanonene er hentet fram for å hindre at Norge reserverer seg mot direktivet som EU-parlamentet banket igjennom den 15. november.

Ap har sluttet rekkene. Stoltenberg har utvilsomt hvisket noen alvorsord i øret på LO-leder Gerd-Liv Valla og gjort det klart at regjeringa ikke tåler en ny feide som den omkring sjukelønnsordninga.

Et rammedirektiv

Stop BolkesteinDet utvanna Tjenestedirektivet (TD) er et råttent kompromiss mellom ultraliberalistene og sosialdemokratene i EU, som er laget for å dempe protestbølgen i Europa uten at essensen i direktivet er endret en tøddel. Det er fortsatt et direktiv for liberalisering, privatisering og sosial dumping, bare i mer ullen form enn Kommisjonens opprinnelige språkdrakt.

Den etablerte venstresida påpeker fornøyd at finanskollapsen viser markedskapitalismens fallitt. Sosialdemokratiet, sosialliberalere og konservative istemmer. Alle, unntatt de mest fundamentalistiske liberalerne, er enige om at det er den uansvarlige kapitalismen det må tas et oppgjør med. Som om det skulle finnes en «ansvarlig» kapitalisme!
Den svenske Arbeidsretten har idømt fagforbundet Byggnads en kjempebot i den såkalte Lavalsaka, på tvers av en tidligere dom. Hva skjedde med EUs «garantier» om at den svenske modellen skulle få bestå, spør artikkelforfatteren.

NHO har grunn til å si seg fornøyd med det anbefalte meklingsforslaget i frontfagoppgjøret mellom Fellesforbundet og Norsk Industri.

LO logo50Ramma og kronetillegget er lavere enn i fjor, enda det var et mellomoppgjør. Når det gjelder pensjonsspørsmålet, var Arve Bakke og Fellesforbundet helt fra starten måtelig interessert i å fronte første del av LO-kravet om at «tjenestepensjonene i privat sektor avtalefestes». 18 timer på overtid klarte de ikke å oppnå annet enn et løfte om «utredning».

Vi har tidligere omtalt dette tariffoppgjøret som et forsøk på å plastre på bristende pensjonsordninger. Men det som er lagt fram er ikke en gang en plasterlapp, det er i beste fall en rekvisisjon på en kompress til et apotek som NHO ikke har gitt åpningstillatelse.

Det er maktpåliggende at fagbevegelsen bryter alle bånd til «arbeiderpartier» som sprer borgerlig ideologi og politikk i rekkene til arbeiderne og de fagorganiserte. Like avgjørende for framtida til fagbevegelsen er at den knytter politiske bånd til et revolusjonært arbeiderparti som viser seg tillit verdig.

fagpionerArbeidernes Faglige Landsorganisasjon ble stiftet 1. april 1899. Hensikten var å samle den organiserte arbeiderklassen i en felles faglig organisasjon.

Viktige saker de første årene var foruten arbeidernes lønninger, deres arbeidstid og feriekravet, kampen om forhandlingsretten og kampen mot voldgift. Statens stadige inngripen i klassekampen ble en av de viktigste kampsakene for Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL – seinere bare LO).

Mot voldgift, for streikerett

Det var i den første perioden mange streikekamper som rettet seg mot voldgift og for forhandlingsretten. Dette er verdt å merke seg i lys av hvordan dagens Loledere opptrer som arbeidskjøpernes løpegutter i spørsmål om både forhandlingsrett (Arbeidsrettsrådets innstilling), voldgift (som idag blir kalt tvungen lønnsnemnd) og ellers som en aktiv del av et korporativt statsapparat.
Etableringen av LO var en seier for arbeiderklassen for å få etablert landsomfattende tariffavtaler, kampen for 8-timers arbeidsdag og et redskap for å få samordnet kampen mot arbeidskjøperne. Medlemstallet vokste da også fra noen få tusen til over hundre tusen på noen få tiår.

