Foredrag på markering av 100-årsjubileet på Caféteatret i Oslo 4. november 2017.

Historiker Harald Berntsen taler på festmøtet. © Revolusjon.Historiker Harald Berntsen taler på festmøtet.
Foto © Revolusjon
Uten Lenin ville det ikke blitt noen revolusjon i Russland i oktober 1917.

Dette er ikke en påstand om at revolusjonen var et enmannsverk eller et produkt av én manns sterke vilje og evne til å handle riktig på riktig tidspunkt, uavhengig av formålet, slik tidlige høyrepopulister som Mussolini så det.    

Påstanden baserer seg på at i den krisa som tilspissa seg i Russland fra og med utbruddet av første verdenskrig, var den godt skolerte Marx-eleven og kjenneren av samfunnsformasjonen i Russland, Lenin, nesten helt aleine om å gå inn for de veivalg som førte fram til revolusjonen.

Den utviklinga som førte fram til de avgjørende valgsituasjonene, var derimot ikke skapt av Lenin. Den hadde røtter i lengre tids oppløsning av det brutale tsaristiske eneveldet. Det begynte for alvor med det russiske nederlaget i krigen mot Japan 1904 – 1905, som utløste økende uro blant bøndene og en voksende streikebevegelse i industrien. Uroa blei ikke mindre av at politiet «den blodige søndagen» i St. Petersburg i januar 1905 fyrte laus på fredelige, egentlig tsarvennlige demonstranter og drepte 130 av dem. I juni 1905 gjorde mannskapet på panserkrysseren Potemkin mytteri.

De første sovjetene

I oktober 1905 gikk arbeiderne til politisk generalstreik mot det tsaristiske sjølherskerdømmet og begynte å danne arbeiderråd (på russisk: sovjet), det første og største i hovedstaden St. Petersburg. Også bønder og soldater danna sovjet rundt omkring. Sovjeta tok over lokale og sentrale forvaltningsoppgaver og var dermed ei spire til ei ny statsmakt.  

Generalstreiken tvinga tsaren til å innkalle en valgt riksrepresentasjon, en såkalt Duma. Med dette klarte han å splitte den borgerlig-liberale opposisjonen fra de revolusjonære arbeider- og bondepartia som ville styrte han. Deretter drepte og såra han tusenvis av revolusjonære, liberale og jøder, dels ved hjelp av reaksjonære morderbander med navn som «Svarte hundre».

Revolusjonære parti var forbudt, og det mest liberale partiet, kadettene, ikke formelt anerkjent. Stemmeretten var begrensa. Én godseierstemme veide like mye som 45 arbeiderstemmer eller 15 bondestemmer. Det russiske borgerskapet var lite utvikla og for sterkt knytta til eneveldet til å samle seg bak et krav om en mer demokratisk konstitusjon. Da tsaren ved et kupp innsnevra stemmeretten ytterligere, fikk han støtte fra både kadettene og den liberale høyrefløyen av mindre godseiere og næringsdrivende borgere. De foretrakk tsarveldet framfor demokratiske rettigheter for arbeiderklassen og småbøndene.

Alt omkring 1900 forelå det, i kapitalistisk sterkere utvikla land med Storbritannia i spissen, enorme overakkumulerte kapitaler. I likhet med oljefondet i dagens Norge kunne disse kapitalene ikke reinvesteres i deres egne land, da ville de skape såkalt overoppheta økonomi, det vil si knapphet på arbeidskraft og stor makt til arbeiderne. I stedet var overflodskapitalene på jakt etter nye investeringsområder, det fant de i blant andre det vannkraftrike Norge og ikke minst i Russland. Fra omkring 1908 finansierte de en sterk vekst i russisk stål-, kull-, råjern- og tekstilindustri, samt i oljeutvinning, med en tilsvarende vekst i landets industriarbeiderklasse.  

Men det industrielle oppsvinget var sterkt basert på eksport og statlige leveringskontrakter, ikke på utvikling av et kapitalistisk hjemmemarked. Tsarregjeringa ville og kunne ikke innfri kravet fra bøndene om å få mer jord ved hjelp av ekspropriasjon og utdeling av privat, statlig og kirkelig godseiendom. Dermed var det ute av stand til å dyrke fram et sjikt av privateiende bønder og et mer moderne og effektivt jordbruk som kunne ha lagt grunnlag for en sterkere opprinnelig kapitalakkumulasjon i Russland.

De siste åra før første verdenskrig vokste uroen igjen på landsbygda, og den fortsatte veksten i storindustrien blei ledsaga av et sterkt økende tall på streiker, særlig i hovedstaden St. Petersburg og i Moskva. Streikebevegelsen var dels utløst av militær nedskyting av mer enn 500 streikende arbeidere i gullgruvene ved elva Lena i Sibir 4. april 1912, den verste massakren på fredelige demonstranter sia den «blodige søndagen» i januar 1905. Den voksende arbeiderklassen støtta de sosialistiske partia – mensjevikene, bolsjevikene og de sosial-revolusjonære – i deres kamp for å velte det tsaristiske eneveldet. Ved Duma-valget i 1912 fikk representanter for det mest revolusjonære, bolsjevikene, seks av ni plasser avsatt til arbeiderne.

