Menneskrettskorsfareren Jan Egeland går fra Norsk utenrikspolitisk institutt til Human Rights Watch, en organisasjon som har rykte for å fremme USAs globale dagsorden bak et banner for menneskerettigheter, spesielt i Latin-Amerika.

I NRK Dagsnytt 4. juli 2011 var det et innslag med den libyske viseutenriksministeren som i høflige diplomatiske vendinger ba Norge og NATO om å slutte med å bombe sivile i hans hjemland.

Den libyske ministeren fikk ikke framføre denne uhyrlige anmodning ustraffet. Daværende NUPI-direktør Jan Egeland kunne nemlig i samme innslag slå fast at norske bomber ikke har drept sivile i Libya, noe han altså vet bedre enn norske fagmilitære som slett ikke utelukker dette.

Videre hevdet Egeland at problemet med å finne en løsning i konflikten i Libya er at «begge parter nekter å forhandle». Det burde være sensasjonelt at en NUPI-direktør kan fremføre to åpenbare usannheter uten å møte motbør. Særlig når Egeland sjøl i sin hyllest av NATOs bombeangrep i Aftenposten 29. mars skrev: «Høyteknologisk luftkrig er lettere å utføre og vise frem enn politisk megling og forsoning. Letter et norsk fly fra Kreta får det mer oppmerksomhet enn de afrikanske statssjefene som ville megle fred, men ikke fikk fly inn i Libya.»

Egeland nevner ikke med ett ord hvem som nektet de afrikanske statslederne å fly inn til Tripoli. Det var ikke Gaddafi, men NATO.

Fredsfyrsten Egeland kan smykke seg med bakgrunn fra Norges Røde Kors og stillinga som visegeneralsekretær i FN. Han var også statssekretær i Utenriksdepartementet på 90-tallet. Den tidligere statssekretæren og Røde Kors-sjefen har laget seg karriere som internasjonal korsfarer i den vestlige «humanismens» navn. Når Egeland kommer på banen, er det ikke bare som forsvarer av NATOs kriger. Han ligger snarere i forkant som humanitær veirydder for NATO-terror, fortrinnsvis med FN-fikenblad. Mannen er også styremedlem i den reaksjonære tankesmia International Crisis Group, en globalistisk tankesmie styrt av blant andre George Soros og Zbigniew Brzezinski.

Ei uke før FN-resolusjon 1973 ble vedtatt (mot avholdende stemmer fra «småstater» som Kina, Russland, Tyskland, Brasil og India) skrev NUPI-direktøren i Aftenposten: «Presset mot Gadafi trappes opp. Sikkerhetsrådet må derfor autorisere iverksettelse av et flyforbud og en marineblokade. Bare FN kan gi den nødvendige myndighet. Bare NATO kan organisere operasjoner som igjen bare bør iverksettes mot et mulig blodbad utført av regimets fly, helikoptre eller marinefartøyer. Våre vestlige politikeres kreativitet må utfordres.» (Hvordan stanse Gaddafi?)

Egelands personlige kreativitet skorter det ikke på. Fra august går Jan Egeland inn som Europasjef i menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch. Det er ett og annet å si om rolla til HRW og hvilke interesser denne organisasjonen oftest tjener. Men fra tid til annen legger de fram rapporter som framstår som balanserte. Både Amnesty og HRW har avsannet propagandafortellingene om påståtte massevoldtekter begått av den libyske hæren samt av en rekke andre mediehistorier. Den 13. juli presenterer HRW en rapport om overgrep og vandalisme begått av de NATO-støttede «opprørsstyrkene» i Libya. De har blant annet vandalisert sykehus og klinikker og terrorisert sivile i byer de har inntatt.

Slike rapporter passer neppe inn i NATO-agendaen til den nye Europasjefen. Ved å ansette en figur som Egeland – med både partibok, karriereløp og Røde Kors-bakgrunn til felles med den krigførende norske utenriksminister Jonas Gahr Støre – setter HRW sin troverdighet på spill.

NUPI har allerede hendene fulle med å gjenopprette sin.

