Det skal mye til at Trump overgår Obama som krigspresident. Men mye kan skje når amerikansk eksportindustri, e-tjenestene og det militær-industrielle komplekset presser Trump til å revurdere sine valgløfter.

Donald Trump. © CC-BY-SA Gage Skidmore / flickrDen 9. november, også kjent som Krystallnatta, var Ku Klux Klan i seiersrus. Donald Trump var kåret til seierherre i presidentvalget i USA. Den 20. januar 2017 blir han innsatt i Det hvite hus.

Hvor lenge monopolene lar ham sitte, er en annen sak.

Denne virkelighetens bitre ironi var stikk i strid med meningsmålinger og forventingene fra så vel kommentariatet som fra Wall Street. «Alle» tok for gitt at Hillary (Killary) Clinton ville trekke det lengste strået, til tross for e-postskandalene som hjemsøkte kampanjen hennes. 

I den nye amerikanske administrasjonen får en rekke av de mest reaksjonære figurene i amerikansk politikk trolig plass. En utilslørt rasist som Stephen Bannon, tidligere direktør for det reaksjonære nettstedet Breitbart,  blir sentral rådgiver, mens senator Jeff Sessions (Alabama) er tilbudt stillingen som statsadvokat. Sessions har tidligere vært anklaget for rasistiske utsagn.

En skokk av de mest krigerske generalene og figurer ytterst på høyresida er kandidater til stillingene som krigsminister, justis- og innenriksminister og som sjef for de mange etterretningstjenestene.

Bildet er likevel ikke entydig. Nikki Haley, guvernør fra Sør-Carolina har takket ja til jobben som FN-ambassadør. Hun er ikke bare kvinne, men også av delvis indisk herkomst.

Tulsi Gabbard (Demokratene, Hawaii) har vært blant kandidatene til posten som forsvarsminister. Hun må trolig vike for general James Mattis hvis han slipper igjennom høringsprosessen. Men bare det at hun er kandidat, er interessant. Gabbard har vært alliert av Bernie Sanders i Det demokratiske partiet, og blir betraktet som en løs kanon på dekk. Hun har vært krystallklar på at USA må endre kurs i Syria og har vært motstander av krigene i Afghanistan og Irak. I en uttalelse etter at hun hadde samtalt med Trump sa hun til pressen:

«Jeg mente det var viktig å benytte anledningene til å møte den valgte presidenten før de nykonservative (neocons) slår enda hardere på krigstrommene og trekker oss med i en opptrapping av krigen for å styrte den syriske regjeringa».

Mediene mot Trump 

Norske medier og journalister har under hele valgkampen overgått hverandre i sin hyllest av Clinton og Obama og i sin utskjelling av Donald Trump. Det samme gjelder for de internasjonale mediene som norsk presse er avskrivningsbyrå for, som Washington Post, CNN, BBC osv.

NRKs utenrikskorrespondent Joar Hoel Larsen skriver i ettertankens klare lys:

«Etter avisinnlegg, kommentarer, synsing og angst å dømme, er verden i ferd med å gå under – allerede en uke før Donald Trump tiltrer. Hadde vi norske kvinner og menn fått det som vi vil, hvilket vi er vant til, så ville denne katastrofen aldri ha inntruffet.
Ikke minst fordi politisk radikale norske kvinner og menn ville stemt på den meget høyreorienterte, Wall street-vennlige, krigshissende og e-postarrogante taperen i det amerikanske valget. Den kandidaten som altså det kvalifiserte flertall av amerikanske velgere ikke ville ha.»

Videre:

«Når Donald Trump, riktignok med sterkt personlig motiv, stiller seg kritisk til de amerikanske etterretningsorganisasjonenes konklusjoner når det gjelder hacking av amerikanske servere, er plutselig vår sympati på offerets side! Skal vi stille oss solidariske med CIA nå? Vår fiendes fiende blir med ett vår venn. Skal vi gå i tog til støtte for CIA, kanskje? Give me a break, som de sier på de kanter. Er det ingen som husker Edward Snowden?
Og når Trump ikke vil la CNN få slippe til med spørsmål på en pressekonferanse, da er det en fordel å være journalist for å mene at det truer ytringsfriheten. Andre slapp til. Og da president Obama var i Oslo, hvor mange norske journalister slapp da til med spørsmål? Én – forhåndsavtalt og styrt av amerikanske myndigheter! Men dét truet visst ikke ytringsfriheten!»

I forhold til motkandidaten Hillary Clinton framstår Trump nærmest som en fredsdue. Hva amerikansk krigføring angår, kan Trump uansett neppe overgå arven fra forgjengeren. «Fredspresidenten» Barack Obama er den første amerikanske presidenten som har vært i krig hver eneste dag av de åtte åra han har sittet med makta.

Han kan likevel smykke seg med fredsprisen han fikk tildelt av Thorbjørn Jagland. 

Ruster for krig 

USA har lenge rustet seg for nye kriger. Det vil ikke endres med Trump som president. Men hovedfokuset kan skifte fra Russland og Syria til Kina og Iran.

Viseadmiral Thomas Rowden, kommandør for den amerikanske marinens oveflatestyrker, sier direkte at marinen skal bli mer aggressiv. USA skal beherske havene overalt og «når og hvor det trengs». Viseadmiralen har instruert hvert av marinens krigsskip om at det skal avfyres minst en granat eller rakett pr. dag.

USAs globale prioriteringer har siden 2011 vært mer og mer innretta mot Asia. Dette vil bli forsert ytterligere med Trump som president, noe hans aggressive uttalelser rettet mot Kina vitner tydelig om. Trump ignorerer tilsynelatende varslene fra politisk og militært hold om farene ved at USA aggressivt presser Kina både militært og i handelspolitikken.

For de monopolene som i hovedsak produserer for det amerikanske hjemmemarkedet, er Kina en stor og voksende trussel. De kan høste store fordeler av en enda mer proteksjonistisk politikk i et land som alltid har vært proteksjonistisk samtidig som det krever frihandel av alle andre. Men en aggressiv kurs overfor Kina skaper problemer for amerikansk IT-industri og andre monopoler som lenge har utnytta billig kinesisk arbeidskraft og elendige arbeidsvilkår til sin masseproduksjon.

Forholdet til Russland

Donald Trump har overrasket en hel verden og USAs egne etterretningstjenester med sine forsonende utspill overfor Russland, hvor han samtidig gir provokasjonskursen til sine forgjengere det glatte lag. Trump vil ikke bruke enorme ressurser på Brezinski-doktrinen om å skape maksimalt kaos og evige intervensjonskriger i Midtøsten, og han ser realpolitisk at Russland ikke utgjør noen akutt trussel mot Europa og amerikanske interesser på det kontinentet.

De tre europeiske stormaktene har rustningsbudsjetter som er dobbelt så store som Russlands. Pengene som det bankerotte USA trykker kan komme til bedre nytte andre steder enn det utdaterte NATO.  – Slutt å syte og sørg for egen opprustning, er Trumps egentlige beskjed til Stoltenberg og venneklubben hans i Europa. Når det gjelder Midtøsten er det imidlertid klart at USA vil gå enda mer aktivt inn for å støtte staten Israel og truer allerede med å si opp atomavtalen med Iran.

Trump har ikke latt seg vippe av pinnen etter oppslag om hans «nære» forhold til Putin og dårlig skjulte antydninger om at den kommende presidenten nærmest er «upatriotisk» i sin russervennlighet. Slike anklager ville normalt ha tatt knekken på enhver toppolitiker i USA. Det kan sjølsagt ennå skje, når den påtroppende presidenten har lagt seg ut med hele etterretningsapparatet og betydelige deler av den amerikanske makteliten. Men foreløpig ser Trump ut til å holde stand. 

Kissinger og Pence

Men Trump har også mektige venner. Han har støtte fra USA-imperialismens gamle ringrev og krigsforbryter Henry Kissinger (93). Kissinger mener USA er bedre tjent med mer «global likevekt» i forholdet til Russland. Han skal ha utarbeidet en plan der USA løfter sanksjonene mot Russland og anerkjenner Krim-halvøya som russisk. Motytelsen skal være at Russland oppgir sin støtte til folkerepublikkene i Øst-Ukraina. Kissinger prøver også å moderere den harde linja til Trump vis à vis kineserne.

Exxon-sjefen Rex Tillerson blir utenriksminister, noe som vil bedre forholdet til Moskva ytterligere, ettersom oljeindustrien har store interesser og investeringsplaner i landet. Disse lukrative investeringene har blitt stilt i bero som følge av sanksjonspolitikken til Obama.

Samtidig garderer Trump seg med en visepresident som tilsynelatende står for en stikk motsatt Russland-politikk. Mike Pence hamrer løs på «bølla» Putin og sier at «russiske provokasjoner må bli møtt med amerikansk styrke».

Uviss framtid – hvor lenge blir Trump sittende?

Det gjenstår å se hva fasiten blir med Donald Trump som president. Økt proteksjonisme kan muligens skape flere arbeidsplasser ved at monopolene flytter deler av produksjonen hjem igjen. Bilprodusenten Ford har etter valget reversert planene om å bygge en fabrikk i Mexico. Den skal i stedet skal anlegges i Michigan.

Sånt, sammen med avvisning av TTP- og TTIP-avtalene, kan gi Trump økt oppslutning i den amerikanske arbeiderklassen. På den andre sida er det all grunn til å tro at det blir enda større hull i det vesle som fins av sosialt sikkerhetsnett i det amerikanske systemet.

I utenrikspolitikken blir det spennende å se i hvilken grad Trump holder ord når det gjelder avspenning i forholdet til Russland. Det kan få stor betydning for utviklinga i Midtøsten, og det vil sette NATO-Jens og hele den europeiske eliten – inkludert den norske regjeringa – i ei kattepine. På den andre sida kan vi få se en voldsom eskalering av konflikten med Kina, noe som i verste fall kan utløse militære sammenstøt i Sør-Kinahavet.

Den sikreste spådommen er at vi får se en gradvis moderering av utenrikspolitikken som Trump har varsla, i takt med presset som noen av monopolene og det militær-industrielle komplekset legger på den nye presidenten. Skulle han følge opp sine løfter til punkt og prikke, vil han ikke overleve sin presidentperiode.

USA har formelt mye strengere regler enn Norge i forhold til korrupsjon og kameraderi. Interessekonfliktene mellom den nye presidentens private interesser og habilitetsreglene står i kø.

Trump har også plassert flere nære slektninger i sentrale posisjoner. Det er sikkert nok av områder der eiendomsmagnaten Trump kan felles – hvis etablissementet finner det nødvendig.

Om også dét skulle vise seg å bli for vanskelig, gjenstår sjølsagt direkte likvidasjon av en ulydig president. Det finnes nok av fattige (og noen rike) amerikanere som – med eller uten hjelp fra de hemmelige tjenestene – kan finne god grunn til utnytte liberale våpenlover og spandere ei kule på ham.

I begge tilfeller ligger veien åpen for den langt mer forutsigbare Indiana-guvernøren og visepresidenten Mike Pence.

Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML