Uttalelse fra den regionale europeiske konferansen til IKMLPO, april 2014.
«For arbeiderne og for folkene, for ungdommen, for de breie lag av kvinnene, er EU ensbetydende med nedskjæringspolitikk, sosiale tilbakeskritt, en idé om «alles kamp mot alle». EU betyr sosial dumping, massearbeidsløshet og elendighet.» Marxist-leninistiske partier og organisasjoner i Europa
Noen økonomisk opptur står ikke på dagsorden i den kapitalistiske verdensøkonomien. Vi hører til stadighet at et oppsving er nært forestående, men for det store flertall av landa er det stagnasjon eller tilbakegang som gjelder. Også de såkalte vekstlanda befinner seg i krisa sitt grep.
I Den europeiske union (EU) fører regjeringene, enten de er konservative eller sosialdemokratiske eller koalisjonsregjeringer, en nedskjæringspolitikk som kutter inn til beinet. EU-kommisjonen sørger med hard hånd for at denne politikken blir satt ut i livet. I eurosonen utøver kommisjonen forhåndskontroll med budsjettene til de ulike regjeringene, for å være sikre på at regjeringene lystrer de nyliberale kriteriene for budsjettkutt og reduksjon av statsgjelda.
Dette nyliberale dogmet om å senke statsgjelda til tre prosent av BNP har utviklet seg til en jernlov og er kjerna i traktaten til Merkel-Sarkozy (Budsjettpakten). Den er et regelrett våpen mot sosiale rettigheter, velferd og offentlige tjenester.
EU betyr sosial dumping og elendighet
Offensiven fra arbeidskjøperne, regjeringa og EU-kommisjonen konsentrerer seg særlig om å slå ned lønna og å øke produktiviteten, noe som skal sikre økt overskudd for de store monopolselskapene.
Krisa brukes som påskudd for utvida fleksibilisering og til å undergrave arbeidernes rettigheter og arbeiderbevegelsen som sådan. Politikken med gigant-nedskjæringer ble påtvunget Hellas av troikaen (Den europeiske sentralbanken, EU og Det internasjonale pengefondet). Politikken som føres av den greske koalisjonsregjeringa av konservative og sosialdemokrater fører til enorme sosiale ødeleggelser, til et hittil usett fall i levestandard, en nedgang i forventa levealder og en forverra helsesituasjonen for hele befolkningen. Landet er tappet for ungdom og faglærte arbeidere som tvinges til å emigrere i håp om å finne jobb i andre land.
Det samme skjer i Spania, Italia og Portugal, hvor ledigheten har nådd nye høyder, spesielt blant arbeiderungdommen. Millioner av familier lever under den offisielle fattigdomsgrensa.
For arbeiderne og for folkene, for ungdommen, for de breie lag av kvinnene, er EU ensbetydende med nedskjæringspolitikk, sosiale tilbakeskritt, en idé om «alles kamp mot alle». EU betyr sosial dumping, massearbeidsløshet og elendighet. I alle EU-landa er det arbeiderklassen og de arbeidende som utgjør kjerna i motstanden mot denne politikken. De fører en massiv motstand i form av streiker og demonstrasjoner som mobiliserer millioner av mennesker: arbeidere fra by og land, pensjonister – kort sagt alle ofrene for denne politikken. Massemediene, som er kontrollert av monopolene, er tause om dette fordi det økonomiske fåmannsveldet – og regjeringene som er i tjeneste for dette oligarkiet, samt EU-kommisjonen, som er redskapet deres – frykter mer enn noe at disse kampene som føres i forskjellige land imot den samme politikken vil understøtte hverandre; at arbeiderklassen og de arbeidende blir seg bevisst sin styrke og sine felles interesser og at de kan komme til å trekke andre samfunnslag som lider under den samme nedskjæringspolitikken, med i kampen.
Demokratiet tråkkes under fote av EU
For å gjennomføre kuttpolitikken avholder finansoligarkiet, monopolene, bankene, osv. seg ikke fra å innsette ikke-valgte regjeringer og koalisjoner der også høyreekstreme partier inngår. De går ikke av veien for å innføre normer og EU-direktiver med lovgivende kraft som påtvinges regjeringer, parlamenter og nasjonale institusjoner.
I Italia startet troikaen med å påtvinge landet den første ikke-valgte regjeringa og har siden støttet tre slike regjeringer som savner folkelig mandat. Den siste ledes av en liberal reformist med vilje til å ramme arbeiderklassen med nye arbeiderfiendtlige tiltak og som vil innføre et autoritært presidentsystem så raskt som mulig. Nedskjæringspolitikken går hånd i hånd med reaksjonære tiltak. Den fører til mer undertrykking av dem som setter seg til motverge og til kriminalisering av sosial motstand.
