Logg inn eller registrer konto.

Du har logget ut.

Logg inn

Beleiringa av Damaskus

Damaskus ble beleiret av muslimene i 634, av korsfarerne i 1148, av Frankrike i 1920. I 2012 har NATOs korsfarere, Det muslimske brorskap og al-Qaidas hellige krigere gått sammen for å bryte ned den siste sekulære staten i Midtøsten.

Syria har en strategisk plassering i Midtøsten.Volden i Syria bare tiltar i omfang. Propagandakrigen forbereder den vestlige opinionen på nye NATO-kriger. Salafister, al-Qaida og NATO opererer hånd i hånd for å velte Assad-regimet. Det som skjer er bare mulig å forstå i lys av imperialismens planer for destabilisering av regionen og et endelig oppgjør med Iran. Veien til Teheran går gjennom Damaskus.

Den tunisiske og egyptiske folkeoppstanden i 2011 sendte sjokkbølger gjennom Vestens metropoler og rystet imperialistenes despotiske håndlangere over hele Midtøsten og Nord-Afrika. De undertrykte arabiske folkene rettet ryggen og krevde brød, velferd, utvikling og demokrati.

Men imperialistene lærte fort av fallet til Ben Ali og Hosni Mubarak. De innså at de gamle regimene ikke kunne fortsette på samme måte som før, i åpenlys allianse med imperialismen. Washington, London og Paris snudde kappa over natta og ble plutselig demokratiets og humanismens forsvarere etter i årtier å ha forpleid sine despotiske vasaller som Ben Ali og Mubarak med våpen, torturveiledning og politisk støtte. Nå forbeholder imperialistene seg retten til å bruke alle midler til å installere nye «demokratier» signert NATO. Tida er kommet for å gjøre opp med regimene som ikke har vært like lydige overfor Vestens interesser. Sist var det Libya, nå er det Syria.

Den folkelige motstanden mot de gamle regimene har i alle de aktuelle landa vært delt i to deler som har vært forent i kampen mot despotiene: En progressiv og sekulær del, med arbeidere og de intellektuelle som sosialt massegrunnlag. Og en mer tydelig islamistisk del, med særlig småborgerskapet og filleproletariatet som sosial base.

«If you can’t beat them, join them»

Frykten for grunnleggende sosiale og politiske endringer har ført til at imperialismen har satset på den minste trusselen mot den rådende verdensorden. Det muslimske brorskapet og såkalte moderate islamske krefter har fått fritt leide og økonomiske gulrøtter under den forutsetning at de innordner seg Vestens interesser og mål. Qatar og TV-kanalen al-Jazeera er utsett til å spille en nøkkelrolle. Ennahda-partiet vant valget i Tunisia med finansiell støtte fra Qatar og al-Jazeera i ryggen. – Qatar styrer folkelige islamske parter i en retning som tjener amerikanske og vestlige interesser, slo det tunisiske kommunistpartiets talsmann Hamma Hammami fast da han i januar oppsummerte det tunisiske valget. Qatar sendte som eneste arabiske stat også kampfly over Libya da krigen raste der i fjor.

Det muslimske brorskapet har ifølge flere kilder fått støtte fra CIA, britiske MI6 og Tyrkia helt siden 1950-tallet. De har i mange arabiske land fungert som en halvt legal undergrunnsbevegelse, og har vunnet innpass i fattige lag av folket gjennom lokale velferdstilbud. De sitter nå med presidentposten i Egypt, som en direkte følge av den egyptiske folkeoppstanden på Tahrir-plassen – en oppstand som muslimbrødrene først advarte egypterne mot å delta i, før de seinere hang seg på bevegelsen.

Egypterne så på Mohamed Morsi som det minste av to onder, fordi den eneste motkandidaten ved presidentvalget var en av det gamle regimets støttespillere. Den egyptiske modellen for å holde folket i sjakk er enn så lenge en dragkamp mellom Brorskapets president og militærrådet SCAF, som forbeholder seg retten til å kontrollere parlamentet og skrive grunnloven etter eget forgodtbefinnende.

