Menneskrettskorsfareren Jan Egeland går fra Norsk utenrikspolitisk institutt til Human Rights Watch, en organisasjon som har rykte for å fremme USAs globale dagsorden bak et banner for menneskerettigheter, spesielt i Latin-Amerika.

I NRK Dagsnytt 4. juli 2011 var det et innslag med den libyske viseutenriksministeren som i høflige diplomatiske vendinger ba Norge og NATO om å slutte med å bombe sivile i hans hjemland.

Den libyske ministeren fikk ikke framføre denne uhyrlige anmodning ustraffet. Daværende NUPI-direktør Jan Egeland kunne nemlig i samme innslag slå fast at norske bomber ikke har drept sivile i Libya, noe han altså vet bedre enn norske fagmilitære som slett ikke utelukker dette.

Videre hevdet Egeland at problemet med å finne en løsning i konflikten i Libya er at «begge parter nekter å forhandle». Det burde være sensasjonelt at en NUPI-direktør kan fremføre to åpenbare usannheter uten å møte motbør. Særlig når Egeland sjøl i sin hyllest av NATOs bombeangrep i Aftenposten 29. mars skrev: «Høyteknologisk luftkrig er lettere å utføre og vise frem enn politisk megling og forsoning. Letter et norsk fly fra Kreta får det mer oppmerksomhet enn de afrikanske statssjefene som ville megle fred, men ikke fikk fly inn i Libya.»

Egeland nevner ikke med ett ord hvem som nektet de afrikanske statslederne å fly inn til Tripoli. Det var ikke Gaddafi, men NATO.

Fredsfyrsten Egeland kan smykke seg med bakgrunn fra Norges Røde Kors og stillinga som visegeneralsekretær i FN. Han var også statssekretær i Utenriksdepartementet på 90-tallet. Den tidligere statssekretæren og Røde Kors-sjefen har laget seg karriere som internasjonal korsfarer i den vestlige «humanismens» navn. Når Egeland kommer på banen, er det ikke bare som forsvarer av NATOs kriger. Han ligger snarere i forkant som humanitær veirydder for NATO-terror, fortrinnsvis med FN-fikenblad. Mannen er også styremedlem i den reaksjonære tankesmia International Crisis Group, en globalistisk tankesmie styrt av blant andre George Soros og Zbigniew Brzezinski.

Ei uke før FN-resolusjon 1973 ble vedtatt (mot avholdende stemmer fra «småstater» som Kina, Russland, Tyskland, Brasil og India) skrev NUPI-direktøren i Aftenposten: «Presset mot Gadafi trappes opp. Sikkerhetsrådet må derfor autorisere iverksettelse av et flyforbud og en marineblokade. Bare FN kan gi den nødvendige myndighet. Bare NATO kan organisere operasjoner som igjen bare bør iverksettes mot et mulig blodbad utført av regimets fly, helikoptre eller marinefartøyer. Våre vestlige politikeres kreativitet må utfordres.» (Hvordan stanse Gaddafi?)

Egelands personlige kreativitet skorter det ikke på. Fra august går Jan Egeland inn som Europasjef i menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch. Det er ett og annet å si om rolla til HRW og hvilke interesser denne organisasjonen oftest tjener. Men fra tid til annen legger de fram rapporter som framstår som balanserte. Både Amnesty og HRW har avsannet propagandafortellingene om påståtte massevoldtekter begått av den libyske hæren samt av en rekke andre mediehistorier. Den 13. juli presenterer HRW en rapport om overgrep og vandalisme begått av de NATO-støttede «opprørsstyrkene» i Libya. De har blant annet vandalisert sykehus og klinikker og terrorisert sivile i byer de har inntatt.

Slike rapporter passer neppe inn i NATO-agendaen til den nye Europasjefen. Ved å ansette en figur som Egeland – med både partibok, karriereløp og Røde Kors-bakgrunn til felles med den krigførende norske utenriksminister Jonas Gahr Støre – setter HRW sin troverdighet på spill.

NUPI har allerede hendene fulle med å gjenopprette sin.

Les flere artikler på kpml.no

faglogo

Forslaget til en ny lov til erstatning for arbeidsmiljøloven skrur tida hundre år tilbake.

AML kom i 1977Den norske arbeidsmiljøloven har på mange måter vært unik for et kapitalistisk klassesamfunn. Nå skal bestemmelsene liberaliseres. For første gang på over hundre år kommer det et forslag som blant annet forverrer bestemmelser om arbeidstid, kollektive rettigheter og stillingsvern. Det kalles «modernisering» à la EU (som tidligere påpekt i Revolusjon nr 24).

ImageMens profittene er rekordhøye, går LO ut med «krav» foran tariffoppgjøret som om norsk økonomi var i djup krise.

