Menneskrettskorsfareren Jan Egeland går fra Norsk utenrikspolitisk institutt til Human Rights Watch, en organisasjon som har rykte for å fremme USAs globale dagsorden bak et banner for menneskerettigheter, spesielt i Latin-Amerika.

I NRK Dagsnytt 4. juli 2011 var det et innslag med den libyske viseutenriksministeren som i høflige diplomatiske vendinger ba Norge og NATO om å slutte med å bombe sivile i hans hjemland.

Den libyske ministeren fikk ikke framføre denne uhyrlige anmodning ustraffet. Daværende NUPI-direktør Jan Egeland kunne nemlig i samme innslag slå fast at norske bomber ikke har drept sivile i Libya, noe han altså vet bedre enn norske fagmilitære som slett ikke utelukker dette.

Videre hevdet Egeland at problemet med å finne en løsning i konflikten i Libya er at «begge parter nekter å forhandle». Det burde være sensasjonelt at en NUPI-direktør kan fremføre to åpenbare usannheter uten å møte motbør. Særlig når Egeland sjøl i sin hyllest av NATOs bombeangrep i Aftenposten 29. mars skrev: «Høyteknologisk luftkrig er lettere å utføre og vise frem enn politisk megling og forsoning. Letter et norsk fly fra Kreta får det mer oppmerksomhet enn de afrikanske statssjefene som ville megle fred, men ikke fikk fly inn i Libya.»

Egeland nevner ikke med ett ord hvem som nektet de afrikanske statslederne å fly inn til Tripoli. Det var ikke Gaddafi, men NATO.

Fredsfyrsten Egeland kan smykke seg med bakgrunn fra Norges Røde Kors og stillinga som visegeneralsekretær i FN. Han var også statssekretær i Utenriksdepartementet på 90-tallet. Den tidligere statssekretæren og Røde Kors-sjefen har laget seg karriere som internasjonal korsfarer i den vestlige «humanismens» navn. Når Egeland kommer på banen, er det ikke bare som forsvarer av NATOs kriger. Han ligger snarere i forkant som humanitær veirydder for NATO-terror, fortrinnsvis med FN-fikenblad. Mannen er også styremedlem i den reaksjonære tankesmia International Crisis Group, en globalistisk tankesmie styrt av blant andre George Soros og Zbigniew Brzezinski.

Ei uke før FN-resolusjon 1973 ble vedtatt (mot avholdende stemmer fra «småstater» som Kina, Russland, Tyskland, Brasil og India) skrev NUPI-direktøren i Aftenposten: «Presset mot Gadafi trappes opp. Sikkerhetsrådet må derfor autorisere iverksettelse av et flyforbud og en marineblokade. Bare FN kan gi den nødvendige myndighet. Bare NATO kan organisere operasjoner som igjen bare bør iverksettes mot et mulig blodbad utført av regimets fly, helikoptre eller marinefartøyer. Våre vestlige politikeres kreativitet må utfordres.» (Hvordan stanse Gaddafi?)

Egelands personlige kreativitet skorter det ikke på. Fra august går Jan Egeland inn som Europasjef i menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch. Det er ett og annet å si om rolla til HRW og hvilke interesser denne organisasjonen oftest tjener. Men fra tid til annen legger de fram rapporter som framstår som balanserte. Både Amnesty og HRW har avsannet propagandafortellingene om påståtte massevoldtekter begått av den libyske hæren samt av en rekke andre mediehistorier. Den 13. juli presenterer HRW en rapport om overgrep og vandalisme begått av de NATO-støttede «opprørsstyrkene» i Libya. De har blant annet vandalisert sykehus og klinikker og terrorisert sivile i byer de har inntatt.

Slike rapporter passer neppe inn i NATO-agendaen til den nye Europasjefen. Ved å ansette en figur som Egeland – med både partibok, karriereløp og Røde Kors-bakgrunn til felles med den krigførende norske utenriksminister Jonas Gahr Støre – setter HRW sin troverdighet på spill.

NUPI har allerede hendene fulle med å gjenopprette sin.

Les flere artikler på kpml.no

Den dialektiske materialismen er kommunistenes verdensanskuelse. Den ble skapt av Marx og Engels, og består i en konsekvent dialektisk – i motsetning til metafysisk, og materialistisk – i motsetning til idealistisk – analyse av alle naturens, samfunnets og tenkningens fenomener.