Men det ulmer fremdeles i det revolusjonære bålet i Egypt. Dersom ikke massene snart får se reelle endringer, kan det raskt komme til å flamme opp igjen.

Syria – siste skanse før Iran

Situasjonen i Syria går fra vondt til verre, og begynner å ta form av en regelrett borgerkrig. Regimet til Bashar al-Assad er pressa på mange fronter, og tyr til stadig mer drastiske mottiltak etter hvert som den uerklærte krigen mot landet hardner til. Tyrkia, USA, Qatar og Saudi-Arabia kombinerer trusler og psykologisk krigføring med innførsel av store mengder våpen til opposisjonsgruppene. I tett samarbeid med agenter og spesialstyrker fra disse og andre stater, som Frankrike og Storbritannia, utfører den fremmedstyrte opposisjonen sabotasje og bombeeksplosjoner. Regimet svarer med militær maktbruk som også rammer sivile, noe som i propagandaen blir brukt til å bevise regimets utilregnelighet og at Assad er en slakter av sitt eget folk. De fleste vestlige medier rapporterer som sannheter at det er regimet som står bak massedrapene i Houla, Homas og andre byer, men bevisene er som oftest fraværende. Det blir vist til anonyme amatøropptak, «kilder i opposisjonen» osv. Men når for eksempel Vatikanets pressebyrå Agenzia Fides melder at det er fremmede leiesoldater fra Libanon, Libya, Gulfen og Afghanistan som står bak massakrene, blir også dette fortidd.

Lignende propagandametoder ble som vi husker brukt mot Gaddafi-regimet i Libya.

Demonstrasjon til støtte for Assad i 2011. Foto fra WikipediaDemonstrasjon til støtte for Assad i 2011. Foto fra WikipediaSyrerne har rett til å gjøre opprør mot politistaten og den privilegerte klassen rundt Assad-klanen. Lønnsfrys og forverra sosiale forhold har gitt grunnlag for skjerpa klassekamp og organisert motstand. Men den arabiske våren i 2011 førte aldri til noe omfattende folkelig opprør mot regimet i Damaskus. Assad-regimet har hatt og har fremdeles betydelig folkelig støtte, og ikke bare blant alawittene (en sjia-muslimsk retning som er overrepresentert i den syriske makteliten). Om den alminnelige folkelige oppslutninga ikke er glødende, så er den likevel til stede av frykt for et verre alternativ.

Opposisjon med halsbånd

Opposisjonen i Syria er djupt splitta, også i dagens situasjon. Den har aldri vært en samla kraft. Ved siden av opposisjonen som muslimbrødrene hele tida har representert, og ved siden av leiesoldatene og salafistiske grupper, fins det også mindre sekulære og progressive motstandsgrupper som ikke er knyttet opp mot den utenlandsk inspirerte og finansierte opposisjonsbevegelsen. Men de er relativt små og svake.

Kurderne utgjør ca ni prosent av befolkninga. Også i Syria blir kurderne nekta sine nasjonale rettigheter, hundretusener er statsløse og utsatt for arabisering. Flertallet av kurderne har alltid vært i opposisjon til regimet i Damaskus. Men som i nabolanda har kurderne i Syria dessverre latt seg bedra gang på gang ved å inngå allianser med regionale eller imperialistiske stormakter. Det skjer også i denne situasjonen. Det syriske nasjonalrådet har innsatt kurderen Abdulbaset Sieda som leder, og Det kurdiske nasjonalrådet har vært på gjentatte besøk i utenriksdepartementet i Washington, som ønsker å «strømlinjeforme» opposisjonen mot Assad og ser på kurderne som nyttige brikker i balkaniseringa av Midtøsten.

Det som i mediene kalles den syriske opposisjonen, har vært kjennetegnet av militær motstand, terroraksjoner og sabotasje, ikke fredelige protester som dem i Egypt, Tunisia, Bahrain osv.

Målet for den væpna oppstanden har hele tida vært å utløse mottiltak og angrep fra landets væpna styrker, inkludert bruk av stridsvogner og artilleri, noe som i neste omgang er tenkt å skulle rettferdiggjøre en militær intervensjon under NATOs egenkomponerte mandat kalt «Ansvar for å beskytte» (Responsibility to Protect – R2P).

Opprørskreftene har vært konsentrert rundt byen Homs, der britiske SAS og lignende spesialstyrker fra Qatar, USA, Frankrike og andre stater har operert aktivt siden våren 2011. Mengder av våpen, infiltratører og jihadister har strømmet inn til de ulike fraksjonene som nå kaller seg Den frie syriske hæren, og som har base i Tyrkia.

Infiltrasjonen utenfra er så omfattende at den ikke lar seg skjule. Også den norske sjefen for FN-inspektørene, general Robert Mood, har vært klar på at det foregår fremmed innblanding på syrisk jord: – Vi er blitt ganske sikre på at det kommer forsyninger av penger og våpen, og at utenlandske aktører er til stede på bakken og bidrar til voldsspiralen, sa han til Aftenposten den 9. juni.

Krigstrusler og militær opptrapping

Etter at syrerne i juni skjøt ned et tyrkisk Phantom F-4 jagerfly som drev rekognosering over syrisk territorium, har situasjonen tilspisset seg enda mer. NATO rasler ytterligere med sablene, og Tyrkia har fått mer økonomisk og moralsk støtte til å fortsette sin innblandingspolitikk og opprustning av den sjølerklærte Frie syriske hæren. Tyrkia har varslet at Syria vil bli straffet, og har sendt pansereskadroner til grensesonen. Tyrkia har truet med å lamme den syriske vann- og strømforsyninga, en handling i så fall strider klart mot Genèvekonvensjonen.

Sjøl om Tyrkia har tradisjon for å krenke nabolandas grenser med jevne mellomrom i sin ustoppelige jakt på den kurdiske geriljaen, så vil ikke Tyrkia gå løs på Syria før NATO og Washington gir grønt lys. Økonomisk krise i NATO-blokken samt forholdet til Russland og landets støtte til Annan-planen gjør at NATO velger å krige i det skjulte og gjennom stedfortredere.

For den med en smule politisk hukommelse, er det lett å kjenne igjen forspillet forut for Vestens og USAs blodige felttog mot Jugoslavia, Irak og Libya.

Det syriske Ba’ath-regimet har fellestrekk med regimet til Saddam Hussein i Irak, på tross av at de to regimene hatet hverandre som pesten etter Ba’ath-splittelsen i 1966. Syria har, som Irak og Libya i sin tid, vært utprega sekulære stater i forhold til Midtøsten for øvrig. Islamister og jihadister har hatt lite spillerom, mens både muslimske og kristne trosretninger stort sett har fått leve i fred med seg sjøl og med hverandre.

Det er først når imperialistene i ledtog med al Qaida, Det muslimske brorskap og beslekta grupper har infiltrert og terrorisert deler av befolkningen, at den sekteriske striden har blusset opp og titusener har måttet flykte fra hus og hjem for ikke å bli drept.

Flyktningestrømmen

Flere titusener har flyktet over til tyrkisk side av grensa for å komme unna kamphandlingene i det som mer og mer tar form av en borgerkrig påført utenfra. Men mediene underslår at over en million har flyktet inn i Syria, fra USAs terror og de sekteriske massakrene i nabolandet Irak, siden 2003. Dette er en enorm belastning på et lands økonomi og ressurser, og har bidratt til at arbeidsløsheten i landet har skutt i været de seinere åra.

Uansett hva en mener om de tidligere regjeringene i Bagdad, Tripoli og Damaskus, har de hatt til felles at befolkninga har hatt visse sosiale rettigheter og en form for «velferdsstat» etter arabisk målestokk. Ba’ath-partiene førte en populistisk politikk, med noen sosiale goder til innbyggerne og mye anti-imperialistisk retorikk.