Les flere artikler på kpml.no
Tunge løft og mye slit i omsorgssektoren. Illustrasjonsfoto fra flickr CC/BY/SA
Arbeiderkorrespondanse
Feminismen har forvitret til at vi skal kjempe for alle kvinners rettigheter. Til tross for at statsfeministene i Norge snakker om at vi er kommet så langt med likestillinga, er det slik at vi har en kvinnelig arbeiderklasse som ikke kan leve av sin egen lønn. Kanskje det er på tide vi begynner å kalle dette klassekamp, ikke feminisme? Det skriver Tara i denne situasjonsrapporten fra hverdagen til kvinnene som jobber i omsorgssektoren.
Den svenske Arbeidsretten har idømt fagforbundet Byggnads en kjempebot i den såkalte Lavalsaka, på tvers av en tidligere dom. Hva skjedde med EUs «garantier» om at den svenske modellen skulle få bestå, spør artikkelforfatteren.

Kampen for Aker sykehus er også en kamp mot fagforeningsknusing. Fagforbundet Aker samler voksende støtte for kravet om å beholde Are Saastad som fagforeningsleder.

Are Saastad er leder av Fagforbundet Aker.
Are Saastad er leder av Fagforbundet Aker.
© Privat foto.
– Aker trengs, og det fungerer. Vi kan ikke la makta rå, bare fordi de har mer penger enn oss.

Det sier Are Saastad fra Fagforbundet Aker til nettmagasinet Revolusjon.

Det er resultatet av forhandlingene mellom LO og NHO i mellomoppgjøret. Det tilsvarer 3900 kroner i året.

I tillegg kommer et lavtlønnstillegg på ei krone for overenskomstområder som ligger under 90 prosent av industrisnittet, ca 340 000 kroner.

I 2009 gikk LO-toppen med på en klausul om at lønnstillegget kunne forhandles vekk lokalt. Det førte til mye forbannelse i klubber og foreninger rundt om. Det ser ut til at LOs forhandlingsutvalg ikke har tatt sjansen på en sånn reprise i år.

Årets Trondheimskonferanse var den 18. i rekken og konferansen blir større og større år for år. 550 tillitsvalgte møttes for å drøfte «Hvordan møte kriseåret 2010».

Signalet til LO-toppen var tydelig allerede i forhåndsomtalen: «Trondheimskonferansen kommer ikke til å diskutere om vi skal forsvare dagens sykelønnsordning, dagens uføretrygd og beholde barnetillegget til de barna som trenger det mest. Vi kommer til å diskutere hvordan vi skal vinne.»

Rolf Jørgensen er tillitsvalgt i NLF.
Rolf Jørgensen er tillitsvalgt i NLF. ©

Konferansen er blitt en viktig faglig arena som LO-ledelsen er blitt nødt til å ta på alvor.

– Det var en god stemning og brei faglig enhet i mange saker, sier Rolf Jørgensen som deltok som representant for Norsk Lokomotivmannsforbund.

Foran valget i 2005 mobiliserte LO kraftig for å bli kvitt Bondevikregimet, ei regjering som ville amputere arbeidsmiljøloven og kveste sjukelønnsordninga, og som førte Norge inn i tre brutale okkupasjonskriger under USAs kommando. Fagbevegelsen spilte en avgjørende rolle for valgseieren til det rødgrønne regjeringsprosjektet. Det ble sagt at nå hadde vi fått ei regjering som arbeidet med oss, og ikke mot oss.

LO i Trondheim mener virkningene av Vikarbyrådirektivet vil være negativt for norsk arbeidsliv og mener direktivet ikke må implementeres som norsk lov. Vi krever derfor at det må nedlegges veto mot dette direktivet.

FANEMARKERING 1. DES. KL. 11.00

Det blir overrekkelse av krav til Stortingets arbeids- og sosialkomite som skal behandle direktivet. Vi oppfordrer fagforeninger til å stille opp med faner.

TINE ble tatt med buksene nede da meierikonsernet tilbød RIMI 16 millioner i bonus dersom konkurrenten Synnøve Finden ble holdt ute. En tilsvarende avtale ble før jul inngått med REMA.

3350 hotell- og restaurantarbeidere er i streik fra 24. april. De slåss for helt grunnleggende krav som lokal forhandlingsrett.

