David Harvey: Den nye imperialismen (The New Imperialism) 224 sider Forlaget Oktober 2005
David Harvey er professor i antropologi, noe som antakelig bidrar til at denne boka har et breiere historisk og politisk perspektiv enn om den skulle vært skrevet av en økonom. For det er i bunn og grunn økonomi det handler om. Og olje.
Harvey driver ikke med tåpelig moralisering, men setter (i første rekke den amerikanske) imperialismens brutale hegemoniprosjekt i perspektiv. Han påviser grundig sammenhengene mellom den moderne kapitalismens kroniske overakkumulasjonsproblem og dens forsøk på å løse dette problemet gjennom med alle midler å åpne nye sektorer for plassering av denne overskuddskapitalen. Og han viser oljas betydning som ressurs og som geopolitisk maktinstrument.
Av de kjente oljefeltene i dag er det bare de som ligger i det sentrale Midtøsten som vil vare mer enn 50 år. «Den som kontrollerer Midtøsten, kontrollerer de globale oljekranene, og den som kontrollerer de globale oljekranene, kan kontrollere den globale økonomien – i det minste i overskuelig fremtid.» (eg. M Klare: Resource wars)
Mens Clinton og Carter i disse Bush-tider gjerne framstilles som «snille» presidenter, minner Harvey om de lange linjene i amerikansk utenrikspolitikk og Midtøsten-politikk: Det var «fredspresidenten» Jimmy Carter som formulerte doktrinen om at USA ikke under noen omstendigheter ville tillate noe avbrekk i oljestrømmen fra Golfen, og utrykningsstyrkene Rapid Deployment Force ble opprettet som konsekvens.
Det nyliberale hegemoniet
Nyliberalismen oppsto på slutten av 30-tallet som en sær strømning med folk som bl.a. von Hayek og Milton Friedman, finansiert av diverse tankesmier, som et svar på keynesianisme og ulike former for statsinngrep i økonomien. Den vestlige kapitalismen opplevde en langvarig oppgangsperiode i gjenoppbyggingsperioden etter krigen, en oppgang som i mange land var prega av sterk statlig overstyring. På 50- og 60-tallet ble nyliberalismen følgelig ikke bare uglesett, men direkte latterliggjort.
Men så kom krisa og endra valutaforhold i kjølvannet av Vietnamkrigen, da dollarverdien stupte og Nixon svarte med å rive den løs fra gullstandarden. Oljekrisa i 1973 var et regissert Nixon-opplegg i samarbeid med Iran og Saudi-Arabia. På dette tidspunktet var USA i liten grad avhengig av oljeimport, mens de amerikanske bankene satt med enerett på resirkulasjon av petrodollarene.
Det store omslaget i borgerlig mainstream økonomisk teori kom først i den anglo-amerikanske verden, fra 1979, med Margaret Thatcher og Ronald Reagan som nyliberalismens statspionerer. I løpet av få år sikra nyliberalismen seg hegemoni i hele den kapitalistiske verden. Den ble den foretrukne løsninga på overakkumulasjonsproblemet. Med sammenbruddet i Sovjetunionen og de østeuropeiske statene, med påfølgende «frigjøring» av enorme mengder statseid bygningsmasse og produksjonsutstyr, fikk den ekstra dreiemoment.
Nytt tyveri av allmenningen
Marx' påvisning av den opprinnelige eller primitive akkumulasjon som forutsetning for kapitalismens framvekst, viste til reformasjonens fravristning av massive jordeiendommer fra kirken og særlig til fordrivningen av bøndene fra jorda gjennom inngjerding av allmenningene. Slik ble det skapt en klasse av eiendomsløse, proletariatet, som ikke hadde annet å selge enn sin egen arbeidskraft.
Harvey argumenterer for at det i dag pågår en ny akkumulasjon gjennom frarøvelse, med langt mer fininnstilte og omseggripende mekanismer. Det går på alt fra finanskapitalens rovdyrspekulasjon (noe som også var framtredende ved innledningen til imperialismen på slutten av 1800-tallet) til privatisering av nedarva eller utvikla allmenne bruksgoder og rettigheter som vann eller såkorn, eller kommersialisering og frarøvelse av kulturformer og privatisering av offentlige institusjoner, som for eksempel universiteter.
