Stortingsvalget betyr mer av det samme. Det mørkeblå Solberg-regimet ser ut til å fortsette, til tross for at bordet nærmest var dekket for et såkalt rødgrønt alternativ. Men hovedaktøren i dette alternativet, Arbeiderpartiet, skremte bort kjernevelgerne med sin egen høyrepolitikk.
God valgoppslutning om de rødgrønne alliansepartnerne kan ved første øyekast kan se ut som et oppbrudd til venstre, men er mer uttrykk for frustrasjon over Arbeiderpartiets svik mot egne sosialdemokratiske grunnverdier.
Norsk valgkamp har en forutsigbar evne til å gå utenom de virkelig brennende temaene. EØS og blodige NATO-kriger har vært nesten fraværende også ved dette valget. Isteden har debatten dreid seg om å flikke på et skrantende byggverk. «Velferdsstaten» kan knapt stå på beina, men får løfte om et par krykker på sin vei mot undergangen. Miljøtiltakene dreier seg om å tyne vanlige folk gjennom kreative grønne ekstraskatter som sponser rikingenes elektriske luksusbiler. Blå, grønne og «røde» partier vifter med hver sine resepter som skal gi flere arbeidsplasser, bedre miljø og mer eller mindre skatt. «Arbeid til alle» er blitt et utopisk slagord som knapt noen tør ta i sin munn.
Arbeiderpartiet befant seg i en drømmesituasjon foran valget. Motstanderen var den mest blå-reaksjonære regjeringa siden krigen, en koalisjon som systematisk har gått løs på alle velferdsordninger og konsekvent har favorisert de rike. Men Ap har hatt mindre troverdighet som partiet for vanlige folk enn noensinne, sjøl blant partiets egne kjernevelgere. Et resultat på 27 prosent oppslutning er historisk sett en katastrofe for partiet. Det er åpenbart at det norske sosialdemokratiet er i ferd med å slå følge med sine søsterpartier lenger sør i Europa. I Frankrike, Hellas, Italia og Nederland ligger de med brukket rygg.
Arbeiderpartiet har for lengst droppa retorikken for å gjenreise Norge slik det var i sosialdemokratiets glansperiode. Det distanserer seg fra sine søsterpartier i Sør-Europa, men har i likhet med dem blitt sosial-liberalere. Partileder og millionær Jonas Gahr Støre omfavner i stedet Frankrikes nye president og solkonge, nyliberalisten Emmanuel Macron, som sitt forbilde.
Partiene som har hatt framgang ved valget, har alle til felles at de i større eller mindre grad står for den politikken som Arbeiderpartiet har forlatt. De kjemper småborgerskapets håpløse kamp for å gjenreise en kapitalisme med et menneskelig og distriktspolitisk ansikt. Senterpartiet, SV, Rødt og til dels Miljøpartiet vil ha «rettferdig fordeling» og vern av miljø og nasjonale ressurser, de slåss for distriktene og mot sentraliseringspolitikken. De tre førstnevnte er blitt en syntese av gamle sosialdemokratiske verdier gjennom sitt forsvar for allmenningen og nasjonale ressurser mot utsalg til norsk og europeisk storkapital.
Alle tre har framført tydelig motstand mot konsekvensene av EØS-avtalen, ikke minst når det gjelder sosial dumping og faglige rettigheter. Det har gitt uttelling i deler av fagbevegelsen. Senterpartiet har gjort et brakvalg som den mest troverdige EØS-motstanderen, SV har reist seg fra skyggenes dal og Rødt har fått oppfylt sin våte drøm om stortingsplass.
Mange på venstresida har hatt store forventninger til at Rødt blir representert på Stortinget. Vi tviler ikke på at Rødt kommer til å målbære en del viktige velferdssaker, og forhåpentligvis markere seg tydelig mot EØS og nye NATO-kriger, sjøl om partilederen unnlot å nevne begge deler i partilederdebatten.
Men etter den første jubelen, kommer skuffelsen til å bli stor. Heller ikke Rødt på Stortinget vil bli noen stemme for revolusjon og et sosialistisk Norge. Som gjesteredaktør i Nettavisen kunne Moxnes «fullstendig avvise parallellene mellom Rødt og den russiske revolusjonen i 1917». Hvis Rødt var et revolusjonært parti ville partilederen ikke bare stolt ha understreket slike paralleller, men hadde også sørget for å ta lærdom av dem og prøvd å gjøre bruk av dem.
Dét er en oppgave som må aksles av andre politiske krefter med utspring i arbeiderklassens mest framskredne ledd.