Nyliberalister og fascister er blitt vår tids nye alliansepartnere. Enda mer illevarslende er at jamvel liberalere og sosialdemokratiets ledere velger å ignorere den fascistiske trusselen når de mener det tjener Natos aggressive ambisjoner.

Utenriksminister Børge Brende (H) har omfavnet regjeringa i Ukraina, der en rekke statsråder og høytstående embedsmenn er høyreekstreme fascister eller reinspikka nazister. Det «renoverte» nasjonalsosialistiske Svoboda og Pravy Sektor (Høyre sektor) bekler blant annet postene som visestatsminister og leder av Ukrainas nasjonale sikkerhets- og forsvarsråd.

Både på gata i Kiev og i NRK-programmet Urix den 6. mars erklærte Brende for åpent kamera at denne koalisjonen av liberalister og fascister er «en god og representativ regjering vi kan samarbeide med».

To dager seinere, den 8. mars, gikk svenske nazister amok i Malmø og knivstakk fire mennesker. Ett av ofrene ligger på sykehus med livstruende skader. Minst en av overfallsmennene var nettopp kommet hjem fra inspirasjonsbesøk hos sine ideologiske meningsfeller i Ukraina, Svoboda og Pravy Sektor.

Det kan være nyttig å spole 14 år tilbake i tid. Er det noen som husker oppstyret og indignasjonen i Norge og i EU den gang «Frihetspartiet» til Jörg Haider i Østerrike inngikk i koalisjonsregjering sammen med det østerrikske Folkepartiet? EUs toppolitikere var skjønt enige om at det som hadde skjedd var et brudd med den uskrevne regelen etter 1945 om at samarbeid med ekstreme høyrepartier var uakseptabelt. I mange måneder var de diplomatiske forbindelsene med Østerrike på frysepunktet. Selv Carl I. Hagen stengte døra for Haider.

I tilfellet Ukraina er indignasjon og fordømmelse fra vestlige regjeringer ikke-eksisterende, sjøl om Jörg Haider i motsetning til de ukrainske fascistene ikke omga seg med væpna stormtropper eller dro militsledere inn i parlamentet. Det er tydelig at en terskel er overskredet. Vestens konservative, liberale og liberalistiske partier finner det helt i sin orden å samarbeide åpent og direkte med reindyrka fascister. Blir de spurt, maner de problemstillingen vekk som om fascismen er ikke-eksisterende. Også sosialdemokratiet forholder seg tause om den fascistiske trusselen. Mindre enn tre år etter fascistmassakren på Utøya avstår også Arbeiderpartiet fra å kritisere regjeringa som er innsatt etter det ukrainske statskuppet.

Vesten har lenge hatt som mål å velte regimene i de gjenværende bufferstatene mellom Russland og NATO. Ukraina har i flere år vært prioritet nummer én.

Bare for Ukraina la det amerikanske utenriksdepartementet i 2013 fram følgende budsjettall: $54 millioner til «Et økonomisk støttefond», $7,9 millioner til USAID sine «Globale helseprogrammer», $4,1 millioner til «Internasjonal narkotikakontroll og rettshåndhevelse», $1,9 millioner til «Internasjonal militær utdanning og trening», og $7 millioner til «Utenlandsk militær finansiering». Dette kommer i tillegg til ni millioner dollar som U.S. National Endowment for Democracy (NED) hadde tilgjengelig for sine programmer for Sentral- og Øst-Europa i 2013, der Ukraina har vært førsteprioritet.

I sin kortversjon av budsjettåret 2013 sier amerikansk UD dette om Ukraina på side 91:

«Hjelpen fra USA har til hensikt å fremme utviklingen av et demokratisk, fremgangsrikt og sikkert Ukraina, fullstendig integrert i det Euro-Atlantiske fellesskap […]» (ikke kursiv i originalen). Kilde: New York Times Examiner.

Nå strømmer enda større summer inn fra USA og EU. Milliarder av dollar og euro tilbys kuppregjeringa i Kiev, der den eneste betingelsen er ytterligere økonomisk liberalisering og fri adgang for vestlig kapital. Mens kriseramma EU-land som Hellas eller Kypros tvinges til å demontere infrastruktur og avvikle alt som heter velferdsordninger før EU vurderer å gi lån på stålharde vilkår, skorter det ikke på velviljen i forhold til Ukrainas nye herskere.