Under reformismens kontroll

Sjøl om LO i de første årene førte en aktiv klassekamp, har ledelsen nesten hele tiden vært under reformismens kontroll. Dette kom blant annet fram under store streikekamper som Jernstreiken i 1923-24 og bygningsarbeiderstreiken i 1928. Men det virkelige vendepunktet kom med det historiske klassekompromisset (og klasseforræderiet) i forbindelse med Hovedavtalen i 30-åra; samtidig med at DNA for første gang inntok regjeringskontorene.

Et vedheng til statsmakta

All mulig tvil om klassekarakteren til LO-ledelsen og fagbyråkratiet ble feid til side etter annen verdenskrig. DNA-ledelsen inkorporerte LO mer og mer inn i det  kapitalistiske statsapparatet. LO-apparatet ble med hender og føtter bundet til stat og regjering, som det viste seg gjennom lønnsstoppen som varte til utpå femtitallet. LO-toppene satt den ene dagen i regjering, for så å sitte i styrer og generalforsamlinger i industri og næringsliv den andre. Dette systemet har den reformistiske LO-ledelsen og DNA systematisk bygd ut og gjort så fagapparatet i dag er en del av borgerskapets maktapparat. LO kan i dag ikke gjøres om til en kamporganisasjon. Overvåking og forfølgelse Under den kalde krigen ble LO aktivt brukt til å overvåke kommunister og venstreorienterte.

Under ledelse av Konrad Nordhal og Tor Aspengren skulle LO renses for kampvillige og kommunistiske tillitsvalgte. Overvåkning, bakvaskelse og forfølgelse ble dagligdags, og er grundig dokumentert av blant annet Lund-kommisjonen. Overvåking og forfølgelse av venstreorienterte er det svarteste kapitlet i LOs historie. En aktivitet som det er all grunn til å tro fortsetter.

Kampkrafta fins på grunnplanet

Til tross for LO-ledelsens svik er det først og fremst i LO arbeiderklassen er organisert, derfor er det viktig å reise kampkraften i klubber og foreninger hvor det er medlemmene som bestemmer. Det er fullt mulig for grunnplanet å føre en kamplinje på både det økonomiske og politiske planet. Slik kan fagorganiserte presse toppene i riktig retning, men LO-ledelsen og deres korporative system kan aldri bli et redskap for arbeiderklassens kamp. Tilkjempa tariffavtaler og faglige rettigheter må forsvares og utvides gjennom aktiv klassekamp på grunnplanet. Klassekamp mot klassefienden må nødvendigvis føres nedenfra og ofte i konfrontasjon med LO-pampene.

Fra Revolusjon nr. 16 1•1999

Kort kronologi

1899 
• Arbeidernes Faglige landsorganisasjon stiftet
1916 • Streiker mot forslag til voldgiftslov
1918 • Åttetimersdagen innføres etter årelang kamp
1927 • Arbeidstvistloven
1928 • Bygningsarbeiderstreiken trosser loven
1935 • Hovedavtalen mellom LO og NAF (nå NHO)
1978 • LO støtter lønnsstopp





Dollarens fortsatte hegemoni er vel verdt en krig eller tre.

I regelen er det slik at valutakursen gjenspeiler et lands arbeidsproduktivitet og internasjonale konkurransekraft. Men i tilfellet dollaren er det også en annen logikk som gjelder.

Rett etter krigen var USA en ledende eksportnasjon og dollaren i en overlegen økonomisk posisjon, og det var en viss fornuft i at dollaren ble verdens reservevaluta – forankret i en fastsatt gullverdi (35 dollar per unse).  Dollarens internasjonale stilling i dag er derimot logisk sett absurd, ettersom USA nå er verdens største skyldnerstat og en nettoimportør av varer. Den amerikanske statsgjelda var i fjor på vel 6 billioner dollar, sett i forhold til et bruttonasjonalprodukt på $ 9 billioner. I det lange løp kan et land ikke innføre større varemengder enn det kan betale; enten ved eget varesalg, ved andre løpende inntekter eller ved langsiktige lån fra utlandet.

I 1971 frikoplet president Richard Nixon dollaren fra gullstandarden som ble bestemt i Bretton Woods mot slutten av annen verdenskrig. Bakgrunnen var det ekstreme budsjettunderskuddet USA pådro seg som følge av krigføringa mot Vietnam. Sentralbanken begynte helt enkelt å trykke dollarsedler, uten at de hadde dekning i gullreserver. Teoretisk skulle dette betydd at dollaren abdiserte som reservevaluta. Ikke desto mindre har dollaren fortsatt med å være et pengepolitisk maktinstrument som brukes til å la andre land betale for USAs eget budsjettunderskudd.

Dette har å gjøre med militær og geopolitisk makt mer enn økonomisk styrke. USAs svære muskler står ikke i forhold til landets bløte underliv, for å låne et uttrykk fra den britiske avisa The Observer.

Andre lands eksport til USA under dollarens hegemoni er en ordning der eksportlanda, for å tjene inn dollarene som trengs for å kjøpe varer som er priset i dollar og for å betjene lån som er tatt opp i dollar, tvinges til å finansiere amerikansk forbruk ved at de må investere sine handelsoverskudd i amerikanske verdipapirer eller aksjer (som valutareserver), noe som gir USA en formuesinntekt som kan brukes til å finansiere et løpende regnskapsmessig underskudd. «Verdenshandelen er i dag et spill der USA produserer dollar mens resten av verden produserer varer som kan kjøpes med dollar», skriver analytikeren Henry C. K. Liu.   1

Heller ikke et land som svømmer over av dollar, unnslipper dollartyranniet. Det kriseramma Japan er ikke bare en stor eksportnasjon, men har også de største valutareservene (for det meste dollar!) i verden. USA-baserte kredittvurderingsselskaper som Moody’s har like fullt nedgradert Japans kredittverdighet til under den til Botswana. Hvorfor? Fordi den japanske staten opererer med budsjettunderskudd og delvis proteksjonisme i et forsøk på å avhjelpe den innenlandske krisa, mens Botswanas budsjettpolitikk er under kontroll av de store utenlandske eierne av diamantgruvene i landet, noe som gjør Botswana mer «kredittverdig».

Borgerlig økonomi lærer at valutakurser styres av markedsmekanismer som tilbud og etterspørsel og av regjeringers finans- og pengepolitikk (herunder styringsrenta). Hva dollaren angår, er dette i beste fall en halvsannhet. US dollar står for 68 prosent av verdens valutareserver, opp fra 51 pst for ti år siden. Men den amerikanske andelen av global eksport står ikke i forhold til dette: Den var i 2000 bare på 12,3 prosent (US $781,1 mrd  av en totalsum av $6,2 billioner) mens importandelen var 18,9 prosent ($1,26 billioner av en verdenstotal på $6,65 billioner). 2
Altså er det andre mekanismer ute og går.

En rekke av verdens viktigste varer, ikke minst olje, er priset i dollar. Olja som «smøremiddel» for dollar har vært et vilkår for at USA skulle akseptere oljekartellet OPEC fra 1973. Alle verdensvarer som er priset i dollar er i prinsippet «amerikanske». Alle land må ha dollarreserver, fordi alle aksepterer dollar som betalingsmiddel. I tillegg kommer at press mot nasjonale valutaer tvinger de enkelte nasjonalbankene til å bygge opp dollarreserver for å motstå angrep mot valutaen. Slik blir dollaren kunstig styrket mot andre valutaer, og gjør den amerikanske utenlandsgjelda billigere, for ikke å si gratis. En «sterk» dollar gjør importvarer billige, og bidrar dermed til å holde lønningene til de amerikanske arbeiderne nede.

