Verden blir fortalt at USA nå har trukket alle sine kampstyrker ut av Irak, i tråd med SOFA-avtalen som George Bush undertegna på slutten av sin presidentperiode i 2008. Nå bekymrer «alle» seg over at USA overlater landet til kaos – eller til Iran. Også dét er del av den amerikanske strategien for å sikre et Irak under vedvarende amerikansk kontroll.
USA har absolutt ingen planer, verken nå eller i 2011, om å oppgi et Irak som de har brukt tusenvis av milliarder dollar på å underlegge seg. Den gigantiske USA-ambassaden i Bagdad blir ikke nedbemannet. 50.000 soldater står igjen, fordelt på 58 baser over hele Irak. Minst fem av disse er permanente byer i ørkenen – med eget kollektivnett, skoler, kinoer osv.
Navnebytte og stedfortredere
Kampbrigadene skifter navn til brigader for rådgivning, assistansetropper og støtteavdelinger. Men de vil selvsagt fortsatt delta i kamphandlinger. I tillegg til disse styrkene kommer mellom 75.000 og 140.000 leiesoldater fra private sikkerhetsfirmaer som tapper stadig mer av Pentagons budsjetter.
Alle vet at det kriseramma USA ikke har finansiell ryggrad til å bære alle disse kostnadene. Der det er mulig, ønsker amerikanerne å overlate til lokale kollaboratører å gjøre grovarbeidet, mens USA har et nett av baser og militære installasjoner samt full kontroll over luftrommet. Sånn er det for eksempel med den offensive strategien overfor Latin-Amerika, der USA bygger sju store og avanserte militærbaser i Colombia. Den fallerte supermakta kan ikke føre krig alle steder på en og samme tid. Eller som Barack Obama sa under sin valgkamp for å bli ny amerikansk president: «Vi har ikke tilstrekkelige ressurser til å gjøre jobben ferdig i Afghanistan før vi trapper ned våre forpliktelser i Irak.» (New York Times 14. juli 2008)
USA helgarderer
Styrkereduksjonen i Irak er derfor ikke annet enn en militær omdisponering av styrkene, som samtidig gir inntrykk av politisk lydhørhet overfor den krigstrøtte amerikanske opinionen og overfor irakernes krav om at de forhatte okkupantene må ut av landet.
USA kan når som helst vende tilbake i stor skala. Det vil skje i tilfelle motstandskampen får et kraftigere oppsving, eller når USA gjør alvor av sine krigsplaner mot Iran.
I SOFA-avtalen fra november 2008 ligger det tre viktige forutsetninger for at en full uttrekning skal finne sted. USA kan manipulere dem alle. «Sikkerhetssituasjonen» i landet må for det første gjøre en fullstendig uttrekning forsvarlig, hæren må for det andre bygges opp slik at landet er i stand til å forsvare seg mot militært sterke nabostater (Iran, Tyrkia eller Syria), og den irakiske regjeringa må for det tredje formelt henstille til USA om å trekke seg ut.
Ifølge den første okkupasjonsguvernøren i Irak, Paul Bremer, var det et hovedmål for den amerikanske innmarsjen i mars 2003 å ødelegge den irakiske hæren. Det greide USA. Og nå skulle altså USA gjenoppbygge hæren til et tilsvarende nivå for at den skal kunne forsvare irakisk suverenitet? Det er fullstendig ulogisk.
Medløperne taler med to tunger
«Demokratiet i Irak er langt fra perfekt.» Gro Holm, NRK.
Ayad Allawi, Nouri al-Maliki og Moqtada al-Sadr krangler videre om hvem som skal danne regjering, fem måneder etter valget. To av disse er eller har vært «statsministre» på okkupantens nåde. Alle er nødt til å snakke det irakiske folket etter munnen og «forlange» at de som brakte dem til makta, amerikanerne, skal trekke troppene ut. Men de vil sette seg på første fly ut av Bagdad den dagen deres amerikanske beskyttere stikker halen mellom beina.
Den sekteriske volden, bombeangrep mot moskeer, bortføringer og nedslakting av sivile er den sikkerhetssituasjonen som USA bevisst har skapt i Irak. Knapt noen iraker, heller ikke de ivrigste kollaboratørene i Den grønne sonen, våger å hevde i full offentlighet at de amerikanske okkupantene og terroristene bør bli værende. Derfor støtter også de en mindre synlig amerikansk okkupasjon. Ironien er at «alle», også mange av USAs gamle fiender i Ba'ath-partiet, ber USA om å bli inntil videre. Tidligere utenriksminister Tariq Aziz, som overga seg til amerikanerne i 2003, ber fra sin fangetilværelse om at USA ikke «kaster Irak til ulvene». (The Guardian.)
Vi skal ikke spekulere i hvorfor Aziz kommer med en sånn henstilling til sine fangevoktere. Men som mange irakere frykter han en enda sterkere iransk innflytelse over fedrelandet.
Den iranske jokeren
Uansett passer alt dette inn i den amerikanske imperialismens spill. Operasjonsplanene for angrepet på Iran henger på veggen i generalstaben i Tel Aviv og Pentagon, og har gjort det lenge. Irakernes motstandskamp og de militære tapene som USA og NATO lider i Afghanistan, har stadig gjort det nødvendig å utsette angrepet. Men for USA er det tvingende nødvendig å banke Iran på plass, også av hensyn til den fortsatte kontrollen over Irak. Trolig er det bare en regimeendring i Teheran som kan forhindre at USA og Israel går til krig, men foreløpig ser president Ahmadenijad ut til å ha kvalt folkeopprøret og fått overtaket i fraksjonskampen innad i det iranske regimet. Om og når angrepet på Iran kommer, vil det på den ene eller andre måten involvere Irak, og dette vil straks bli et påskudd for ny intervensjon for å «beskytte» Irak mot nabolandet. For USA kan det være en anledning til å ta det endelige oppgjøret med Irans dominerende innflytelse over parlamentet og regjeringa i Bagdad.
President Obama har for lenge siden demonstrert at han ikke står tilbake for sin forgjenger som krigsforbryter og verdensterrorist. Men i Norge blir han hyllet som en fredens mann, samtidig som den norske våpeneksporten til amerikanernes kriger i Irak og Afghanistan har tredoblet seg de siste seks åra.
NRK – Natos rikskringkasting
Norge og en del andre vestlige land var som kjent noe reserverte i forhold til den ulovlige krigen mot Irak, takket være den massive folkeopinionen mot krigen. Norge har til gjengjeld sluttet desto mer aktivt opp om slakting av afghanerne. Og statskanalen er seg sitt ansvar bevisst. Nyhetssjef i NRK er Gro Holm. Hun er gift med tidligere NATO-ambassadør og FNs spesialutsending til det okkuperte Kabul, Kai Eide, hvilket selvsagt ikke gjør henne inhabil, snarere tvert imot. Holm spør i en kommentar den 19. august hva som egentlig er oppnådd i Irak. Hennes svar er at «Demokratiet i Irak er langt fra perfekt.» […]
Det må være årets understatement.
Men Holm medgir dog at
«fysisk og sosial sikkerhet er dårligere for de fleste enn i 2003. Til gjengjeld er mulighetene til å si hva du tenker kraftig forbedret, og kanalene for politisk påvirkning er mangedoblet og i prinsippet åpne for alle.
Det skal de ha, amerikanerne.»
NRK-journalister får lov til å utvise en viss kritisk distanse til USA, bare den ikke på noen måte blir negativt overskyggende.
Det skal de ha, NATO og Forsvarets Høgskole.
Lytt heller til den irakiske kunstneren og forfatteren Ghalib Al-Manoori:
«Irakerne har levd og lever i et helvete. I Bagdad har vi elektrisitet mindre enn tre timer om dagen og vannet kan ikke drikkes uten at det er filtrert. Den "delvise tilbaketrekkinga" som USA har lovet innen utgangen av august er av liten betydning for irakere ettersom USA ikke har endret sine intensjoner.»
- En million irakere er drept som følge av okkupasjonen, mange som følge av amerikanernes forbryterske bruk av utarmet uran og hvitt fosfor. Krefttilfellene og barnedødeligheten i Falluja overgår Hiroshima etter 2. verdenskrig. Klikk på bildet for å se filmen.
Vær oppmerksom på at filmen inneholder sterke bilder.