USA sender mange beskjeder samtidig. Tegning: Carlos Latuff.Det er ironisk at Syria med sin uforsonlige kamp mot fremmedkrigerne fra IS (Islamsk Stat), al-Nusra og al-Qaida framstår som sivilisasjonens skanse i Levanten. Like ironisk er det at USA kan finne på å utnytte sin «kamp mot IS» til å gå til fornyet intervensjon mot nettopp Syria.

NATO med sine allierte Saudi-Arabia og Qatar har fostret monsteret Islamsk Stat (IS) som nå sprer død og terror i Irak og Syria. I Irak er IS på offensiven, men i Syria er de mange steder tvunget på retrett, takket være den standhaftige motstanden fra det sekulære regimet til al-Assad i Damaskus.

Syria er sivilisasjonens skanse i Levanten i dag, det samme regimet som USA og NATO var en hårsbredd fra å bombe tilbake til steinalderen for ett år siden. Det ble forhindret takket være verdensopinionen og russisk diplomati. Påstandene fra den syriske regjeringa om at den væpna opposisjonen har vært dominert av fremmedkrigere og jihadister og finanisert og understøttet av Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia har blitt hånlig avvist i vestlige media. Men så viser det seg at Damaskus har vært de mest etterrettelige i propagandaflommen fra krigssonen.

Vestens, Nato-Tyrkias og saudiernes støtte til de ekstreme jihadistene i Syria har pågått siden 2011. (Se The Independent og The New York Times.)  Også de libyske ekstremistene i Libya Islamist Fighting Group ble utdannet og væpnet av USA via Saudi-Arabia, Qatar og Emiratene i forkant av NATOs bomberaid mot Tripoli og drapet på Gaddafi. Disse er siden blitt eksportert i hundretall til Syria.

Norge viste seg fram som NATOs mest effektive drapsmaskin forhold til folketallet da Libya skulle «frigjøres». For dette belønnes Jens Stoltenberg med vervet som ny generalsekretær i NATO den 1. oktober.

Etter den amerikanske invasjonen i Irak i 2003 har al-Qaida – og fra 2013, avleggeren IS – kunnet spire i fruktbar jord, gjødslet av okkupantene og av Iran-vennlige og sekteriske sjiamilitsers brutalitet. Men helt siden invasjonen er det andre krefter som har stått for den kontinuerlige motstanden, blant annet Naqshbandi-hæren. Dette er krefter med røtter i det gamle Ba’ath-partiet og andre nasjonale strømninger med solide støttepunkter i det vestlige, sentrale og nordlige Irak. Erfarne offiserer fra Saddam Husseins gamle hær dominerer den militære ledelsen. Det som ser ut til å være en taktisk allianse mellom disse nasjonale og delvis sekulære kreftene og IS i kamp mot den felles fienden i Bagdad, vil aldri kunne vare over tid. Men USAs bomber og propaganda kan forlenge denne uhellige alliansen.

Statsminister al-Maliki i Irak, innsatt av amerikanerne i 2006, oppviste stadig større lydhørhet overfor Iran og mindre overfor USA. Hans dager er nå talte. Men han rakk å trygle USA om å vende tilbake til Irak for å bombe regimets fiender. Alternativet ville være at Teheran ville føle seg tvunget til å intervenere militært – i siste instans for å beskytte egne grenser, noe som kunne undergrave USAs militære kontroll i regionen.

Iran skal holdes i tømme, til tross for at landet er de facto alliert med USA når det gjelder å støtte makthaverne i Bagdad. Saudi-Arabia fører krig mot sin regionale rivaler i Teheran med salafi-jihadister som stedfortredere. Den saudiske statsreligionen wahhabismen er ideologisk basis for fascistiske salafist-grupper verden over. I Norge er Profetens Ummah en slik avlegger som burde forbys på linje med facistisorganisasjoner av typen NDL/EDL dersom Norge hadde tatt sine forpliktelser etter FNs Rasediskrimineringskonvensjon på alvor, inkludert forbudskravet i konvensjonens artikkel 4.

PST ser sitt snitt til å be om total
masseovervåking av norske borgere.

Isteden ser PST sitt snitt, med IS og «terroralarmen» som bakteppe, til å be om total masseovervåking av samtlige norske borgere. Forslaget har så langt blitt møtt med avvisning fra det politiske miljøet, men hvor lenge varer det?

Nå er USA tilbake for fullt i Irak, denne gang som kurdernes og yezidienes «beskytter» i kampen mot salafi-jihadistene i IS. Mens peshmergaene forsvarer de kurdiske områdene, bombarderer USA byer og posisjoner i Irak under reell eller påstått IS-kontroll sammen med restene av den irakiske hæren. I disse bombardementene er det på ingen måte bare fanatiske IS-ere, men tusener av sivile som får unngjelde. Innbyggerne i en by som Falluja, der IS fikk et første fotfeste fordi de støttet byens innbyggere i deres forsvarskamp mot regimet i Bagdad, har blitt terrorbombet helt siden januar.

Kurdernes stilling og Israels rolle kompliserer situasjonen enda mer, og gjøder grunnen for mer kaos. Israel har gitt militær og annen støtte til den autonome kurdiske provinsen i Nord-Irak, samtidig som Israel og Tyrkia har pleid en berg-og-dalbane-allianse. Israels statsminister gikk i juni, straks før bomberegnet mot Gaza tok til, frekt ut og talte varmt for kurdernes uavhengighet. Kurderne har ifølge Netanyahu vist politisk besluttsomhet og er «en nasjon av krigere som har gjort seg fortjent til uavhengighet».Analogien til det palestinske folkets kamp og historie ligger opp i dagen, et folk som Netanyahu åpenbart ikke mener har gjort seg fortjent til noe tilsvarende. 

KirkukCeyhan oil pipelineSikring av posisjoner i Kurdistan og Tyrkia er helt avgjørende for oljetransport til Israel via rørledningen fra Kirkuk i Irak til Ceyhan i Tyrkia. Kurderne har presset både irakiske regjeringsstyrker og IS ut av det vitale Kirkuk, en by med like mange arabere og turkmenere som kurdere. For å holde tyrkerne, irakerne og iranerne i age, unnlater Netanyahu å definere grensene for en uavhengig kurdisk stat. Storparten av den kurdiske nasjonen befinner seg innenfor Tyrkias grenser, samt i Iran og Syria.

Den nye amerikanske intervensjonen i Irak, om enn aldri så brutal, høster minimal internasjonal kritikk. En hel verden ser på de ekstreme islamistenes framferd med en blanding av vantro og avsky. IS har gjort bestialske massedrap til sitt varemerke, og bruker fascistisk terror i «islamsk» drakt som psykologisk våpen for å skremme sine motstandere på flukt eller til underkastelse. Det har vært en overmåte vellykka strategi fram til nå, sett fra IS sin side.

Men det har det også vært sett fra imperialistenes ståsted, fordi den blodige framrykkinga til IS tilveiebringer stor folkelig og politisk oppslutning om ideen om at «verdenssamfunnet», nykonstruert synonym for USA og Nato, må gripe inn med alle midler for å knekke de morderiske barbarene. I praksis har de gitt seg sjøl frie tøyler, med samtykke fra store deler av verdensopinionen, helt i tråd med Brzezinski-doktrinen om å skape mest mulig kaos for dernest å gå inn og «skape orden». Dette er en doktrine som sikrer permament tilstedeværelse i Midtøsten og som passer hånd i hånske med sioniststaten Israels strategi. I dagens situasjon kan den nye militære intervensjonen mot IS bli brukt til å provosere fram direkte amerikanske angrep på Syria, den eneste kraften som hittil har evnet å slå hardt tilbake mot IS, nå sist i Raqqa. Det er dette som kan ligge i kortene når den amerikanske stabssjefen og toppgeneralen Martin Dempsey sier at IS-krigerne ikke kan beseires uten angrep på basen deres i Syria. Han «utelukker ikke» amerikanske luftangrep også mot Syria.

