Norske statsråder har vært hyppige gjester i det okkuperte Afghanistan, men inntil nå har de holdt seg unna det okkuperte Irak. Røvere klarer imidlertid sjelden å motstå fristelsen når de øyner et lettvint brekk.

Jonas Gahr Støre besøker Bagdad og oppretter ambassadekontor, dagen før amerikanerne etter planen skal trekke sine soldater ut av de irakske byene og overlate «sikkerheten» i byområdene til de private leiehærene og den irakske hirden til al-Maliki. Utenriksministeren skal på denne måten bidra til illusjonene om at Irak står foran sin «uavhengighet». Men også Støre veit sjølsagt at okkupasjonen består. USA-soldatene er på ingen måte ute av landet, de innkvarteres i sine militære drabantbyer, der de vil overvåke hver millimeter av Irak, ha fullstendig etterretningsmonopol og total kontroll over landets luftrom.

Støre har en trippel agenda med sin visitt til den irakske hovedstaden. Den aller viktigste er å rydde veien for StatoilHydro, som nå får politisk grønt lys fra den rødgrønne regjeringa til å plyndre et hærtatt land som rommer verdens tredje største kjente oljereserver.
For det andre gjelder det å få returnert flere irakske asylsøkere fra Norge.
For det tredje er det et signal til USA og okkupantenes noe upålitelige «krykke» i Irak, den mektige naboen Iran, om at Norge har til hensikt å være en potent oljeimperialist i hele Midtøsten.

Sammen med innpå 40 andre røvere, blant dem Exxon, BP og Shell, fikk Statoil den 30. juni i fjor sin etterlengta konsesjon til å utvikle lukrative oljefelter i landet. Nå får selskapet Støres offisielle klapp på ryggen: «Norsk næringsliv kan trappe opp sin interesse for Iraks energisektor, noe som også vil være tema i samtalene», skriver Utenriksdepartmenetet i omtalen av utenriksministerens besøk. Eller som Ali Baba ville sagt det: – Sesam, sesam, lukk deg opp!

Et aldri så lite problem er at det ikke finnes noen juridisk hjemmel for de internasjonale oljeselskapenes, og heller ikke Statoils, plyndringstokt. Det såkalte parlamentet har ikke klart å vedta en ny oljelov, en lov som uansett ikke ville være legitim. Irak er et okkupert land, og landets eneste folkerettslig gyldige oljelov stammer fra 1972. Det var en nasjonaliseringslov som satte en stopper for oljerøveriet til de multinasjonale selskapene som inngikk i The Iraq Petroleum Company, IPC. Det vil si den samme røverbanden som Statoil pleier omgang med.

Den humanitære stormakta Norge har selvsagt benyttet anledningen til å underlette utkastelsen av flest mulig irakske asylsøkere fra Norge. En avtale ble undertegnet den 15. mai. Regjeringa har hastverk med å få implementert  avtalen, sånn at vi kan forsyne Irak med enda flere internflyktninger i tillegg til de to millioner som fins fra før.

Signalene UD ønsker å sende til Obama og Ahmadenijad/Khamenei, er at norsk imperialisme er på hugget og at Norge er beredt til å samarbeide med hvem som helst om hva som helst som tjener den norske oljekapitalens interesser. Kan det hele pakkes inn i fredsgevanter, desto bedre. Det gir både bonuspoeng og literrabatt, iallfall på kort sikt.

Tanken på den lett utvinnbare irakske olja har visst gjort Gahr Støre, StatoilHydro og DNO så smidige at de glatt har glemt både folkerett og oljejuss. Men også at et okkupert folk har en motstandsbevegelse, som en dag vil seire. Den patriotiske irakske motstandsbevegelsen vil på frigjøringsdagen vite å gi de norske røverne den siste olje i en litt annen forstand enn de hadde tenkt seg.

Del!