Nyliberalister og fascister er blitt vår tids nye alliansepartnere. Enda mer illevarslende er at jamvel liberalere og sosialdemokratiets ledere velger å ignorere den fascistiske trusselen når de mener det tjener Natos aggressive ambisjoner.

Utenriksminister Børge Brende (H) har omfavnet regjeringa i Ukraina, der en rekke statsråder og høytstående embedsmenn er høyreekstreme fascister eller reinspikka nazister. Det «renoverte» nasjonalsosialistiske Svoboda og Pravy Sektor (Høyre sektor) bekler blant annet postene som visestatsminister og leder av Ukrainas nasjonale sikkerhets- og forsvarsråd.

Både på gata i Kiev og i NRK-programmet Urix den 6. mars erklærte Brende for åpent kamera at denne koalisjonen av liberalister og fascister er «en god og representativ regjering vi kan samarbeide med».

To dager seinere, den 8. mars, gikk svenske nazister amok i Malmø og knivstakk fire mennesker. Ett av ofrene ligger på sykehus med livstruende skader. Minst en av overfallsmennene var nettopp kommet hjem fra inspirasjonsbesøk hos sine ideologiske meningsfeller i Ukraina, Svoboda og Pravy Sektor.

Det kan være nyttig å spole 14 år tilbake i tid. Er det noen som husker oppstyret og indignasjonen i Norge og i EU den gang «Frihetspartiet» til Jörg Haider i Østerrike inngikk i koalisjonsregjering sammen med det østerrikske Folkepartiet? EUs toppolitikere var skjønt enige om at det som hadde skjedd var et brudd med den uskrevne regelen etter 1945 om at samarbeid med ekstreme høyrepartier var uakseptabelt. I mange måneder var de diplomatiske forbindelsene med Østerrike på frysepunktet. Selv Carl I. Hagen stengte døra for Haider.

I tilfellet Ukraina er indignasjon og fordømmelse fra vestlige regjeringer ikke-eksisterende, sjøl om Jörg Haider i motsetning til de ukrainske fascistene ikke omga seg med væpna stormtropper eller dro militsledere inn i parlamentet. Det er tydelig at en terskel er overskredet. Vestens konservative, liberale og liberalistiske partier finner det helt i sin orden å samarbeide åpent og direkte med reindyrka fascister. Blir de spurt, maner de problemstillingen vekk som om fascismen er ikke-eksisterende. Også sosialdemokratiet forholder seg tause om den fascistiske trusselen. Mindre enn tre år etter fascistmassakren på Utøya avstår også Arbeiderpartiet fra å kritisere regjeringa som er innsatt etter det ukrainske statskuppet.

Vesten har lenge hatt som mål å velte regimene i de gjenværende bufferstatene mellom Russland og NATO. Ukraina har i flere år vært prioritet nummer én.

Bare for Ukraina la det amerikanske utenriksdepartementet i 2013 fram følgende budsjettall: $54 millioner til «Et økonomisk støttefond», $7,9 millioner til USAID sine «Globale helseprogrammer», $4,1 millioner til «Internasjonal narkotikakontroll og rettshåndhevelse», $1,9 millioner til «Internasjonal militær utdanning og trening», og $7 millioner til «Utenlandsk militær finansiering». Dette kommer i tillegg til ni millioner dollar som U.S. National Endowment for Democracy (NED) hadde tilgjengelig for sine programmer for Sentral- og Øst-Europa i 2013, der Ukraina har vært førsteprioritet.

I sin kortversjon av budsjettåret 2013 sier amerikansk UD dette om Ukraina på side 91:

«Hjelpen fra USA har til hensikt å fremme utviklingen av et demokratisk, fremgangsrikt og sikkert Ukraina, fullstendig integrert i det Euro-Atlantiske fellesskap […]» (ikke kursiv i originalen). Kilde: New York Times Examiner.