Alt dette understreker den udemokratiske og antifolkelige karakteren til Den europeiske union. Den virkelige politiske makta ligger i hendene på statsmenn, regjeringer og en ikke-valgt EU-kommisjonen som bestemmer og utformer direktiver som tres ned over statene etter påtrykk fra monopolkapitalens talsmenn. Det overfylte EU-parlamentet diskuterer, men dens avgjørelser betyr lite. Parlamentet fungerer som et «demokratisk» utstillingsvindu for et EU som er alt annet enn demokratisk.
Festning Europa
EU beskytter seg selv med lover, krigsskip og murer for å kriminalisere immigrantene som ankommer i overlessa farkoster. Tusenvis av dem har druknet i Middelhavet. Med Frontex, med oppsamlingsleirer som Lampedusa og med piggtråd vil «Festning Europa» forsvare seg mot menn og kvinner som flykter fra elendighet og kriger som EU er skyld i. EU blander seg nå direkte militært i Den sentralafrikanske republikk (CAR). Dette er en intervensjon som er vedtatt og gjennomført i første omgang av den franske imperialismen som har bedt om hjelp fra sine allierte i Den europeiske union. Noen regjeringer har sendt tropper, andre yter logistisk støtte. Men ingen har fordømt denne intervensjonen som vil få katastrofale følger – akkurat som alle de imperialistiske militære intervensjonene i Afrika.
Hovedformålet er å opprettholde den nykoloniale dominansen og kontrollen over råvarer, spesielt uran. De mest aggressive imperialistiske maktene i EU, især den franske og britiske imperialismen og i økende grad den tyske imperialismen, spiller en farlig og reaksjonær rolle ved å påskynde opprustninga av EU for å forsvare «sine interesser». Spesielt i Afrika, som de ser på som sin private eiendom og bakgård.
Denne politikken, som føres i tett samarbeid med USA-imperialismen, koster milliarder av euro og oppmuntrer militarisering av EU-landa. Den er rettet mot de afrikanske folkenes kamp for å bli kvitt den imperialistiske dominansen og de reaksjonære herskerklikkene som er redskaper for denne politikken.
Nei til transatlantisk «frihandel»
EU-kommisjonen har i månedsvis ført hemmelige forhandlinger om Den transatlantiske traktat (TTIP) med representanter for den amerikanske regjeringen, handelsdepartementet og de store amerikanske monopolene. Det er en såkalt «frihandelsavtale» som er helt klart nyliberal og har til hensikt å bryte ned standarder for matkvalitet og miljø. Den søker å liberalisere markedet og i særdeleshet den offentlige sektor, for å åpne dem for private monopoler.
Traktaten åpner for at monopoler kan saksøke stater ved private domstoler som så kan domfelle dem for å legge hindringer i veien for «fri» konkurranse. Denne avtalen blir presentert av Obama som et «økonomi-NATO» med det formål å konfrontere Kina og andre konkurrenter til USA/EU-alliansen i tråd med ideen: «Vi må stå sammen mot resten av verden og bli med i den økonomiske krigen for erobring av markeder, kontroll over råvarer og energiressurser.»
Denne avtalen er et våpen mot folk og arbeidere over hele verden gjennom konkurranseprinsippet «alle mot alle». De eneste som tjener på denne «frie» og uhemma konkurransen er de mektigste monopolene.
Det haster med å utvikle en stor bevegelse for å sette bom for disse forhandlingene.
Konfrontasjon truer freden i Europa
Det er nettopp denne politikken som har ført til den farlige situasjonen som nå er under utvikling i Ukraina og i hele regionen. Situasjonen kan forverres og føre til en militær opptrapping i stor skala. Rota til konflikten ligger i utvidelsen av EU mot øst. Denne ekspansjonspolitikken er fremmet av den tyske imperialismen som forsøker å styrke sin lederrolle i EU for å komme i en bedre posisjon for kampen mellom imperialistmaktene på verdensplan.
Ukraina er et stort land med svært viktige ressurser. Det er geostrategisk viktig for Russland. Det å integrere Ukraina i EU sin innflytelsessfære representerer et stort slag mot Russland og til ambisjonene til landets ledere om å gjøre Russland til en stor imperialistmakt. Ingen kunne lukke øynene for dette, men det er akkurat hva EU-lederne har gjort. De nølte ikke med å støtte reaksjonære krefter, inkludert åpent fascistiske krefter, som tok makta ved et statskupp.