Den spesielt sterke utviklinga av ei politisk-revolusjonær innstilling som dette var uttrykk for, og som kom så markant til uttrykk i den forrangen som Lenin ga politisk framfor økonomisk kamp, må ses ut fra det som særlig skilte Russland fra Vest-Europa: et enevelde som sto i veien for utvikling av både et mer sjølstendig liberalt borgerskap og en mer moderat reformistisk arbeiderbevegelse. For eksempel la tsarregimet ned lovforbud mot landsomfattende fagorganisering. Den tsaristiske undertrykkelsen gjorde at arbeiderne i Russland ikke hadde andre veier å gå til ei bedre framtid enn den politisk-revolusjonære og dels konspirativt-disiplinerte kampen.

Skjerpa imperialistiske motsetninger

I de siste åra før 1914 blei konkurransen mellom ujamnt utvikla kapitalistiske stormakter om råvarer, investerings- og avsetningsmarkeder mer og mer skjerpa. Omkring 1870 hadde Storbritannia, Frankrike og Belgia delt Afrika mellom seg med linjal. Først på samme tid var Tyskland blitt samla og blei arena for ei desto raskere og mer moderne industrialisering, men sto nesten uten dominansområder i andre deler av verden.

Rosa Luxemburg, myrdet i 1919.Rosa Luxemburg, myrdet i 1919.De nye styrkeforholda mellom de imperialistiske stormaktene krevde ei omfordeling av jordas ressurser og markeder som de gamle sosialdemokratiske massepartia i den andre arbeiderinternasjonalen tidlig forsto ville ende i krig. På internasjonalens kongress i Stuttgart i 1907 hadde Lenin sammen med grunnleggeren av det britiske Labour-partiet, skotten Keir Hardie, og polsk-tyske Rosa Luxemburg foreslått å hindre krigsutbrudd ved hjelp av generalstreik i alle involverte land. Dette blei avvist som utpoisk av det ledende partiet i internasjonalen, det tyske sosialdemokratiet. Etter en lang debatt der alle tok for gitt at krigen ville komme, gikk Lenin med på et kompromiss som blei enstemmig vedtatt. Kompromisset slo fast at ved utbrudd av krig, hadde arbeiderklassen og dens parlamentariske representanter i alle de involverte land plikt til å gjøre alt de kunne for å hindre utbruddet. Og til, hvis krig likevel skulle bryte ut, å arbeide for å få slutt på den hurtigst mulig, foruten til, av alle krefter, å utnytte den økonomiske og politiske krisa som krigen ville skape, til å få massene med på å påskynde undergangen for klassesamfunnet.

Da krigen brøyt ut 1. august 1914 gjorde nesten alle partia det motsatte. Det store ledende partiet i internasjonalen, forbildet for alle de andre, det tyske sosialdemokratiet, førte an. I begeistra rus over endelig å sleppe inn i det nasjonale fellesskapet slutta det opp om det angivelige forsvaret for den høyerestående tyske sivilisasjon mot det tsaristiske barbariet.

Liebknecht enslig røst mot krigsbevilgningene

I Tyskland var Karl Liebknecht aleine om å bryte partidisiplinen og stemme mot krigsbevilgningene i Riksdagen. Han hadde støtte fra Rosa Luxemburg, og begge blei arrestert og fengsla. Lenin var særlig skuffa over at Karl Kautsky, som han hadde sett opp til som den viktigste videreføreren av den marxistiske tradisjonen i Tyskland og i internasjonalen, stemte avholdende til krigsbevilgningene. Lenin hadde ikke, som Rosa Luxemburg, forstått at Kautskys deterministiske utgave av marxismen nettopp var en teori for å avholde seg fra å gripe inn i og forstyrre kapitalismens naturnødvendige utvikling til sosialisme med å føre aktiv klassekamp og gjøre andre forsøk på omvelting før kapitalismen falt som en moden frukt i hendene på arbeiderne. Inntil da måtte sosialdemokratiet nøye seg med å skolere og organisere flest mulig for å bli i stand til ta imot og forvalte makta på beste måte.

Bare i Italia og visstnok i Serbia stemte sosialistpartia mot krigsbevilgningene. Også de Duma-deputerte mensjevikene og bolsjevikene fra St. Petersburg gikk sammen om å erklære at de ville stemme mot. Tsarregimet svarte med straks å forby all opposisjonell presse og forvise opposisjonelle til Sibir. Lenin, som oppholdt seg i Krakow i den østerrikske delen av Polen, kom seg til Bern i Sveits. Der tok han, i et sett teser, opp tråden fra Stuttgart-resolusjonen og skreiv at for arbeiderklassen og alle øvrige arbeidende i Russland ville nederlag for tsarmonarkiet og dets hærer være det minste ondet. Det gjaldt derfor over alt, også i hæren og i felten, å propagandere for den sosialistiske revolusjonen og for ikke å rette våpnene ikke mot klassefeller fra andre land, men mot de reaksjonære og borgerlige regjeringene i alle land. For dette måtte det organisere illegale celler og grupper i hærene fra alle nasjoner på alle språk, til kompromisslaus kamp mot borgerskapets sjåvinisme og patriotisme i alle land.