Brudd på folkeretten

Det er ingen tvil om at Russland med sin intervensjon på Krim-halvøya har brutt folkeretten, til tross for at flertallet av innbyggerne føler seg som russere og til tross for at intervensjonen i stor grad foregår ved hjelp av ikke-regulære styrker og fjernstyrte lokale enheter. Og selv om Nikita Khrustsjov som ett av sine sprell forærte Krim oblast som «gave» til den ukrainske sovjetrepublikken i 1954.

Det som foregår i Ukraina og på Krim-halvøya, er realpolitikk. Folkerettens fordømmelse av innblanding i andre staters indre anliggender har blitt systematisk krenka i decennier. Først og fremst av USA og de europeiske stormaktene, men også av Russland.

Russland har i likhet med Vesten sin egen imperialistiske agenda når det gjelder nyoppdelinga av det europeiske kontinentet. Forskjellen er at Russland er på defensiven, noe som ikke gjør situasjonen mindre farlig. Nyoppdelinga har pågått vedvarende i sentral- og Øst-Europa siden oppløsninga av Sovjetunionen i 1991. Det hele begynte med det vesttyskeAnschlussav DDR, og siden har de baltiske statene, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Bulgaria og andre land blitt innrullert i EU og Natos krigsmaskin. De første innlemmingsforsøkene av Ukraina og Georgia i 2008 slo imidlertid feil. Bare den som er blind på begge øynene kan unngå å se at Russland er på defensiven og at Nato og EU har hatt stor suksess i etableringa av sittNeuropa. Når Nato og EU roper opp om folkerett, er det ikke bare glass som singler. Det drønner av trusler om en ny europeisk storkrig.

Det første og mest eklatante bruddet på folkeretten etter den kalde krigen var det Nato som sto for, med sitt militære angrep på det suverene Jugoslavia i 1999 – et angrep som blant annet resulterte i at det hovedsaklig albanske Kosova (Kosovo) ble skilt ut som egen provins og omgjort til et reint protektorat for Nato. Kosova var for øvrig en – langt på vei formelt – autonom provins i den jugoslaviske republikken Serbia, mens Krim har vært en provins i Ukraina med utstrakt autonomi. Uten sammenligning for øvrig.

Krim har vært slagmark for mange kriger opp gjennom historia, men har de siste to hundre år vært del av Russland/Ukraina. Oblastet er overveiende dominert av en russisk befolkning, som også består av ukrainere og tatarer. Russerne frykter for sitt språk og sine nasjonale rettigheter etter at de ultranasjonalistiske kuppmakerne i Kiev vedtok en lov som gjør ukrainsk til landets eneste offisielle språk, enda nesten halvparten av innbyggerne snakker russisk og de to språkene til nå har vært sidestilt.

Den 16. mars har parlamentet på Krim utlyst en folkeavstemning der innbyggerne blir bedt om å ta stilling til om de vil at Krim skal bli del av Den russiske føderasjonen eller om de vil støtte at Krim bevarer sin status som del av Ukraina. Russland vil med sine militære muskler være garantist for at folkeavstemninga blir gjennomført. Utfallet er nærmest gitt på forhånd. Liberalistene og fascistene som har inntatt ministerpostene i Kiev, fordømmer folkeavstemninga som ulovlig.

Så kan dilettantene diskutere om hva som er mest folkerettsstridig: Det EU- og USA-regisserte og -finansierte palasskuppet i Kiev der institusjonene voktes av væpna fascistiske militser, eller en folkeavstemning på Krim under russisk overoppsyn og med store militære styrker synlig i bakhånd.

Da Nikita Khrushtsjov og hans krets kuppet til seg makta i Sovjetunionen etter å ha «framskyndet» Stalins død, sørget han nesten umiddelbart (i februar 1954) for at Den russiske føderative sovjetrepublikken forærte Krim oblast (fylke) somgavetil Den ukrainske føderative sovjetrepublikken. Nikita Khrushtsjov var fra Ukraina. Både under Sovjetunionens sosialistiske periode og etter at Khrusjtsjov tok fatt på den kapitalistiske restaurasjonsprosessen, virket det helt utenkelig at Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker (SSSR) skulle gå i oppløsning. Sånn sett hadde vedtaket mest symbolsk betydning.

