USA sender mange beskjeder samtidig. Tegning: Carlos Latuff.Det er ironisk at Syria med sin uforsonlige kamp mot fremmedkrigerne fra IS (Islamsk Stat), al-Nusra og al-Qaida framstår som sivilisasjonens skanse i Levanten. Like ironisk er det at USA kan finne på å utnytte sin «kamp mot IS» til å gå til fornyet intervensjon mot nettopp Syria.

NATO med sine allierte Saudi-Arabia og Qatar har fostret monsteret Islamsk Stat (IS) som nå sprer død og terror i Irak og Syria. I Irak er IS på offensiven, men i Syria er de mange steder tvunget på retrett, takket være den standhaftige motstanden fra det sekulære regimet til al-Assad i Damaskus.

Syria er sivilisasjonens skanse i Levanten i dag, det samme regimet som USA og NATO var en hårsbredd fra å bombe tilbake til steinalderen for ett år siden. Det ble forhindret takket være verdensopinionen og russisk diplomati. Påstandene fra den syriske regjeringa om at den væpna opposisjonen har vært dominert av fremmedkrigere og jihadister og finanisert og understøttet av Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia har blitt hånlig avvist i vestlige media. Men så viser det seg at Damaskus har vært de mest etterrettelige i propagandaflommen fra krigssonen.

Vestens, Nato-Tyrkias og saudiernes støtte til de ekstreme jihadistene i Syria har pågått siden 2011. (Se The Independent og The New York Times.)  Også de libyske ekstremistene i Libya Islamist Fighting Group ble utdannet og væpnet av USA via Saudi-Arabia, Qatar og Emiratene i forkant av NATOs bomberaid mot Tripoli og drapet på Gaddafi. Disse er siden blitt eksportert i hundretall til Syria.

Norge viste seg fram som NATOs mest effektive drapsmaskin forhold til folketallet da Libya skulle «frigjøres». For dette belønnes Jens Stoltenberg med vervet som ny generalsekretær i NATO den 1. oktober.

Etter den amerikanske invasjonen i Irak i 2003 har al-Qaida – og fra 2013, avleggeren IS – kunnet spire i fruktbar jord, gjødslet av okkupantene og av Iran-vennlige og sekteriske sjiamilitsers brutalitet. Men helt siden invasjonen er det andre krefter som har stått for den kontinuerlige motstanden, blant annet Naqshbandi-hæren. Dette er krefter med røtter i det gamle Ba’ath-partiet og andre nasjonale strømninger med solide støttepunkter i det vestlige, sentrale og nordlige Irak. Erfarne offiserer fra Saddam Husseins gamle hær dominerer den militære ledelsen. Det som ser ut til å være en taktisk allianse mellom disse nasjonale og delvis sekulære kreftene og IS i kamp mot den felles fienden i Bagdad, vil aldri kunne vare over tid. Men USAs bomber og propaganda kan forlenge denne uhellige alliansen.

Statsminister al-Maliki i Irak, innsatt av amerikanerne i 2006, oppviste stadig større lydhørhet overfor Iran og mindre overfor USA. Hans dager er nå talte. Men han rakk å trygle USA om å vende tilbake til Irak for å bombe regimets fiender. Alternativet ville være at Teheran ville føle seg tvunget til å intervenere militært – i siste instans for å beskytte egne grenser, noe som kunne undergrave USAs militære kontroll i regionen.

Iran skal holdes i tømme, til tross for at landet er de facto alliert med USA når det gjelder å støtte makthaverne i Bagdad. Saudi-Arabia fører krig mot sin regionale rivaler i Teheran med salafi-jihadister som stedfortredere. Den saudiske statsreligionen wahhabismen er ideologisk basis for fascistiske salafist-grupper verden over. I Norge er Profetens Ummah en slik avlegger som burde forbys på linje med facistisorganisasjoner av typen NDL/EDL dersom Norge hadde tatt sine forpliktelser etter FNs Rasediskrimineringskonvensjon på alvor, inkludert forbudskravet i konvensjonens artikkel 4.

PST ser sitt snitt til å be om total
masseovervåking av norske borgere.

Isteden ser PST sitt snitt, med IS og «terroralarmen» som bakteppe, til å be om total masseovervåking av samtlige norske borgere. Forslaget har så langt blitt møtt med avvisning fra det politiske miljøet, men hvor lenge varer det?