Det er i bunn og grunn hva den nyliberalistiske globaliseringa går ut på.
Devaluering av kapital
Ettersom de stadige krisene skyldes overakkumulasjon av kapital (som ikke finner plasseringsmuligheter som gir tilstrekkelig profitt), ville man ved første øyekast tro at akkumulasjon av enda mer kapital gjennom privatisering (les: ekspropriering) av fellesgoder, bare ville forsterke problemet. Men som vi har sett og daglig ser (ikke minst i Russland og Øst-Europa, men også i mindre målestokk f.eks. telekommunikasjonen i et land som Norge), gir denne overtakelsen av tidligere felleskapital til spottpris enorme plasseringsmuligheter for overskuddskapitalen, sjøl om, eller nettopp fordi, det i første runde innebærer brakklegging av kapital. Devaluert kapitalverdi kan kjøpes opp til innbruddspris og føres inn i kapitalsirkulasjonen igjen. Brakklegging av kapital gir i sin tur rom for ny produksjon og oppgang. Devaluering av kapitalen gir altså utgangspunkt for ny kapitalistisk akkumulasjon.
Virkelige og regisserte kriser
For at kapitalen skal bli devaluert, kreves ei forutgående krise. Overproduksjonskriser er kapitalismens uunngåelige følgesvenn, som oppstår med ujevne mellomrom. Men kriser kan også regisseres, understreker Harvey. Det vi opplever i dag er i stor grad orkestrerte regionale kriser gjennom statlige innstrammingsprogrammer, utsalg av statseiendom og så videre. Det er dette blant annet Det internasjonale Pengefondet IMF er eksperter på, for eksempel gjennom strukturprogrammene. Enorme verdier blir devaluert, det blir skapt nye masser av oppsagte eller arbeidsløse som billig reservearbeidskraft. Etter en periode hvor aktivaene er tatt ut av sirkulasjonen, kan de reaktiviseres gjennom innskudd av overskuddskapital fra de store monopolene eller kredittinstitusjonene, som ikke bare røver verdiene til seg for en billig penge, men utad også framstår som «de gode hjelpere».
Akkumulasjon gjennom frarøvelse
Harvey lanserer begrepet om de to domenene: utvidet kapitalistisk reproduksjon (i de imperialistiske landa spesielt) og akkumulasjon gjennom frarøvelse (i de imperialistisk undetrykte landa spesielt) – eller «innhegning av allmenningene». Han skiller skarpt mellom de to, men viser også at de er flettet inn i hverandre.
Hans påstand er at det siste, akkumulasjon gjennom frarøvelse, etter 1973 har blitt det sentrale problemet i kampen mot imperialismen, og at venstresida, den revolusjonære marxismen og fagbevegelsen har neglisjert denne sida. En diskutabel påstand, som vi lar ligge her.
Forfatteren av Den nye imperialismen ønsker å gi den mangslungne antiglobaliseringsbevegelsen tydeligere retning, og han advarer mot tendensen i deler av bevegelsen til å ønske seg tilbake til tilbakeliggende samfunnsformer. Han tør å si at visse former for akkumulasjon og kapitalinvesteringer har progressive trekk, iallfall i det lange løp, og at det ikke er noe progressivt i å kjempe for at fattigbønder skal forbli fattigbønder til evig tid.
Kina som redning og trussel
En av bokas mest interessante påpekninger er at bare den brutale og «primitive» akkumulasjonsprosessen i det veldige Kina (massefordrivning fra landsbygda, privatisering av statseiendom og så videre) kan dempe den globale kapitalismens kroniske overakkumulasjonsproblem. De gigantiske kinesiske investeringsprogrammene har dimensjoner som kan absorbere en stor del av den ledige overskuddkapitalen som ikke finner lønnsom avsetning andre steder. Fritt løp for denne overskytende kapitalen, for å unngå at systemet stagnerer, er nettopp hva det nyliberale og det «nykonservative» imperialistiske prosjektet handler om.
Haken ved denne kinesiske «løsninga» sett fra USA sin side, er at kapitalen vil sverme til Kina som bier til ei honningkrukke, nødvendigvis på USAs bekostning. USA, som driver sitt krigs- og imperieprosjekt med enorm underskuddsbudsjettering, er avhengig av en netto investeringsstrøm av kapital til landet i størrelsesordenen to milliarder dollar hver dag. Dermed vil en vellykket kinesisk absorbering av amerikansk og annen overskuddskapital bety total katastrofe for den amerikanske økonomien.
Kontroll over oljekranene
Hvilket bringer oss tilbake til olja: Når den kinesiske trusselen (glem ikke at allerede Mao og hans etterfølger Hua Guofeng lanserte ambisjonen om å gjøre Kina til ei ny supermakt) blir alvorlig, er USAs totale kontroll over oljekranene den siste, men svært effektive, nødbremsen, som om nødvendig kan strupe de kinesiske ambisjonene. «Ikke bare må USA sikre sine egne militære forsyninger, men enhver fremtidig konflikt med for eksempel Kina vil være ujevn all den tid USA kan stenge av oljestrømmen til sin motstander.» (s 31)
Kinas raskt voksende energibehov er allerede en vesentlig årsak til oljeknappheten, og fører til opprettelsen av en rekke strategiske allianser og partnerskap, for eksempel med Iran, for å sikre landets framtidige energibehov.
Harvey framhever at det nykonservative prosjektet til Washington, hvis det følger sin fastsatte kurs, uunngåelig vil framtvinge en euroasiatisk allianse mellom land som Tyskland, Frankrike, Russland og Kina. Sjøl Storbritannia, som kontant har avvist å bli med på nye felttog mot Iran og Syria, kan bli del av en slik allianse. Og han minner om at den gamle kriger Henry Kissinger erkjente at det ikke var gitt at USA ville klare å stå opp mot en slik allianse. Hvor raskt de imperialistiske alliansene kan skifte og oppstå, kom tydelig fram under opptakten til krigen mot Irak, der Tyskland, Frankrike og Russland gjorde felles front.
Kautsky og «New Deal»
Harveys analyser og skildringer er overveiende gode og klargjørende, det gjelder imidlertid ikke for slutningene han trekker i bokas siste kapittel. Her ender han opp med å gjenopplive Karl Kautskys ideer om en koalisjon av kapitalistmaktene. Tross forhåpningene han later til å ha til de folkelige massebevegelsene som vokser uavbrutt i kamp mot den nye verdensorden, ender Harvey opp med et begrensa reformperspektiv konkretisert som en kamp for et globalt New Deal, som han riktignok innrømmer bare ville være en midlertidig løsning. Tanken er at finanskapitalen skal temmes, at nyliberalismen skal vingeklippes, at statsmakta skal demokratiseres og på ny ta i bruk intervensjoner og omfordelingspolitikk, og der kapitaliststatene med Europa og USA i spissen inngår et slags ultraimperialistisk kompaniskap som skal være til fordel for verdens folk fordi det vil redusere behovet for «akkumulasjon gjennom frarøvelse», iallfall for en stund. Hovedarenaen for denne kampen vil, ifølge forfatteren, være USA.
Ideen om en «ny imperialisme» av denne typen er like utopisk, og derfor skadelig, som den var da Lenin for snart hundre år siden avkledte denne skjønnmalinga av kapitalismen. Bokas naivistiske konklusjoner er muligens beregnet på at et amerikansk publikum skal finne dem spiselige, og de harmonerer godt med ATTAC-bevegelsens ultra-imperialistiske tilbøyeligheter.
Ikke desto mindre, og den noe misvisende tittelen til tross: Denne boka er nyttig lesning for den som vil ruste seg og skjønne mer av kapitalismens politiske økonomi og den imperialistiske amerikanske logikken, slik den arter seg i dagens nyliberalistiske og nykonservative ham.
Fra Revolusjon nr 31