Nå strømmer enda større summer inn fra USA og EU. Milliarder av dollar og euro tilbys kuppregjeringa i Kiev, der den eneste betingelsen er ytterligere økonomisk liberalisering og fri adgang for vestlig kapital. Mens kriseramma EU-land som Hellas eller Kypros tvinges til å demontere infrastruktur og avvikle alt som heter velferdsordninger før EU vurderer å gi lån på stålharde vilkår, skorter det ikke på velviljen i forhold til Ukrainas nye herskere.

Brudd på folkeretten

Det er ingen tvil om at Russland med sin intervensjon på Krim-halvøya har brutt folkeretten, til tross for at flertallet av innbyggerne føler seg som russere og til tross for at intervensjonen i stor grad foregår ved hjelp av ikke-regulære styrker og fjernstyrte lokale enheter. Og selv om Nikita Khrustsjov som ett av sine sprell forærte Krim oblast som «gave» til den ukrainske sovjetrepublikken i 1954.

Det som foregår i Ukraina og på Krim-halvøya, er realpolitikk. Folkerettens fordømmelse av innblanding i andre staters indre anliggender har blitt systematisk krenka i decennier. Først og fremst av USA og de europeiske stormaktene, men også av Russland.

Russland har i likhet med Vesten sin egen imperialistiske agenda når det gjelder nyoppdelinga av det europeiske kontinentet. Forskjellen er at Russland er på defensiven, noe som ikke gjør situasjonen mindre farlig. Nyoppdelinga har pågått vedvarende i sentral- og Øst-Europa siden oppløsninga av Sovjetunionen i 1991. Det hele begynte med det vesttyskeAnschlussav DDR, og siden har de baltiske statene, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Bulgaria og andre land blitt innrullert i EU og Natos krigsmaskin. De første innlemmingsforsøkene av Ukraina og Georgia i 2008 slo imidlertid feil. Bare den som er blind på begge øynene kan unngå å se at Russland er på defensiven og at Nato og EU har hatt stor suksess i etableringa av sittNeuropa. Når Nato og EU roper opp om folkerett, er det ikke bare glass som singler. Det drønner av trusler om en ny europeisk storkrig.

Det første og mest eklatante bruddet på folkeretten etter den kalde krigen var det Nato som sto for, med sitt militære angrep på det suverene Jugoslavia i 1999 – et angrep som blant annet resulterte i at det hovedsaklig albanske Kosova (Kosovo) ble skilt ut som egen provins og omgjort til et reint protektorat for Nato. Kosova var for øvrig en – langt på vei formelt – autonom provins i den jugoslaviske republikken Serbia, mens Krim har vært en provins i Ukraina med utstrakt autonomi. Uten sammenligning for øvrig.

Krim har vært slagmark for mange kriger opp gjennom historia, men har de siste to hundre år vært del av Russland/Ukraina. Oblastet er overveiende dominert av en russisk befolkning, som også består av ukrainere og tatarer. Russerne frykter for sitt språk og sine nasjonale rettigheter etter at de ultranasjonalistiske kuppmakerne i Kiev vedtok en lov som gjør ukrainsk til landets eneste offisielle språk, enda nesten halvparten av innbyggerne snakker russisk og de to språkene til nå har vært sidestilt.

Den 16. mars har parlamentet på Krim utlyst en folkeavstemning der innbyggerne blir bedt om å ta stilling til om de vil at Krim skal bli del av Den russiske føderasjonen eller om de vil støtte at Krim bevarer sin status som del av Ukraina. Russland vil med sine militære muskler være garantist for at folkeavstemninga blir gjennomført. Utfallet er nærmest gitt på forhånd. Liberalistene og fascistene som har inntatt ministerpostene i Kiev, fordømmer folkeavstemninga som ulovlig.

