BOKOMTALE
Michael A. Lebowitz: «Build it now – socialism for the twentyfirst century».
Norsk tittel: «Sosialisme skapes ikke i himmelen», utgitt av tidsskriftet Rødt! mars 2007.
Tidligere utgitt: Beyond Capital (1992), en påstått forbedring og «fullføring» av Marx’ hovedverk Kapitalen, som ifølge Lebowitz var ufullstendig.
I korte trekk er hovedbudskapet i Build it now at det må skapes «en ny visjon om sosialisme» som skiller seg skarpt fra den mangelfulle og «ufullkomne» sosialismen i det 20. århundret. Denne nye visjonen minner påfallende om det revisjonistiske sjølforvaltningsprosjektet i Titos Jugoslavia, som forlengst er kassert av historia.
Boka er en sammenstilling av flere essays og foredrag, de fleste med en eller annen henvisning til Venezuela og landets erfaringer etter den bolivarske revolusjonen til Hugo Chávez. Forfatteren er pensjonert professor bosatt i Venezuela. Han er tidligere provinsleder i Canadas sosialdemokratiske parti (British Columbia), har tidligere studert og skrevet om Jugoslavia under Tito, og har vært rådgiver i departementet for samfunnsøkonomi i Venezuela (2004).
Forvrengt «nymarxisme»
Sosialisme skapes ikke i himmelen er spekket med referanser til og sitater fra Marx. Mye av den antikapitalistiske argumentasjonen høres både radikal og tilforlatelig ut, og endog svært «marxistisk». Imidlertid viser det seg etter hvert at bokas mange henvisninger til Marx, og de gjentagne postulatene om arbeiderkontroll og demokrati nedenfra, snarere er en tilsløring og forvrengning av marxismen og sosialismens erfaringer. Dette er tilfellet når det gjelder marxismens statssyn og i spørsmålet om det kommunistiske arbeiderpartiets rolle. Det er også tilfelle på den politiske økonomiens område.
Lebowitz fornekter eller forbigår nødvendigheten av en sentralisert planøkonomi. Han setter desentraliserte «sjølstyrte og samstyrte» bedrifter opp imot «planfetisjisme» og storindustri. Det hele er innhyllet i en idealistisk tilnærmingsmåte som indirekte bestrider den historiske materialismen og tenderer mot å erstatte marxistisk dialektikk med metafysikk.
Eksperimentet Venezuela har skapt forventninger og nytt håp, både i og utenfor landet sjøl. Etter revisjonistregimenes sammenbrudd og den totale kapitalistiske restaurasjonen i Øst-Europa og Sovjetunionen, er Hugo Chávez og den bolivarianske prosessen i Venezuela et lys i en verden innhyllet i imperialismens mørke. De som trodde på Francis Fukuyama sin påstand om at historia var slutt og at menneskehetens ideologiske utvikling hadde nådd endestasjonen med seier til vestens liberaldemokratiske verdier, har fått en oppvåkning i og med utviklinga i Venezuela – og andre latin-amerikanske stater. Det var altså et alternativ allikevel!
Denne boka er på den ene sida et motsvar til høyresidas ideologiske tankekontroll i form av TINA – There is no Alternative (Det fins ikke noe alternativ til kapitalismen), og på den andre sida en flengende kritikk av de sosialistiske systemenes «fiasko» i forrige århundre.
Kritikken retter seg særlig mot de tidligere sosialistiske statenes «overvurdering» av produktivkreftenes utvikling og statens rolle i å utvikle produktivkreftene maksimalt, noe som ifølge forfatteren ikke ga rom til å utforske «de sosiale forholdene» og deres betydning. Storproduksjon var «en udemokratisk sykdom» i de tidligere sosialistiske landa. I stedet for dyrking av store fabrikker og teknologi, er det ifølge Lebowitz bedre med «små bedrifter [som] kan tillate større demokratisk kontroll nedenfra.» (s 52) [Alle sidehenvisninger er til Sosialismen skapes ikke i himmelen, dersom ikke annet er angitt.]
Forfatteren markerer seg imot ideen om en kapitalisme med et snillere ansikt, og imot de tradisjonelle retningene innenfor borgerlig politisk økonomi, keynesianismen inkludert – angivelig fordi sosialdemokratiet har satt Keynes i miskreditt.
Men hva setter han opp i stedet?
Om å finne opp sosialismen på nytt
Det man trenger i stedet hevdes å være krav som er fremmet i Venezuela om en «humanistisk sosialisme», der det viktigste ikke er staten og maskiner, men derimot en «autonom» utvikling for å omdanne det kapitalistiske samfunnet til et sjølstyresamfunn, der fellesskapsfølelse, sjølstyre, samstyre og lokalt demokrati rår.
Har vi ikke hørt dette før? Ganske riktig, det er i stor grad den gamle modellen for «sjølforvaltning» fra Titos Jugoslavia, ivrig markedsført i inn- og utland som den sosialistiske tredje vei mellom «stalinisme» og sosialdemokratisme. Forfatteren har tidligere studert det han kaller «suksesshistorien» Jugoslavia (s. 55). Disse erfaringene fra den moderne revisjonismens arnested, frambys som forbilde for den revolusjonære prosessen i Venezuela, skjønt Lebowitz er nødt til å medgi at «suksesshistorien» også hadde noen negative sider. Hva som var innholdet i det jugoslaviske «sjølforvaltningssystemet» og hvem som bidro til å opprettholde det som «sosialistisk forbilde», kommer vi tilbake til.
Hvorvidt det er Lebowitz som har øvd innflytelse på president Hugo Chávez eller omvendt, skal være usagt. Men i alle fall erklærte Chávez på Verdens sosiale forum i Porto Alegre i 2005 at «vi må finne opp sosialismen på nytt». «Vi må ta tilbake sosialismen som tese, prosjekt og vei framover, men en ny type, en humanistisk en, som setter mennesker først av alt og ikke maskiner eller staten». For egen del supplerer Lebowitz annetsteds: «Det eneste sanne fundamentet for det nye samfunnet er utviklingen av arbeiderklassens sjøltillit og enhet, dens sjølutvikling, Uten det bygger vi sandslott.» (s. 52)
Produktivkrefter og produksjonsforhold spiller med andre ord en underordna rolle, mens arbeidernes sjølutvikling i form av revolusjonær praksis (et begrep som gjentas gjennom hele boka, formodentlig for å vise «kontinuiteten» fra Marx) er det grunnleggende.
«Politikkens forrang» og «revolusjonær praksis
Under sosialismen må det råde samsvar mellom økonomi og politikk, det er to sider av samme dialektiske foreteelse. Man kan ikke på mekanisk vis «dra» i den ene sida uten å øve vold mot den dialektiske tenkemåten. Da ender man opp i idealisme og metafysikk.
Overbygninga spiller en viktig rolle under sosialismen, ikke minst i forhold til utviklinga av samfunnets økonomiske grunnlag, men den kan ikke operere frittsvevende i forhold til basis, eller «overstyre» samfunnsutviklinga uavhengig av de faktiske produksjonsforholdene. Forestillinga om arbeiderklassens sjølutvikling, om ideenes og kunnskapens makt aleine som det avgjørende elementet for bygging av sosialismen, er en metafysisk forvrengning av den marxistiske dialektikken og en tilsidesetting av sosialismens politiske økonomi.
Det er riktig at Marx understreka hvordan livets revolusjonære praksis ble oversett av den «anskuende» materialismen:
«Den materialistiske læra om forandring av omstendighetene og oppdragelsen, glømmer at omstendighetene må endres av menneskene og at oppdrageren sjøl må bli oppdratt. Derfor må den dele samfunnet i to deler, der den ene delen er heva over den andre.
Sammenfallet av endring i omstendighetene og den menneskelige virksomheten eller det at menneskene forandrer seg sjøl, kan bare fattes og forstås fornuftsmessig som revolusjonær praksis.»
Men Marx var vel så skånselløs mot forestillinger om at det er bevisstheten som rager høyt over omstendighetene:
«Sidan desse ung-hegelianarane i virkeligheita ser på oppfatningar, tankar, idear, ja alle produkt av medvetet, som dei verkelege lenkene til menneska (akkurat som gamal-hegelianarane erklærte at dei var dei sanne banda som heldt menneskesamfunnet saman), så er det openbart at ung-hegelianarane bare treng å kjempe mot desse illusjonane til medvetet. Ifølge ung-hegelianarane sin fantasi er forholda mellom menneska, alt dei gjør, lenkene og skrankane deira, produkt av medvetet deira. Derfor legg ung-hegelianarane logisk nok fram for menneska det moralske postulatet at dei må skifte ut det medvetet dei har nå, med det menneskelege, kritiske eller egoistiske medvetet, og på den måten fjerne skrankane sine. Dette kravet om å endre medvetet framtrer som eit krav om tolke det eksisterande på ein annan måte, dvs. å erkjenne virkeligheita ved hjelp av ei anna tolking.» Marx: Den tyske ideologi. Her hentet fra T. Valens oversetting.
Ideen om «politikkens forrang» over de økonomiske lovene og produksjonsforholdene er en fiffig måte å tilsløre avvik fra de oppsummerte erfaringene om bygging av det sosialistiske samfunnets økonomiske basis. Tilsynelatende er slike oppfatninger et radikalt motsvar til den berykta produktivkraftteorien, i Norge seinere representert av blant andre Peder Furubotn og hans produksjonsutvalg , med bud om at man kan produsere seg inn i sosialismen gjennom statskapitalisme. Men i praksis fungerer de på samme måte som teoretisk forsvar for fortsatt kapitalisme.
Hvis en underkjenner statlig kontroll over produksjonsmidlene som den høyeste form for sosialistisk eiendom, hvis en gir forrang til jordbruk eller lettindustri i utviklinga av økonomien, og ikke basisindustrien (produksjonen av produksjonsmidler), hvis en reklamerer for desentraliserte og sjøleiende arbeiderkooperativer som sosialismens grunnfjell, da består denne «nyskapende» marxismen i virkeligheten i anti-marxisme. Og da blir vakre talemåter om «politikkens forrang», om å «overvinne egoismen» osv rein kamuflasje for en småborgerlig sosialisme og i realiteten bevaring av kapitalistiske elementer og produksjonsforhold.
Under alle samfunnsformasjoner, også under sosialismen, er forholdet mellom produktivkreftenes utvikling og de rådende produksjonsforholdene det avgjørende element. Bygginga av sosialismen dreier seg grunnleggende om «så hurtig som mulig å øke mengden av produksjonskreftene» (Marx) for å tilfredsstille folkehusholdningens stadig voksende behov. Men det er ikke likegyldig hvordan denne utvida reproduksjonen skjer, eller hvilke klasseforhold som eksisterer. Det kan bare skje gjennom sentralisert planlegging, ved at proletariatet nytter «sitt politiske herredømme til litt etter litt å rive all kapital fra borgerskapet og sentralisere produksjonsredskapene i hendene på staten, dvs. i hendene på proletariatet som er organisert som herskende klasse» (Marx).
Markedssosialisme og vareproduksjon
Til tross for bruken av diffuse formuleringer for å komme rundt de vriene spørsmålene, avslører Lebowitz seg som tilhenger av en variant av markedssosialisme. «Salg av arbeidskraft til en kapitalist er ikke et kjennetegn ved alle markedsøkonomier. Å forsvare markedsøkonomien som sådan er ikke et forsvar for kapitalismen…» (s. 15)
Når han kritiserer det jugoslaviske eksemplet, er det ikke prinsippet ved sjølforvaltningen Lebowitz angriper, men snarere mangelen på markedsmessig fleksibilitet: «Hvis for eksempel salget i en arbeiderstyrt bedrift faller, da skulle det ikke være sjølsagt at den skulle fortsette å produsere varer som det ikke er etterspørsel etter. Det burde samtidig være mange produkter som bedriften kan produsere og som samfunnet har behov for, og det må være mange behov i lokalsamfunnene som arbeiderne kunne vie oppmerksomhet i stedet for å arbeide i den bedriften.» (s. 60)
Som det framgår, er tanken om en sosialistisk produksjon etter en sentral plan ut fra samfunnets prioriterte behov, fraværende i resonnementet.
Lebowitz påstår at det var «karakteristisk» for de sosialistiske forsøkene i det 20. århundret å gjøre «bonusordninger, overskuddsdeling og ulike former for pengeinsentiv til det sentrale» som en angivelig konklusjon på «folks iboende sjølopptatthet». (s. 47) Igjen er det uvisst hvilke land og hvilken periode forfatteren refererer til. Også i den sosialistiske perioden i Sovjetunionen ble det i 30-åra innført insentiver for å få fortgang i industrialiseringa. Det var en nødvendighet som hadde flere negative aspekter ved seg, men det ble aldri framstilt som noe endelig fasitsvar eller metode for å bygge sosialismen. Tvert om. Forfatteren kommer likevel stadig med hentydninger av denne typen: «Hvordan kan det være mulig å bygge et nytt samfunn på prinsippet om egeninteresse?» (s. 47)
Hadde Lebowitz for eksempel viet det sosialistiske Albania like stor oppmerksomhet som han vier Jugoslavia, ville han ha funnet at albanerne foretok en systematisk reduksjon i lønnsforskjellene – på syttitallet ble maksimal lønnsforskjell fastsatt til 1:1,7, siden justert til 1:2. Dette var en av lærdommene de albanske kommunistene trakk av Sovjetunionens erfaringer. I Jugoslavia, derimot, var lønnsforskjellene opp til 1:20.
I en annen «kritisk» merknad til sider ved det jugoslaviske systemet, i dette tilfellet at svake sjølforvalta firmaer fikk kreditt fra bankene både til investeringer og for å sikre inntekten til medlemmer av kollektivet, sier Lebowitz at dette «var stikk i strid med teorien om sosialistisk vareproduksjon, en teori som slo fast at arbeidernes personlige inntekt skulle komme fra salg utført av deres bedrifter».
Denne teorien om «sosialistisk vareproduksjon», som forfatteren ser ut til å mene burde vært omsatt mer konsekvent i praksis, er ikke annet enn en omskrivning for at arbeidskrafta reelt sett var en vare i Jugoslavia, og at de sjølforvalta bedriftene fungerte som kapitalistiske enheter som produserte for et kapitalistisk marked. Denne såkalte teorien har ingenting å gjøre med den vareproduksjonen som fortsatt forekommer under sosialismen.
Marxismen-leninismen og erfaringene fra de virkelige sosialistiske landa forklarer noe ganske annet. Under sosialismen er ikke arbeidskrafta lenger en vare, og arbeidsløsheten er avskaffa. Lønningene er ikke avhengige av om den ene eller den andre bedriften får solgt varene sine. Vareproduksjon under sosialismen foregår på et avgrensa område, og målet for sosialismen er at dette området stadig blir trangere. For eksempel er produksjonen av produksjonsmidler, som forutsetning for utvida reproduksjon, unndratt varesirkulasjonens sfære. Også andre varer blir underlagt streng regulering og former for priskontroll, det var derfor Stalin snakket om den sosialistiske vareproduksjonen som «vareproduksjon av et annet slag».
Sosialismen bygges ikke på utenlandske kreditter, eller på små og uavhengige kooperative enheter som produserer i konkurranse med hverandre på hjemme- og eksportmarkedet. Sosialismen bygges gjennom streng prioritering av nøkkelindustri som leverer maskiner og utstyr til andre industrigreiner, på bakgrunn av streng budsjettfinansiering og overføring av midler mellom forskjellige økonomiske sektorer, på grunnlag av en altomfattende sentralisert plan, og gjennom statsmonopol over utenrikshandelen.
Disse grunnleggende forutsetningene for sosialismens politiske økonomi var fraværende i Jugoslavia, akkurat som de er fraværende i den «nye» sosialismen til Lebowitz. Han oppfatter snarere slike tiltak som levninger etter det sovjetiske eksemplets «perversjon».
Så skulle vi kaste overbord sosialismens erfaringer og enorme framganger etter Oktoberrevolusjonen for 90 år sida og erstatte med disse «nyvinningene»? Nei takk.
Statsmakta og klassediktaturet
Hos Lebowitz, som riktignok flere ganger snakker om hvordan det er umulig å gjøre bruk av den gamle staten slik den er, er statens rolle og klassekarakter tåkelagt i de avgjørende trinnene på veien mellom kapitalismen og «et samfunn som tillater den fullstendige utviklinga av det menneskelige potensial».
«Ved å fremme den solidariteten som skapes ved å bygge på fellesskapets interesser framfor egeninteresser, kan en slik radikal tilbudssidemodell, med menneskelig utvikling som grunnlag, gjøre regjeringen i stand til å gå framover med støtte fra fellesskapet». Hva slags regjering og hva slags fellesskap Lebowitz snakker om, forblir i det blå. Proletariatets diktatur er det ihvertfall ikke.
«Uten at statsmakta unndras kapitalistisk kontroll vil enhver reell trussel mot kapitalen bli ødelagt». (Side 50)
Men en sosialistisk statsmakt er per definisjon allerede unndratt kapitalistisk kontroll. Altså snakker Lebowitz om en annen slags stat. Statsmakta forstås her, muligens med utgangspunkt i det venezuelanske eksemplet, som et organ som er mer eller mindre underlagt kapitalistisk kontroll. Det gjelder å bremse og redusere kapitalistklassens innflytelse og kontroll over statsmakta. Bak alle ord om «revolusjonær praksis» er dette ikke annet enn tradisjonell reformistisk tenkning. Lebowitz går i realiteten inn for kapitalismens gradvise innvoksen i sosialismen, en forestilling som har hatt sine talsmenn fra Bernstein via Bukharin og «eurokommunister» som Togliatti og Carillo.
Flere steder nevner forfatteren kampen om innflytelse over staten og statsorganene som det avgjørende, altså i virkeligheten en variant av den borgerlige parlamentarismen. Marx sier noe annet, nemlig at den eksisterende staten må brytes ned gjennom revolusjonær klassekamp og erstattes av en ny stat i form av arbeidernes klassediktatur.
Den eneste rettelsen som Marx og Engels gjorde i Manifestet var direkte på bakgrunn av erfaringene fra Kommunen da de oppsummerte at arbeiderklassen ikke kunne overta det gamle statsmaskineriet, men at dette måtte «slås i stykker».
I det ene øyeblikket vedgår Lebowitz at staten må spille en rolle i forhold til sjølstyrte bedrifter for å overvinne «egoismen», i neste øyeblikk preker han de gamle titoistiske tesene om en slags statsløs stat med «protagonistisk selvstyre for arbeiderne», en stat som ikke må være «totalitær» og hvor en sentral økonomisk plan «ovenfra» implisitt er en vederstyggelighet.
Sosialismens økonomiske grunnlov slik den ble formulert på grunnlag av de suksessrike erfaringene fra bygginga av sosialismens økonomiske basis i Sovjetunionen er slik; «sikring av den maksimale tilfredsstillelse av hele samfunnets stadig voksende materielle og kulturelle behov gjennom uavbrutt øking og forbedring av den sosialistiske produksjon på grunnlag av den høyeste teknikk».
Lebowitz er helt uenig i denne «dyrkinga» av teknologi og storproduksjon. Hvordan økonomien kan utvikles planmessig over alle sektorer når statlig styring er en uting, evner han ikke å gi svar på. For ham er det tilsynelatende uten interesse hvilken klasse som kontrollerer staten, problemet er staten som sådan: «Et samfunn dominert av en allmektig stat frambringer ikke de menneskene som kan skape sosialisme.»
Nå er det uansett ikke staten eller den politiske overbygninga som «frambringer menneskene som kan skape sosialisme», det er det de rådende produksjonsforholdene som gjør. Staten i arbeiderklassens hender er et redskap for å endre og tilpasse produksjonsforholdene i samsvar med klassens interesser, idet den tar hensyn til de økonomiske lovene.
Mens Marx tydelig slo fast at sentralisering av produksjonsmidlene i den proletariske statens hender var en forutsetning for sosialismens utvikling til kommunismen, advarer Lebowitz – som et jugoslavisk ekko – mot denne «allmektige» staten.
Han framfører et anarko-trotskistisk statssyn som til forveksling ligner den til Titos sjefsideolog Edvard Kardelj (som for øvrig kom til Oslo i 1954 på invitasjon fra Arbeiderpartiet for å tale imot «byråkratisk sosialisme» og for å hylle de «sosialistiske elementene» i den borgerlig-demokratiske (stats)kapitalismen).
Lebowitz er ikke snauere enn at han prøver å gjøre Marx til anti-sentralist og ultrademokrat ved å påstå at Marx mente at Pariserkommunen viste at formen til den nye arbeiderstaten måtte være «en demokratisk og desentralisert stat nedenifra» (s 51). Dette grove forsøket på å gjøre Marx til en motstander av sentralisme, og erstatte hans syn med Proudhons ideer, er enkelt å tilbakevise.
Allerede i 1848 skrev Marx og Engels i Det kommunistiske Manifest:
«Proletariatet vil nytte sitt politiske herredømme til litt etter litt å rive all kapital fra borgerskapet og sentralisere produksjonsredskapene i hendene på staten, dvs. i hendene på proletariatet som er organisert som herskende klasse, og så hurtig som mulig å øke mengden av produksjonskreftene.»
Engels kritiserte Pariserkommunen i umiddelbar ettertid (to år seinere), ikke for at den hadde vært for lite «demokratisk», men for at den hadde vært for lite autoritær.
«Kunne Pariserkommunen ha holdt seg ved makten bare én dag dersom den ikke hadde tatt denne autoriteten i bruk, det væpnede folks autoritet overfor borgerskapet? Kan vi ikke tvertimot klandre dem for at de ikke tok den i bruk tilstrekkelig?»
I sitt forord til nyutgivelsen av «Borgerkrigen i Frankrike» i 1891 , skriver Engels:
«Men i virkeligheten er staten ikke annet enn en maskin som en klasse bruker til å undertrykke en annen. Slik er det under den demokratiske republikk i like høy grad som under monarkiet. I beste fall er staten et onde som går i arv til proletariatet når det har seiret i kampen om klasseherredømmet, og dens verste sider vil proletariatet liksom Kommunen ikke kunne unngå å beskjære så snart som mulig, inntil en generasjon som er vokst opp under nye, frie samfunnsforhold, blir i stand til å kvitte seg med hele statsskrapet.Den sosialdemokratiske filister har nylig igjen fått seg en sunn forskrekkelse over ordet: proletariatets diktatur. Nåvel, mine herrer, vil dere vite hvordan dette diktaturet ser ut? Se på Paris-kommunen. Det var proletariatets diktatur.»
Frekt skyver forfatteren av Sosialisme skapes ikke i himmelen Marx foran seg når han skriver at «Staten må sjøl bli omformet til en stat som er underordnet samfunnet, den må omformes til ”produsentenes sjølstyre”» (s. 50) Hvordan den omforminga skal skje, må leseren gjette seg til. Det som underslås er at Marx gjorde det uttrykkelig klart, f.eks. i sin kritikk av Lasalleanerne og Gotha-programmet, at den eneste staten som kan sørge for ei slik omforming av seg sjøl er proletariatets diktatur.
«Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunn ligger den perioden hvor det ene samfunn revolusjonært omformes til det andre. Dertil svarer også en politisk overgangsperiode, under hvilken staten ikke kan være annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.» (Karl Marx: Kritikk av Gotha-programmet. 1875)
Lebowitz skriver ikke mye om arbeiderpartiets betydning, utover hånlige bemerkninger om «kadre i sjølreproduserende fortropper». Først avslutningsvis kommer han inn på at det (i Venezuela) trengs et politisk instrument. Det er åpenbart at Lebowitz minst av alt – i likhet med Chávez – vil ha et leninistisk kommunistisk parti som utelukkende er basert på arbeiderklassens krav og interesser. Det skal i stedet være et instrument (formodentlig menes et slags parti eller bolivarisk allianse som Chávez ønsker å etbalere i Venezuela) «som ikke er basert på smale grupperinger men på alle folkelige organisasjoner og som representerer interessene til arbeiderklassen som helhet».
Hvordan et parti kan representere arbeiderklassens klasseinteresser samtidig som det skal være basert på alle folkelige (dvs småborgerlige, intellektuelle og – i alle fall i Venezuela – filleproletariske) klasser og sjikt, får vi sjølsagt ikke svar på. Det hele kulminerer med fraseologien om «et parti nedenfra som kan fortsette prosessen med revolusjonært demokrati som behøves for å bygge denne typen sosialisme».
Breie røde massepartier eller folkelige allianser og demokratiske fronter er det naturligvis ingenting i veien med. De vil ofte være helt uunnværlige for å samle folkemassene rundt arbeiderklassens interesser og krav, interesser som imidlertid bare kan ivaretas konsekvent og ledende av arbeidernes eget klasseparti i og utenfor fronter og massebevegelser av denne typen.
Det jugoslaviske forbildet
De jugoslaviske revisjonistene opphevet proletariatets diktatur og erstattet det med det de kalte sosialismens to faser, som skulle være «statssosialisme» og «ekte menneskelig sosialisme». Da Tito la fram loven om «sjølforvaltning» for den jugoslaviske folkeforsamlinga i 1950, presterte han å fortelle at «statseiendom er den laveste form for samfunnsmessig eiendom, ikke den høyeste form…». (Fabrikkene til arbeiderne, Prishtina 1951. Her sitert etter E. Hoxha: Den jugoslaviske «selvforvaltning» – en kapitalistisk teori og praksis, dansk utgave, Forlaget Arbejderen Kbh. 1979.)
Lebowitz er ivrig tilhenger av denne jugoslaviske «suksesshistorien», som han imidlertid tvinges til å innrømme hadde store problemer og til slutt endte opp i «arbeidsløshet, misunnelse, økende ulikhet» osv. Likevel framholder han særlig denne modellen som et forbilde som Venezuela kan «forbedre».
Den jugoslaviske sjølforvaltningen betydde i virkeligheten en reversering av de første sosialistiske tiltaka som ble gjort i Jugoslavia umiddelbart etter frigjøringa. Jugoslavia var det første landet der revisjonistene tilranet seg statsmakta. Alle positive nasjonaliserings- og kollektiviseringstiltak fra åra rett etter krigen ble reversert.
Sjøl det positivt innstilte Pax Leksikon var nødt til å innrømme: «Undersøkelser av maktfordelingen i bedriftene viser imidlertid at de profesjonelle bedriftslederne har størst reell makt. Dette synes ikke å ha endret seg vesentlig frem til midten av 1970-årene. Bedriftslederne innehar også mange andre maktposisjoner i samfunnet. Maktforholdene i bedriften gjenspeiler maktforholdene i samfunnet.»
Jugoslavias kommunistiske parti ble omgjort til et halvt hemmelig forbund (Kommunistenes forbund), som skulle ha en reint «oppdragende» rolle.
Det jugoslaviske forræderiet gikk så vidt at Kominform åpent fordømte titoistene i 1948. Da revisjonistene kom til makta i Sovjetunionen etter Stalins død, var det første Krustsjov gjorde å bøye kne for Tito. Den moderne revisjonismen ble synonymet for denne formen for (stats)kapitalisme kamuflert som sosialisme, først i Jugoslavia, siden i USSR og andre land.
For sin rolle som imperialismens trojanske hest innafor den daværende sosialistiske leiren, ble Jugoslavia propagandert vidt og bredt som «den tredje vei» til sosialismen og eksempel på «demokratisk og anti-stalinistisk sosialisme».
Jugoslavia spilte en viktig rolle som bakmann for den kontrarevolusjonære oppstanden i Ungarn i 1956. Landet ble pumpet full av kreditter og investeringer fra imperialistmaktene, en forutsetning for at «sjølforvaltningssystemet» ikke brøt fullstendig sammen. I sin gjennomgang av foregangslandet Jugoslavia passer Lebowitz på ikke å nevne ett ord om imperialistenes aktive støtte til denne «sosialismen», samtidig som han må innrømme visse «svakheter» ved systemet. Av disse «svakhetene» kan nevnes at en million jugoslaver ble nødt til å emigrere til Vest-Europa for i det hele tatt å få et levebrød. At Jugoslavia også var et spionrede og en av de aller viktigste samarbeidspartnerne for norsk NATO-etterretning fra 50-tallet og utover, skal vi ikke dvele nærmere ved her. Men leseren kan jo stille seg spørsmålet hvorfor NATO via Norge fikk anledning til og fant det gunstig å innlede et tett samarbeid med denne «arbeiderstyrte» og «sosialistiske» staten.
Sluttbemerkninger
Alle revolusjonære følger optimistisk med i de progressive sosiale forandringene og mange av de økonomiske tiltaka som pågår i Venezuela under Hugo Chávez sin bolivarske revolusjon. Derfor er boka til Michael A. Lebowitz både aktuell og interessant, fordi den konsentrerer oppmerksomheten rundt nettopp dette aktuelle eksemplet. Venezuela gir arbeidermassene verden over et glimt av nytt framtidshåp, ikke minst i kampen mot imperialismen og nyliberalismen. Landet har for eksempel sagt opp avtalene med Verdensbanken og IMF, etter å ha nedbetalt gjelda. Oljeøkonomien og statsinntektene herfra gir regjeringa i Caracas et finansielt utgangspunkt som de fleste andre land bare kan drømme om. Likevel er det mer enn usikkert hvor den venezuelanske revolusjonen ender. Også Lebowitz understreker denne usikkerheten.
Fortsatt fins det et stort og innflytelsesrikt borgerskap i landet, som kontrollerer det meste av finanskapitalen og mediene. Nasjonaliseringer og tilstramminger har for det meste rammet utenlandske selskaper. Det er uvisst hvor stor kontroll den nye regjeringa har over statsadministrasjonen og de militære stridskreftene.
Venezuelas problem er at det gamle statsapparatet er forsøkt omformet i sosialistisk retning, en strategi som hittil i historien aldri har ført fram til arbeidernes klassediktatur og bygging av sosialismens økonomiske fundament. Det gamle statsapparatet er ikke slått i stykker, og et nytt er ikke reist i stedet. Borgerskapet har bevart mange og sterke posisjoner i samfunnet.
Marx’ resept var at arbeiderklassen måtte bryte ned det gamle statsapparatet og fravriste borgerskapet all makt. Dette er fortsatt uløste oppgaver i Venezuela, og det er ikke en gang sikkert at Chávez, som ikke har regnet seg som marxist, og hans bolivarske bevegelse, som langt ifra er noe reint klasseparti og slett ikke kommunistisk, kan eller vil ta fatt på dem. Og hvis de vil ta fatt på dem, vil det ikke føre til noen ny sosialisme, men bare en «ny» kapitalisme, hvis resepten som Lebowitz legger fram, skulle bli fulgt. Det gjelder uavhengig av om forfatteren subjektivt har hatt de beste intensjoner, eller om han bevisst prøver å modifisere den jugoslaviske revisjonismen.
Tidsskriftet Rødt! har lenge orientert seg i retning av kretsen rundt tidsskriftet Monthly Review, som også er utgiver av boka til Lebowitz. Rødt må sies å være et teoretisk debattorgan for det nye partiet av samme navn. Når tidsskriftet velger å utgi denne boka på norsk uten en eneste kritisk motforestilling, er det grunn til å spørre hvorfor.
Er Rødt på vei tilbake til den fullstendig desavouerte jugoslaviske modellen, med sitt anarko-trotskistiske statssyn? Skyldes det at en ny generasjon er på vei inn i partiets ledelse, en generasjon som ikke har erfart hyllesten av og det påfølgende havariet (teoretisk så vel som økonomisk) til denne jugoslaviske «tredje vei», i sin tid ivrig markedsført av SVs forløper Sosialistisk Folkeparti? Er det dette jugoslaviske «forbildet» med noen bolivarske korreksjoner som ligger til grunn for Rødt sin sosialismevisjon, statsoppfatning og partiforståelse?
Dette verket er lisensiert under en
Creative Commons Navngivelse-IngenBearbeidelse 3.0 Lisens