Norge stiller i første omgang med et Herculesfly som ledd i denne stadig eskalerende militære operasjonen som blir markedsført som rein humanisme. Allerede før flyet var på vingene gikk Per Sandberg (FrP) ut med krav om at Norge må være med på å væpne kurderne som FrP og USA for noen uker siden mente var terrorister. Skulle det være noen logikk i å væpne noen parter i regionen, måtte det være å støtte den syriske regjeringshæren med alle midler mot de ekstreme jihadistene. Eller i det minste å sette stopp for den massive støtten til de syriske «opprørerne». Det vil naturligvis ikke skje, for Syria tilhører sammen med Iran ondskapens akse, mens terrorismens bakmenn som Saudi-Arabia, Tyrkia og Israel er våre venner.

Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML
Forholdene ligger utmerket til rette for å vinne kampen. Men det vil være livsfarlig å ta seieren på forskudd.

Alt tyder på at det går mot et samordna oppgjør med forbundsvise tilpasninger. Spørsmålet om avtalefesta pensjon (AFP) kommer til å stå helt sentralt. Forbund som tradisjonelt har gått inn for forbundsvise forhandlinger, vil nå ha et samordna oppgjør for å tvinge gjennom pensjonskravet.

Kapitalen forlanger innsyn i sosiale medier, men vil ha personvern for streikebrytere.

CargoNet og Arbeidsretten krevde og fikk innsyn i ei lukket facebookgruppe opprettet av noen lokomotivførere for å finne «bevis» for brudd på fredsplikten. Dette åpner for en praksis der klassedomstolen kan tømme postkassa til fagorganiserte som anklages for «ulovlige» aksjoner.

Politisk streik den 18. januar: Det ble en mektig mønstring onsdag ettermiddag da tusenvis av fagorganiserte krevde at regjeringa legger ned veto mot at vikarbyrådirektivet til EU blir innført i Norge.

Den politiske streiken ble rundet av i Oslo med et entydig krav om veto fra den faglige mønstringa foran Stortinget 18. januar.I Oslo ble den politiske streiken mot vikar-byrådirektivet rundet av foran Stortinget.I Oslo trosset fire tusen fagorganiserte snøkavet på Youngstorget, i byparken i Stavanger demonstrerte to tusen til tross for regn og møkkavær, i Trondheim stilte 1600 på torget. Og så videre landet rundt.

Det samla tallet på streikende var langt, langt større enn dette. Det er en historisk sterk faglig protest mot EU-tilpasninga og trusselen mot faglige rettigheter som følger av denne politikken.

Likevel har det vært påfallende medietaust i NRK, TV2 og de store borgeravisene. Man skulle tro de alle hadde fått referatforbud.

Valgkampen og valget er overstått. Også de «rødgrønne» har i praksis gitt opp anstrengelsene for å bevare jobbene ved Union Skien. Arbeiderne må – som alltd – stole på seg sjøl og på klassesolidariteten.

Hjelmer mot kupongklippereNorske Skog-ledelsen og selskapets styre står fast på sitt. Bedriftsforsamlinga fatter endelig vedtak den 4. oktober. De eneste som kan snu flertallet, er trolig skogeierne, som tilsammen sitter på rundt en femtedel av Norske Skog-aksjene. Men også et flertall av de «nasjonale» grunneierne, vil etter alt å dømme følge konsernledelsen.