dollarbreak250På samme tid viser dette dollarens sårbarhet. Oljestatene har de siste åra stadig mer høylytt antydet en overgang til euro; Venezuela har allerede tatt skritt for å legge om til europrising. Dette er noe langt mer enn politisk demonstrasjonspolitikk, og skyldes at eurosonen faktisk er blitt en større oljeimportør enn USA.  3

OPEC avventer inntil videre hva de store europeiske oljeprodusentene Norge og Storbritannia vil gjøre med sitt forhold til EU/ØMU. Går britene med i eurosonen, for ikke å nevne Norge hvis ja-sida en gang skulle få viljen sin, vil ei mulig omlegging av oljevalutaen komme høyt opp på dagsorden – og vil provosere fram farlige konfrontasjoner imperialistene imellom. Hvis OPEC skulle begynne å fastsette oljeprisen i euro, regner eksperter med at dollaren ville bli devaluert med opptil 40 prosent. Det ville bety totalt økonomisk krakk for USA.

Dermed er vi tilbake i Midtøsten og USAs krigføring og okkupasjon. Hærtakinga av Irak, og muligens Iran i neste omgang, har ikke bare å gjøre med kontroll over oljeressursene. Det har også å gjøre med sikring av dollarens fortsatte hegemoni som oljevaluta. Ryker dollaren som verdensvaluta, så ryker også USA som verdens eneste supermakt.

1 Liu er formann i Liu Investment Group, New York. Sitat fra Asia Times 11. april 2002.
2 Henry C. K. Liu, Asia Times 23. juli 2002.
3 Javad Yarjani: The choice of Currency for the Denomination of the Oil Bill. Foredrag på EU-seminaret «The International Role of the Euro», Oviedo i Spania 14/4-02. Her gjengitt etter en artikkel i Arbejderen 5/4-2003.
Artikkel fra Revolusjon nr 27.
Enda en tradisjonsrik industribedrift blir nå trua med nedlegging. Kapitalens direktører sier åpent at det er «en svakhet» at  de har såpass mye produksjon i Norge. Den ønsker de å bli kvitt fordi den ikke genererer nok 'aksjonærverdier'.

Norske Skog vil legge ned Union Skien i 2006.

Oksums profittvisjoner (fra Norske Skogs hjemmeside)Union Skien har det mest moderne råstoffanlegget i Norge. Likevel vil konsernledelsen legge ned den tradisjonsrike fabrikken med 380 arbeidsplasser. Bakgrunnen er det som blir påstått å være en vedvarende overkapasitet på papirproduksjon i Europa.

De ansatte ved Union er rasende. – Vi må lage revolusjon i dette landet, det burde ikke vært lov å regissere et slikt ran på denne måten, sa Union-arbeiderne Per Ingar Pedersen og Helge A. Hansen til Telemark Arbeiderblad (28/7-2005).

De har all mulig grunn til å være forbanna. Union Skien har gått med svære overskudd, blant annet som følge av omstillinger og produktivitetsforbedringer de siste åra. I tillegg har Norske Skog melket bedriften gjennom salg av to kraftverk og annen eiendom som fulgte med da de overtok Union i 1999.

Vil ut av Norge

I 2003 sa tidligere konserndirektør Jan Reinås til bladet Økonomisk Rapport at det norske og europeiske markedet var tilnærmet uinteresssant for Norske Skog, som har satset massivt i Austral-Asia og Sør-Amerika gjennom svære oppkjøp. ? Det er en svakhet for selskapet at det fremdeles har så stor andel av produksjonen i Norge, sa Reinås [ØR 19-06-2003]. Det er et signal som også arbeiderne ved Follum fabikker ved Hønefoss har merket seg. Når står de for tur?