Putin reagerte umiddelbart. USA-imperialismen blandet seg åpenlyst for å få kontroll over krisa og for å ta styringa over sine europeiske allierte som har utviklet økonomiske bånd til Russland over mange år. De franske imperialistene selger våpen til Russland. Den tyske imperialismen er delvis avhengig av russisk gass. Den britiske imperialismen trenger tilførsel av kapital fra de russiske oligarkene og en stor andel av gassen som forbrukes av EUs medlemsland renner gjennom ukrainske rørledninger. Ved å utnytte denne krisa har NATO utvidet mot øst og rykker stadig tettere på grensa til Russland, noe som øker spenningene.
De store imperialistmaktene er direkte involvert og står ansikt til ansikt i konfrontasjon med hverandre. Sjøl om ingen av dem i dag ønsker en direkte militær konfrontasjon, utvikles det en situasjon med ustabilitet i regionen. Dette fremmer militarisering. Den europeiske union framstår mer og mer tydelig som en imperialistisk blokk med ambisjoner som truer freden. Det rår slett ingen total enighet i dette spørsmålet blant EU-statene, men det er denne tendensen som er utviklet av de dominerende imperialistmaktene i navnet til hele EU sitt navn.
Reaksjon over hele linja
Vi vil understreke at sosialdemokratenes og de konservative partiene har sammenfallende synspunkter. De har alle støttet de reaksjonære kreftene i Ukraina som er i allianse med høyreekstremistene, og de støtter ivrig oppunder rolla til NATO. Måten alle disse politiske kreftene har mottatt Stoltenberg – en sosialdemokratisk lederskikkelse – som ny generalsekretær i NATO, viser dette tydelig.
Arbeiderne og folkene avviser hele denne politikken. Misnøyen vokser overalt. De progressive, revolusjonære og anti-imperialistiske kreftene, og de marxist-leninistiske partiene og organisasjonene, er forplikta til å stå i frontlinja for denne enorme protesten som omfatter alle lag av folket, og spesielt arbeiderklassen.
Det å gå i spissen for denne protesten betyr besluttsomt å ta kampen opp mot nedskjæringspolitikken som regjeringene og EU foreskriver. Det betyr å støtte arbeidernes langsiktige mål og kampen imot EU sin antidemokratiske karakter, imot den imperialistiske politikken, og imot forsøkene på å nekte folk og nasjoner deres rett til å bestemme sin egen framtid.
De reaksjonære kreftene, høyreekstremistene, åpent fascistiske partier og grupper prøver å utnytte denne stemningen av misnøye til å manipulere den inn i en farlig retning av nasjonalisme, splittelse og fremmedhat. For dem er ikke fienden det kapitalistiske systemet, men andre folkeslag eller «utlendinger». Disse kreftene vil bruke valget til EU-parlamentet til å styrke seg, til å få valgt inn representanter til parlamentet og til å dra nytte av den økonomiske støtten fra EU for å bygge seg opp.
For folkenes sjølråderett
De marxist-leninistiske partiene og organisasjonene som undertegner denne erklæringen vil utvikle vår analyse av EUs natur og politikk og spre våre synspunkter i forbindelse med valget til EU-parlamentet. Dette valget er – på samme måte som EU-konstruksjonen i seg sjøl – en karikatur av demokrati.
I land hvor det er krefter som stiller lister til valget som kjemper mot EU og Unionens politikk for nedskjæringer, reaksjon og krig, oppfordrer vi til å stemme på disse listene.
I land hvor det eneste valget er mellom krefter som støtter EU og krefter som bare kritiserer noen sider uten at de setter spørsmål ved EU sitt grunnlag eller formål og som sprer illusjoner om at det skal være mulig å reformere EU, kan vi ikke anbefale noen lister.
I land hvor progressive krefter kjemper for å få landet sitt ut av EU, hvor inngår i breie fronter og har en massebasis, oppfordrer vi til å stemme på sånne lister.
Vi vil spre slike lister på internasjonalt nivå som uttrykk for folkenes rett til selvbestemmelse. Vi fordømmer alle former for utpressing, alle forsøk på å tie dem ihjel eller på å forvrenge hvilke mål de har og kampen som de fører.
Alle steder fremmer vi disse parolene:
- Arbejderpartiet Kommunisterne (APK), Danmark
- Arbeidernes kommunistparti (PCOF), Frankrike
- Kommunistisk plattform, Italia
- ML-gruppa Revolusjon, Norge
- Spanias kommunistiske parti (PCE(m-l))
- Arbeiderpartiet (EMEP), Tyrkia
- Organisasjonen for bygging av det kommunistiske arbeiderpartiet (Arbeit–Zukunft), Tyskland
Mellomtitler er lagt til av redaksjonen og er ikke del av resolusjonsteksten. Red.