Husk Viking Askim!
Under valgkampen utspilte det seg en «rørende» omsorg for arbeidsplassene ved Union. Samtlige partier sendte sine toppkandidater i flokk og følge til Skien, og alle skulle «kjempe for arbeidsplassene» og det lokale næringslivet. Så får vi se hva det betyr når den rødgrønne regjeringa skal følge opp sine løfter. LO-ledelsen har allerede krevd minst en plass i regjeringa, med næringsministeren som førstevalg.

Det kan være god grunn til å minne om hvordan det gikk da LO-sekretær Ole Knapp som industriminister i 1991 skulle redde de fem hundre arbeidsplassene ved Viking dekk i Askim fra nedlegging. Fabrikken ble nedlagt, og Knapp ble skarpt kritisert for ikke en gang å ha brukt ervervsloven aktivt.

Ervervsloven
Ervervsloven ble opphevet i 2002 av Bondevik-regjeringa. Det ble da satt sluttstrek for konsesjonsplikt og andre lovreguleringer i forbindelse med oppkjøp og investeringer i Norge. «Opphevelse av ervervsloven innebærer at det settes en sluttstrek for 110 års lovregulering på dette området», skrøt daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen.

Konkurransetilsynet
Enkelte satte sin lit til det felleskapitalistiske kontrollorganet Konkurransetilsynet. RV ba tilsynet granske Norske Skog. 28. september forelå «dommen»: Tilsynet har kommet til at Norske Skog ikke opptrer i strid med konkurranselovens forbud mot misbruk av sin dominerende stilling. – Norske Skog må stå fritt til å restrukturere sin virksomhet for å sikre mer effektiv drift, sier Konkurransetilsynet. Det betyr at Norske Skog heller ikke kan pålegges å selge til Petter Stordalen eller andre 'interessenter'.

Kapitalistenes lovverk er lagd for at kapitalistene skal kunne gjøre hva de vil. For arbeidsfolk gjelder bare det som Rudolf Nilsen sa: Tvers igjennom lov til seier.

En kort biografi i anledning 145-årsdagen for Lenins fødsel

 

Lenin (1921)Lenins navn er udødelig, som hans ideer og hans gjerninger er det.

«Det er umulig å være marxist uten å være leninist.»

Våren 1988 vil bli stående i det faglige opprørets tegn.

Den 16. oktober er det hundre år siden Enver Hoxha (1908–1985) blei født. Han vil bli husket som leder av den nasjonale frigjøringskrigen, som arkitekten bak oppbygginga av det sosialistiske Albania og som en prinsippfast forsvarer av marxismen-leninismen.

Parat/YS vil ha en gjennomgang og regelendringer for å bekjempe streikebryteri i framtida. Bakgrunnen er rimeligvis det omfattende streikebryteriet som pågikk under Norwegian-konflikten. Intensjonen er god, men virkemidlene som blir foreslått, er kortsynte og prega av illusjoner om kapitalen og dens stat.

– Vi mangler verktøyene for å motarbeide streikebryteri, sier Vegard Einan, nestleder i Parat. - See more at: http://www.klassekampen.no/article/20150311/ARTICLE/150319969#sthash.uhjhzzfz.dpuf
transportterminal_300pxTransportarbeidere og reinholdsarbeidere er i streik for garantibestemmelser og mot lønnsdumping. Det er en kamp for hele klassen og for hele fagbevegelsen.

Transportarbeiderforbundet har tatt en rekke godsterminaler ut i konflikt, og streiken trappes opp. Bedriftene det gjelder er blant andre DHL, Tollpost og Schenker. Det er overenskomsten for terminalarbeiderne kampen hovedsaklig dreier seg om. Arbeidskjøperne prøver seg allerede med aktivt streikebryteri og fagforeningsknusing gjennom å gi «kompensasjon› til uorganiserte som blir permitterte.