Helt fram til 1991, da Russland og Ukraina delte den daværende Svartehavsflåten mellom seg og Russland ble sikret retten til å beholde sin marinebase i Sevastopol. I 2010 ble avtalen om å forlenge leasingperioden fram til 2042 vedtatt i både den russiske statsdumaen og den ukrainske nasjonalforsamlinga, Verkhovna Rada. Sovjetiske atomvåpen utplassert i Ukraina gjorde landet til verdens tredje atommakt etter uavhengigheten. Disse våpnene ble – heldigvis, sett i lys av hva som nå skjer i landet (partiet Svoboda ønsker å gjøre Ukraina til atommakt) – tilbakeført til Russland.

Mens den kalde krigen ennå varte, ble folkeretten til en viss grad respektert i Europa, i den forstand at de to supermaktene hadde en gjensidig overenskomst om at de ikke åpenlyst intervenerte inne på motpartens revir og dermed forrykket maktbalansen.

Ingen trodde at det ville være grunn til å ønske seg tilbake til denne kaldkrigsperioden. Men kald krig er klart å foretrekke framfor varm ditto. Det kan virke som om Natos stadig mer provokatoriske aggresjon østover har til hensikt å framprovosere et russisk motsvar, og dermed en ny storkrig i Europa. Det er de europeiske folkenes ansvar og oppgave å bekjempe krigshisserne i øst som i vest, og i særdeleshet de politiske makthaverne i eget land.

I Norge har vi en regjering og en «opposisjon» som godtar brudd på folkeretten hvis det er i samsvar med Natos ekspansive strategi, og som velger å mane bort den fascistiske trusselen såfremt fascistiske (eller jihadistiske) stormtropper ses på som nyttige for å virkeliggjøre Vestens imperialistiske ambisjoner. Det lover ikke godt.

Originalartikkelen på nyemeninger.no publisert 14. mars 2014.
Jan R. Steinholt er redaktør av Revolusjon.

Likte du det du leste? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 
Vipps noen kroner til #114366 eller bruk Donér-knappen nedenfor.

Tusen takk for bidraget!

Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML
Årets Trondheimskonferanse var den 18. i rekken og konferansen blir større og større år for år. 550 tillitsvalgte møttes for å drøfte «Hvordan møte kriseåret 2010».

Signalet til LO-toppen var tydelig allerede i forhåndsomtalen: «Trondheimskonferansen kommer ikke til å diskutere om vi skal forsvare dagens sykelønnsordning, dagens uføretrygd og beholde barnetillegget til de barna som trenger det mest. Vi kommer til å diskutere hvordan vi skal vinne.»

Rolf Jørgensen er tillitsvalgt i NLF.
Rolf Jørgensen er tillitsvalgt i NLF. ©

Konferansen er blitt en viktig faglig arena som LO-ledelsen er blitt nødt til å ta på alvor.

– Det var en god stemning og brei faglig enhet i mange saker, sier Rolf Jørgensen som deltok som representant for Norsk Lokomotivmannsforbund.

Dokumentasjon

Forord fra Revolusjon: Vi presenterer her et lite kjent dokument fra perioden med polemikk mot sovjetrevisjonismen, brakt fram i lyset av All-Unionens kommunistiske parti (bolsjevikene) og gjengitt i det indiske tidsskriftet Revolutionary Democracy (april 2006). APA og KKP mer enn antyder at krustsjovistene tok livet av Stalin, og at Beria spilte en vesentlig rolle i revisjonistenes og imperialistenes skitne spill.

APA og KKPs framtidsbeskrivelse, som i 1964 kunne virke som "utenkelig", framtrer i 2006 som en ganske presis historisk fasit: «… den revisjonistiske provokasjonslinja til krustjovistene [vil]  føre til total ødeleggelse av SUKP og av Sovjetunionen. Dette vil i sin tur føre til at sovjetrepublikkene vil bli omdanna til kolonier og protektorater for den vestlige imperialismen.» 


LO får stadig nye medlemmer. Det burde være et godt tegn i krisetider. Men LO-ledelsen gjør sitt beste for at den formidable muskelmassen blir redusert til en kraftløs fetthaug.

«Arbeid til alle er den viktigste saken for fagbevegelsen. Under den rødgrønne regjeringen har vi fått nærmere 300 000 nye jobber i løpet av treårsperioden 2005-2008.»
LO-leder Roar Flåthen.
LO-leder Roar Flåthen. Pressefoto fra LO.

Med denne uttalelsen ga LO-kongressen i mai de rødgrønne æren for effekten av en hesblesende høykonjunktur for kapitalen. Flere år med turbokapitalisme har i 2008 som kjent blitt avløst av ny krise. Derfor kunne LO-kongressen like gjerne ha oppsummert at «Under den rødgrønne regjeringen har har vi fått 5000 nye arbeidsløse hver eneste måned så langt i 2009». Det gjorde den sjølsagt ikke, sammensatt som den var av et solid flertall trauste sosialdemokrater med partiboka i orden.

Fra Revolusjon nr 31, høsten 2005

For 60 år siden var 2. verdenskrig endt med seier for de allierte i kampen mot nazismen og fascismen. Den store alliansen mellom Sovjetunionen og vestmaktene hadde utspilt si rolle, og konturene av nye konflikter blei tydelige.

I de siste fire åra av 2. verdenskrig sto vestmaktene sammen med Sovjetunionen for å nedkjempe den tyske nazi-imperialismen. For den vestlige imperialismen var dette på sett og vis en mesallianse, ettersom en helst hadde sett at krigen blei et oppgjør mellom det nazistiske Tyskland og det sosialistiske Sovjetunionen. I stedet blei det krig i Vest-Europa, og Hitlers Tyskland hadde lagt under seg mesteparten av det europeiske fastlandet og tatt strupetak på Storbritannia før det gikk til angrep på Sovjetunionen.

Paradoksalt nok falt det på en av Vestens ledende anti-kommunister, Storbritannias statsminister Winston Churchill, å besegle alliansen med Sovjetunionen. Men, som Churchill sjøl sa: «Om Hitler gjorde invasjon i helvete, ville jeg i det minste legge inn et godt ord for djevelen når jeg talte i Underhuset.»

I og med at Tyskland i 1945 var beseira, eksisterte ikke forutsetningene for alliansen lenger. Tvert imot sto den vestlige imperialismen overfor et Sovjetunionen som trass i enorme tap måtte antas å komme politisk og militært styrka ut av krigen. Ikke minst åpna imperialismens totale sammenbrudd i Øst-Europa for opprettelsen av sosialistiske og Sovjet-vennlige stater. Allerede i de siste krigsåra viste det seg tegn til motsigelser og gryende konflikter mellom de allierte.

Potsdam-konferansen

Sommeren 1945 – dvs. etter den tyske kapitulasjonen, men før den japanske – fant det sted en konferanse mellom de alliertes tre øverste ledere, Stalin, Churchill og president Truman, i Potsdam utafor Berlin. Konferansen var det siste møtet der det var mulig å glatte over de økende motsetningene mellom de allierte.

Konferansen tok opp spørsmåla om behandlinga av det beseira Tyskland og ordninga av forholda i Øst-Europa etter krigen uten å komme til noen tilfredsstillende enighet. Det var for eksempel enighet om å gjenopprette Polen som sjølstendig stat, men ikke om hvor statens grenser skulle gå. Det var også enighet om å gjenopprette Tyskland som stat og ikke dele opp landet, men det blei delt i fire okkupasjonssoner – sovjetisk, amerikansk, britisk og fransk – som skulle styres av militærguvernører.

Foreløpig skulle det ikke dannes noen tysk regjering. Som følge av disse bestemmelsene blei Tyskland delt i to for mange tiår framover, og resten av det europeiske fastlandet delt i to mellom det kapitalistiske Vest-Europa og det sosialistiske Øst-Europa.

Allerede ved tidligere konferanser var det enighet om at nazismen skulle utryddes og krigsforbryterne stilles for en internasjonal militærdomstol. Denne enigheten blei også bekrefta ved Potsdam-konferansen, og dette var noe vestmaktene ikke kunne komme utenom – hvor mye de enn ønska å slå en strek over fortida og mobilisere Tyskland i kampen mot kommunismen.

Nürnberg-prosessen

Forhandlingene ved den internasjonale militærdomstolen blei åpna i Nürnberg 14. november 1945 med 24 tiltalte fra toppledelsen i nazipartiet, de væpna styrkene og statsapparatet ellers. De tiltalte var sikta for forbrytelser mot freden, mot reglene for krigføring og mot menneskeheten. Retten var sammensatt av dommere fra de samme fire landa som okkuperte Tyskland, og jurister fra disse landa fungerte også som anklagere. De tiltalte hadde tyske forsvarere.

Auschwitz.Rettssaken varte i nesten et år, og 30. september 1946 blei de første dommene avsagt. 12 av de tiltalte blei dømt til døden, tre fikk livsvarig fengsel, fire fikk fengselsstraffer på 10–20 år, og tre blei frikjent. En av de tiltalte, Robert Ley, begikk sjølmord før rettssaken begynte, og Hermann Göring tok livet av seg noen timer før han skulle henges. En annen av de dødsdømte, Martin Bormann, var ikke til stede ved rettssaken, men var trolig død allerede. En av de tiltalte, kanonkongen Krupp, var for øvrig blitt løslatt på grunn av dårlig helse.

Samtidig fordømte Nürnberg-domstolen den tyske overkommandoen sammen med fem nazi-organisasjoner som kriminelle. Som et resultat av Nürnberg-prosessen fikk vi også Nürnberg-prinsippene, en definisjon av hva som er krigsforbrytelser.

Alliansen slår sprekker

Mens Nürnberg-prosessen pågikk, blei det stadig mer tydelig at motsetningene mellom imperialismen og Sovjetunionen var for oppadgående igjen. Allerede før Potsdam-konferansen hadde Churchill flere ganger advart mot «jernteppet» som var i ferd med å dele Europa i to, blant annet i et telegram til den nye USA-presidenten Truman i mai 1945.

I mars 1946 holdt Churchill sin berømte «jernteppe»-tale i Fulton i USA, der han foreslo samarbeid mellom Storbritannia og USA for å demme opp for den kommunistiske ekspansjonen. Denne talen førte til et pussig intermesso i Nürnberg, der de tiltalte i krigsforbryterprosessen fikk høre om talen. Ifølge tilstedeværende journalister skal Göring ha utbrutt: «Hva sa jeg! De kommer til å begynne å slåss mot hverandre før dommen er avsagt.» Og Hess skal ha bemerket til Göring: «Du kan ennå rekke å bli Tysklands neste Führer.» Slik gikk det nå likevel ikke.

Men i 1947 blei Truman-doktrinen lansert. Den gikk ut på at USA skulle gi hjelp til nasjoner som «forsvarte seg mot forsøk på undertrykkelse fra væpna minoriteter eller mot utenlandsk press». Den kommunistiske adressa var klar, og Kongressen bevilga penger til Tyrkia og til Hellas, der det foregikk kamper mellom kommunistiske frigjøringsstyrker og regjeringsstyrker.

Den kalde krigen

I 1947 var det skjedd et definitivt brudd mellom de allierte i 2. verdenskrig, og en ny, «kald krig» mellom de imperialistiske maktene på den ene sida og Sovjetunionen og de sosialistiske landa på den andre var et faktum. Det er heller ingen hemmelighet at imperialistiske krefter gjerne ville ha gått til åpen krig mot Sovjetunionen for å nedkjempe sosialismen mens landet ennå var sterkt svekka etter krigen. Men for det krigstrøtte Europa, der folkene dessuten følte sterk takknemlighet overfor Sovjetunionen fordi landet hadde nedkjempa nazismen, var ikke dette noen mulighet.

USA-imperialismen var blitt voldsomt styrka i 2. verdenskrig. Produksjonen var blitt fordobla, og militært var USA sterkere enn noensinne – blant annet med store styrker som kontrollerte Vest-Europa og Stillehavsområdet. USA var blitt den ledende imperialistiske makta og klar til å overta rolla som kapitalismens verdenspoliti, og etter Sovjetunionens definitive sammenbrudd fyller det denne rolla mer aggressivt og brutalt enn noengang tidligere.

  • Les også «Seieren over fascismen- arbeidernes og folkenes verk».

Nazismen blei forbudt

Ved Potsdam-konferansen fastslo stormaktene at de nazistiske organisasjonene var kriminelle og derfor måtte forbys. Nürnberg-domstolen opprettholdt dette standpunktet og fordømte alle de nazistiske organisasjonene, som aldri mer måtte få gjenoppstå. Seinere har FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering også tatt med et forbud mot rasistiske organisasjoner, noe som per definisjon rammer nazistiske organisasjoner.

Problemet er de enkelte landas vilje til å håndheve disse bestemmelsene. Ikke lenge etter 2. verdensrigs slutt reiste nynazismen sitt hode igjen i Tyskland, seinere også i flere vesteuropeiske land, blant dem også Norge.

På sitt årsmøte i juni i år henstilte den danske Folkebevægelse Mod Nazisme til regjeringa om å sørge for at internasjonale forpliktelser blir virkeliggjort og overholdt. Vi lar en tilsvarende henstilling gå videre til den norske regjeringa.

I 2005 ble Arbeidsmiljølovens (AML) forbud mot midlertidige ansettelser opphevet av Bondevik-regjeringa. De rødgrønne vant valget samme høst. Det skjedde med aktiv støtte fra LO og på bakgrunn av valgløftet om at denne kvestinga av AML ville bli reversert.
Akkurat dét løftet holdt den nye regjeringa.
Handel og kontor har lenge frontet heltidskravet. 1. mai 2009. Foto: KMC
Handel og kontor har lenge frontet heltidskravet. Her fra 1. mai 2009. Foto: KMC.

Nå kan EUs Vikarbyrådirektiv få til det som Bondevik ikke klarte, dersom ikke kraftig faglig mobilisering tvinger regjeringa til å bruke reservasjonsretten. Hvis regjeringa Stoltenberg implementerer Vikarbyrådirektivet, fjerner den samtidig en av de siste knaggene som LO kan henge sin støtte til det rødgrønne prosjektet på.

Pioneren står på Youngstorget i OsloArbeidernes Faglige Landsorganisasjon ble stiftet 1. april 1899. Hensikten var å samle den organiserte arbeiderklassen i en felles faglig organisasjon.

Viktige saker de første årene var foruten arbeidernes lønninger, deres arbeidstid og feriekravet, kampen om forhandlingsretten og kampen mot voldgift. Statens stadige inngripen i klassekampen ble en av de viktigste kampsakene for Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL – seinere bare LO). 

Den 16. oktober er det hundre år siden Enver Hoxha (1908–1985) blei født. Han vil bli husket som leder av den nasjonale frigjøringskrigen, som arkitekten bak oppbygginga av det sosialistiske Albania og som en prinsippfast forsvarer av marxismen-leninismen.

Representantskapet i LO i Oslo vedtok den 30. oktober enstemmig en uttalelse som krever at regjeringen nedlegger veto mot EUs tjenestedirektiv.

Dermed fastholder representantskapet sin motstand, sjøl om direktivet er blitt «moderert» i forhold til det opprinnelige forslaget som ga opphav til enorme protester over hele Europa sist vinter (bildet).

Det var tett med fagforeningsfaner foran kontorene til Oslo Havn KF. Foto: CC-BY-NC JRSLO-ledelsen var invitert, men glimret med sitt fravær da et par hundre fagorganiserte og støttespillere fra inn- og utland viste sin solidaritet med de kjempende bryggearbeiderne.

Støttemarkeringa utenfor kontorene til det kommunale Oslo Havn fant sted etter at bryggesjauerne hadde aksjonert på Sjursøya tidligere på dagen. Etter en drøy halvtime dukket politiet opp på Sjursøyaterminalen – med våpen i beltet! Innsatslederen ga aksjonistene beskjed om å fjerne seg, etter å ha fått instruks fra høyere hold.

Bryggearbeiderne fortsatte marsjen bort til Vippetangen og kontorene til Oslo Havn KF.

Streiken handler om arbeidstid og forsvar av kollektive avtaler. Derfor er den rettferdig og fortjener støtte.

Legene vil ha arbeidstider det går an å leve med.Akademikerne har varslet arbeidsgiverforeninga Spekter om at ytterligere 185 medlemmer blir tatt ut i streik fredag. I løpet av uka vil dermed 498 medlemmer ved 12 sjukehus være i streik.

NHO-sjef John G. Bernander har tatt til orde for å utrede om nasjonal minstelønn kan være et effektivt middel mot sosial dumping. Det er jo søtt at NHO – som til vanlig vil at markedskreftene skal råde fritt – plutselig vil at politikerne på Stortinget skal blande seg inn i lønnsfastsettelsen.

lenin3Denne artikkelen inneholder Lenins berømte aprilteser, som han redegjorde for i to møter på den all-russiske konferansen av arbeider- og soldatråd den 5. april i 1917. Trykt 7. april samme år i Pravda nr. 26. 

«Det særegne ved den nåværende situasjonen i Russland er at landet er på vei fra revolusjonens første fase – som, på grunn av proletariatets manglende klassebevissthet og organisasjonsnivå, la makten i borgerskapets hender – til dens andre, som må føre til at makten overtas av proletariatet og fattigbøndene.»

 

Er det slik at Oslo Havn KF står over alle lover og regler vi har her i landet? «Bryggersjauerfrua» redegjør nedenfor for hva som foregår etter konkursbegjæringa i Oslo Losse- og Lastekontor, en styrt konkurs for å frata havnearbeiderne tariffesta arbeid. Red.

Året 1956 var på mange måter et vendepunkt for den daværende sosialistiske leiren og for hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

Matyas RákosiDen skjebnesvangre 20. partikongressen til Sovjetunionens kommunistiske parti i februar (se Revolusjon nr. 32) hadde beredt grunnen for rekka av svik og nederlag som skulle følge de neste tiåra. Verdensimperialismen og alle reaksjonære krefter var ikke seine om å se mulighetene som åpnet seg. Allerede samme år organiserte kontrarevolusjonen oppstander i den sosialistiske leirens svakeste ledd, nærmere bestemt i Polen og Ungarn.

Rákosi: Komintern-veteranen Matyas Rákosi sto i veien for Krustsjov og imperialistene, og ble gjort til syndebukk og offerbrikke. Han ble personifisert målskive for både antikommunisme og antisemittisme.

Støtt El & IT Forbundet Klubb Teleservice i kampen om  å beholde Opplysningen 1881/1882 som et selskap i Telenor.

1881/1882 er Telenors Opplysningstjeneste. Avtalen ovenfor eieren / staten er at Telenor har leveringsplikt på tjenesten. Opplysningen 1881 har halvert sine avdelinger gjennom en fireårsperiode, noe som har rammet små distriktskommuner med bortfall av sårt tiltrengte arbeidsplasser.

For vel 2 år siden ble hverdagen igjen usikker for de 650 gjenværende, da Opplysningen ble overført Telenor Venture til rigging for salg.
Hvilke selskap skal Telenor videreutvikle og satse på når et selskap som Opplysningen som kan vise til store overskudd ikke er bra nok, spør Rogaland Elektromontørforening.

Opplysningen er viktige hjørnestensbedrifter i distriktsnorge med et overvekt av kvinnearbeidsplasser.
Et utsalg betyr nye eiere og krav til større profitt. Reduksjon i pensjon og individuell lønnsfastsettelse vil føre til stor «turnower» og uforutsigbare inntekter. Dette kan/vil bety sentralisering av våre arbeidsplassene.

Støtt oppropet og støtt kampen om å bevare arbeidsplassene!

Hovedavtalen har eksistert i over 60 år. Den har vært en hjørnestein for den sosialdemokratiske klassesamarbeidsideologien som har satt djupe spor i det norske samfunnet, og langt på vei gjort fagorganisasjonen til et våpen – mot de fagorganiserte.

Med Hovedavtalen av 1935 oppnådde kapitalen en kraftigere knebling av fagbevegelsen enn noen borgerlige regjeringer hadde vært i stand til. Til gjengjeld fikk Hornsrud og Nygaardsvold smake på regjeringsmakt. Klassesamarbeidet var blitt institusjonalisert – og har vært det siden. Mens de mest reaksjonære på borgerlig side hylte og bar seg, forsto de mer framsynte borgerne at sosialdemokratisk klassesamarbeidspolitikk passet som hånd i hanske med framtidsstrategien for en dengang lite utvikla norsk kapitalisme. Dessuten var det en nødvendig forsvarsstrategi for å verne den norske kapitalismen mot bølgen av revolusjonær smitte fra vår nabo Sovjetunionen.