Mens Lenin i Sveits fortsatte å arbeide for denne linja, tapte den terreng i Russland. I forhør som endte med forvisning til Sibir, sa Kamenev og andre ledende bolsjeviker at de var uenige med Lenin når han gikk inn for at partiet skulle arbeide for at Russland led nederlag i krigen. Mensjevikene gikk på si side over til å kombinere ei patriotisk holdning med krav om demokratiske reformer, og det oppsto en viss nasjonalt samlende patriotisme som inkluderte venstre-mensjevikene og deres motstand mot anneksjoner og krigserstatninger ved krigsslutt. Men snart gikk krigen dårligere og sprekker i den nasjonal-patriotiske fronten. Troppene slapp opp for våpen og ammunisjon, og nye soldater blei sendt våpenlause til fronten. Jernbanen var overbelasta og forsyningene svikta i både militær og sivil sektor. Produksjon for krigsformål vokste på kostnad av sivil vareproduksjon. Bøndene hamstra korn. Særlig de breie massene i storbyene blei ramma av mat- og råvaremangel, dyrtid og en synkende levestandard som la grunnlag for den første revolusjonen i 1917, i februar.

Februarrevolusjonen

Den 23. februar 1917 i russisk tidsregning (8. mars i vestlig) blei den internasjonale kvinnedagen, som den gangen var uløselig knytta til arbeiderbevegelsen og klassekampen, markert også i Russland. Under ledelse av kvinnelige tekstilarbeidere demonstrerte 80 000 arbeidere av begge kjønn i gatene i Petrograd, det russiske navnet på hovedstaden St. Petersburg fra og med krigutbruddet. I dagene som følgte, fortsatte demonstrasjonene, og Nikolaj II satte inn tropper som begynte å skyte på og drepte mange av de våpenlause demonstrantene. Soldatene, for det mest bønder, likte rolla dårlig. 27. februar gjorde garnisonssoldatene i Petrograd mytteri, og fikk følge av det ene regimentet etter det andre. 2. mars fant tsaren det best å abdisere.

Det nye var ikke uroa, men at det statlige voldsapparatet ikke lenger var lojalt overfor tsaren. Dét var en hovedgrunn til at tsaren gikk av. Eneveldet blei i første omgang avløst av ei provisorisk regjering som var basert på den liberale blokka i Dumaen og skulle styre inntil valg av ei grunnlovgivende forsamling.

Ingen av de sosialistiske arbeiderpartia – mensjevikene, bolsjevikene eller de sosial-revolusjonære – spelte ei ledende rolle i utviklinga, heller ikke da fabrikkarbeidere og garnisonssoldater i Petrograd tok opp igjen tråden fra 1905 og danna arbeiderråd. Arbeiderne gikk sjøl i spissen, partia hang seg på og fikk alle tre valgt representanter i rådet.                  

Det nye Petrograd-sovjetet tok fra starten ikke sikte på å erobre statsmakta. Det ville nøye seg med å passe på at den provisoriske regjeringa førte en demokratisk og arbeidervennlig politikk. Den skjematiske måten å tenke på som hadde vært rådende i det store tyske sosialdemokratiet og dets ledende teoretiker Karl Kautsky, hadde fortsatt hegemoni i nesten hele den russiske arbeiderbevegelsen. Både mensjevikene, de sosialrevolusjonære og det store flertallet av bolsjevikene mente at før Russland var modent for sosialistisk revolusjon, måtte det gjennom en lengre borgerlig-demokratisk fase og utvikling av en dominerende kapitalistisk økonomi. I første omgang sto de også samla på at for å passe på at regjeringa fungerte progressivt, måtte de sjøl holde seg utafor den. Den sosialrevolusjonære Aleksander Kerenskij var først aleine om å trosse denne linja og bli med i regjeringa.

Dobbeltmakt

Petrograd-sovjetet, der mensjevikene snart tok ledelsen og de sosialrevolusjonære sto nest sterkest, skaffa seg likevel straks kontroll over flere statsmaktoppgaver, aller viktigst kommandoen over de militære troppene i hovedstaden. Sovjetet vedtok at de militære enhetene skulle ledes av soldatvalgte komiteer, og at soldatene skulle se på sovjetet som sin høyeste politiske styresmakt. Bare i felten skulle offiserene ha kommandoen.

Månedene fra mars til oktober 1917 blei dermed en periode med dobbeltmakt, ei statsmakt som var delt mellom den provisoriske regjeringa og Petrograd-sovjetet, foruten de stadig flere arbeider- og soldatråda som det inspirerte til, i Moskva og i andre store byer, samt blant de fattige småbøndene. Regjeringa og sovjeta var enige om å få valgt ei grunnlovgivende forsamling som skulle innføre borgerlig demokrati. Men særlig på grunn av krigen begynte regjeringsmakta å tape terreng for sovjetmakta.

Av frykt for at bondesoldatene ville desertere og reise hjem hvis de blei tildelt jord, nølte regjeringa med å innfri bondekravet om jordreform. Den klarte heller ikke å dempe varemangelen og dyrtida for de store massene. Den satte krigføringa og ekspansive nasjonale formål foran alle andre. Den ville ikke bryte avtalen som tsaren hadde gjort med sine allierte om ikke å slutte separatfred med Tyskland, og dermed risikere å miste den kontrollen over Istanbul og de tyrkiske stredene som de allierte hadde lova Russland i belønning ved krigsslutt.

Arbeiderne og soldatene, nesten utelukkende småbønder, gikk derimot inn for fred uten anneksjoner og erstatninger. I april 1917 kom det til svære demonstrasjoner mot anneksjonslinja. Regjeringa blei tvinga til å rekonstruere seg med flere mensjeviker og sosialrevolusjonære. Men også disse nye ministrene bøyde seg snart for anneksjonslinja til kadettene.

Utviklinga styrka bolsjevikene. De blei stående utafor regjeringa som aleine-forkjempere for fred uten anneksjoner og for kravet om en jordreform som ga all jord til bøndene. Det var et krav som de sosialrevolusjonære hadde programfesta, men som deres egen landbruksminister, Tsjernov, ikke fikk regjeringa med på.          

I april kunne mange av bolsjevikene som ved krigsutbruddet i 1914 var forvist til Sibir eller gått i eksil, vende tilbake til Petrograd. I likhet med mange som var blitt igjen i byen, hadde også de dels slutta opp om det nasjonale forsvaret. Og de delte mensjevikenes oppfatning om at Russland ikke var modent for sosialistisk revolusjon, det måtte først gjennom en lengre borgerlig-kapitalistisk fase.

Lenins april-teser

Lenin taler.På tvers av flertallet var Lenin igjen nesten helt aleine om å stå fast på ikke bare å gå imot anneksjoner, men, som ved krigsutbruddet i 1914, å oppfordre soldatene til å desertere og vende krigen mot egne undertrykkere. I april vendte også han hjem, fra eksil i Sveits, skjult i ei forsegla jernbanevogn som de tyske styresmaktene sørga for å få passere fordi de kjente til linja han sto for. Fra første dag Lenin var tilbake i Petrograd, fortsatte han å hevde at den pågående imperialistiske omfordelingskrigen var i ferd med å utløse borgerkrig over hele Europa, og at den russiske revolusjonen som var under utvikling, var starten på en verdensomfattende sosialistisk revolusjon.

Dagen etter hjemkomsten presenterte Lenin i bolsjevikenes hovedorgan Pravda sine seinere såkalte «april-teser». I den viktigste av tesene tok han avstand fra doktrinen om at den borgerlige revolusjonen i Russland måtte fullføres før en kunne gå over til den sosialistiske. I følge Lenin var Russland, i og med eksistensen av dobbeltmakta, alt på vei over fra borgerlig til sosialistisk revolusjon der proletariatet og fattigbøndene samla hele statsmakta i sovjeta.

Lenin sa at bolsjevikene måtte slutte å gi liv til illusjoner om at ei borgerlig regjering som den provisoriske i et Russland som alt hadde en kapitalistisk storindustri, kunne være noe anna enn ei imperialistisk regjering. I stedet måtte arbeiderne overbevises om at det ville være et tilbakeskritt å opprette en parlamentarisk republikk, og at bare en sovjet- eller rådsrepublikk kunne være grunnlag for ei revolusjonær regjering. Også dette var et nytt syn som skilte Lenin fra Karl Kautsky og hans endelige mål om å erstatte keiserdømmet med en parlamentarisk republikk som nærmest var identisk med sosialisme.

I apriltesene gikk Lenin også inn for at bolsjevikpartiet tok nytt navn som kommunistisk, samt å opprette en ny revolusjonær arbeiderinternasjonale som kunne lede og sikre samarbeidet over landegrensene i den sosialistiske verdensrevolusjonen som krigen hadde satt på dagsorden.

I Pravda blei tesene til Lenin straks forkasta av bolsjeviken Kamenev, som stadig mente at først måtte den borgerlige revolusjonen bringes til ende, og at Lenin var fremmed for de rådende stemningene i et Russland som han hadde vært borte fra i ti år. Lenin svar var at staten i lengda ikke kunne ha to maktsentra, enten måtte sovjeta styrte den provisoriske regjeringa eller sjøl bli styrta. På bolsjevikenes allrussiske partikonferanse i slutten av april fikk Lenin overveldende flertall for sitt syn, som kunne sammenfattes i det følgende: for det første var den kapitalistiske industrien og dens moderne arbeiderklasse alt så sterk i et ellers tilbakeliggende Russland at arbeiderklassen kunne og måtte gå til sosialistisk revolusjon, for det andre kunne en slik revolusjon i lengda bare holde stand dersom det blei revolusjoner i andre og mer utvikla kapitalistiske land, for det tredje var revolusjonen i Russland avgjørende viktig for å påskynde de andre revolusjonene, som alt var i emning.

«All makt til sovjeta!»

Konferansen vedtok også slagordet «All makt til sovjeta», som sammen med krava om brød, jord og fred kom til å ligge til grunn for masseoppslutninga om oktoberrevolusjonen.

Men først, i juli, gikk arbeiderne og soldatene til nye svære demonstrasjoner for å slutte fred. Bolsjevikene frykta at de var for tidlige, spontane og uorganiserte, men ga dem full støtte når de først kom. Demonstrasjonene tvinga regjeringa til igjen å endre sammensetning og gjøre Kerenskij til statsminister. Det førte bare til økende angrep på den fra alle sider. Regjeringa vant heller ikke stort på å reise en kraftig hetskampanje mot Lenin som angivelig tysk agent. Men den fikk Lenin til å gå i dekning på ny, i finske Viborg.

Kerenskij vakla og rygga tilbake for å ta klar stilling da den øverste hærkommandanten, general Kornilov, fant tida inne til, med lojale soldater, å gjøre et forsøk på å innta Petrograd og oppløse sovjetet der. Framstøtet stranda på at jernbanearbeiderne gikk til streik mot den framrykkende generalen, og at garnisonssoldatene i utkanten av byen fraterniserte med Kornilovs soldater og vant dem over. Kerenskij kom heller ikke noen vei med nok en gang å ommøblere regjeringa, nå med ti mensjeviker og sosialrevolusjonære ved sida av like mange ikke-sosialistiske ministre. Angrepa bare økte, fra høyre for forræderi, fra venstre for konspirasjon med Kornilov.

Utviklinga bare radikaliserte arbeiderne og førte til at Petrograd-sovjetet oppretta røde garder til forsvar mot kontrarevolusjon. Bolsjevikpartiet vokste fra 10 000 medlemmer i mars til en kvart million i september da det fikk flertall i Petrograd-sovjetet og gikk fram over hele landet. I andre halvdel av oktober satte Petrograd-sovjetet ned en militær revolusjonskomité av bolsjeviker og venstre-utbrytere fra de sosialrevolusjonære. Komiteen fikk kontroll over de røde gardene og blei anerkjent av garnisonssoldatene som deres øverste befal.

Vakling rundt maktovertakelsen

Alt fra juli i Viborg hadde Lenin sagt at tida var inne for å ta makta, ellers ville høyre og kontrarevolusjonen gjøre det. Han viste også til den revolusjonære situasjonen internasjonalt, spesielt i Tyskland der soldatene i østersjøflåten gjorde mytteri og krevde fred uten anneksjoner og erstatninger.

All makt til sovjetene!Hemmelig tilbake i Petrograd fra Viborg fikk Lenin den 23. oktober flertallet av bolsjevikene med på å gå til direkte aksjon for å velte regjeringa. Kamenev og Zinovjev var fortsatt motstandere av at bolsjevikene skulle ta makta aleine. De ville samarbeide med andre om å danne ei ny regjering basert på sovjeta i hele landet, og røpte aksjonsplanene ved å gå imot dem i full offentlighet. Leo Trotskij gikk inn for oppstand, men at den burde falle sammen med åpninga av den andre allrussiske sovjetkongressen som var beramma i Petrograd 26. oktober, og legge statsmakta i hendene på kongressen.

Lenin sto fast på at en måtte ta makta straks, og på at valget sto mellom militært Kornilov-diktatur og proletariatets sovjetdiktatur.

To dager etter, 25. oktober i Russland, 7. november i vestlig tidsregning, gikk bolsjevikene til aksjon etter at Lenin hadde fått tilslutning til sitt syn på et møte i sentralkomiteen med 19 stemmer mot Kamenev og Zinovjev. Bolsjevikleda røde garder besatte strategiske punkter i Petrograd. Den revolusjonære militærkomiteen i sovjetet erklærte at den provisoriske regjeringa var avsatt, Vinterpalasset der regjeringa oppholdt seg, blei inntatt uten at det fløyt ei dråpe blod, og regjeringa blei arrestert. Bare Kerenskij kom seg unna.

Den allrussiske sovjetkongressen

Den allrussiske sovjetkongressen samla seg dagen etter i Smolny-palasset. Den starta med at mensjevikene og høyrefløyen av de sosialrevolusjonære protesterte mot det de kalte «den militære konspirasjonen» til bolsjevikene og marsjerte ut. Dermed satt bolsjevikene og de venstre-sosialrevolusjonære igjen med overveldende flertall for å avvikle dobbeltmakta, og proklamere at all makt i hele Russland var overført til arbeider-, soldat- og bondesovjeta. På kvelden dagen etter, 26. oktober, vedtok kongressen å slutte fred og gå i gang med jordreformen, foruten å danne ei ny regjering med Lenin som statsminister, Trotskij som utenriksminister og Stalin som kommissær for nasjonalitetene.      

Det var uten tvil et mindretall som både planla, iverksatte og støtta omveltinga. Den kan ikke derfor kalles et kupp. Mange historikere har pekt på at den provisoriske regjeringa sjøl undergravde sin del av dobbeltmakta ved å fortsette krigen på tross av et mer og mer krigstrøtt folk, og ved å krangle internt om jordspørsmålet. Til slutt satt Kerenskij på Petrograd-sovjetets nåde. I sovjetet var det opprinnelige flertallet av mensjeviker og sosialrevolusjonære lamma av teorien om at Russland måtte gjennom en lengre periode med utvikling av borgerlig demokrati og kapitalisme før sosialismen kunne settes på dagsorden. Ved å stå i spagat på begge sider av dobbeltmakta kunne de, som Lenin hevda, anklages for å bane veien for et kontrarevolusjonært militærdiktatur, som sikkert ikke ville blitt noe liberalt té-selskap. De mista mer og mer tillit hos industriarbeiderne og småbøndene, som i økende mengder strømte over til bolsjevikene og de venstre-sosialrevolusjonære og deres slagord om all makt til sovjeta, fred, brød og jord.

Revolusjonen førte ikke til at valget på ei grunnlovgivende forsamling blei avlyst. Det blei avholdt kort tid etterpå, og ga bolsjevikene et overveldende flertall blant arbeiderne i byene. Også på landsbygda økte oppslutninga om bolsjevikene, foruten om de venstre-sosialrevolusjonære. Men bøndene utgjorde 80 prosent av folket, og ga de moderate sosialrevolusjonære flertallet aleine med 370 av 707 representanter, bolsjevikene 175, de venstre-sosialrevolusjonære 40, mensjevikene 34, og mindre parti og partiløse 100.

Fredsslutning i Brest-Litovsk

I strid med Lenin, og med parolen om all makt til sovjeta, hadde bolsjevikene gått med på å gjennomføre valget, men ville ikke bøye seg for resultatet. Lenin mente det ikke var representativt og heller ikke på høyde med det han kalte proletariatets revolusjonære demokrati eller diktatur, som han så på som overlegent det borgerlige demokratiet. Den andre dagen den grunnlovgivende forsamlinga satt sammen i januar 1918, blei den oppløst av væpna tropper.

Etter en del blodige, men kortvarige kamper, var de russiske byene under kontroll av sovjeta. Stillinga var mer uklar på landsbygda og i byene i de ikke-russiske delene av det gamle imperiet der ønsket om nasjonal sjølstendighet stor sterkt. Tidlig i 1918 var sovjetmakta utvida og befesta i 1 200 distriktssovjet som de eneste lokale maktorgan med autoritet. Samtidig oppretta regjeringa et nytt hemmelig politi, Tsjekaen, med det oppdraget å slå ned på det som blei sett på som kontrarevolusjonær virksomhet og sabotasje.

Regjeringa oppfylte løftet om å avslutte krigen ved å inngå fredsavtale med Tyskland i Brest-Litovsk i mars 1918, åtte måneder før første verdenskrig tok slutt med den tyske kapitulasjonen i november. I Russland blei krigen avløst av tre års borger- og intervensjonskrig fram til 1921. Etter å ha blitt avsatt av regjeringa, flykta de mest innbitte av tsarens generaler og offiserer sørover. Der satte de, med støtte fra de liberale kadettene, høyre-mensjeviker og høyre-sosialrevolusjonære, samt fra tsarens allierte i de kapitalistiske stormaktene i Ententen, opp en kontrarevolusjonær hær av frivillige. De fikk også våpen og penger fra president Woodrow Wilson som fra 1917 brakte USA inn i krigen på Ententens side, ikke minst for å bidra til å kvele det revolusjonære oppsvinget i store deler av Europa i kjølvannet av oktoberrevolusjonen. Wilson sendte også militære enheter til Arkhangelsk og Vladivostok.

Forsvarskamp og krigskommunisme

Komintern 1920.For å forsvare revolusjonen organiserte bolsjevikene den Røde Hær rundt en kjerne av rødegardistene i Petrograd og Moskva. Hæren stoppa et intervensjonsforsøk fra det nye sjølstendige Polen og dreiv det tilbake dit det kom fra. Men den treårige såkalte krigskommunistiske perioden kosta dyrt, den førte til at store deler av industriproletariatet som hadde slutta opp om bolsjevikene, blei spredt og måtte bøte med livet i kampen for sovjetmakta.

Mens de seirende stormaktene nekta å anerkjenne sovjetregjeringa, vekte oktoberrevolusjonen straks stor begeistring i arbeiderklassen og i undertrykte folk over hele verden. Det gjaldt ikke minst i Norge, der venstreopposisjonen i den faglige og politiske arbeiderbevegelsen med Martin Tranmæl i spissen, vant flertallet på Arbeiderpartiets landsmøte i 1918, og, inspirert av revolusjonen i Russland, strøyk den parlamentariske flertallsveien til sosialismen fra programmet og erstatta den med «revolusjonær masseaksjon», som det hette.

– Som det eneste gamle sosialdemokratiske massepartiet i Vest-Europa, meldte Arbeiderpartiet seg inn i den nye kommunistiske internasjonalen.

Året etter meldte partiet, som det eneste gamle sosialdemokratiske massepartiet i Vest-Europa, seg inn i den nye kommunistiske internasjonalen, og i 1920 vedtok det å erstatte det parlamentariske demokratiet med ei rådsforfatning etter sovjetisk mønster. Først tre år etter, i 1923, kunne den halvsyndikalistiske Tranmæl ikke lenger følge den tredje internasjonalens direktiver om blant anna å avvikle fagforeningenes kollektive medlemskap i Arbeiderpartiet og utvikle det til et kommunistisk fortroppsparti, og fikk flertall for å melde det ut av Internasjonalen, mens et stort mindretallet ville bli værende i internasjonalen og danna et nytt, Norges kommunistiske parti.

Revolusjonene i de mer utvikla kapitalistiske landa i Sentral- og Vest-Europa som Lenin hadde sagt var nødvendige for at det sosialistiske Sovjet-Russland skulle overleve, kom ikke. Rådsrepublikkene i Ungarn og i Bayern falt sammen, fabrikkokkupasjonsbevegelsen i det industrielle Nord-Italia blei slått ned og knust av Mussolini og hans svartskjorter, og de røde tapte den brutale borgerkrigen i det nye Finland, som Lenin hadde gitt sjølstendighet straks etter revolusjonen i 1917. En tysk styrke på 5 000 soldater sikra seieren for de hvite.

Nederlaget i Tyskland og drapene på Karl og Rosa

I nøkkellandet Tyskland hadde uenighet om SPDs krigslinje ført til at i 1917 brøyt en anti-militaristisk fløy ut av partiet og et nytt såkalt uavhengig sosialdemokratisk parti, USPD. Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg, som begge hadde vært fengsla for å ha gått imot krigen fra den starta, gikk med i USPD. De gikk også inn i det mer radikale Spartakistforbundet som i desember 1918 var med på å stifte det nye Tysklands kommunistiske parti, KPD. En måned før, i november 1918, hadde krigstrøtte soldater, matroser og arbeidere gjort opprør som førte til at keiserdømmet blei styrta og avløst av en ny republikk under ledelse av ei provisorisk sosialdemokratisk regjering med Noske, Ebert og Scheidemann i spissen.

Med basis i arbeider- og soldatråda i Berlin gjorde spartakistene i januar 1919 opprør mot den nye parlamentariske republikken for å sette en rådsrepublikk i stedet. I kampen kom de militære snart på offensiven og arresterte og fengsla hundrevis av revolusjonære, blant andre Liebknecht og Rosa Luxemburg. Luxemburg hadde forsøkt å stoppe opprøret med å vise til at spartakistene var i mindretall i arbeider- og soldatråda i Tyskland som helhet. Under transport til et nytt varetektsfengsel blei Liebknecht myrda under et arrangert fluktforsøk, Rosa skutt av en angivelig opprørt borger, trulig spilt av en sivilkledd marineoffiser. Drapa var ei opppfølging av en avtale mellom den sosialdemokratiske regjeringssjefen Ebert og hærsjefen Groener om å prioritere å knuse rådsrepublikanerne, og blei utført i samforståelse mellom forsvarsministeren Noske og det militære hovedkvarteret.

Dermed sto bolsjevikene aleine igjen ved roret i Russland. Skulle de dermed gi fra seg makta, eller skulle de holde på den til verdensrevolusjonen igjen fikk vind i seila? Lenin valgte det siste og lanserte NEP, den nye økonomiske politikken. Under kontroll av proletariatets fortsatte statsmakt skulle NEP gi rom for ei midlertidig kapitalistisk økonomisk utvikling for å styrke arbeiderklassegrunnlaget for sosialismen.

Linja til Lenin eneste alternativ

Den britiske historikeren E.H. Carr mente i første bind av sitt klassiske mangebindsverk om revolusjonen og Sovjetunionen å kunne si at den raske oppløsninga av den borgerlige februarrevolusjonen viste at borgerlig demokrati og kapitalisme etter vestlig modell, som mensjevikene mente var nødvendig, ikke kunne vinne rotfeste i Russland på denne tida. Det var neppe heller en moderne demokratisk kapitalisme general Kornilov og de seinere hvitehærskommandantene Kolsjak og Denikin ville ha oppretta om ikke Lenin hadde kommi dem i forkjøpet. For Carr var med andre ord linja til Lenin eneste alternativ til en gjenopprettelse av et autoritært svart diktatur.

Det endelige formålet for Lenin, som døde i 1924, med å holde på makta framfor å kapitulere, var neppe sosialisme i Russland aleine, men, som før, å bruke den til å fremme verdensrevolusjonen og dermed også vilkåra for videreutvikling av sosialismen i Russland. Men revolusjonen i andre land lot stadig vente på seg, med de store følgene det fikk for den videre utviklinga i Sovjetunionen, for landets utenrikspolitikk og i hele verden, men som det ikke er rom for å se nærmere på her.

Sovjetunionens internasjonale rolle

Stalin og Vorosjilov.Stalin og Vorosjilov.Sovjet-Russland, fra 1923 utvida til Sovjetunionen, spilte uansett lenge videre ei rolle som støtte for arbeiderklassen i de vestlige kapitalistiske land som kapitalistene gjerne skulle bli kvitt. Så lenge høyrepopulisten Hitler, som hadde fått makta av de herskende klasser for at han skulle knuse den organiserte arbeiderbevegelsen i Tyskland, vendte aggresjonen og ekspanderte østover i Europa, lot vestmaktene han holde på uten å forsøke å stoppe han. Flere titalls millioner sovjetborgere måtte deretter bøte med livet i en verdenskrig som i store deler foregikk i Sovjetunionen, og til slutt i en motoffensiv som endte i Berlin og i nederlag for Hitler og nazismen. Dermed redda den Røde Hær også det borgerlige demokratiet i Vest-Europa fra det nazistiske åket. I Norge frigjorde den Røde Hær alt høsten 1944 det tyskokkuperte Finnmark, og trakk seg deretter tilbake etter å ha overlatt det til Norges lovlige regjering.

