Oktober-revolusjonen 100 år

Innledning på seminar om Oktoberrevolusjonens betydning og aktualitet. Tübingen, Tyskland 9.-11. juni 2017.

Oktoberrevolusjonen i 1917 og kampen for å bygge et helt nytt samfunn uten utbytting er fortsatt en fantastisk kilde av erfaringer og inspirasjon for verdens arbeiderklasse og arbeidende folk. For første gang i historien ble bygging av sosialismen en konkret virkelighet.

Dorte Grenaa er leder av APK. Her innleder hun på ML-seminaret i Tyskland juni 2017.Dorte Grenaa er leder av APK. Her innleder hun på ML-seminaret i Tyskland juni 2017.Oktoberrevolusjonen betydde en fullstendig og grunnleggende endring av kvinnenes liv og muligheter. Avgjørende var at statsmakten i arbeiderklassens hender gikk direkte løs på å avskaffe årsaken til den særegne kvinneundertrykkingen – den private eiendomsretten.

«Fra det øyeblikk privateiendom til jord og fabrikker ble tilintetgjort og godseiernes og kapitalistenes makt styrtet, er de politiske oppgaver blitt enkle, klare og aldeles forståelige for de arbeidende masser og de arbeidende kvinner. I det kapitalistiske samfunn er kvinnen satt i en ikke-likeberettiget stilling, hvilket betyr at hennes deltagelse i politikk utgjør en forsvinnende liten del sammenlignet med mannens.»

Lenin: Om oppgavene for den kvinnelige arbeiderbevegelsen i Sovjetrepublikken, september 1919.

Gjennom å organisere hele samfunnet omkring prinsippet om å avskaffe utbytting av mennesker arbeidet Sovjetstaten under proletariatets diktatur for å avskaffe alle former for økonomisk, sosial, kulturell og politisk ulikhet. Herunder den ulikheten mellom menn og kvinner som eksisterer i ethvert klassesamfunn.

Oppgavene for den unge arbeidermakta med å bygge det nye samfunnet etter Oktoberrevolusjonen var enorme. Inntil da hadde samfunnet bare vært innrettet på å tjene en liten, rik overklasse omkring tsarregimet, godseierne og kirken.

Langt hovedparten av befolkningen levde på landet i et halv-føydalt barbarisk samfunn. Under tsarregimet levde befolkningen i en fattigdom hvor sult, sykdom, uvitenhet, undertrykking og brutalitet hersket, hvor forholdet mellom mennesker var preget av dypt tilbakeliggende føydale trekk. Kvinnen ble betraktet som familiens og mannens slave og eiendom. Det het seg at bonden behandlet dyra sine bedre enn sin kone og sine døtre. I de sentralasiatiske republikkene var polygami og brudesalg fremdeles vanlig.

Den sosialistiske samfunnsutvikling skjedde i et hittil usett tempo og omfang, tross alle forsøk på å knuse den fra reaksjonens krefter, så vel innenfra som fra den imperialistiske omverden. Oktoberrevolusjonen var en flodbølge av sosial revolusjonær kraft. Den satte millioner i bevegelse for å utvikle produktivkreftene til å skape det materiale grunnlag for et nytt samfunn. Og på samme tid for i en dialektisk prosess å skape den viktigste krafta – det nye, frie mennesket.

For bolsjevikpartiet og den revolusjonære bevegelsen var det innlysende at dette måtte gjelde både menn og kvinner.

Sovjetstaten var seg fra starten bevisst om at det måtte gjøres en særlig innsats for å tilveiebringe betingelsene for å endre kvinnenes situasjon. Den forholdt seg til alle sider ved kvinnenes liv og frigjøring, og ga dem ikke bare juridisk like rettigheter. Den støttet kvinnene ved å skape de sosiale strukturene som trengtes for at kvinnene kunne gjøre bruk av sine like rettigheter og praktisere reell likestilling.

Lenin har beskrevet dette både i prinsipper og konkrete detaljer.

Likestillingsprinsipper i forfatning, lovverk og i familien

Få måneder etter Oktoberrevolusjonen ble det tatt nødvendige skritt for å utvikle et helt nytt juridisk lovsystem, hvis fundament var kvinnenes fullstendige likestilling i samfunns-, arbeids- og familielivet.