Avsporinga er den klassiske: man moraliserer over at toppsjefene i næringslivet bevilger seg lønnsøkninger og andre frynsegoder i millionklassen, og ikke viser «samfunnsansvar» og «moderasjon». Som underforstått er den ideelle resepten for oss alle…

havnesolidaritet3-raadhusetoslo-250315Bryggemarkering foran Oslo Rådhus mars 2015.Arbeiderpartiet (Ap) messer i valgkampen og ellers om at de er tilhengere av ordna arbeidsforhold. Samtidig sitter partiet med nestledervervet i styret i det kommunale Oslo Havn KF og spiller i praksis på lag med NHO.

Aktivt eller passivt har også Ap gått god for strateginotatet for å knekke bryggearbeiderne og har vært med på å overlate driften av containerterminalene på Ormsund og Sjursøya til tyrkiske Yilport. Den nye operatøren nekter å inngå tariffavtale med havnearbeiderne og Norsk Transportarbeiderforbund.

Denne glade nyhet kunne Aftenposten bringe over hele førstesida den 27. februar, med solid støtte i utsagn fra en rad LO-pamper fra offentlig og privat sektor. Forbundstoppenes krevende jobb er å forklare hvorfor man ikke skal kreve lønnstillegg som monner når borgerklassen fråtser i et profitteventyr som har vart siden 2003. De som skaper disse verdiene, skal tilbys smuler.

Faglige ledere som formidler dette budskapet fortjener bare en støvel i ræva. Særlig når statistikken viser at industriarbeiderne har hatt minimal lønnsvekst under høykonjunkturen. Lønnstillegg i seg sjøl gir verken industriflukt eller rentehopp. Det er en borgerløgn. Hvorfor skulle NHO ellers varsle behov for 100.000 nye industriarbeidere, hvis det norske «kostnadsnivået» er så høyt?

Den 19. mai blei det gjort vedtak om at Oslo losse- og lastekontor (OLLK) skal legges ned. De to styrerepresentantene fra Oslo Bryggearbeiderforening stemte imot. De mener at vedtaket strider mot avtaleverket, blant annet fordi det ikke er gjennomført forutgående drøftingsmøte.

Arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) kan mer enn å kaste ut asylsøkere.

Tomme minibanker – en trussel mot liv og helse? Foto: Revolusjon Han varsler at regjeringa griper inn med tvungen lønnsnemnd i finanskonflikten mandag. Det skjer på tross av forsikringer to dager tidligere fra ministeren om at det var opp til partene sjøl å ordne opp, og at regjeringa ville ligge unna.

Finansnæringens Arbeidsgiverforening (FA) har åpenlyst spekulert i at en varsla lockout ville ende med tvungen lønnsnemnd. Og det var nettopp det som skjedde, sjøl om tomme minibanker knapt kan sies å være en alvorlig trussel mot liv og helse.

Konfliktene i Risavika og Oslo er forskjellige, men de handler om samme grunnleggende prinsipper.

Risavika november 2013. Foto: NTFRisavika november 2013. Foto: NTF– Kampen blir langvarig, men vi vil ikke gi oss, sa nestleder Lars Johnsen i Norsk Transportarbeiderforbund til Revolusjon i november 2013 [les intervjuet her]. Han har fått rett i begge påstandene.

Ved Risavika Terminal i Stavanger og Holship Norge AS i Drammen, dreier konflikten seg om krav om å opprette tariffavtale. Havnearbeidere i Mosjøen og Tromsø er tatt ut i sympatistreik. Ved Oslo Havn handler konflikten om å forsvare den eksisterende tariffavtalen mot angrep fra arbeidskjøperne.

Det er resultatet av forhandlingene mellom LO og NHO i mellomoppgjøret. Det tilsvarer 3900 kroner i året.

I tillegg kommer et lavtlønnstillegg på ei krone for overenskomstområder som ligger under 90 prosent av industrisnittet, ca 340 000 kroner.

I 2009 gikk LO-toppen med på en klausul om at lønnstillegget kunne forhandles vekk lokalt. Det førte til mye forbannelse i klubber og foreninger rundt om. Det ser ut til at LOs forhandlingsutvalg ikke har tatt sjansen på en sånn reprise i år.

Glimt fra Oslo 1. mai 2010. Foto og montasje: Revolusjon
Glimt fra Oslo 1. mai 2010. Foto og montasje: Revolusjon
Kamp for likelønn og kvinnelønn og motstand mot EUs postdirektiv og krigføringa i Afghanistan var noen av de sentrale parolene i Oslo 1. mai.
Hovedavtalen av 1935Hovedavtalen mellom AFL (i dag: LO) og NAF (i dag: NHO) av 1935 er et tveegget sverd.

Den gir organisasjons- og forhandlingsrett og en sterkt tidsavgrenset rett til bruk av faglige kampmidler. Samtidig er den gjennomsyret av klassesamarbeidets ånd. Fredsplikt i tariffperioden er hovedfundamentet den hviler på. Bestemmelsen brukes aktivt for å kveste alle tilløp til lokal kamp i tariffperioden.