Oppkjøp til innbruddspris

Norske Skog utnyttet Asia-krisa i 1998 og 1999, som slo ut en lang rekke asiatiske selskaper som hadde inntektene i devaluerte lokale valutaer og gjelda i dollar. Flere selskaper lot seg kjøpe opp til spottpris. Mer enn ti konkurrenter ble eliminert. Samtidig ble det satt bom for utbygging av ny kapasitet. Våren 1998 kjøpte Norske Skog en bedrift i Thailand og en i Korea. Seinere samme året etablerte det norske selskapet et joint venture, Pan Asia Paper Company, sammen med canadiske Abitibi-Consolidated.

Kjøper ut partneren

I september kom meldinga om at Norske Skog legger nye fire milliarder kroner på bordet og kjøper ut canadierne. Vedtaket ble gjort med tilslutning fra de ansattes representanter i bedriftsforsamlinga. Altså har Norske Skog råd til å punge ut med fire milliarder kroner og overta gjelda fra sin kanadiske partner, men har ikke «råd» til å opprettholde driften ved Union Skien!

Som eneeier etter oppkjøpet blir Norske Skog den største avispapirprodusenten i verden, med 30 prosent av kapasiteten lokalisert i Asia. Selskapet har 24 hel- og deleide fabrikker i 15 land i fem verdensdeler. Ved siden av flere skogeierforeninger er State Street Bank & Trust Co, JP Morgan Chase Bank og Folketrygdfondet de største aksjonærene.

Kamp for jobbene

Arbeiderne og fagforeninga har ført en hard kamp mot nedlegging, og ble i valgkampen omfavnet av samtlige partier unntatt Fremskrittspartiet. Sjøl Høyres næringsminister Børge Brende sto «beinhardt på» overfor Norske Skog, og ga konsernledelsen stryk for at den ikke bare vil legge ned, men også nekter å selge fabrikkanlegget til andre interessenter (konkurrenter), som hotellkongen Petter Stordalen. Men kapitalistene har full råderett til å gjøre hva de vil med «sin» eiendom. Også å la være å selge den?

Det er de fagorganiserte land og strand rundt – og særlig kollegene på Follum og Saugbrugs ? som kan tvinge Norske Skog til å opprettholde produksjonen i Skien. Ledelsen i LO og Fellesforbundet snakker om at vi trenger ei ny regjering med en bedre næringspolitikk. Men heller ingen ny regjering vil eller kan begrense kapitalens «rett» til å flytte seg dit hvor profitten til enhver tid er høyest. Arbeiderne ved Union må derfor stole på sine egne krefter. Det er deres egen kamp som kan generere en aktiv solidaritet, og dermed tvinge LO til å vise muskler.

På lengre sikt har Union-arbeiderne fullstendig rett i at vi må lage revolusjon i dette landet hvis det skal være mulig å hindre at kapitalen gjør som de vil med våre arbeidsplasser og våre ressurser.


P.S. Norske Skog ble meldt til Konkurransetilsynet, og noen festa lit til dette organet. Tilsynet meldte i slutten av september at «Norske Skog må stå fritt til å restrukturere sin virksomhet for å sikre mer effektiv drift».

Etter tap i første rettsrunde og med toppene i Fagforbundet på parti med motparten, trekker tidligere foreningsleder Are Saastad nå søksmålet mot Oslo Universitetssykehus (OUS).

Are Saastad har i trekvart år kjempet mot Norges største helseforetak.
Are Saastad har i trekvart år kjempet mot Norges største helseforetak og Fagforbundets Ap-topper.

– Etter en helhetsvurdering har jeg kommet til at det nå er riktigst å trekke saken. Dette har tatt veldig på. Jeg har i realiteten slåss med Norges største helseforetak og Norges største forbund samtidig i tre kvart år. Hadde jeg vunnet ville det derfor vært oppsiktsvekkende, på tross av det som i utgangspunktet er en sterk sak, sier Are Saastad.

Thomas Piketty: Kapitalen i det tjueførste århundre.
Belknap Press, 2014 (Le capital au XXI siècle).

 

capital pikettyThomas Piketty har gjort en formidabel jobb med å samle statistikk og data om fordeling av inntekt og rikdom under kapitalismen. Men hans positive bidrag til den politiske økonomien stopper der.