Den dialektiske materialismen oppsto på 1840-tallet som en del av den vitenskapelige sosialismen, og har siden da vært uløselig knytta til den revolusjonære arbeiderbevegelsens teori og praksis.

Ifølge den filosofiske materialismen er verden i sin helhet av materiell karakter, i motsetning til alle former for idealisme, som den borgerlige filosofien er gjennomsyra av, og der «ånd» enten er det primære begrepet eller sidestilt med materien som grunnleggende prinsipp (dualisme). Men materien er i stadig bevegelse og antar stadig nye former. Det vi kaller åndelige fenomener, for eksempel våre ideer og begreper om den ytre verden, er i siste instans avledet av materielle fenomener og ikke gitt oss av «Gud».

Når vi snakker om dialektisk materialisme, mener vi en metode som er dialektisk fordi den betrakter fenomenene i deres indre sammenheng og gjensidige avhengighet – i motsetning til den mekaniske materialismen, som går ut fra at verden er oppbygd av faste og uforanderlige byggesteiner. Fordi metoden går ut på dialektisk analyse av fenomener i stadig bevegelse, er den også en levende teori, i stand til å tilpasse seg nye prosesser og forandringer i verden.

Den historiske materialismen

Den historiske materialismen betyr at for første gang i menneskehetens historie kan utviklinga av menneskesamfunnet betraktes ut fra et vitenskapelig grunnsyn. Den gjør slutt på alle de idealistiske teoriene som anser utviklinga som et resultat av guddommelig vilje, av enkeltmenneskers innsats eller av kaotiske tilfeldigheter. I stedet setter Marx og Engels for seg å analysere de økonomiske realitetene som er drivkrafta i historia.

Den historiske materialismen avdekker hvordan den materielle produksjonen er grunnlaget for samfunnets eksistens og utvikling. Ut fra den produksjonsmåten som er gitt ut fra de naturlige forutsetningene og menneskenes arbeid for å nyttiggjøre seg dem, blir også hele samfunnssystemet bestemt: forholdet mellom menneskene, de politiske institusjonene, tenkemåten, religionen, kulturen, de juridiske formene.

Men samfunnet er hele tida i bevegelse og utvikling gjennom menneskenes arbeid, og i en eksisterende produksjonsmåte oppstår det motsigelser mellom produktivkrefter (dvs. råstoffer, energi, arbeidsredskaper, arbeidskraft osv.) og produksjonsforhold (dvs. måten produksjonen og samfunnet er organisert på, eiendomsforhold, inndeling i stender og klasser osv.), og motsigelser mellom forskjellige grupper og klasser i samfunnet.

Disse motsigelsene er utgangspunktet for historiske forandringer, og disse forandringene må forklares ut fra kampen mellom sidene i en motsigelse og den bevegelsen som den fører til. Den vitenskapelige sosialismen gjør motsigelsene i samfunnet, og først og fremst i det borgerlig/kapitalistiske samfunnet til gjenstand for analyse. I denne analysen gjør en bruk av den dialektiske metoden,  som er uløselig knytta til den historiske materialismen og dens resultater.

Den dialektiske metoden

Den dialektiske metoden er et vitenskapelig redskap for å studere fenomenene i naturen, samfunnet og tenkningen, og ble skapt av Marx og Engels. De arva utgangspunktet fra Hegel, som med sin dialektikk hadde gjort et framskritt i forhold til tidligere tiders metafysiske tenkning. Men Hegel var sjøl metafysiker, for i hans lære var det «ånden» som skapte bevegelsene i verden og all utvikling. Det Marx og Engels gjorde, var å snu Hegels idealistiske dialektikk på hodet og sette den på et materialistisk fundament.

Den marxistiske dialektikken betrakter naturen (som også mennesket og samfunnet er en del av) som en sammenhengende helhet der alle delene står i vekselvirkning med hverandre. Naturen er i en tilstand av stadig bevegelse og forandring, i en prosess der gradvise, kvantitative forandringer går over i kvalitative.

Et hovedpoeng i den dialektiske metoden er dens syn på motsigelsene i fenomenene. Den går ut fra at det er indre motsigelser i alle ting, og at kampen mellom motsetningene driver utviklingsprosessen framover, til motsigelsen blir løst ved at motsetningene danner en ny enhet på et høyere nivå. Når en anvender denne synsmåten på historia, ser en hvordan samfunnssystemer og økonomiske formasjoner også er i bevegelse og forandring, og hvordan gamle former etter hvert blir avløst av nye.

Ved hjelp av den dialektiske metoden analyserte Marx utviklinga av motsigelsene i det kapitalistiske samfunnet. Kapitalismens historiske utviklingstendens er å utvikle produktivkreftene og gjøre produksjonen stadig mer samfunnsmessig, samtidig som produksjonsforholda i stadig større grad blir en bremse for utviklinga. Hovedmotsigelsen under kapitalismen er motsigelsen mellom arbeid og kapital, og når kapitalen ikke lenger klarer å løse systemets indre motsigelser, ligger veien åpen for proletariatet til å gjøre revolusjon og innføre sosialismen.

Naturdialektikken

Friedrich EngelsGrunnleggerne av den vitenskapelige sosialismen var også sterkt interessert i naturvitenskap, og viste på flere måter hvordan den dialektiske metoden førte til større forståelse på dette området. I siste halvdel av det 19. århundret skreiv Engels sitt verk Naturdialektikken, der han ut fra den borgerlige vitenskapens framskritt analyserer begreper som materie og bevegelse, rom og tid ved hjelp av den dialektiske metoden.

Oppgava var å avdekke de objektive dialektiske bevegelsene i naturen, og dermed avsløre idealismen, metafysikken og den vulgære materialismen som bremseklosser for den vitenskapelige utviklinga. Samtidig som Engels løste flere av samtidas problemer i naturvitenskapen, forutsa han også den framtidige utviklinga og hva den kunne oppnå.

For eksempel godtok han ikke samtidas rådende oppfatning om atomet som materiens definitive og udelelige byggestein. Han skreiv: «Atomene kan imidlertid på ingen måte betraktes som enkle eller generelt som de minste kjente partiklene av materie.» Over 100 år med teknologisk utvikling og kjernefysisk forskning har gitt Engels rett, og den mekaniske materialismen er nå for alltid feid ut av naturvitenskapen.

Teoriartikkel i Revolusjon nr. 35, høsten 2007

 

LO-toppen er taus mens politi settes inn mot havnearbeiderne – denne gangen i Oslo. «LO i ryggen» begynner å få en annen klang enn før.

Havnearbeiderne i aksjon på Hjortneskaia i Oslo. Foto: © Roar Langaard.Havnearbeiderne i aksjon på Hjortneskaia i Oslo.
Foto: © Roar Langaard.
Bryggearbeiderne i Oslo har over flere dager gjennomført aksjoner ved flere terminaler i Oslo Havn som nå opereres av tyrkiske Yilport.

Politiet holdt seg på avstand både på Hjortneskaia og ved Ormsund i forrige uke, men dagens aksjon på Bekkelagskaia førte til at 12 aksjonister ble innbrakt, angivelig fordi de blokkerte trafikken. En havnearbeider ble påkjørt av en av sjåførene til Bring. Det var sjølsagt havnearbeideren som ble arrestert!

«A better life», ifølge Adecco. For aksjonærene?
«better life», ifølge Adecco.
For aksjonærene, kanskje.

Etter at NRK avslørte at ansatte ved Ammerudlunden i Oslo jobbet 84 timer i uka uten overtidsbetaling og sov i bomberommet mellom vaktene, hadde byrådet ikke annet valg enn å si opp kontrakten med utleiefirmaet Adecco.

Men dette er bare toppen av isfjellet. Siden har det kommet fram at også det private helseforetaket Incita systematisk har brutt og omgått arbeidsmiljøbestemmelser. Det blir neppe den siste skandalen.

Det amerikanske «kommunistpartiet» CPUSA avholder landsmøte i mai. Dette partiet, som norske NKP stadig pleier forbindelser med, har i mange årtier vært et skrekkeksempel på hvor langt ned i reformismens og revisjonismens sump det er mulig å komme for et «marxistisk» parti i et imperialistisk land.

Med sitt forestående National Convention synker partiet ikke bare lenger ned i myra, men forsvinner kanskje helt ned i dypet, mens Barack Obamas ånd svever som morgentåke over sumpmarkene.

Lederartikkel i Zëri i Popullit, organ for sentralkomiteen i Arbeidets Parti i Albania (APA) den 7. juli 1977.

Forord fra Revolusjon

Denne berømte artikkelen fra sentralorganet til Arbeidets Parti er en krass kritikk av «teorien om tre verdener», som særlig etter Maos død ble sterkt utbasunert av de kinesiske lederne som en teori for å avblåse klassekampen og danne en verdensfront mot supermakta Sovjet, som ble påstått å være farligere enn USA.
Sjøl om Kina og KKP ikke nevnes direkte, er det åpenbart hvem denne polemikken er særlig rettet mot. Det ble straks oppfattet i Peking. Albanerne var forberedt på at den prinsippfaste kritikken ville koste dem dyrt. Og ganske riktig: På ettårsdagen for denne artikkelen, den 7. juli 1978, hevnet Kina og KKP seg ved å avbryte alle forbindelser med det sosialistiske Albania. Kineserne trakk seg også fra inngåtte økonomiske avtaler, og de kinesiske ekspertene ble hentet hjem. Kina og KKP brukte med andre ord nøyaktig samme virkemidler som Khrustsjov gjorde i 1960 da de albanske kommunistene ikke ville lystre taktstokken til sovjetrevisjonistene.

Det er resultatet av forhandlingene mellom LO og NHO i mellomoppgjøret. Det tilsvarer 3900 kroner i året.

I tillegg kommer et lavtlønnstillegg på ei krone for overenskomstområder som ligger under 90 prosent av industrisnittet, ca 340 000 kroner.

I 2009 gikk LO-toppen med på en klausul om at lønnstillegget kunne forhandles vekk lokalt. Det førte til mye forbannelse i klubber og foreninger rundt om. Det ser ut til at LOs forhandlingsutvalg ikke har tatt sjansen på en sånn reprise i år.


Helt siden kvinnene begynte å organisere seg i egne organisasjoner har det vært to linjer i kvinnekampen. Det har vært to linjer som har hatt forskjellig klassebasis og forskjellig mål. Av og til har disse to kvinnebevegelsene hatt felles interesser et stykke på veien og derfor samarbeidet, men til sjuende og sist har de stått for motstridende interesser.


Den kvinnebevegelsen som vokste fram av arbeiderklassens gryende kamp og marxismens utbredelse, her i Europa med mangeårig ledelse av den tyske kommunisten Clara Zetkin, reiste arbeiderkvinnekrav samtidig som den slo fast at kampen for sosialismen var en uadskillelig del av kvinnekampen. På samme måte var kvinnekampen en del av hele klassens kamp.

Etter tap i første rettsrunde og med toppene i Fagforbundet på parti med motparten, trekker tidligere foreningsleder Are Saastad nå søksmålet mot Oslo Universitetssykehus (OUS).

Are Saastad har i trekvart år kjempet mot Norges største helseforetak.
Are Saastad har i trekvart år kjempet mot Norges største helseforetak og Fagforbundets Ap-topper.

– Etter en helhetsvurdering har jeg kommet til at det nå er riktigst å trekke saken. Dette har tatt veldig på. Jeg har i realiteten slåss med Norges største helseforetak og Norges største forbund samtidig i tre kvart år. Hadde jeg vunnet ville det derfor vært oppsiktsvekkende, på tross av det som i utgangspunktet er en sterk sak, sier Are Saastad.

LOs holdning er avgjørende for om regjeringa legger ned veto mot EUs forslag til tjenestedirektiv. Det er derfor en delseier når representantskapet krever mer konsekvensutredning.

Stopp Bolkestein (Tjenestedirektivet) Presset fra en lang rekke fagforbund, partier og andre organisasjoner har ikke vært uten resultat. På sitt representantskapsmøte den 27. februar krevde LO enstemmig mer utredning og en konsekvensanalyse:
«LO krever at Regjeringen foretar en grundig konsekvensanalyse av hvilke virkninger tjenestedirektivet vil få i Norge med henblikk på arbeidsrettslige spørsmål og aktuelle tiltak mot sosial dumping samt mulighetene for å løse samfunnsmessige oppgaver gjennom offentlig sektor.

LO forutsetter at tjenestedirektivet sendes ut til ny og endelig høring etter at konsekvensanalysen er offentliggjort og før Regjeringen tar standpunkt til direktivet», sier representantskapet blant annet i sin uttalelse.

Dette var et bra vedtak sett i lys av LO-toppens mislykka forsøk på å kuppe gjennom et ja til direktivet den 20. november i fjor.

Venezuela :: på vei mot det 21. århundrets sosialisme?De revolusjonære utviklingsprosessene, ikke minst i Latin-Amerika, har aktualisert sosialisme-diskusjonen på verdensplan. For eksempel er Venezuelas Hugo Chavez i ferd med å utvikle det han kaller «det 21. århundrets sosialisme».

For mange var det en overraskelse da Venezuelas president Hugo Chavez i en tale til det femte World Social Forum annonserte at han gikk inn for å bygge sosialisme. Han kalte det han ønsket å utvikle i Venezuela for «Det 21. århundrets sosialisme» og uttrykte korrekt nok, at sosialisme er en nødvendighet for menneskenes overlevelse.

Tripoli, Libya, Juli 2011

Bilder fra Tripoli juli 2011Se bilder fra masseprotestene i Tripoli mot NATOs bombekrig mot Libya, fotografier og opptak som stort sett er «oversett» av de store mediaselskapene.

  • Klikk på bildet for å se video i nytt vindu.

Alle foto © Mahdi Darius Nazemroaya, CRG and Réseau Voltaire, 2011.

Libyas rikadvokat har sagt at NATOs luftangrep har drept mer enn 1100 sivile og skadet tusenvis av andre siden slutten av mars. Han vil tiltale NATO-sjefen for krigsforbrytelser.

  • Partienes opprinnelse
  • Flerpartisystem i dyp krise
  • Ytrings- og organisasjonsfrihet under sosialismen
  • Ytring og handling
  • Sensur – eller ikke?
  • Enhet mellom ord og handling
  • Langvarig kamp mot gamle vaner
  • Demokrati av ny type
  • Det kommunistiske partiets nye rolle

1.Menneskerettighetsbegrepet

FN-bygningen i New York.De Forente Nasjoners tredje Generalforsamling vedtok Verdenserklæringen om Menneskerettighetene den 10. des. 1948. Denne erklæringa blir gjerne sett på som det mest konkrete uttrykk for moderne humanisme. Så godt som alle politiske leire viser til menneskerettighetene når de skal begrunne et eller annet krav eller standpunkt, eller vise at politiske motstandere øver vold mot disse rettighetene.

Sånn blir menneskerettighetene brukt politisk, samtidig som de tilsynelatende er «hevet over» politikken. De framstår ofte som allmenngyldige lover, som uttrykk for menneskets materielle og åndelige behov, uavhengig av historisk tid og sted og uavhengig av produksjonsforhold og politiske systemer.

13-timersdagen rykker nærmere.13-timersdagen rykker nærmere.Regjeringa har sikra politisk flertall for midlertidige ansettelser og søndagsarbeid. Den eneste endringa i forhold til det opprinnelige forslaget er at maksperioden for midlertidig ansettelse skal være tre år og ikke fire, samt at man «bare» skal kunne jobbe tre søndager på rad. I stedet for å massemobilisere medlemmene og feie lovforslaget av bordet, vil LO-ledelsen heller drive valgkamp de neste åra.

Radikal front er en progressiv blogg som har starta en debatt for den revolusjonære bevegelsen. Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom, Tjen Folket og Kommunistisk plattform (KPML) er invitert til å legge fram sine tanker om «veien og målet». Her gjengir vi innlegget fra KPML.

{tab Fem år med Raudt}

roedt logoI 2007 vart det som var att av AKP lik­vidert og slege saman med det dåverande Raud Valallianse (RV) til det nye Raudt. Argumentet for samanslåing var mellom anna at dette skulle gje eit sterkare revolusjonært alternativ, eit slags raudt masseparti, samstundes som «gamaldags» organisering i form av eit «fortroppsparti» hadde vorte sært og passé i vår tid. Terskelen for medlemsskap var låg, slik som i RV.  Den danske Enhedslisten var eit førebilete. Forventningane om opptur og parlamentarisk representasjon var store.

– Enhver forsinkelse i påbegynnelsen av perestrojka kunne ha ført til en tilspisset situasjon i landet i nær framtid. Og for å si det brutalt, ville det oppstått alvorlige sosiale, økonomiske og politiske kriser.*

Disse ord av Mikhail Gorbatsjov er kraftig kost – særlig fra en sovjetisk revisjonistleder. En Leonid Bresjnev ville iallfall aldri tatt dem i sin munn, uansett situasjonens alvor.

Mikhail Gorbatsjov. Bilde fra Wikipedia.I snart tre år har det strømmet inn nyhetsrapporter om endringer i sovjetisk uten- og innenrikspolitikk, økonomi og kulturliv. Den såkalte nye åpenhet ("glasnost") er blitt verdsatt av Vesten i den grad at Mikhail Gorbatsjov er kåret til Årets navn 1987. At det er mer enn Gorbatsjovs personlige karisma som ligger til grunn, er innlysende.