Menneskrettskorsfareren Jan Egeland går fra Norsk utenrikspolitisk institutt til Human Rights Watch, en organisasjon som har rykte for å fremme USAs globale dagsorden bak et banner for menneskerettigheter, spesielt i Latin-Amerika.

I NRK Dagsnytt 4. juli 2011 var det et innslag med den libyske viseutenriksministeren som i høflige diplomatiske vendinger ba Norge og NATO om å slutte med å bombe sivile i hans hjemland.

Den libyske ministeren fikk ikke framføre denne uhyrlige anmodning ustraffet. Daværende NUPI-direktør Jan Egeland kunne nemlig i samme innslag slå fast at norske bomber ikke har drept sivile i Libya, noe han altså vet bedre enn norske fagmilitære som slett ikke utelukker dette.

Videre hevdet Egeland at problemet med å finne en løsning i konflikten i Libya er at «begge parter nekter å forhandle». Det burde være sensasjonelt at en NUPI-direktør kan fremføre to åpenbare usannheter uten å møte motbør. Særlig når Egeland sjøl i sin hyllest av NATOs bombeangrep i Aftenposten 29. mars skrev: «Høyteknologisk luftkrig er lettere å utføre og vise frem enn politisk megling og forsoning. Letter et norsk fly fra Kreta får det mer oppmerksomhet enn de afrikanske statssjefene som ville megle fred, men ikke fikk fly inn i Libya.»

Egeland nevner ikke med ett ord hvem som nektet de afrikanske statslederne å fly inn til Tripoli. Det var ikke Gaddafi, men NATO.

Fredsfyrsten Egeland kan smykke seg med bakgrunn fra Norges Røde Kors og stillinga som visegeneralsekretær i FN. Han var også statssekretær i Utenriksdepartementet på 90-tallet. Den tidligere statssekretæren og Røde Kors-sjefen har laget seg karriere som internasjonal korsfarer i den vestlige «humanismens» navn. Når Egeland kommer på banen, er det ikke bare som forsvarer av NATOs kriger. Han ligger snarere i forkant som humanitær veirydder for NATO-terror, fortrinnsvis med FN-fikenblad. Mannen er også styremedlem i den reaksjonære tankesmia International Crisis Group, en globalistisk tankesmie styrt av blant andre George Soros og Zbigniew Brzezinski.

Ei uke før FN-resolusjon 1973 ble vedtatt (mot avholdende stemmer fra «småstater» som Kina, Russland, Tyskland, Brasil og India) skrev NUPI-direktøren i Aftenposten: «Presset mot Gadafi trappes opp. Sikkerhetsrådet må derfor autorisere iverksettelse av et flyforbud og en marineblokade. Bare FN kan gi den nødvendige myndighet. Bare NATO kan organisere operasjoner som igjen bare bør iverksettes mot et mulig blodbad utført av regimets fly, helikoptre eller marinefartøyer. Våre vestlige politikeres kreativitet må utfordres.» (Hvordan stanse Gaddafi?)

Egelands personlige kreativitet skorter det ikke på. Fra august går Jan Egeland inn som Europasjef i menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch. Det er ett og annet å si om rolla til HRW og hvilke interesser denne organisasjonen oftest tjener. Men fra tid til annen legger de fram rapporter som framstår som balanserte. Både Amnesty og HRW har avsannet propagandafortellingene om påståtte massevoldtekter begått av den libyske hæren samt av en rekke andre mediehistorier. Den 13. juli presenterer HRW en rapport om overgrep og vandalisme begått av de NATO-støttede «opprørsstyrkene» i Libya. De har blant annet vandalisert sykehus og klinikker og terrorisert sivile i byer de har inntatt.

Slike rapporter passer neppe inn i NATO-agendaen til den nye Europasjefen. Ved å ansette en figur som Egeland – med både partibok, karriereløp og Røde Kors-bakgrunn til felles med den krigførende norske utenriksminister Jonas Gahr Støre – setter HRW sin troverdighet på spill.