De tre landa tilhørte alle «avvisningsfronten» i forhold til å inngå kompromisser med sioniststaten, og alle har på ulike tidspunkter hatt samarbeidsavtaler med Russland og det tidligere Sovjetunionen. Russland har fortsatt en marinebase i havnebyen Tartus. Dette er nå den siste flekken rundt Middelhavet som ikke er under amerikansk eller europeisk NATO-kontroll.

Syria er nå den siste uavhengige og sekulære staten i den arabiske verden, et land som også har holdt en anti-imperialistisk og særlig anti-sionistisk profil. Syria har vært og er det viktigste baseområdet for mange palestinske frigjøringsbevegelser. I tillegg kommer sjølsagt Libanon, der Syria lenge har hatt avgjørende innflytelse og også er en støttespiller for Hizbollah. Alle disse faktorene gjør at en destabilisering av Syria står svært høyt på ønskelista til både Israel og USA.

Plan for destabilisering

Siden den folkerettstridige krigen mot Jugoslavia i 1999 har NATO blitt mestere i å iscenesette sekteriske eller etniske konflikter. Dette har vært en del av doktrinen for å destabilisere hele regionen rundt Middelhavet, og for å oppnå de regimeendringene som USA ønsker.

Allerede i Jugoslavia 1999 samarbeidet USA med islamske jihadister som ble skysset inn i Kosova. Siden har denne metoden tatt stadig mer avanserte former. Folkeopprørene i Tunisia og Egypt har så langt blitt nøytraliserte ved at USA og Vesten har inngått regelrett partnerskap med islamistene og det muslimske brorskapet for å ta knekken på de progressive og sekulære kreftene. I Libya spilte og spiller jihadistene en avgjørende rolle, det var rene al-qaida kompanier som deltok. Disse elementene blir nå skysset til Syria for «innsamlede midler», åpenbart i samforstand med både NATO og den syriske opposisjonen. Selv NRK innrømmer at dette skjer i betydelig omfang.

Det er vesentlige forskjeller mellom al Qaida og Det muslimske brorskapet, selv om begge er del av sunni-retningen innenfor islam. I dagens Midtøsten tyder stadig mer på at de begge spiller imperialistens spill, som Vestens optimale «fiende» og høyre hånd på samme tid. Brorskapet følger en strategi som gir rom for taktiske tilpasninger som kan arte seg høyst ulikt i forskjellige land og regioner. De kan gå inn for hellig krig ett sted og flørte åpenlyst med imperialistene et annet, slik som president Morsi nå gjør i Egypt.

Brorskapet har tidligere iscenesatt et opprør mot det alawitiske regimet til Assad-familien. Opprøret i byen Hama ble i 1982 besvart med en massakre fra det syriske regimets side, og brorskapets hevnlyst har ikke blitt mindre med åra. Opprørsbyen Homs ligger nær Hama, og begge byer er regnet som bastioner for Brorskapet. Nå oppfordrer Brorskapet åpent til imperialistisk intervensjon i Syria, en oppfordring som blir tillagt større vekt etter at de klarte å få sin kandidat Morsi valgt til president i Egypt. Morsi er invitert av president Obama til Washington, og de to har en klar felles interesse av å tilintetgjøre dagens syriske statsdannelse.

Regimet til Assad har Iran og Russland som venn i nøden, men støtten fra Russland (og Kina) er av mer betinget karakter. Russerne og kineserne så hva ettergivenhet i Sikkerhetsrådet førte til i Libya, og ønsker ingen reprise der NATO går amok og påstår at de har «verdenssamfunnet» i ryggen.

Regimet i Iran har sendt frivillige fra Sadrs milits og fra revolusjonsgarden, og har dessuten hjulpet syrerne å stå imot den elektroniske krigføringa og bedre landets cyber-etterretning. Iran opererer i rein egeninteresse, fordi Syria er en viktig buffer for å forhindre angrepet på Iran som i mange år har vært tegnet inn på operasjonskartene i Washington og Tel Aviv.