I 2005 ble Arbeidsmiljølovens (AML) forbud mot midlertidige ansettelser opphevet av Bondevik-regjeringa. De rødgrønne vant valget samme høst. Det skjedde med aktiv støtte fra LO og på bakgrunn av valgløftet om at denne kvestinga av AML ville bli reversert.
Akkurat dét løftet holdt den nye regjeringa.
Handel og kontor har lenge frontet heltidskravet. 1. mai 2009. Foto: KMC
Handel og kontor har lenge frontet heltidskravet. Her fra 1. mai 2009. Foto: KMC.

Nå kan EUs Vikarbyrådirektiv få til det som Bondevik ikke klarte, dersom ikke kraftig faglig mobilisering tvinger regjeringa til å bruke reservasjonsretten. Hvis regjeringa Stoltenberg implementerer Vikarbyrådirektivet, fjerner den samtidig en av de siste knaggene som LO kan henge sin støtte til det rødgrønne prosjektet på.

LOs holdning er avgjørende for om regjeringa legger ned veto mot EUs forslag til tjenestedirektiv. Det er derfor en delseier når representantskapet krever mer konsekvensutredning.

Stopp Bolkestein (Tjenestedirektivet) Presset fra en lang rekke fagforbund, partier og andre organisasjoner har ikke vært uten resultat. På sitt representantskapsmøte den 27. februar krevde LO enstemmig mer utredning og en konsekvensanalyse:
«LO krever at Regjeringen foretar en grundig konsekvensanalyse av hvilke virkninger tjenestedirektivet vil få i Norge med henblikk på arbeidsrettslige spørsmål og aktuelle tiltak mot sosial dumping samt mulighetene for å løse samfunnsmessige oppgaver gjennom offentlig sektor.

LO forutsetter at tjenestedirektivet sendes ut til ny og endelig høring etter at konsekvensanalysen er offentliggjort og før Regjeringen tar standpunkt til direktivet», sier representantskapet blant annet i sin uttalelse.

Dette var et bra vedtak sett i lys av LO-toppens mislykka forsøk på å kuppe gjennom et ja til direktivet den 20. november i fjor.

Klubben ved Aker Verdal har tatt initiativ til en aksjon til forsvar for AFP-ordninga, Aksjon Forsvar AFP.

Bakgrunnen for initativet er Regjeringa sitt forslag til en pensjonsmodell som river vekk både det økonomiske grunnlaget under dagens AFP og fjerner opptjening av rettigheter i Folketrygden. Aker Verdal-klubben har bevilget en million kroner til et fond som skal brukes til å forsvare AFP, og inviterer klubber, avdelinger, LO-avdelinger og forbund til å være med på å bevilge penger til en forsvarskamp for AFP.

Den kommunistiske internasjonaleVi kan gjerne kritisere Komintern og problemer knyttet til en ny form for internasjonal organisering. Men vi må ikke bli så opptatt av problemer rundt de negative historiske erfaringene at vi overser de positive. 

Faglig uttalelse fra landsmøtet til Kommunistisk Plattform (marxist-leninistene), april 2015.

Innleie = Sosial dumping! 1. mai 2012. Foto: © RevolusjonDet «moderne» arbeidslivet betyr midlertidighet og usikkerhet for stadig flere. For kapitalen er arbeidsfolk «bruk og kast». Prinsippet om fast ansettelse og dermed stillingsvern, blir systematisk underminert. Fra den ene dagen til den andre vet du ikke hvem du jobber for, eller om du i det hele tatt har jobb.

  • Bemanningsbyråer har fått frie tøyler for inn- og utleie av arbeidskraft.

  • Ny arbeidsmiljølov gir generell adgang til midlertidig ansettelse, titimersdag og gjennomsnittsberegning av overtid.

  • Anbudsprinsippet er innført på snart alle områder. Også offentlig eide virksomheter deltar i anbudskarusellen. Stadig flere med fast stilling blir «midlertidige» i praksis: Taper «din» bedrift anbudet, mister du jobben.

  • Selskaper splittes opp for å pulverisere arbeidsgiveransvar, selv midt under en arbeidskonflikt (jf. pilotstreiken i Norwegian).