NUPI har allerede hendene fulle med å gjenopprette sin.

Les flere artikler på kpml.no

Kommunistisk plattform, som Revolusjon aktivt støtter opp om, oppfordrer til å stemme nei til det anbefalte meklingsforslaget i NHO/LO oppgjøret.

Avtaleforslaget er skreddersydd for å redde Stortingets råtne pensjonsforlik fra å bli undergravd ved en videreføring av dagens Avtalefestet pensjon (AFP). Ei slik videreføring av prinsippet bak AFP er nettopp det som var og er fagbevegelsens hovedkrav, og som ble slått fast av LO-kongressen i 2005.

Oppgjøret er en seier for regjeringa og for NHO. Kortsiktig for NHO og langsiktig for regjeringa. Folk født etter 1963 er de store taperne og dem blir det sjølsagt stadig flere av, mens de som er født før 1963 blir det færre av, sier KPML.

Monopolisering i matbransjen jevner ut gjennomsnittsprofitten.

En rimibutikk. Foto: Rimi.
Foto: Rimi (del av ICA).

Handelskapitalen har styrket sin relative stilling i forhold til industrikapitalen og grafser til seg en større andel av merverdien, skrev vi i en artikkel i 2005: Monopolkorrupsjon og «kundepleie».

Stopp pensjonsranet!

Uravstemninga i LO/NHO-oppgjøret ga som venta «full pott» for regjeringa og LO-ledelsen. Men kampen for pensjon og AFP er ikke slutt. LO i Oslo tvinger Roar Flåthen til å stå under kjempebanneret «Stopp pensjonsranet! Kampen for en rettferdig pensjon og AFP fortsetter!» når han holder sin 1. mai-tale på Youngstorget.

I LOs representantskap var det ikke én eneste som oppfordra til å stemme nei. Likevel samlet motstanderne av det som er framstilt som «full pott for LOs krav» stor oppslutning. Så stor at forslaget kunne ha blitt nedstemt hvis opposisjonen hadde hatt evne og tid til å organisere en effektiv nei-kampanje.

Hovedavtalen av 1935Hovedavtalen mellom AFL (i dag: LO) og NAF (i dag: NHO) av 1935 er et tveegget sverd.

Den gir organisasjons- og forhandlingsrett og en sterkt tidsavgrenset rett til bruk av faglige kampmidler. Samtidig er den gjennomsyret av klassesamarbeidets ånd. Fredsplikt i tariffperioden er hovedfundamentet den hviler på. Bestemmelsen brukes aktivt for å kveste alle tilløp til lokal kamp i tariffperioden.

13-timersdagen rykker nærmere.13-timersdagen rykker nærmere.Regjeringa har sikra politisk flertall for midlertidige ansettelser og søndagsarbeid. Den eneste endringa i forhold til det opprinnelige forslaget er at maksperioden for midlertidig ansettelse skal være tre år og ikke fire, samt at man «bare» skal kunne jobbe tre søndager på rad. I stedet for å massemobilisere medlemmene og feie lovforslaget av bordet, vil LO-ledelsen heller drive valgkamp de neste åra.

Faglig kommentar

Samtidig som den norske krona er sterkere enn noensinne og «Norge går så det suser», kommer masseoppsigelsene på løpende bånd. Alt sammen for å «skape større aksjonærverdier», som det skamløst heter fra den ene konsernledelsen etter den andre.

Dollarens fortsatte hegemoni er vel verdt en krig eller tre.

I regelen er det slik at valutakursen gjenspeiler et lands arbeidsproduktivitet og internasjonale konkurransekraft. Men i tilfellet dollaren er det også en annen logikk som gjelder.

Rett etter krigen var USA en ledende eksportnasjon og dollaren i en overlegen økonomisk posisjon, og det var en viss fornuft i at dollaren ble verdens reservevaluta – forankret i en fastsatt gullverdi (35 dollar per unse).  Dollarens internasjonale stilling i dag er derimot logisk sett absurd, ettersom USA nå er verdens største skyldnerstat og en nettoimportør av varer. Den amerikanske statsgjelda var i fjor på vel 6 billioner dollar, sett i forhold til et bruttonasjonalprodukt på $ 9 billioner. I det lange løp kan et land ikke innføre større varemengder enn det kan betale; enten ved eget varesalg, ved andre løpende inntekter eller ved langsiktige lån fra utlandet.