Cargolink prøver seg med en Norwegian-manøver

– Omorganiseringen av driften i Cargolink er et forsøk på fagforeningsknusing, sier Norsk Lokomotivmannsforbund. Lokførerne forventer at LO bruker makta si til å sette en stopper for pulverisering av arbeidsgiveransvar og tariffavtaler.

– Vi forventer at LO bruker sin makt og politiske innflytelse til å hindre at dette blir framtidas arbeidsliv.

Fra solørbanen. Foto: Wikimedia Commons.Fra Solørbanen.
Foto: Wikimedia Commons.
Bruk av outsourcing og vikarbyråer (bemanningsselskaper) har lenge florert. Den nye trenden er at etablerte konserner stykker opp den egne virksomheten for dernest å leie kjernetjenester og spisskompetanse av nyoppretta datterbedrifter og entrepriseselskaper. Ansatte med spesialkompetanse flyttes over til datterselskaper som deretter leier ut tjenestene til den faktiske arbeidsgiveren.

Oppdatering 11. april: Ei fattig kroneDette ble, som vi spådde, resultatet av meklingsdramatikken for Verkstedoverenskomsten og Teko mellom Fellesforbundet og Norsk Industri.
alt Riksmeklingsmannens forslag er enstemmig anbefalt elleve timer på «overtid». De lavtlønte får tilslengt en 50-øring som skal fordeles bedriftsvis. Det er absurd å hevde at kjøpekrafta er sikra gjennom et sånt generelt tillegg. Som forventet torde ikke NHO å kjøre løpet med sine provokasjoner om kutt i minstelønna og utvida normalarbeidsdag. Dermed kan forhandlerne i Fellesforbundet skilte med en seier …

Opprettholdelse av kjøpekrafta, ikke økning, og solidarisk «samling i bånn» som ledd i likelønnskamp, er LO-toppens strategi for oppgjøret 2010. NHO kvitterer ved å gi LO skryt for å ha valgt ei fornuftig linje …

Byggfagene er i mekling.
Illustrasjonsfoto: Jusben.
Norsk Industri gikk provokatorisk ut med krav om utvidelse av normalarbeidsdagen og ti prosent reduksjon av minstelønnsgarantien i Verkstedsoverenskomsten under frontfagsforhandlingene. Dette var reine demonstrasjonsmarkeringer, som Fellesforbundet kan hevde er slått tilbake. Dersom forhandlingsutvalget skulle ha godtatt dette, ville det ha vært en skandale og jevngodt med faglig høyforræderi.

Monica Opke, klubbleder ved DHL Ulven og nyvalgt styremedlem i LO i Oslo, ble for vel tre uker siden avskjediget fra bedriften uten saklig grunn. Oslo Transportarbeiderforening mener at DHL ønsker å bli kvitt en aktiv tillitsvalgt.

Selskapet er blitt berykta i mange land for sin fagforeningsfiendtlige praksis. Det har vært streiker og aksjoner blant ansatte i både Tyskland, Russland og Bahrain. Den internasjonale transport-arbeiderføderasjonen har lansert en kampanje for å presse DHL internasjonalt til å respektere faglige rettigheter (se video).

Pensjonsordningene er blitt så skjøre og utilstrekkelige at stumpene må lappes på gjennom tariffoppgjørene.

Fellesforbundet vil legge malen for det forbundsvise oppgjøret til våren, med LO-ledelsen som koordinator for å få tjenestepensjon inn i tariffavtalene. «Det kreves at tjenestepensjonene i privat sektor avtalefestes og organiseres på en mer kostnadseffektiv og mer samordnet måte enn i dag». (LOs Hovedlinjer for Hovedoppgjøret i 2014.)

Tidligere har det dreid seg om AFP, nå handler det om tjenestepensjon. Når turen kommer til offentlig sektor vil det særlig handle om arbeidstida til lærerne, som KS har gått til angrep på etter «dansk» modell (danske KS gikk til storlockout av lærerne i fjor). Begge deler gir varsel om at vårens hovedoppgjør kan ende i konflikt, særlig med ei regjering utgått av Høyre og FrP.

Faglig kommentar

Samtidig som den norske krona er sterkere enn noensinne og «Norge går så det suser», kommer masseoppsigelsene på løpende bånd. Alt sammen for å «skape større aksjonærverdier», som det skamløst heter fra den ene konsernledelsen etter den andre.

Å ha enerett på matvarer gir fantastiske profittmuligheter. Det er i ferd med å bli virkelighet!

Remabutikk. Foto: RInnen alle næringer har økende monopolisering foregått så lenge vi har hatt kapitalisme. At fri konkurranse fører til monopolisering er en av de grunnleggende iboende motsigelsene i kapitalismen. Et av områdene der dette er tydeligst og også svært viktig for samfunnet er matsektoren. Blant de største produsentene finner vi Orkla, Rieber & Søn, Nortura, Ringnes og Tine. Det finnes mange andre firma som foredler mat i Norge, men disse fem eier eller kontrollerer svært mange av dem.