Så kan dilettantene diskutere om hva som er mest folkerettsstridig: Det EU- og USA-regisserte og -finansierte palasskuppet i Kiev der institusjonene voktes av væpna fascistiske militser, eller en folkeavstemning på Krim under russisk overoppsyn og med store militære styrker synlig i bakhånd.

Da Nikita Khrushtsjov og hans krets kuppet til seg makta i Sovjetunionen etter å ha «framskyndet» Stalins død, sørget han nesten umiddelbart (i februar 1954) for at Den russiske føderative sovjetrepublikken forærte Krim oblast (fylke) somgavetil Den ukrainske føderative sovjetrepublikken. Nikita Khrushtsjov var fra Ukraina. Både under Sovjetunionens sosialistiske periode og etter at Khrusjtsjov tok fatt på den kapitalistiske restaurasjonsprosessen, virket det helt utenkelig at Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker (SSSR) skulle gå i oppløsning. Sånn sett hadde vedtaket mest symbolsk betydning.

Helt fram til 1991, da Russland og Ukraina delte den daværende Svartehavsflåten mellom seg og Russland ble sikret retten til å beholde sin marinebase i Sevastopol. I 2010 ble avtalen om å forlenge leasingperioden fram til 2042 vedtatt i både den russiske statsdumaen og den ukrainske nasjonalforsamlinga, Verkhovna Rada. Sovjetiske atomvåpen utplassert i Ukraina gjorde landet til verdens tredje atommakt etter uavhengigheten. Disse våpnene ble – heldigvis, sett i lys av hva som nå skjer i landet (partiet Svoboda ønsker å gjøre Ukraina til atommakt) – tilbakeført til Russland.

Mens den kalde krigen ennå varte, ble folkeretten til en viss grad respektert i Europa, i den forstand at de to supermaktene hadde en gjensidig overenskomst om at de ikke åpenlyst intervenerte inne på motpartens revir og dermed forrykket maktbalansen.

Ingen trodde at det ville være grunn til å ønske seg tilbake til denne kaldkrigsperioden. Men kald krig er klart å foretrekke framfor varm ditto. Det kan virke som om Natos stadig mer provokatoriske aggresjon østover har til hensikt å framprovosere et russisk motsvar, og dermed en ny storkrig i Europa. Det er de europeiske folkenes ansvar og oppgave å bekjempe krigshisserne i øst som i vest, og i særdeleshet de politiske makthaverne i eget land.

I Norge har vi en regjering og en «opposisjon» som godtar brudd på folkeretten hvis det er i samsvar med Natos ekspansive strategi, og som velger å mane bort den fascistiske trusselen såfremt fascistiske (eller jihadistiske) stormtropper ses på som nyttige for å virkeliggjøre Vestens imperialistiske ambisjoner. Det lover ikke godt.

Originalartikkelen på nyemeninger.no publisert 14. mars 2014.
Jan R. Steinholt er redaktør av Revolusjon.

tidsskriftet mcashVar denne artikkelen nyttig? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 eller bruk Donér-knappen. Du kan også scanne koden ved siden av og bruke mCASH.

Tusen takk for bidraget!

Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML

Det er eit historisk paradoks at NATO som vart oppretta som ein militærallianse retta inn mot Sovjetunionen, har vore på sitt mest aktive etter at Sovjetunionen og Warszawapakta braut saman i 1991.

Norge ut av NATO. Foto: Revolusjon CC/BYNATO går til toppmøte i Lisboa den 19. november for å legge det som kalles en ny strategi, NATO 2020. Sist NATO reviderte sin strategi, for elleve år sida, var det starten på et bomberegn over Jugoslavia som siden har fortsatt out-of-area østover og eskalert i takt med «krigen mot terror».

Strategiutvalget, som er ledet av tidligere utenriksminister Madeleine Albright, legger opp til en «allianse som er tilpasningsdyktig og fleksibel i denne perioden med usikkerhet i det 21. århundret». Det meste av denne usikkerheten skyldes nettopp et stadig mer aggressivt NATO, men det inngår ikke i analysen.

Et russisk krigsfly ble skutt ned i syrisk luftrom ved grensa til Tyrkia nær Antakya-Yayladağı. Presidenten og regjeringsrepresentanter har hevdet at det russiske flyet var 17 sekunder i tyrkisk luftrom, og at russerne bombet turkmenere i området Bayırbucak.

«AKP-regjeringa løftet ikke en finger da turkmenere ble massakrert av IS/Daesh.»

Grunnen til at Tyrkia skjøt ned det russiske flyet har ingenting å gjøre med omtanke for Bayırbucak-turkmenere. AKP-regjeringa løftet ikke en finger da turkmenere ble massakrert og deres kvinner gjort til slaver for IS for ikke så lenge siden.

Advokatfirmaet Stabell & Co har på oppdrag fra Amnesty International gjennomgått Aker Kværners arbeid på Guantanamo for å ta stilling til om selskapet kan holdes strafferettslig ansvarlig for noe de har gjort på basen. Konklusjonen er entydig: Aker Kværner risikerer en torturdom og foretaksstraff i en norsk rettssal:

«Etter disse forfatteres vurdering er det ingen avgjørende momenter som taler mot at det inngis en politianmeldelse mot Aker Kværner ASA, og at det innledes etterforskning for medvirkning til brudd på den norske straffelovens regler», skriver advokat Mette Yvonne Larsen og advokatfullmektig Bendik Velde Koslung.

Rapporten blir nå et viktig dokument Riksadvokaten må ta hensyn til når de skal ta endelig standpunkt til Ivar Johansens anmeldelse fra mars i fjor.

Samtidig dokumenteres det at det norske teknologiselskapet DynaPel har levert video-overvåkingsutstyr til USAs fangeleir på Guantanamo-basen.

 

NATO-landet Tyrkia og president Erdoğan har lenge drevet et dobbeltspill i forhold til den fascistiske terrorgruppa Islamsk Stat, som den ser på som en alliert i kampen mot den kurdiske nasjonale bevegelsen i Syria, Irak og Tyrkia. Regjeringa har et hovedansvar for IS-massakren på tyrkisk jord, skriver det tyrkiske arbeiderpartiet EMEP.

Massakren i Suruc kostet 30 mennesker livet.Konsekvensene av (det tyrkiske regjeringspartiet) AKPs utenrikspolitikk har nå resultert i massakrer. Mens ingenting er kjent rundt eksplosjonene i Reyhanli og Antep så vi generalprøven på en massakre i Diyarbakir under valgkampen, og de reelle gjerningsmennene har fortsatt ikke blitt tatt.

NATO har i en serie bombeangrep ødelagt satelittsenderne til statlig libysk fjernsyn. Angrepene blir begrunnet med at Gaddafiregimet har brukt mediekanaler til å «skremme folket». Hvinende bomber og raketter mot sivile mål har altså en beroligende virkning, ifølge NATO-logikken.

Det er ikke kjent om norske fly har deltatt i angrepet, som en siste «avskjedshilsen» før flyene kalles hjem den 1. august.

Krigerstaten Norge forbereder nye brudd på folkeretten: Etter lengre tids nøling har regjeringa, med Arbeiderpartiet som ivrig pådriver, bestemt seg for å trosse advarslene og blande Norge militært inn i Syria.

Telemark bataljon trener kurdere i Irak. © Foto: Torbjørn Kjosvold / ForsvaretFra Irak til Syria
Telemark bataljon trener kurdere i Erbil i Irak.
© Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvarets mediearkiv
En styrke på rundt 60 norske soldater skal stasjoneres i Jordan for å trene, rådgi og yte operativ støtte til «lokale syriske grupper». Spesialstyrker inngår i den norske kontingenten. Allerede nå åpner regjeringa for at disse styrkene, «hvis operasjonskonseptet utvikles», kan bli operative inne på syrisk territorium etter at Stortinget er «konsultert».

USA sender mange beskjeder samtidig. Tegning: Carlos Latuff.Det er ironisk at Syria med sin uforsonlige kamp mot fremmedkrigerne fra IS (Islamsk Stat), al-Nusra og al-Qaida framstår som sivilisasjonens skanse i Levanten. Like ironisk er det at USA kan finne på å utnytte sin «kamp mot IS» til å gå til fornyet intervensjon mot nettopp Syria.

Arbeidets Parti i Iran (Toufan) advarer mot fordekte og tvilsomme 'revolusjonære' iranske organisasjoner, som Mujahedin og de såkalte Arbeiderkommunistene, som «ikke vil ta stilling» til konflikten mellom USA og Iran og som dermed i praksis spiller rolla som femtekolonnister for imperialismen og sionismen.

En mektig bølge av sympati og solidaritet med det iranske folket for at det skal stå opp imot de amerikanske truslene, ruller over hele verden, skriver Toufan. Motpoler bygger seg opp i Iran, i Midtøsten og i verden. Disse alliansene vil spille avgjørende roller i forhold til den videre utviklinga i regionen.

20. mars 2009: 6 år med okupasjon.

 

Komiteen for et fritt Irak har laget denne plakaten i anledning 6-årsdagen for den kriminelle okkupasjonen av Irak. Illustrasjon ved Carlos Latuff.

Plakaten kan lastes ned fra www.frittirak.no

syria kartflaggHvordan kunne det ha seg at Egeland og andre sa at det ikke kommer mat inn i Øst-Aleppo når det kom tonnevis av våpen inn?

Noen må stilles til ansvar. Mange må stilles til ansvar, skriver Eva Thomassen i dette innlegget.

eva thomassenEva Thomassen.Utenriksminister Børge Brende måtte med grøtete stemme i dag (30. desember) på direkte spørsmål – i «Politisk kvarter» på NRK, erkjenne at president al-Assad er Syrias president. Stille satt APs Anniken Huitfeldt og SVs Vegar Solhjell og nikket gjennom mikrofonen. Hvorfor så mollstemte? De har promotert en krig de har tapt. De har lagt breisida til i 6 år med beskyldninger mot en lovlig valgt president i en suveren stat for å få han styrtet. Beskyldninger som ikke har rot i virkeligheten. Operasjon fredelige demonstrasjoner mot en diktator nådde ikke helt til mål.

Cynthia McKinney rapporterer fra Tripoli: Klokka er nå 13:10 på ettermiddagen og dagliglivet i Tripoli utfolder seg med lærere, personale og barn på skolen, kremmere med sine salgsboder, gatefeiere som feier gatene, folk som forflytter seg til og fra i biler, på sykler, og til fots. Siden kl. 11:00 og fram til nå har minst 29 bomber rammet Tripoli.

Interessant nok fremstiller Washington Post, New York Times, Associated Press og andre Libyas påstander om bombene som «absurde». De snakker mot bedre vitende og er et forsøk på å rettferdiggjøre i opinionen den uforsvarlige bombingen av sivile som gjør sine daglige gjøremål i et tett befolket område. The Washington Post skriver at «Den libyske regjeringen klarer ikke å bevise påstandene om NATO-ofre» mens overskriften i Los Angeles Times lyser om at «Libyske tjenestemenn lager PR-stunt av konflikten».

Disse bombene og rakettene faller ikke ned i et tomrom. Menneskene over hele Tripoli har sine gjøremål akkurat som i alle andre storbyer med om lag to millioner mennesker.

Løpeseddel fra KPml og Revolusjon i anledning antikrigsmarkeringa den 14. juni

En krigsgal regjering og et blodtørstig Storting

Flyer om krigen mot Libya | 14. juni 2011.Den 7. juni oppgir NATO at krigsalliansen har gjennomført over 10 000 tokt over Libya, hvorav 3860 angrepstokt, siden den 31. mars (da USA overlot ansvaret til NATO).

Norge har hatt seks kampfly i døgnkontinuerlig aktivitet siden midten av mars. De har stått for mellom 10 og 15 prosent av angrepstoktene. Fram til 7. juni hadde norske fly sluppet 388 bomber, mange av disse i og rundt millionbyen Tripoli. Regjeringa besluttet den 10. juni «å videreføre det norske kampflybidraget med fire F-16 kampfly fra 24. juni til 1. august 2011». Altså mer av det samme.

Luftangrepet mot Jemen er brudd på internasjonal lov og en aggresjonshandling!

Saudi-Arabia er USA-imperialismens forlenga arm i Midtøsten, som nå har gått løs på Jemen og slakter arabere i navnet til arabere. Det skriver de iranske marxist-leninistene i denne uttalelsen.

toufanOnsdag 25. mars fikk Saudi Arabia grønt lys av de amerikanske imperialistene og med støtte fra stater som Jordan, Kuwait, Bahrain, De forente arabiske emirater, Qatar … til å starte bombardementet av flere byer, flyplasser og militærbaser kontrollert av sjiamuslimske Houthi (Zaidi) under navnet Operation Decisive Storm. Påskuddet var at det var nødvendig å hindre framrykkinga til «sjiamuslimske terrorister».

Leder, Kommunistisk Politik 4, 2009

Fogh fikk rødmaling over seg da han i 2003 fikk Folketinget med på å gå til krig mot Irak.Svært mye tyder på at Anders Fogh Rasmussen både er kandidat og seriøs søker til posten som generalsekretær for NATO. Hvor mye dansker flest enn ville gi for å se Anders Fogh forsvinne langt, langt vekk, bør verden informeres om hva det er for slags mann man vil stille i spissen for klodens sterkeste og best væpnede krigsallianse.

I den vestlige verden er det ikke mange som kjenner Anders Fogh. Internasjonale medier har vist ham med rød maling, da han sendte Danmark i krig mot Irak, og når hans portrett ble brent sammen med det danske flagget av sinte muslimske masser i protest mot Muhammed-karikaturene.

Verdensopinionen bør derfor få kjennskap til visse grunnleggende kjensgjerninger om mannen. Det kunne være følgende:

Anders Fogh Rasmussen (f. 1953) er en dansk politisk kameleon, leder av partiet Venstre, landets største høyreparti. Han er statsminister i en høyre-høyre-høyreregjering, som undertiden later som om den er nesten sosialdemokratisk, men støtter seg på et av de mest framgangsrike fremmedfiendtlige, islamofobiske og krigslystne partier i Europa. [Dansk Folkeparti – o.a.]

Han er gift med fru Anne-Mette, som gikk fra en stilling som uorganisert barnehagepedagog via TV-konkurransen ’Dansefeber’ til en midlertidig stilling som brevkasseredaktør i påvente av nye utenlandstilbud. Politisk har fruen gjort seg bemerket med en enkelt uttalelse: «Jeg orker bare ikke høre om denne finanskrisen. Hvor er den?»

Anders Foghs tidlige politiske karriere omfattet posten som skatte- og økonomiminister (1987-92) i den borgerlige regjering Schlüter. Han ble tvunget til å gå av etter en sak om «kreativ bokføring» i skattedepartementet og for å ha ført Folketinget bak lyset. På denne ministerposten ble han avløst av partifellen Peter Brixtofte, som i 2008 av den danske høyesterett fikk stadfestet en dom på to års fengsel for embetsforsømmelse i forbindelse med hans neste jobb som ordfører i Farum kommune.

I løpet av de første 24 timene av angrepet på Libya, slapp amerikanske B-2 førtifem 900-kilos bomber. Alle disse massive bombene, sammen med krysser-raketter skutt ut fra britiske og franske fly og skip, inneholdt stridshoder av utarmet uran (DU).