I 1971 frikoplet president Richard Nixon dollaren fra gullstandarden som ble bestemt i Bretton Woods mot slutten av annen verdenskrig. Bakgrunnen var det ekstreme budsjettunderskuddet USA pådro seg som følge av krigføringa mot Vietnam. Sentralbanken begynte helt enkelt å trykke dollarsedler, uten at de hadde dekning i gullreserver. Teoretisk skulle dette betydd at dollaren abdiserte som reservevaluta. Ikke desto mindre har dollaren fortsatt med å være et pengepolitisk maktinstrument som brukes til å la andre land betale for USAs eget budsjettunderskudd.

Dette har å gjøre med militær og geopolitisk makt mer enn økonomisk styrke. USAs svære muskler står ikke i forhold til landets bløte underliv, for å låne et uttrykk fra den britiske avisa The Observer.

Andre lands eksport til USA under dollarens hegemoni er en ordning der eksportlanda, for å tjene inn dollarene som trengs for å kjøpe varer som er priset i dollar og for å betjene lån som er tatt opp i dollar, tvinges til å finansiere amerikansk forbruk ved at de må investere sine handelsoverskudd i amerikanske verdipapirer eller aksjer (som valutareserver), noe som gir USA en formuesinntekt som kan brukes til å finansiere et løpende regnskapsmessig underskudd. «Verdenshandelen er i dag et spill der USA produserer dollar mens resten av verden produserer varer som kan kjøpes med dollar», skriver analytikeren Henry C. K. Liu.   1

Heller ikke et land som svømmer over av dollar, unnslipper dollartyranniet. Det kriseramma Japan er ikke bare en stor eksportnasjon, men har også de største valutareservene (for det meste dollar!) i verden. USA-baserte kredittvurderingsselskaper som Moody’s har like fullt nedgradert Japans kredittverdighet til under den til Botswana. Hvorfor? Fordi den japanske staten opererer med budsjettunderskudd og delvis proteksjonisme i et forsøk på å avhjelpe den innenlandske krisa, mens Botswanas budsjettpolitikk er under kontroll av de store utenlandske eierne av diamantgruvene i landet, noe som gjør Botswana mer «kredittverdig».

Borgerlig økonomi lærer at valutakurser styres av markedsmekanismer som tilbud og etterspørsel og av regjeringers finans- og pengepolitikk (herunder styringsrenta). Hva dollaren angår, er dette i beste fall en halvsannhet. US dollar står for 68 prosent av verdens valutareserver, opp fra 51 pst for ti år siden. Men den amerikanske andelen av global eksport står ikke i forhold til dette: Den var i 2000 bare på 12,3 prosent (US $781,1 mrd  av en totalsum av $6,2 billioner) mens importandelen var 18,9 prosent ($1,26 billioner av en verdenstotal på $6,65 billioner). 2
Altså er det andre mekanismer ute og går.

En rekke av verdens viktigste varer, ikke minst olje, er priset i dollar. Olja som «smøremiddel» for dollar har vært et vilkår for at USA skulle akseptere oljekartellet OPEC fra 1973. Alle verdensvarer som er priset i dollar er i prinsippet «amerikanske». Alle land må ha dollarreserver, fordi alle aksepterer dollar som betalingsmiddel. I tillegg kommer at press mot nasjonale valutaer tvinger de enkelte nasjonalbankene til å bygge opp dollarreserver for å motstå angrep mot valutaen. Slik blir dollaren kunstig styrket mot andre valutaer, og gjør den amerikanske utenlandsgjelda billigere, for ikke å si gratis. En «sterk» dollar gjør importvarer billige, og bidrar dermed til å holde lønningene til de amerikanske arbeiderne nede.

dollarbreak250På samme tid viser dette dollarens sårbarhet. Oljestatene har de siste åra stadig mer høylytt antydet en overgang til euro; Venezuela har allerede tatt skritt for å legge om til europrising. Dette er noe langt mer enn politisk demonstrasjonspolitikk, og skyldes at eurosonen faktisk er blitt en større oljeimportør enn USA.  3

OPEC avventer inntil videre hva de store europeiske oljeprodusentene Norge og Storbritannia vil gjøre med sitt forhold til EU/ØMU. Går britene med i eurosonen, for ikke å nevne Norge hvis ja-sida en gang skulle få viljen sin, vil ei mulig omlegging av oljevalutaen komme høyt opp på dagsorden – og vil provosere fram farlige konfrontasjoner imperialistene imellom. Hvis OPEC skulle begynne å fastsette oljeprisen i euro, regner eksperter med at dollaren ville bli devaluert med opptil 40 prosent. Det ville bety totalt økonomisk krakk for USA.

Dermed er vi tilbake i Midtøsten og USAs krigføring og okkupasjon. Hærtakinga av Irak, og muligens Iran i neste omgang, har ikke bare å gjøre med kontroll over oljeressursene. Det har også å gjøre med sikring av dollarens fortsatte hegemoni som oljevaluta. Ryker dollaren som verdensvaluta, så ryker også USA som verdens eneste supermakt.

1 Liu er formann i Liu Investment Group, New York. Sitat fra Asia Times 11. april 2002.
2 Henry C. K. Liu, Asia Times 23. juli 2002.
3 Javad Yarjani: The choice of Currency for the Denomination of the Oil Bill. Foredrag på EU-seminaret «The International Role of the Euro», Oviedo i Spania 14/4-02. Her gjengitt etter en artikkel i Arbejderen 5/4-2003.
Artikkel fra Revolusjon nr 27.

Den 19. mai blei det gjort vedtak om at Oslo losse- og lastekontor (OLLK) skal legges ned. De to styrerepresentantene fra Oslo Bryggearbeiderforening stemte imot. De mener at vedtaket strider mot avtaleverket, blant annet fordi det ikke er gjennomført forutgående drøftingsmøte.

Etter fem timers mekling på overtid blei det enighet om ny bussoverenskomst natt til fredag. Det ble også oppnådd enighet om ny avtale for godstransport og miljøbedriftene. For alle områdene er det gitt et lønnstillegg på kr. 5,50 per time til alle.
Bussjåfører: Stort ansvar, lav lønn. Bussjåførene får mer. – Resultatet gir løfter om en betydelig lønnsøking i årene framover, sier forbundsleder Per Østvold til transportarbeider.no

Delt forhandlingsutvalg i buss

Forhandlingsutvalgene for miljøavtalen og godsavtalen anbefalte enstemmig meklingsforslaget, mens det i bussens forhandlingsutvalg var fem stemmer for anbefaling, mens to stemte nei til å anbefale forslaget.

Krafta har gått ut av DNA-toppens kvelertak på de LO-organiserte, og det er utmerket. Men den radikale opposisjonen må foreta et snarlig veivalg: Ønsker den virkelig enhet på klassekampens grunn, eller bare et «uavhengig» LO frikoplet fra Arbeiderpartiet?

Hovedavtalen har eksistert i over 60 år. Den har vært en hjørnestein for den sosialdemokratiske klassesamarbeidsideologien som har satt djupe spor i det norske samfunnet, og langt på vei gjort fagorganisasjonen til et våpen – mot de fagorganiserte.

Med Hovedavtalen av 1935 oppnådde kapitalen en kraftigere knebling av fagbevegelsen enn noen borgerlige regjeringer hadde vært i stand til. Til gjengjeld fikk Hornsrud og Nygaardsvold smake på regjeringsmakt. Klassesamarbeidet var blitt institusjonalisert – og har vært det siden. Mens de mest reaksjonære på borgerlig side hylte og bar seg, forsto de mer framsynte borgerne at sosialdemokratisk klassesamarbeidspolitikk passet som hånd i hanske med framtidsstrategien for en dengang lite utvikla norsk kapitalisme. Dessuten var det en nødvendig forsvarsstrategi for å verne den norske kapitalismen mot bølgen av revolusjonær smitte fra vår nabo Sovjetunionen.

