Revolusjonslederen Fidel Castro.Cubas revolusjonsleder og mangeårige president, Fidel Alejandro Castro Ruz, er død. Han ble 90 år gammel.

Det er med tungt hjerte progressive kloden rundt tar farvel med den siste av de store, revolusjonære lederne fra det 20. århundret.

Fidel har lenge hatt skrantende helse, men han har fra tid til annen opptrådt offentlig og også skrevet flere artikler. Broren Raúl Castro overtok som president i 2008 og som førstesekretær i det kubanske partiets sentralkomité i 2011.

Til tross for de store økonomiske vanskelighetene Cuba har gjennomlevd de siste 25 åra, har Fidel siden revolusjonen i 1959 og helt fram til sin død vært elsket av det store flertallet av cubanere, ja av alle de latin-amerikanske folkene. Sammen med Che Guevara har han stått som frihetssymbolet for folkenes kamp for uavhengighet mot imperialismen, i særdeleshet USA-imperialismen. Han er derfor minst like forhatt i USA som han er elsket i Latin-Amerika.

På grunn av sin geografiske beliggenhet, de amerikanske kupp- og mordforsøkene og den økonomiske blokaden, valgte det frie Cuba å ta imot en hjelpende hånd fra det daværende Sovjetsamveldet. Det skjedde nettopp i perioden da Nikita Khrustsjov og hans revisjonistiske kuppmakere konsoliderte sin stilling og påbegynte prosessen med å avvikle de sosialistiske makt- og produksjonsforholdene i Sovjetunionen – en prosess som fikk sitt sluttpunkt med det endelige sammenbruddet i 1991. Denne forkvakla sovjetiske «sosialismen» som førte en ny klasse til makta, betydde også at Sovjetunionen sjøl forvandla seg til en statskapitalistisk og imperialistisk stat. Ett av uttrykkene for denne særegne formen for imperialisme, også kalt sosialimperialisme, var den såkalte internasjonale «sosialistiske arbeidsdelinga». Denne arbeidsdelinga gikk kort fortalt ut på at mer eller mindre progressive eller «sosialistiske» stater skulle være råvareleverandører til Sovjetunionen, som til gjengjeld forsynte dem med mer avanserte industriprodukter og teknologi.

Følgene for Cuba var at landet aldri fikk utvikla sin egen industrielle basis og derfor aldri kunne fullføre en sosialistisk økonomisk oppbygging. Cuba ble både økonomisk og politisk avhengig av Sovjetunionen, noe som rammet Cuba med voldsom kraft etter 1991.

Fidel Castro var en stor revolusjonær leder og et anti-imperialistisk forbilde.

I motsetning til de folkelig svakt funderte dominobrikkene i det meste av Øst-Europa, klarte likevel cubanerne og Fidel å mobilisere til innsats og nye former for utvikling. Til forskjell fra de stereotype lederne i Øst-Europa våget Fidel Castro å snakke rett fra levra, han stilte spørsmål og prøvde å gi svar, han dekket ikke over problemene som landet stod overfor. Dette var med på å gi ham ytterligere tillit og troverdighet i egen befolkning. En av de største cubanske suksessene, rent bortsett fra alfabetisering og oppbygging av et sosialt sikkerhetsnett for det som hadde vært et utplyndra og rettsløst folk, var utviklinga av en av verdens mest avanserte helsetjenester. Leger, medisiner og sjukepleiere ble en cubansk «eksportartikkel», ofte gitt som rein bistand fra et fattig land til enda fattigere land, ikke minst på det afrikanske kontinentet, hvor Cuba fremdeles har en høy stjerne.

Det enorme økonomiske, politiske og ideologiske presset mot Cuba har ikke vært virkningsløst. Fidel har antakelig vært den som har holdt igjen, sjøl om også han tok imot flere av Vatikanets pavelige veiryddere og har omtalt vår egen såkalte nordiske blandingsmodell i rosende ordelag. Allerede i 2010 innrømmet Castro at den cubanske modellen ikke lenger fungerte.

Heldigvis slapp Fidel Castro å oppleve en fullstendig kapitalistisk restaurasjon. Under broren Raúls lederskap har Cuba litt etter litt innført mer og mer vidtgående økonomiske «reformer» av kapitalistisk type. Med opprettelsen av diplomatiske forbindelser og andre avtaler med USA – dersom ikke disse skulle bli reversert av Donald Trump som ny amerikansk president – har Cuba åpnet slusene for en flom av dollarkapital som på sikt vil eliminere restene av sosialistiske eiendomsforhold og velferd på øya. De eneste som kan avverge det, er det kubanske folket og den kubanske arbeiderklassen, ved at de gjenoppliver sine stolte tradisjoner i form av en ny, sosialistisk revolusjon.

Til tross for at han bare delvis lot seg lede av marxismen-leninismen i sin politiske kamp, er det ingen tvil om at Fidel Castro var en stor revolusjonær leder og et anti-imperialistisk forbilde for folk over hele verden. Det er med tungt hjerte progressive kloden rundt tar farvel med den siste av de store, revolusjonære lederne fra det 20. århundret.

Likte du det du leste? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 
Vipps noen kroner til #114366 eller bruk Donér-knappen nedenfor.

Tusen takk for bidraget!