  • Bedrifter og foretak setter bort driften av sine anlegg til private operatører og kontraktører. Dette foregår blant annet i kommunalt eide havner (jf. Yilport i Oslo Havn).

EØS-avtalens «fri flyt»-prinsipp legitimerer sosial dumping og fleksibilisering.

Målet for kapitalen er på den ene sida økt profitt gjennom kutt i lønn, pensjon og velferdsgoder. Og på den andre sida ønsket om å unndra seg arbeidsgiveransvar og tariffrettslige forpliktelser.

Bruk av midlertidige ansettelser, vikarbyråer, underleverandører og oppdeling av arbeidsplasser i en stor mengde datterselskaper er ikke bare kapitalens angrep på den enkelte arbeiders rettigheter og jobbsikkerhet, men et frontalangrep på en organisert arbeiderklasse. Kapitalens strategi er at fagforeninger skal knuses og at streikeretten skal pulveriseres.

Kampvillige fagforeninger og forbund må slåss mot denne utspekulerte strategien fra NHO og kompani, om nødvendig på tvers av lov- og avtaleverk. LO-ledelsens legalisme og klassesamarbeid vil føre til nederlag.  

  • Krev konsernansvar for ansatte og tariffområder. Nei til oppstykking og selskapsakrobatikk for å vri seg unna arbeidsgiveransvaret!

  • Tydeliggjør arbeidsgiverbegrepet i Arbeidsmiljøloven!

  • Vekk med EØS-avtalen!

  • Bedrifter som tyr til streikebryteri gjennom datterselskaper og kontraktører under konflikt må umiddelbart bli møtt med boikott, blokade og sympatistreik fra hele fagbevegelsen.

Det er kapitalismen som er midlertidig. Den er et historisk utlevd system som må bli avløst ved at de som skaper verdiene også styrer samfunnet – sosialismen. Et samfunn uten utbyttere, kontraktører og midlertidighet.

Flere uttalelser:
NATO gir krig og kaos – Norge ut av NATO!
Regjeringa håner frigjøringskampen mot Hitler-fascismen

Statsminister Jens Stoltenberg brukte kartellkonferansen på Gol til å prøveskyte en ny rakett mot sjukeønnsordninga. Angrepet er reelt nok, men kan også bli brukt som «forhandlingskort» for å få i stand et nytt nulloppgjør til våren.

Påskuddet for Stoltenbergutspillet er at sjukefraværet øker, mens avtalen om inkluderende arbeidsliv var forutsatt å gi en nedgang. Det at sjukefraværet øker under trykket av krisa, er ingen overraskelse. Folk presser seg hardere for å holde på jobben, flere møter raskere veggen og blir sjuke. Nye undersøkelser viser også at skillet mellom jobb og fritid viskes ut mer og mer, og at gratisarbeidet som gjøres hjemmefra via mobiler og trådløse enheter har nådd et anslått omfang av en milliard kroner. Denne tendensen omfatter ikke bare mellomledere og småsjefer, men stadig flere vanlige arbeidsfolk.

Etter tap i første rettsrunde og med toppene i Fagforbundet på parti med motparten, trekker tidligere foreningsleder Are Saastad nå søksmålet mot Oslo Universitetssykehus (OUS).

Are Saastad har i trekvart år kjempet mot Norges største helseforetak.
Are Saastad har i trekvart år kjempet mot Norges største helseforetak og Fagforbundets Ap-topper.

– Etter en helhetsvurdering har jeg kommet til at det nå er riktigst å trekke saken. Dette har tatt veldig på. Jeg har i realiteten slåss med Norges største helseforetak og Norges største forbund samtidig i tre kvart år. Hadde jeg vunnet ville det derfor vært oppsiktsvekkende, på tross av det som i utgangspunktet er en sterk sak, sier Are Saastad.