Det ble innført en ny ekteskapslov, hvor forestillingen om «familiens overhode» ble forbudt og alle lover som baserte seg på slaveri av kvinnen ble avskaffet. Ekteskap ble en privatsak mellom to personer. Det ble ikke juridisk skjelnet mellom gifte/ugifte, registrerte og ikke-registrerte ekteskap. Også det heslige patriarkalske begrepet «uekte barn» – om barn født utenfor ekteskap – ble avskaffet. Alle barn fikk like rettigheter og ble betraktet som likeverdige. Menn og kvinner fikk lik arverett.

Både kvinner og menn kunne fritt velge livspartner, jobb og yrke. Begge parter kunne beholde sitt opprinnelige statsborgerskap, navn og selvbestemmelsesrett i alle enkeltheter. Kvinner og menn fikk samme rett til og samme rettigheter ved skilsmisse. Begge foreldre var forpliktet overfor sine barn når det gjaldt underhold og utdanning uansett sivilstand.

Den sovjetiske forfatningen innførte som den første stat i verden fri mulighet for alle personer av begge kjønn over 18 år til å velge og bli valgt til sovjetene og de øverste maktorganer.

Innføring av likestillingsprinsipper i forfatning og lovgivning var et kraftig signal om et helt nytt syn på kvinnen som likeverdig medmenneske og samfunnsborger. Et kvinnesyn som også fikk stor betydning for kvinnene i den kapitalistiske verden, for alle verdens kjempende kvinner og kampene som siden er ført for likestilling og frigjøring.

Kvinnetidsskriftet Rabotnitsja (Arbeiderkvinner).Kvinnetidsskriftet Rabotnitsja (Arbeiderkvinner).

 

Kvinnearbeidet endrer karakter

Arbeidsdagen ble satt ned fra 9 timer i 1917 til snaut 7 timer i 1932.

Sovjetstaten innførte likt lønn for likt arbeid. Det som kapitalismen ennå ikke har fått til i mer enn et århundre etter at kravet ble reist, gjennomførte arbeidermakta på få måneder. Dette var en klar oppmuntring og mobilisering av kvinnene til å komme ut i produksjonen og arbeidslivet. Det ga samtidig kvinner mulighet til å oppnå den økonomiske uavhengigheten som de av bitter erfaring vet er så nødvendig for deres selvstendighet.

En lang rekke arbeiderrettigheter i produksjonen ble innført. Arbeidsdagen ble satt ned fra 9 timer i 1917 til snaut 7 timer i 1932, og til 4–6 timer for unge arbeidere og for dem med farlige yrker. Det var samtidig en arbeidsdag som inneholdt tid til faglig utdanning. 5-dagers arbeidsuke ble innført. Arbeidere fikk rett til ferie. Dens lengde varierte fra to uker til en måned, alt etter arbeidets art.

Det ble innført sosiale rettigheter og forsikring betalt av bedriften, uansett om man arbeidet i en statsbedrift, i et kooperativ eller i privat virksomhet. Forsikringen omfattet sykdom, arbeidsløshet, graviditet, invaliditet og understøttelse av familien ved dødsfall, likeledes ble statlig folkepensjon innført.

Særlige arbeiderrettigheter og sosial beskyttelse ble innført for arbeidende kvinner i anerkjennelse av at de også kunne være mødre. En rekke arbeidsmiljøhensyn skulle tas allerede når graviditeten var fastslått. Det ble innført barselpermisjon – to måneder for dem med fysisk arbeid, seks uker ved intellektuelt arbeid. Tilbake på jobb fikk småbarnsmødre rett til ammepauser. Mødrene fikk full lønn under barsel samt en særlig understøttelse til dekning av ekstra utgifter og barnepass de første ni månedene.

Et samfunn som stort sett manglet alt, og som samtidig satte ned arbeidstida – noe sånt hadde man aldri sett før. Man innførte planøkonomi fri for kapitalismens anarkiske sløseri med produksjon og ressurser. Man innførte den «uavbrutte arbeidsuke», hvor produksjonsapparatet kjørte uavbrutt dag og natt uka igjennom, og arbeiderne jobba i skift.

Denne utnyttelsen av ressursene, det voldsomme tempoet i industrialiseringen, den nedsatte arbeidstida og organiseringen av arbeidet betydde at man allerede sommeren 1930 hadde avskaffet arbeidsløshetens svøpe. Det som før hadde vært kontorer for dagpengeutbetaling til arbeidsløse ble omgjort til sentraler for planmessig fordeling av arbeidskraft.

De første femårsplanenes teknologiske forandringer av industriproduksjonen skapte nye og flere jobber for kvinnene. De skapte også de materielle betingelser for en rekke forbedringer av livene til kvinner og barn. Den frigjørende krafta fra kollektiviseringen av landbruket reiste en ny bølge av revolusjonær energi og mobiliserte store nye kvinnemasser på landsbygda. Kollektivbrukene ga dem helt nye muligheter til å bruke sine evner og arbeidskraft.

Under tsarregimet før 1917 var kvinner på landsbygda dømt til slavelignende jordbruksarbeid for så å vende hjem til husarbeidet og mannens skjellsord og slag om kvelden. I byene var de henvist til ringeaktet lavtlønnet kvinnearbeid og det individuelle dobbeltarbeid med hjem og barn.
Etter Oktoberrevolusjonen endret kvinnenes arbeid karakter til organisert kollektivt og samfunnsmessig arbeid.

Denne utviklingen gikk raskest innenfor storproduksjonen. Her vokste nye statsfabrikker fram som ble innrettet etter både menns og kvinners behov, hvor yrkesaktivitet ble kombinert med utdanning, familie og barn, boligområder og transport. Denne utviklingen måtte nødvendigvis gå langsommere på landet, i kooperativer og i småproduksjonen og på småbrukene.

Rett til utdanning i masseomfang

I et samfunn der langt de fleste var analfabeter, hvor utdanning hadde vært et privilegium for de få og hvor produksjonen var lite utviklet, måtte utdanning være et nøkkelspørsmål. Utdanning i masseomfang og hurtig tempo. Ikke minst for kvinnene, som i høy grad hadde levd med et påtvunget kulturelt og sosialt mindreverd.

Alle utdanningsinstitusjoner ble åpnet for kvinner så de kunne forbedre sin faglige og sosiale kompetanse og utdanningsnivå. Det ble gitt særskilt støtte til å fullføre utdanning i alle sektorer. Kvinnene fikk mulighet til å forbedre sin kvalifikasjoner i deler av arbeidstida, samtidig med at de ble trukket med i industrien og den offentlige sektor.

Sovjetstaten påbegynte oppføringen av hele det polytekniske og enhetsskolesystemet med tilhørende utdanningsinstitusjoner: fra barneskoler til tekniske skoler og arbeideruniversiteter. Overalt skulle det utdannes lærere og skaffes undervisningsmateriale. Samtidig organiserte arbeidere og bønder bibliotek, lesesaler og undervisning i å lese og skrive på kooperativer, på fabrikker, i offentlig sektor og i boligområder. Hele samfunnet var trukket med i dette gigantprosjektet. Barn og unge underviste f.eks. koner på landsbygda i å lese og skrive som ledd i å utrydde analfabetismen.

krupskaja 1890Nadesjda Krupskaja (1869–1939)
var en av lederne i den revolusjonære bolsjevikbevegelsen. Etter Oktoberrevolusjonen spilte hun en nøkkelrolle i utviklingen og oppbyggingen av det nye utdanningssystemet som ansvarlig folkekommisær (minister) for voksenundervisningen og bevegelsen for utviklingen av folkebiblioteker. Krupskaja var medlem av den øverste Sovjetledelse. Hun var dessuten Lenins kamerat og livsledsager.

Satsningen på utdanning skulle avhjelpe den enorme mangelen på kvalifisert arbeidskraft og tilgangen til kunnskap. For kvinnene i land og by var utdanning en mulighet for å kvalifisere seg til flere yrker. Men også en anerkjennelse av at kvinner har en forstand som vil lære noe, øyne som vil se, ører som vil høre, og stemmer som vil høres.

Kirken og religionen, som var en enorm maktfaktor under tsarregimet og en konstant kilde til å holde kvinnene ned og i åndsformørkelse, ble nå skilt fra utdanningssystemet. Religion ble ansett for å være en privatsak.

Sikring av barn og mødre – adgang til abort

Før Oktoberrevolusjonen hadde det store flertallet av kvinnene verken mulighet for å gi sine barn en trygg oppvekst eller bestemme hvor mange barn de ville ha. Barnedødeligheten var skyhøy, kvinner døde i barselseng og av alt for mange barnefødsler. Kvinner ble skamferte og døde av illegale aborter under uhumske og ukyndige omstendigheter.

Nedenstående eksempler illustrerer omfanget av de vanskelighetene man sto opp imot, og samtidig hvor detaljert og grundig Sovjetmakten arbeidet for å forbedre kvinner og barns vilkår.

En lov fra 1920 ga kvinnene adgang til å ta abort i løpet av de første tre månedene. Inngrepet måtte bare utføres av leger på sykehus og var gratis for arbeidere. Det ble innvilget av helsemessige grunner og sosiale forhold som kunne gi en vanskelig start for enten det kommende barnet eller mora. Innvilgelsen ble truffet av et utvalg bestående av en lege og to kvinnelige arbeidere. Slike nemnder ble etablert på ethvert «Rådgivningssenter for kvinner».

Et tiår etter legaliseringen av abort konstaterte Instituttet for mødre- og barnevern at det ennå ikke var lyktes å få slutt på de illegale abortene. Man pekte på flere årsaker. Det fantes enkelte steder fortsatt et stort antall kulturelt tilbakeliggende kvinner som ikke torde stå fram og søke adgang til legal abort. Det gjaldt især i landsbyene. Andre steder, spesielt i byene, var det ikke sykehusplasser nok til alle som henvendte seg. På tross av disse faktorene lyktes man i betydelig grad med å redusere antallet illegale aborter og dødelighetstallene som følge av illegale aborter.

I kampen for å utrydde den illegale aborten og unngå at kvinner følte seg tvunget til å ta abort, prioriterte Sovjetmakten flere elementer. Ikke minst å utbygge helse- og sykehusvesenet, sikre kjennskap og adgang til prevensjon og sikre utbygging av et godt sosialt omsorgssystem – og naturligvis det målbevisste arbeidet for å skaffe alle samfunnsborgere menneskelige vilkår.

Fra 1918 påbegynte man organisering av en omfattende mor-barn-omsorg. For Sovjetunionen var den enkeltes helse et samfunnsanliggende. Man opprettet systemer og strukturer som skulle sikre at de beste helsetilbudene og ekspertisen ble oppnåelige for alle i samfunnet, ikke minst for gravide kvinner, spebarn, barn og andre grupper med særlige behov. Spebarns- og svangerskapsklinikker, barselhjem for mødre og spebarn, kurs i spebarnpleie ble opprettet og innført. Samt barneklinikker.

Sikring av barnepass mens foreldre var på arbeid i form av vuggestuer og barnehager, ble på samme måte sett på som en samfunnsoppgave. Oppgaven ble påbegynt i stor skala – på fabrikkene, i boligdistriktene, i landsbyene. Skoler, ungdomsklubber, barne- og ungdomsforbund ble organisert.

Alle disse tiltakene hadde stor betydning for kvinnenes samfunnsmessige deltakelse og frigjøring.

Sosialiseringen av husarbeidet og kollektive løsninger

For at kvinnene for alvor kunne begynne å delta på like fot med mennene i byggingen og ledelsen av den nye sovjetstaten, var det nødvendig å gå løs på det årtusengamle dobbeltarbeidet og bindingen til det evig repeterende husarbeidet i hjemmet.

Man opprettet bl.a. folkekjøkkener som kollektive matsaler, kollektive fellesvaskerier og verksteder for reparasjon av tøy. I 1923 ble Narpit, Institusjonen for folkeernæring, stiftet. Den hadde til formål å hjelpe til med oppretting av offentlige spisesteder, f.eks. med å skaffe kreditt, forsyninger og utstyr. Det var samtidig et initiativ for å bedre befolkningens alment dårlige kosthold og ernæringstilstand.

Den enkelte kvinnens binding til det individuelle husarbeidet i hver enkelt familie måtte erstattes av kollektive løsninger gjennom sosialisering av husarbeidet.

Denne problemstillingen ble også tatt med i planlegging av nye boliger og hele byer. Bolignøden var alvorlig overalt i 1917. I storbyenes gamle arbeiderbydeler fantes verken gass, elektrisk lys, vann eller kloakk. Mennesker var stuet sammen i små, mørke og fuktige rom. Nå bygget man nye byer der de mest framskredne fikk bokollektiver. Disse hadde felles spisesal, felles biblioteker og lesesaler, fellesrom til barna hvor de kunne leke og gjøre lekser. Og hvor det ikke var for lang vei mellom arbeid, bolig, skoler, institusjoner, butikker og fritids-, sports- og kulturtilbud og allikevel lys, luft og grønne lunger.

For den fattige bondekvinne innebar overgangen fra individuelt småjordbruk til kollektivbruk avskaffelsen av et århundregammelt slaveri. Maskinene på kollektivbruket erstattet det grove fysiske arbeidet som kvinnen hadde utført. På kollektivbrukene arbeidet kvinner på like fot i all slags arbeid, som f.eks. traktorførere. Kollektivbrukene opprettetet vuggestuer, barnehager og skoler. Kvinnene fikk adgang til kunnskap og utdanning.

I de asiatiske sovjetrepublikkene med dypt rotfestede patriarkalske føydale klansamfunn var det ungdommen og de unge kvinnene som tok aktiv del i kvinnefrigjøringen. I disse republikkene var det nødvendig at man opprettet egne klubber, skoler og lesesaler bare for kvinner.

En særlig form for opplysningsarbeid blant nomadebefolkningen ble kalt «de røde teltene». Med en jordmor, bibliotekar og lærer dro de fra sted til sted og underviste i å lese og skrive, i barnepleie og i juridiske tvistespørsmål. De organiserte dessuten faglige sammenslutninger for teppeveverskene i den eksisterende hjemmeindustrien. I fjellområder organiserte man lignende «fjellbygdekvinnenes hytter».

Spørsmålet om kvinnefrigjøring og kollektive livsformer henger uløselig sammen. Livet i små individuelle familiegrupper er langt mer hemmende for kvinnen enn for mannen. For kvinnen er det vanskeligere å sette til side hensynet til den lille familien for å ta del i oppgaver som ligger utenfor og er av samfunnsmessig karakter, fordi kvinnen står med hovedansvaret for familiens trivsel.

Kollektivt levesett med felles barneoppdragelse, husholdning og kultur, frigjorde en umåtelig mengde energi og ressurser når millioner av kvinner hver eneste dag kunne fritas for timers individuelt arbeid med hjem og barn. Oktoberrevolusjonen fremmet denne tanken ved eksempelets makt og ved å skape de materielle forutsetninger for at det kunne la seg gjøre.

Kvinnenes deltakelse og organisering i revolusjonen

De kvinnelige arbeiderne spilte en stor rolle i den revolusjonære bevegelse allerede fra revolusjonen i 1905. Bolsjevikene arbeidet for å organisere kvinnene i fagforeninger. De kjempet for kvinnenes rettigheter og for enhet i arbeiderklassen mot tilbakestående fordommer blant mannlige arbeidere – bl.a. om kvinnenes likeverd i arbeiderklassen og deres rett til arbeid. Det ble organisert massestreiker og demonstrasjoner blant kvinnelige arbeidere. Kvinnenes krav om likelønn, barsel, barnehager og vern mot misbruk og vold ble en integrert del av bolsjevikpartiets politiske program.

I 1914 utgjorde kvinnene 25 prosent av den industrielle arbeidsstyrken; i 1917 var andelen vokst til 40 pst. Det var først og fremst tekstilindustrien og den metallurgiske krigsindustrien som dro inn ufaglærte kvinner under verdenskrigen.

Ved iverksettelsen av Oktoberrevolusjonen 1917 sluttet massene av fattige kvinner på landet seg til dens krav om fred og brød. Befolkningen på landet utgjorde 80 % av hele befolkningen. Lenins og Stalins bolsjevikparti var fullt bevisst om at en revolusjon ikke kunne gjennomføres uten kvinnenes deltakelse og støtte, og at et særegent systematisk arbeid blant kvinnene var nødvendig for å oppnå dette. Enten ville kvinnemassene bli vunnet for revolusjonen, eller de ville mistes til de reaksjonære kreftene.

De bolsjevikiske kvinnene deltok i det illegale revolusjonære arbeidet. Bl.a. stod mange av dem for «sikre tilfluktssteder», noe som var en ytterst farlig aktivitet. Mange av dem ble i likhet med mennene arrestert og sendt til Sibir eller i eksil.

Under Oktoberrevolusjonen i 1917 deltok de kvinnelige bolsjevikene også i revolusjonære aktiviteter som våpentransport, kommunikasjon, taler, pleie av de sårede og tusener av andre oppgaver. De deltok i de væpnede trefningene og kjempet og døde side om side med mennene i Den Røde Garde.

Bolsjevikenes linje i organiseringen av kvinner var å reise krav om likestilling og å kjempe mot kvinneundertrykking, men den var samtidig å forklare at forutsetningen for å virkeliggjøre dette var en sosialistisk revolusjon.

Avisen ’Rabotnitsja’, med bl.a. Krupskaja og Kollontaj i redaksjonen, spilte en særlig rolle i å opplyse, bevisstgjøre og mobilisere kvinnene omkring dette. Alexandra Kollontaj ble etter Oktoberrevolusjonen verdens første kvinnelige minister og ambassadør og medlem av SUKP(b)’s sentralkomité.

alexkollontaiAlexandra Kollontai (1872-1952), russisk kommunistisk revolusjonær og fra 1915 medlem av bolsjevikpartiet. Hun ble etter Oktoberrevolusjonen den første kvinnelige minister i verden – Folkekommisær for utviklingen av det sosiale område og seinere ambassadør i Norge, Sverige og Mexico.

Allerede før Oktoberrevolusjonen hadde bolsjevikpartiet en etter forholdene stor andel kvinnelige medlemmer, og den ble ennå større seinere. Fordi det kommunistiske partiet la særlig vekt på arbeidet blant kvinner, ble deres evner og energi utløst til å spille en stor rolle. Man innkalte bl.a. konferanser for å diskutere med arbeidersker og arbeiderkvinner i landbruket hvordan arbeidet for dette best kunne utføres.

Etter Oktoberrevolusjonen ble senteret for det særlige arbeide blant de brede kvinnemasser under partiets ledelse de såkalte «delegatforsamlinger av arbeidersker og kvinner fra landsbygda». I hver bedrift og overalt valgtes en delegat for hver ti kvinner. De dannet «delegertkorps» som hadde til oppgave: 1) å opplyse kvinnene om deres rettigheter og lære dem å bruke dem. 2) å øke deres politiske forståelse. 3) å forberede dem til å delta i arbeidet for det sosialistiske samfunn.

Den fremtredende bolsjeviken Nadesjda Krupskaja, Lenins livsledsager, beskriver hvordan kvinner og menn forandret seg med den revolusjonære utviklinga og følte seg som «herrer over produksjonen». Hun understreker den enorme og vedvarende bevissthetsutviklingen Oktoberrevolusjonen førte til i en tale ved det felles plenumsmøtet i kommunistpartiet, 1928:

«Hvis vi sammenligner en moderne landsby med den gamle landsbyen, vil vi se at med hensyn til økt velstand har det kanskje ikke skjedd så meget, men hva ser vi? Vi ser at landsbyen summer av et enormt organisatorisk arbeid. Vi ser en masse organisasjoner – landsbyråd, komiteer til gjensidig hjelp, Komsomol, Kvinneavdelingen osv. Vi ser kooperasjonen, som skaper en enorm omveltning i landsbyens økonomi. Og når man ser, hvordan hele landsbyen har tatt de nye prinsipper til seg for å reorganisere livene sine, så husker man Vladimir Iljitsj (Lenins) ord: Nøkkelen til den sosialistiske oppbygging ligger i organisering».

Krupskaja fikk etter Oktoberrevolusjonen en sentral plass i undervisningsministeriet – eller opplysningsministeriet, som det ble kalt – og var viseundervisningsminister fra 1929 til sin død i 1939.

Bolsjevikpartiet gjorde også en særlig og stor innsats for å trekke med og sikre kvinnenes deltakelse i Sovjetmaktens ledende organer på alle nivåer fra topp til bunn og i alle sektorer. Dette for at det reelle demokrati, som arbeidermakten (proletariatets diktatur) la til rette for, skulle få utfolde seg.

Oktoberrevolusjonens betydning for verdens kvinner

Oktoberrevolusjonen endret synet på kvinner og deres syn på seg selv verden over. En nytt kvinnebilde som likeverdig samfunnsborger og forkjemper ble skapt, og det gav gjenklang blant verdens kvinner.

I Den Europeiske Unionens (EUs) historieskrivning heter det seg i dag at de europeiske kvinnene fikk stemmerett fordi de under 1. verdenskrig hadde vist seg som likeverdige partnere. Dette er rent hykleri og bedrag. Det var derimot presset fra Oktoberrevolusjonen og dens nye kvinnesyn som tvang de fleste kapitalistiske regjeringer til å gi etter for kvinnenes kamp for stemmerett, en kamp som hadde pågått i flere årtier.

Millioner av kvinner i den vestlige verden var under verdenskrigen blitt rykket inn i produksjonen som en del av arbeiderklassen. Det var noe man uten Oktoberrevolusjonen ville ha sett på som et midlertidig historisk fenomen. I stedet betydde det en oppblomstring av kvinnenes og arbeiderklassens kamp og samfunnsmessige deltakelse.

Oktoberrevolusjonens omveltninger og forandring av arbeiderklassens liv betydde i det hele tatt et veldig sosialt og politisk press på de kapitalistiske regjeringene og de reformistiske klassesamarbeidspartiene. De måtte gi innrømmelser i form av store arbeider- og sosiale reformer for å unngå revolusjon. Det var den egentlige bakgrunn for de nordiske sosialdemokratiers velferds- og klassesamarbeidsstater. Som i dag er ved å smuldre helt vekk under press fra reaksjonære krefter og den imperialistiske økonomiens umettelige krav om profitt.

Når det bare vel to årtier senere lyktes Sovjetmakten å slå fascismen tilbake som hovedkraften i seieren over det Nazityskland, som den gangen var kjernemakten i den frådende kapitalistiske reaksjon, var kvinnenes endrede situasjon under sosialismen en av årsakene. Et stort antall kvinner var utdannet og parat til ikke bare å gå inn i krigsproduksjonen og slåss bak linjene, men til å skjøtte de samme oppgaver som mennene, militære som sivile.

Kvinnene var ikke lengre en reserve som kunne hentes inn. Sovjetfolket hadde fordoblet sine krefter ved at kvinnene rykket fram som likeverdige.

Med revisjonismens maktovertagelse etter Stalins død og den fremadskridende gjenreisning av kapitalismen ble mange av kvinnenes store framskritt slått tilbake og avløst av tilbakeskritt. Og i dag står kvinnene i de tidligere sovjetrepublikkene med alle de problemer som kapitalismens kvinneundertrykking gir.

I det siste er vold i hjemmet mot kvinner blitt avkriminalisert og gjort til en privatsak i Russland. De tidligere store landevinningene under Oktoberrevolusjonen og byggingen av sosialismen blir forsøkt holdt skjult, så vel i den kapitalistiske som i den tidligere sosialistiske leir.

De enorme framskrittene oppnådd under sosialismen krevde en kraftanstrengelse av dimensjoner som det er vanskelig helt å forestille seg i dag. Samfunnet manglet alt som kunne skape betingelsene for bedre vilkår – murstein til å bygge barnehavene med, bøker og lys til å lære å lese ved, tilstrekkelig mat til å fø barna med, vann til å vaske seg med, maskiner til å produsere, råstoffer, kraftverk, infrastruktur – og ikke minst utdanning av en hel befolkning til å løfte et helt nytt samfunnsskifte.

Kvinnenes framskritt krevde videre et oppgjør med århundres religiøs patriarkalsk, føydal og mannssjåvinistisk tankegang, hvis innflytelse strakte seg helt inn i arbeiderklassens egne rekker. Kampen for kvinnenes frigjøring ble ført og måtte føres som en del av den fortsatte klassekampen under sosialismen.

clara zetkinClara Zetkin (1857–1933) spilte en stor rolle i organiseringen av de tyske arbeiderkvinnene, både som teoretiker og som leder i den internasjonale sosialistiske kvinnebevegelse og i den kommunistiske tyske og internasjonale bevegelsen. I 1910 grunnla Clara Zetkin kvinnenes internasjonale kampdag 8. mars.

Oktoberrevolusjonen bekreftet til fulle tesene om kvinnenes kamp for frigjøring som den store tyske kommunistiske lederen Clara Zetkin har sammenfattet.

Noen hovedkonklusjoner er:

  1. at arbeiderkvinnenes kamp for frigjøring ikke kan skilles fra arbeiderklassens samlede kamp og den revolusjonære kampen for sosialisme.
  2. at kvinnenes endelige frigjøring bare kan vinnes gjennom revolusjon og sosialistisk oppbygging.
  3. at kvinnenes inndragning og deltakelse er avgjørende for revolusjonens og sosialismens seier, og at et særegent og systematisk arbeid blant kvinnene må organiseres og utføres for å sikre dette.

Det gjelder fortsatt fullt ut i året 2017. Plattformen til Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO/CIPOML) for kvinnenkampen i dag bygger på de samme grunnleggende tesene. Selv om mange forhold er annerledes enn i 1917 – produktivkreftene er langt mer utviklet, arbeiderklassen og kvinnenes andel av den er langt større, og kvinner har langt flere rettigheter enn den gang.

For nåtidens unge kvinner i de europeiske land synes likestilling i loven å være en selvfølge. De har ikke kjent til noe annet. Men de merker samtidig at forutsetningene for å utnytte likestillingen er vidt forskjellig i praksis og langt på vei avhengig av den enkelte kvinnes økonomiske situasjon. Og at kvinnerettigheter som en menneskerett allikevel ikke gjelder alle mennesker.

Millioner av arbeiderkvinner i de europeiske land og EU står overfor massearbeidsløshet, ulik lønn, fattigdom, tap av sosiale rettigheter, sammenbrudd av offentlige helse-, utdannings- og velferdssystemer, som blir erstattet av private forretningsmodeller for dem som har råd. Kvinner blir utsatt for vold, mishandling, seksuell trakassering, de står med angst for sine barns fremtid med trusselen om krig og miljøkatastrofer.

Arbeiderkvinner i kamp i dag

Oktoberrevolusjonen bekrefter sosialismens fullstendige overlegenhet som samfunnssystem, så lenge arbeiderklassen har makten. Selv om sosialismen ikke eksisterer som system i dag, så lever vi fortsatt i imperialismens og de sosialistiske revolusjoners epoke, hvor sosialismen er satt på dagsordenen.

Friedrich Engels omtalte i sitt verk «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse» fra 1884 innføringen av privateiendommen som kvinnenes verdenshistoriske nederlag. Ved sin avskaffing av privateiendommens viste og viser Oktoberrevolusjonen veien til kvinnenes verdenshistoriske seier.

•••

Innledning på seminaret Oktoberrevolusjonens betydning og aktualitet i regi av de europeiske ML-partiene i IKMLPO/CIPOML. Tübingen, Tyskland den  9.–11. juni 2017.
Oversatt til norsk fra Kommunistisk Politik. Til originalartikkelen.

Dorte Grenaa har vært leder av Arbeiderpartiet Kommunisterne APK siden stiftelsen i april 2000. Hun er tidligere leder av den danske Kvinnefronten.