Nå er USA tilbake for fullt i Irak, denne gang som kurdernes og yezidienes «beskytter» i kampen mot salafi-jihadistene i IS. Mens peshmergaene forsvarer de kurdiske områdene, bombarderer USA byer og posisjoner i Irak under reell eller påstått IS-kontroll sammen med restene av den irakiske hæren. I disse bombardementene er det på ingen måte bare fanatiske IS-ere, men tusener av sivile som får unngjelde. Innbyggerne i en by som Falluja, der IS fikk et første fotfeste fordi de støttet byens innbyggere i deres forsvarskamp mot regimet i Bagdad, har blitt terrorbombet helt siden januar.

Kurdernes stilling og Israels rolle kompliserer situasjonen enda mer, og gjøder grunnen for mer kaos. Israel har gitt militær og annen støtte til den autonome kurdiske provinsen i Nord-Irak, samtidig som Israel og Tyrkia har pleid en berg-og-dalbane-allianse. Israels statsminister gikk i juni, straks før bomberegnet mot Gaza tok til, frekt ut og talte varmt for kurdernes uavhengighet. Kurderne har ifølge Netanyahu vist politisk besluttsomhet og er «en nasjon av krigere som har gjort seg fortjent til uavhengighet».Analogien til det palestinske folkets kamp og historie ligger opp i dagen, et folk som Netanyahu åpenbart ikke mener har gjort seg fortjent til noe tilsvarende. 

KirkukCeyhan oil pipelineSikring av posisjoner i Kurdistan og Tyrkia er helt avgjørende for oljetransport til Israel via rørledningen fra Kirkuk i Irak til Ceyhan i Tyrkia. Kurderne har presset både irakiske regjeringsstyrker og IS ut av det vitale Kirkuk, en by med like mange arabere og turkmenere som kurdere. For å holde tyrkerne, irakerne og iranerne i age, unnlater Netanyahu å definere grensene for en uavhengig kurdisk stat. Storparten av den kurdiske nasjonen befinner seg innenfor Tyrkias grenser, samt i Iran og Syria.

Den nye amerikanske intervensjonen i Irak, om enn aldri så brutal, høster minimal internasjonal kritikk. En hel verden ser på de ekstreme islamistenes framferd med en blanding av vantro og avsky. IS har gjort bestialske massedrap til sitt varemerke, og bruker fascistisk terror i «islamsk» drakt som psykologisk våpen for å skremme sine motstandere på flukt eller til underkastelse. Det har vært en overmåte vellykka strategi fram til nå, sett fra IS sin side.

Men det har det også vært sett fra imperialistenes ståsted, fordi den blodige framrykkinga til IS tilveiebringer stor folkelig og politisk oppslutning om ideen om at «verdenssamfunnet», nykonstruert synonym for USA og Nato, må gripe inn med alle midler for å knekke de morderiske barbarene. I praksis har de gitt seg sjøl frie tøyler, med samtykke fra store deler av verdensopinionen, helt i tråd med Brzezinski-doktrinen om å skape mest mulig kaos for dernest å gå inn og «skape orden». Dette er en doktrine som sikrer permament tilstedeværelse i Midtøsten og som passer hånd i hånske med sioniststaten Israels strategi. I dagens situasjon kan den nye militære intervensjonen mot IS bli brukt til å provosere fram direkte amerikanske angrep på Syria, den eneste kraften som hittil har evnet å slå hardt tilbake mot IS, nå sist i Raqqa. Det er dette som kan ligge i kortene når den amerikanske stabssjefen og toppgeneralen Martin Dempsey sier at IS-krigerne ikke kan beseires uten angrep på basen deres i Syria. Han «utelukker ikke» amerikanske luftangrep også mot Syria.

Norge stiller i første omgang med et Herculesfly som ledd i denne stadig eskalerende militære operasjonen som blir markedsført som rein humanisme. Allerede før flyet var på vingene gikk Per Sandberg (FrP) ut med krav om at Norge må være med på å væpne kurderne som FrP og USA for noen uker siden mente var terrorister. Skulle det være noen logikk i å væpne noen parter i regionen, måtte det være å støtte den syriske regjeringshæren med alle midler mot de ekstreme jihadistene. Eller i det minste å sette stopp for den massive støtten til de syriske «opprørerne». Det vil naturligvis ikke skje, for Syria tilhører sammen med Iran ondskapens akse, mens terrorismens bakmenn som Saudi-Arabia, Tyrkia og Israel er våre venner.

Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML