Uttalelse fra Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner
Mai 2005
For 60 år siden vant arbeiderne, folkene, de demokratiske regjeringer og de framskrittsvennlige samfunnskrefter over fascismen. Denne seieren betydde avslutninga på den 2. verdenskrig; den satte punktum for folkemordet som var startet av de fascistiske aksemaktene Hitlertyskland, det fascistiske Italia og det imperialistiske og reaksjonære Japan, mot folkene i Europa, Asia og Afrika, mot Sovjetunionen. Det satte punktum for forfølgelsen av jødene og ’holocaust’, for klappjakta, torturen og mordene på fagforeningsfolkene, de revolusjonære og kommunistene.
Det fascistiske villdyret begikk mord og ubeskrivelige bestialske handlinger; det invaderte land, massakrerte folk og la byer i ruiner, det oppretta ’kz-leirene’, hvor hundretusener av mennesker ble underkastet slavearbeid, tortur og tilintetgjørelse. Det påsto at det bygde et ’tusenårsrike’.
USSR – sosialismens fedreland, målskive for imperialistene
USSR (Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker), som blei født av Oktoberrevolusjonen, gikk framover og oppnådde viktige vitenskapelige og teknologiske framganger – og først og fremst bygde det arbeidernes nye samfunn.
Disse skapte et stort land, med en ekstraordinær produksjon og et mobilisert folk. Det var en ny makt som manifesterte seg som et mektig forbilde for verdens arbeidere og folk, et fyrtårn for utbredelsen av sosialisme i alle klodens avkroker. Det var en klippe som de imperialistiske landas ekspansjon blei knust imot. USSR blei av imperialistene og fascistene helt fra begynnelsen av sett på som en fiende, som skulle tvinges i kne.
Fascismen forega å skulle opprette en 'ny orden', de 'høyerestående folks' herredømme over verden. Det var i denne ånd den vendte en enorm militærmakt mot Sovjetunionen, imot kommunismens land. Den var seg bevisst om at dens tørst etter ekspansjon bare kunne oppfylles ved å tilintetgjøre sovjetfolkenes store land.
Forspillet til Annen Verdenskrig var diplomatiske forhandlinger mellom de europeiske imperialistiske landa, England, Frankrike og Tyskland, i den hensikt å vende den enorme tyske krigsmaskinen mot Sovjetrussland. De nølte ikke med å ofre Tsjekkoslovakia og Polen i denne hensikt.
Sovjetunionen deltok for sitt vedkommende i forhandlinger, i den diplomatiske kampen, med det formål å forsvare sin suverenitet, integritet og sjølve sin eksistens, for å forsvare og styrke sosialismens makt.
Den tysk-sovjetiske pakten
Et resultat av disse forhandlingene var underskrivinga av ikke-angrepspakten mellom Sovjetunionen og Tyskland, kjent under navnet Molotov-Ribbentrop-pakten.
Denne avtalen var en suksess for det sovjetiske diplomati, som gjorde det mulig å vinne kostbar tid til å sikre og utvikle våpenindustrien, til å sikre og utvikle Den Røde Hær, til å organisere arbeiderne og sovjetfolkene til forsvaret av det sosialistiske fedrelandet.
Da Tyskland og Italia invaderte Sovjetunionen, la de landet i ruiner og ødela store sivile anlegg. De drepte millioner av sivile og begikk bestialske krigsforbrytelser i større skala enn dem de begikk i Frankrike og de øvrige besatte landa i Europa.
De tyske styrkene syntes uovervinnelige; de rykka langt inn i landet, helt til Moskvas forsteder, og det lyktes dem å beleire Stalingrad. Den sovjetiske regjeringa, Den Røde Hær, arbeiderne og folket trakk seg tilbake for den tyske hærens frammarsj, men lot hundretusener av partisaner bli igjen bak fiendens linjer, som gjorde en beundringsverdig innsats under Den store fedrelandskrigen.
Stalingrad og motstanden
Ved Stalingrad blei et blodig og avgjørende slag utkjempa. Det lyktes denne festningen og soldatenes og sovjetfolkenes patriotisme å utholde beleiringa og til sist å sikre en avgjørende vending i krigens gang ved å vinne dette slaget.
På alle kontinenter vokste fordømmelsen og vreden mot det fascistiske diktaturet uavbrutt, og motstanden organiserte seg.
I de besatte landa tok den væpna motstanden mot okkupasjonsmakta organiserte former. I denne krigen, som hadde karakter av en nasjonal frigjøringskrig, spilte de kommunistiske partiene og deres medlemmer en rolle av første rang ved besluttsomt å påta seg sitt ansvar og gjennomføre en heroisk kamp. Allianser blei danna, fronter blei skapt, som forente alle som ville forsvare landet, alle som sto opp imot fascismen: arbeiderne og folkene, kommunister og sosialdemokrater. På det internasjonale plan oppsto De Alliertes store internasjonale antifascistiske front, som omfatta De Forente Stater, England, Frankrike, Sovjetunionen og en lang rekke andre lande.
Kampen mot fascismen og de alliertes seier kostet strømmer av blod. Mer enn 50 millioner mennesker, herav et stort antall sivile, betalte med sine liv. USSR betalte den høyeste prisen av alle: tjuesju millioner mennesker, soldater og sivile.
Krigens største byrder blei båret av arbeiderklassen og folket. I særdeleshet av Sovjetunionen og Den Røde Hær, som forma en militær og politisk enhet som kunne gå til motangrep og bevege seg i retning av Tyskland. I disse kampene deltok også arbeidere og bønder, demokrater og patrioter i de øvrige besatte landa. Det var et militært epos, som frigjorde en rekke land og nasjoner. Vestfronten, slagmarka der de amerikanske, engelske og franske hærene intervenerte, bidro likeledes til seieren.
Millioner av soldater fra Den Røde Hær rykket inn over øst- og sentraleuropa. De slåss heroisk mot Hitlerhæren, påførte den det ene nederlag etter det andre, og inntok Berlin den 1. mai 1945.
USSRs internasjonalisme
Det bolsjevikiske kommunistiske parti, Sovjetunionens regjering, Den Røde Hær og de sovjetiske folkene var ubrytelig forent omkring forsvaret av det sosialistiske fedrelandet. De stilte dette mektige landets kolossale ressurser, de betydelige fruktene av den sosialistiske oppbygginga og millioner av soldaters og siviles liv, til rådighet i den store sakens tjeneste, som frigjorde menneskeheten fra fascismens barbari.
Dette var mulig fordi sosialismens idealer, marxismen-leninismen og den proletariske internasjonalismens prinsipper gjennomsyra partiet, arbeiderklassen og folket i USSR. Fordi det kommunistiske partiet var bevisst om sitt ansvar for bygginga og forsvaret av det sosialistiske samfunnet; fordi partiets ledelse forstod de økonomiske og politiske vilkårene som var årsak til krigen, og derav kunne utlede en riktig, rettferdig og smidig politikk; fordi kamerat Stalin, leder av det sovjetiske parti og stat, spilte en framtredende rolle i den sosialistiske oppbygningsprosessen, for partiets enhet og for partimedlemmenes vilje til å gå i spissen i fedrelandskrigen.
Man kan ikke forstå seieren over fascismen hvis man ikke tar høyde for den usedvanlig faste besluttsomheten kommunistene, arbeiderklassen og folkene i de okkuperte landa oppviste. Under de vanskeligste betingelser klarte de å organisere væpna motstand, geriljakrig, som rettet formidable slag mot de fascistiske styrkenes bakre linjer. De blei til en militær og politisk bastion, som arbeidet for de fascistiske okkupantenes nederlag og fordrivelse, noe som i Albanias og Jugoslavias tilfelle førte til revolusjonens seier.
De andre frontene
I disse store slagene kan man ikke overse den heroiske motstanden som blei ytt av folkene i de asiatiske landa som Japan invaderte, ikke minst i Kina og Vietnam. Under ledelse av de kommunistiske partiene organiserte de den nasjonale frigjøringskrigen og kastet japanerne ut. De var avgjørende for fascismens nederlag på dette kontinentet.
Den antifascistiske bevegelsen som organiserte seg i praktisk talt alle land, blei oppildnet av de kommunistiske partiene, av de revolusjonære, av patriotene og demokratene. Denne bevegelsen spilte en særskilt rolle i denne krigen og for seieren.
De kapitalistiske landa blant de allierte – USA, England, Frankrike, Canada – spilte også en hovedrolle. De investerte politisk og militært i denne krigen og bidro med viktige materielle midler og en svært stor mengde soldater.
Vår forpliktelse i dag
60 år etter arbeidernes, folkenes og den progressive menneskehetens seier over fascismen, dens forbryterske handlinger og folkemord, stadfester vi kommunister forent i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner vår forpliktelse overfor revolusjonen og sosialismen, for menneskehetens frigjøring.
Vi bekrefter vår vilje til å kjempe for fred folkene og nasjonene imellom, vår overbevisning om at det ikke vil være mulig uten at kapitalismen og imperialismen – kilden til krig og aggresjon – blir styrtet med revolusjonens seier på internasjonalt plan, med oppbygginga av sosialismen og kommunismen.
De beste tradisjoner i kampen for frihet og sosialisme er blitt nedfelt av arbeiderklassen og de proletariske revolusjonære. De utgjør en arv også for de nåværende generasjoner av kommunister. Vi tilegner oss dem besluttsomt, og vi vil anstrenge oss for å føre dem opp på et høyere nivå ved å ta ansvaret for å forberede og gjennomføre revolusjonen i hvert av våre land og på internasjonalt plan.
- Heder og ære til de antifascistiske kreftene!
- Leve Sovjetunionen og Den Røde Hær!
- Leve arbeiderklassen og verdens folk, som kjemper for sin frigjøring!
- Død over imperialismen!
- Revolusjonen leve!
1. mai 2005