Hotell- og restaurantarbeiderne streika også i 2002. Arkivfoto.Hotell- og restaurantarbeiderne streika og vant også i 2002.
© Revolusjon. Arkivfoto.
Hotell- og restaurantarbeiderne er fra før av blant de dårligst betalte i en bransje der arbeids- og fleksibiliseringspresset har økt ekstremt de seinere åra.

Fra 30. april trappes streiken opp til å omfatte nær 6000 medlemmer av Fellesforbundet.

3 monopoler kontrollerer 97 prosent av dagligvaremarkedet.3 monopoler kontrollerer nå 97 prosent av dagligvaremarkedet.

Idealet om fri konkurranse fører alltid til monopolisering. Fire dagligvaremonopoler 
er nå redusert til tre.

Trondheimskonferansen krever omkamp om pensjon.Trondheimskonferansen krever omkamp om pensjon.Støtte til havnearbeiderne, omkamp om pensjoner, oppsigelse av EØS-avtalen og en ny kurs for faglig kamp var blant vedtaka på årets Trondheimskonferanse.

Trondheimskonferansen er en trøblete forsamling for LO-toppen. 570 tillitsvalgte fra de fleste forbundsområder målbærer krav som ofte er stikk i strid med linja til pampene på Youngstorget.

Mest provoserende for toppetasjene i LO-huset er nok kravet om å ta i bruk kampmidler og trosse lønnsnemnd.

Politisk streik den 18. januar: Det ble en mektig mønstring onsdag ettermiddag da tusenvis av fagorganiserte krevde at regjeringa legger ned veto mot at vikarbyrådirektivet til EU blir innført i Norge.

Den politiske streiken ble rundet av i Oslo med et entydig krav om veto fra den faglige mønstringa foran Stortinget 18. januar.I Oslo ble den politiske streiken mot vikar-byrådirektivet rundet av foran Stortinget.I Oslo trosset fire tusen fagorganiserte snøkavet på Youngstorget, i byparken i Stavanger demonstrerte to tusen til tross for regn og møkkavær, i Trondheim stilte 1600 på torget. Og så videre landet rundt.

Det samla tallet på streikende var langt, langt større enn dette. Det er en historisk sterk faglig protest mot EU-tilpasninga og trusselen mot faglige rettigheter som følger av denne politikken.

Likevel har det vært påfallende medietaust i NRK, TV2 og de store borgeravisene. Man skulle tro de alle hadde fått referatforbud.

Glimt fra markeringa for bryggesjauerne på Youngstorget i Oslo 5. april. Rundt 900 deltok på markeringa.

Klikk på bildene for å forstørre. Alle foto: Revolusjon. Se reportasje og flere bilder på sidene til Transportarbeiderforbundet.

Massiv fanemønstring på Youngstorget 5. april 2014.Diktopplesning ved Ola Bog.Salongorkesteret spiller for bryggearbeiderne.  

 

Forord til Globalismen, Revolusjon nr. 23 (temanummer), desember 2001

Den folkelige oversettelsen av bokstavkombinasjonen WTO er We Take Over. Den økonomiske globaliseringa overtar makt fra folkevalgte organer, den begunstiger de markedsaktørene som allerede har mest makt, den lar markedet slippe inn på absolutt samtlige samfunnsområder.  Etter den siste forhandlingsrunden til WTO i Doha, Qatar, er prosessen i gang igjen etter tilbakeslaget i Seattle. Investeringsspørsmålet er ikke avvist, Kina er blitt medlem med sitt enorme marked. Også India, som har ord på seg for å være den tredje verdens viktigste stemme og bremsekloss i WTO-sammenheng, underordner seg de internasjonale monopolenes krav og direktiver.

De multinasjonale selskapene har kontinuerlig styrket sin posisjon, sin økonomi, sin makt, i mer enn et århundre. Den såkalt frie konkurransen har ført til ytterligere monopolisering og sentralisering av kapital og makt i hendene på et lite mindretall. Når 51 av verdens største økonomiske enheter er selskaper – ikke stater, når de 20 største selskapene rår over større ressurser enn 80 av verdens fattigste land – da sier det noe om hvilke eventyrlig vekst disse selskapene har hatt og hvilke enorme formuer de rår over.

I sitt berømte verk «Imperialismen» fra 1916 påviste og analyserte Lenin hvordan og hvorfor den utvikla kapitalismen må utvikle seg på denne måten, hvordan monopolkapitalen skaffer seg grep om regjeringer, landområder, ja, over hele det økonomiske og politiske livet overalt på kloden. Han påviste hvordan finanskapitalen og en personalunion av kapitalister setter dagsorden, ikke bare økonomisk, men også politisk.

Imperialismen er i sitt vesen den samme i dag som for hundre år sida. Men den inneholder også nye trekk. Ett av dem er at børs- og valutahandel – flytting av penger – til forskjell fra tidligere nå utgjør storparten av all handel; handelen med varer og tjenester er forsvinnende liten i sammenligning.

Den såkalte nyliberalismen og «strukturtilpasninga» er rettet mot folkemassene i de fattige landa, den er et systematisk angrep på den statlige suvereniteten, på den nasjonale identiteten og den folkelige kulturen over hele kloden. Handelsorganisasjonen WTO, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, og også FN-systemet blir brukt som redskaper i denne globale offensiven.

Kapitalismen utvikler seg lovmessig ujamnt i forskjellige land. Det økonomiske styrkeforholdet mellom ulike kapitalistiske stater og blokker av stater endrer seg, og nye imperialistiske oppkomlinger vil kreve sin del av kaka. Det vesle imperialistiske Norge har for lengst funnet seg en plass i hyeneflokken, som vil ha noen kjøttstykker når de store løvene har forsynt seg.

Imperialisme vil alltid bety krig og kamp for nyoppdeling av markeder. Krigen foregår rett foran våre øyne når dette skrives, i desember 2001. «Kampen mot terrorismen» i Afghanistan  og kanskje snart i Irak, Sudan eller Libanon  er tilsynelatende en krig der stormaktene står samlet. Men bak den idylliske fasaden av bombefast enhet foregår nyoppdelinga av interessesfærer i og rundt Sentral-Asia og Midtøsten, slik vi allerede har sett det på Balkan.

Den kapitalistiske verden er en grusom og urettferdig verden. Den er dødelig i all sitt vesen. Den fører til fattigdom, fornedring og krig. Det internasjonale samfunn består av en liten elite som kontrollerer verdens ressurser og en majoritet som lever i fattigdom. Fattigdommen er heller ikke kjønnsløs. Over 70 prosent av verdens fattige er kvinner.

Lederne av WTO, Verdensbanken, handelskamrene og de politiske lederne vil ha oss til å tro at there is no alternative  det finnes ikke noe alternativ. At denne nyliberale og markedsstyrte politikken også er til det beste for utvikling og demokrati over hele verden.

Men stadig flere folk tror ikke på det. Globaliseringsmotstanden har vokst og fortsetter å vokse. Den har vært konsentrert rundt kampen mot en multilateral investeringsavtale og mot at nye områder skal inn under markedsliberalistiske prinsipper i WTO. Kampen mot WTO må fortsatt være en hovedprioritet i kampen mot globalisering. Det er WTO som er redskapet for å definere alle samfunnsområder som handelsrelaterte og derfor også som mulig gjenstand for liberalisering. Den massive globaliseringsmotstanden viser at folk reagerer mot den groteske urettferdigheten og undertrykkinga av de fattige landa.

Samtidig har globaliseringsmotstanden tendenser til skjønnmaling av mulighetene innenfor kapitalismen. Kampen dreier seg mye om å få innført «kapitalisme med et menneskelig ansikt». Uttrykk som fair trade, not free trade og ropet på at FN skal fastsette markedsregler viser nok urealistiske forhåpninger til det kapitalistiske systemets vilje og mulighet til endring. Globaliseringsmotstanden i de vestlige landa er forbausende lite systemoverskridende. Det er ikke sosialisme de kjemper for. Ennå.

Det som gjør globaliseringsmotstanden til en trussel mot verdenskapitalismen er først og fremst den kampen folkene i den tredje verden fører mot de transnasjonale selskapene og deres institusjoner. Denne kampen er i de fleste tilfellene en nasjonal kamp. Det er en kamp om råderett over naturressurser og begrensninger for kapitalflyten. Det er en kamp som nødvendigvis setter spørsmålet om den politiske makta i staten på dagsordenen, slik som i Ecuador, Colombia eller Venezuela.