Mediekrigen

Propagandakrigen blir stadig viktigere. Desinformasjonskampanjen mot Syria, med angivelige amatøropptak og kilder som «skal ha sett og hørt» om overgrep har pågått i månedsvis. Mønsteret ligner medierapportene fra Benghazi i Libya som tilla regimet ansvaret for overgrep og massakre som enten aldri hadde funnet sted, eller som var utført av «frigjøringsbevegelsene» sjøl.

Når syriske TV-kanaler og medier blir utsatt for blodige militære angrep, er også dette i tråd med det nye mønsteret i NATOs offisielle og uoffisielle destabiliseringskriger. 27. juni ble tre mennesker drept da den syriske TV-kanalen al-Ikhbariya ble angrepet av ei gruppe væpna menn. Kanalen er privat og ikke statlig, men regnes som regimevennlig. al-Ikhbariya har imøtegått propagandaen og den såkalte nyhetsdekninga til vestlege og arabiske satelittkanaler.

NATO bombet som vi husker også TV-stasjonen i Beograd i 1999 og libysk kringkasting under krigen mot Libya i fjor.

NATO vil neppe driste seg til et angrep på Syria før opinionen er tilstrekkelig bløtgjort både hjemme og i Midtøsten ved at alle medier som er kritiske til USA, Saudi-Arabia og NATO bringes til taushet. President Obama tar neppe heller sjansen på nye militære eventyr før presidentvalget er overstått i november.

For å lamme venstresida og krigsmotstandere, har imperialistene lært at det er nyttig å gjennomføre sabotasjeaksjoner og terrorhandlinger i navnet til «frigjøringsgrupper», slik at regimet blir provosert til militær maktbruk som også rammer sivile, og på den måten destabiliserer landet politisk og sosialt. Kombinert med økonomiske sanksjoner som fører til sosial elendighet er dette effektive midler for å vende befolkninga mot det sittende regimet. I tillegg har man klart å vende det som ble sett på som en alternativ og objektiv informasjonskanal i Midtøsten, nærmere bestemt Qatar-baserte al-Jazeera, til et redskap for imperialistene.

Det er farlig enøyd når venstresida tar ethvert opprør for god fisk og ikke undersøker hvilke krefter som står bak det som gir seg ut for å være folkelig massemotstand. «Oransje-revolusjoner» i ulike utgaver er blitt imperialistenes nye spesialitet, særlig i de sosiale medienes tidsalder. Når folk i Rødts arbeidsutvalg snakker om å støtte det syriske opprøret uten å nevne innblandinga fra utenlandske makter, er dette også et resultat av NATO-propagandistenes gjennomslagskraft. Vi så noe av det samme da Rødt i en tidlig fase av Libya-krigen krevde våpen til opprørerne – i en situasjon da imperialistene sørget for at våpen, agenter og jihadister strømmet inn landet.

Det har så langt ikke lyktes de mest aggressive NATO-statene, som USA, Frankrike og Storbritannia, å tvinge gjennom en ny «Libya-resolusjon» til bruk mot Syria. Det skyldes russisk og kinesisk motstand. Dermed ble det gitt en åpning for at tidligere generalsekretær Kofi Annan og FN-inspektører skulle tilrettelegge for en fredsløsning. Annan-planen er den mest realistiske muligheten for å få slutt på blodbadet i Syria, men den vil neppe lykkes, ettersom NATO gjør alt som står i alliansens makt for å torpedere den.

Også Norge deltar sammen med blant annet Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia på møter i gruppa av intervensjoniststater som kaller seg «Syrias Venner». Med sånne venner har ikke syrerne bruk for fiender.

Les mer

{artikkel Krigsropet}{div width:400|float:right}{title} {introtext:40} {readmore:Gå til artikkel}{/div}{/artikkel}

Syria: NATO's Next "Humanitarian War"

Submit to FacebookSubmit to Google BookmarksSubmit to Twitter

revologo167x50

Tidsskrift, nettmagasin og forlag

Bøker

Klikk og bestill (velg valuta)

Vi har 15 gjester og ingen medlemmer på besøk.