Pensjonsordningene er blitt så skjøre og utilstrekkelige at stumpene må lappes på gjennom tariffoppgjørene.

Fellesforbundet vil legge malen for det forbundsvise oppgjøret til våren, med LO-ledelsen som koordinator for å få tjenestepensjon inn i tariffavtalene. «Det kreves at tjenestepensjonene i privat sektor avtalefestes og organiseres på en mer kostnadseffektiv og mer samordnet måte enn i dag». (LOs Hovedlinjer for Hovedoppgjøret i 2014.)

Tidligere har det dreid seg om AFP, nå handler det om tjenestepensjon. Når turen kommer til offentlig sektor vil det særlig handle om arbeidstida til lærerne, som KS har gått til angrep på etter «dansk» modell (danske KS gikk til storlockout av lærerne i fjor). Begge deler gir varsel om at vårens hovedoppgjør kan ende i konflikt, særlig med ei regjering utgått av Høyre og FrP.

IntroduksjonDette er en lett bearbeidet artikkel fra 2001. Den var et innspill til diskusjonen i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner om arbeiderklassen i dag. Innspillet tar blant annet opp spørsmålet om endringer i verdiskapningsprosessen og spørsmålet om hvordan tilsynelatende ikke-produktive sektorer likevel kan generere enorme profitter for kapitalen.

I det følgende vil vi rette oppmerksomheten mot noen særlige områder som ikke er framhevet i dokumentet Arbeiderklassen i dag. * Våre bemerkninger er ikke å anse som endelige konklusjoner, men som betraktninger vi mener trenger til ytterligere undersøkelse og diskusjon.

Tunge løft og mye slit i omsorgssektoren. Illustrasjonsfoto fra flickr CC/BY/SA
Arbeiderkorrespondanse
Feminismen har forvitret til at vi skal kjempe for alle kvinners rettigheter. Til tross for at statsfeministene i Norge snakker om at vi er kommet så langt med likestillinga, er det slik at vi har en kvinnelig arbeiderklasse som ikke kan leve av sin egen lønn. Kanskje det er på tide vi begynner å kalle dette klassekamp, ikke feminisme? Det skriver Tara i denne situasjonsrapporten fra hverdagen til kvinnene som jobber i omsorgssektoren.

Konfliktene i Risavika og Oslo er forskjellige, men de handler om samme grunnleggende prinsipper.

Risavika november 2013. Foto: NTFRisavika november 2013. Foto: NTF– Kampen blir langvarig, men vi vil ikke gi oss, sa nestleder Lars Johnsen i Norsk Transportarbeiderforbund til Revolusjon i november 2013 [les intervjuet her]. Han har fått rett i begge påstandene.

Ved Risavika Terminal i Stavanger og Holship Norge AS i Drammen, dreier konflikten seg om krav om å opprette tariffavtale. Havnearbeidere i Mosjøen og Tromsø er tatt ut i sympatistreik. Ved Oslo Havn handler konflikten om å forsvare den eksisterende tariffavtalen mot angrep fra arbeidskjøperne.

«A better life», ifølge Adecco. For aksjonærene?
«better life», ifølge Adecco.
For aksjonærene, kanskje.

Etter at NRK avslørte at ansatte ved Ammerudlunden i Oslo jobbet 84 timer i uka uten overtidsbetaling og sov i bomberommet mellom vaktene, hadde byrådet ikke annet valg enn å si opp kontrakten med utleiefirmaet Adecco.

Men dette er bare toppen av isfjellet. Siden har det kommet fram at også det private helseforetaket Incita systematisk har brutt og omgått arbeidsmiljøbestemmelser. Det blir neppe den siste skandalen.