«Globalismen» er imperialismen på sitt sterkeste - men også svakeste. Den globaliserte, nye verdensorden er en koloss på leirføtter. Imperialismen vil rase i grus når arbeiderklassen og folkene forstår at alt snakk om rettferdig fordeling er en umulighet innafor rammene av kapitalismen. Forutsetninga for rettferdig fordeling er politisk makt og et grunnleggende annet samfunnssystem, der økonomien styres av de som skaper verdiene og der statsmakta ligger i hendene på arbeiderklassen og folkeflertallet. Rettferdig fordeling er utenkelig uten sosial og politisk revolusjon.

Redaksjonen avsluttet 12. desember 2001

Borgerskapet gnir seg i hendene over et LO som aktivt støtter ekspansjonsplanene.

LO-spissene flyr sammen med NHO og Jens Stoltenberg til Indonesia, et regime som antakelig har verdensrekord i nedslakting av arbeiderledere, fagforeningsfolk og kommunister.

Faglig uttalelse fra landsmøtet til Kommunistisk Plattform (marxist-leninistene), april 2015.

Innleie = Sosial dumping! 1. mai 2012. Foto: © RevolusjonDet «moderne» arbeidslivet betyr midlertidighet og usikkerhet for stadig flere. For kapitalen er arbeidsfolk «bruk og kast». Prinsippet om fast ansettelse og dermed stillingsvern, blir systematisk underminert. Fra den ene dagen til den andre vet du ikke hvem du jobber for, eller om du i det hele tatt har jobb.

  • Bemanningsbyråer har fått frie tøyler for inn- og utleie av arbeidskraft.

  • Ny arbeidsmiljølov gir generell adgang til midlertidig ansettelse, titimersdag og gjennomsnittsberegning av overtid.

  • Anbudsprinsippet er innført på snart alle områder. Også offentlig eide virksomheter deltar i anbudskarusellen. Stadig flere med fast stilling blir «midlertidige» i praksis: Taper «din» bedrift anbudet, mister du jobben.

  • Selskaper splittes opp for å pulverisere arbeidsgiveransvar, selv midt under en arbeidskonflikt (jf. pilotstreiken i Norwegian).

  • Bedrifter og foretak setter bort driften av sine anlegg til private operatører og kontraktører. Dette foregår blant annet i kommunalt eide havner (jf. Yilport i Oslo Havn).

EØS-avtalens «fri flyt»-prinsipp legitimerer sosial dumping og fleksibilisering.

Målet for kapitalen er på den ene sida økt profitt gjennom kutt i lønn, pensjon og velferdsgoder. Og på den andre sida ønsket om å unndra seg arbeidsgiveransvar og tariffrettslige forpliktelser.

Bruk av midlertidige ansettelser, vikarbyråer, underleverandører og oppdeling av arbeidsplasser i en stor mengde datterselskaper er ikke bare kapitalens angrep på den enkelte arbeiders rettigheter og jobbsikkerhet, men et frontalangrep på en organisert arbeiderklasse. Kapitalens strategi er at fagforeninger skal knuses og at streikeretten skal pulveriseres.

Kampvillige fagforeninger og forbund må slåss mot denne utspekulerte strategien fra NHO og kompani, om nødvendig på tvers av lov- og avtaleverk. LO-ledelsens legalisme og klassesamarbeid vil føre til nederlag.  

  • Krev konsernansvar for ansatte og tariffområder. Nei til oppstykking og selskapsakrobatikk for å vri seg unna arbeidsgiveransvaret!

  • Tydeliggjør arbeidsgiverbegrepet i Arbeidsmiljøloven!

  • Vekk med EØS-avtalen!

  • Bedrifter som tyr til streikebryteri gjennom datterselskaper og kontraktører under konflikt må umiddelbart bli møtt med boikott, blokade og sympatistreik fra hele fagbevegelsen.

Det er kapitalismen som er midlertidig. Den er et historisk utlevd system som må bli avløst ved at de som skaper verdiene også styrer samfunnet – sosialismen. Et samfunn uten utbyttere, kontraktører og midlertidighet.

Flere uttalelser:
NATO gir krig og kaos – Norge ut av NATO!
Regjeringa håner frigjøringskampen mot Hitler-fascismen