Ærendet hans er å redde det kapitalistiske systemet fra seg sjøl ved hjelp av et borgerlig demokrati som kapitalismen for lengst har korrumpert.

OTP er en gullgruve for forsikringsselskapene.Fra 1. januar 2006 trådte Lov om obligatorisk tjenestepensjon i kraft. Den blir framstilt som et håndslag til arbeidsfolk i privat sektor. Er den det?

Illustrasjon: Det er iallfall ingen tvil om at det er en gullgruve for forsikringsselskapene, som slåss om å tilby avtaler som er billigst for bedriften.

Loven er resultat av tariffoppgjøret LO/NHO og det berykta pensjonsforliket i 2005 – en slags plasterlapp på kvestinga av Folketrygden (se bl.a. Revolusjon nr 30), sminket som rettferdig likebehandling av ansatte i privat og offentlig sektor.
600.000 ansatte i privat sektor får dermed en viss trygghet for alderdommen når Folketrygda krymper.

Borgerskapet gnir seg i hendene over et LO som aktivt støtter ekspansjonsplanene.

LO-spissene flyr sammen med NHO og Jens Stoltenberg til Indonesia, et regime som antakelig har verdensrekord i nedslakting av arbeiderledere, fagforeningsfolk og kommunister.

Det var tett med fagforeningsfaner foran kontorene til Oslo Havn KF. Foto: CC-BY-NC JRSLO-ledelsen var invitert, men glimret med sitt fravær da et par hundre fagorganiserte og støttespillere fra inn- og utland viste sin solidaritet med de kjempende bryggearbeiderne.

Støttemarkeringa utenfor kontorene til det kommunale Oslo Havn fant sted etter at bryggesjauerne hadde aksjonert på Sjursøya tidligere på dagen. Etter en drøy halvtime dukket politiet opp på Sjursøyaterminalen – med våpen i beltet! Innsatslederen ga aksjonistene beskjed om å fjerne seg, etter å ha fått instruks fra høyere hold.

Bryggearbeiderne fortsatte marsjen bort til Vippetangen og kontorene til Oslo Havn KF.

Kampen om vikarbyrådirektivet spisser seg til. Ap-toppen er hardt pressa av en samla fagbevegelse, som krever at regjeringa bruker reservasjonsretten mot at direktivet blir norsk lov.

Privatisering, deltidsarbeid og vikarbruk rammer særlig kvinnene.Også koalisjonspartnerne SV og Sp anbefaler veto, det samme gjør en rekke av Arbeiderpartiets egne lokallag. Dermed har den sosialdemokratiske eliten havna i en skvis. De blir nødt til å alliere seg med åpent arbeiderfiendtlige partier som Høyre dersom de skal klare å tvinge direktivet igjennom før snøballen i eget parti ruller for langt.

Hundrevis av Renault-arbeidere okkuperte fabrikken i Bursa 15. mai. Foto: Jacob Resneck/FSRN.Hundrevis av Renault-arbeidere okkuperte fabrikken i Bursa 15. mai. Foto: Jacob Resneck/FSRN.Gjennom en to uker lang «ulovlig» konflikt har 25 000 tyrkiske metallarbeidere satt de legalistiske fagforeningene til side og vist at de vil ha en kjempende fagbevegelse på klassekampens grunn.

Erfaringene de har høstet har gyldighet også utenfor Tyrkia.

Forsvar AFP!AFP er en merkesak fordi ordninga står i diametral motsetning til hele pensjonsreformen og «arbeidslinja» til regjeringa.

Reformer under kapitalismen er alltid bare midlertidige seire. Samme år som Folketrygdas pensjonsordninger for første gang gir full opptjening (40 år etter 1967), vedtok stortingspartiene minus FrP det nye pensjonssystemet som i praksis betyr heving av pensjonsalderen. Angivelig fordi den steinrike norske staten «ikke har råd» og vi lever for lenge…