I den viktige boka si om det 20. århundret, Age of Extremes, har den britiske historikeren Eric Hobsbawm fremma det mer og mer utbredte synspunkt at eksistensen av Sovjetunionen helt fram til sammenbruddet i 1991 var en viktig grunn til at de herskende kapitalistene de vestlige kapitalistiske land ga store konsesjoner til arbeiderklassen i form av faglige rettigheter, et økende lønnsnivå, trygge arbeidsvilkår og en moderne såkalt velferdsstat, gjerne styrt av sosialdemokratiske arbeiderpartier som var villige til å la kapitalismen bestå videre. Og at de gjorde det for å overbevise arbeiderne i de samme landa om at kapitalismen var i stand til å tilfredsstille deres livsbehov, og det bedre enn systemet i Sovjetunionen og i Øst-Europa.

Dette er det nok en god del i, men først og fremst fram til slutten av etterkrigstida, det vil si så lenge som Sovjetunionen, i det minste utafra sett, kunne mistenkes for å ha potensiale til å gå forbi den vestlige kapitalismen teknologisk og økonomisk, med skytinga av den første satellitten Sputnik ut i verdensrommet som et sjokkhøydepunkt for dens herskere i USA og Vest-Europa. Men også da bare kombinert med at det som i de vestlige kapitalistiske landa sjøl gjorde det mulig å gi arbeiderklassen så store konsesjoner, var seks års krig fra 1939 til 1945. Gjenreisninga av rasert infrastruktur og produksjonsutstyr over store deler av verden lå til grunn for en nesten sammenhengende økonomisk vekst som i flere tiår ikke bare ga rom for økning i både profitt og lønns- og arbeidsvilkår. Den lå til grunn for et stadig strammere arbeidsmarked med økende knapphet på arbeidskraft som ga arbeiderne stor makt og som, minst like mye som eksistensen av Sovjetunionen, nødvendiggjorde å gi store konsesjoner slik at arbeiderne ikke brukte makta til å kreve et nytt og anna samfunnssystem.

Slutt på den kapitalistiske oppgangsperioden

Omkring 1970 tok dette lykkelige øyeblikket, den 25 års lange, enestestående perioden i kapitalismens historie da likheten mellom de ulike klassene og delene av befolkninga har økt, slutt. Det blei avløst av en ny djuptgripende krise som alt på midten av 1970-tallet skapte en ny permanent massearbeidsløshet i den utvikla kapitalistiske verden. Fra da av var det i økende grad slutt på konsesjonene. Åra som følgte fram til i dag, er historia om hvordan kapitalen tok offensiven for å igjen å knuse arbeidernes organisasjoner, rettigheter og posisjoner, og for å gjenreise sitt uinnskrenka herredømme, også gjennom sosialdemokratiske arbeiderpartier som nå helt og fullt var var i ferd med å bli en del av og identifiserte seg med det samme herredømmet og dets krav.

Samtidig, altså 20 år før 1991, var det mer og mer definitivt slutt på at Sovjetunionen kunne anses for å være noen form for seriøs rival som kapitalistene i vest behøvde å ta omsyn til i sin holdning til arbeiderklassen, de kunne snarere lettere og lettere ta strupetak på den ved hjelp av kapprusting.

Lærdommene fra Oktober viktigere enn på lenge

I dag har denne utviklinga, inkludert framveksten av et imperialistisk Kina, ført til at den ujamne utviklinga av kapitalismen ikke bare har plassert verden på randen av, men allerede utløst ei rekke varme forpostfektninger til en ny imperialistisk omfordelingskrig, bare mer ødeleggende enn noen gang. Det dreier seg ikke bare om omfordeling, men ikke minst om å prøve å lede arbeiderklassens oppmerksomhet bort fra den internasjonale kampen mot en kapitalisme som er i ei permanent djup krise, og, som i mellomkrigstida, over på en klassisk høyrepopulistiske nasjonalsjåvinisme ved hjelp av å peke ut syndebukker på rasistisk grunnlag, blant andre arbeidsinnvandrere. Dét gjør erfaringene og lærdommene fra oktoberrevolusjonen viktigere og mer aktuelle enn på mange mange år, ikke minst i Norge som med sine profesjonelle leiesoldater både deltar aktivt militært i forpostfektningene rundt i verden for å forsvare landets imperialistiske interesser, og gjør seg til en viktigere og viktigere arena for atomkrig ved å la landet bli en framskutt hovedbase i Europa for vår hovedallierte USA og deres elitestyrker.

Bare arbeiderbevegelsen og dens internasjonale solidaritet kan, uansett hvor utopisk det høres ut, stanse denne utviklinga mot et nytt og ødeleggende barbari, som sivilisasjonssammenbruddet i første verdenskrig bare blir barnemat i forhold til.

Ved 100-årsjubileet for oktoberrevolusjonen vil jeg gjerne benytte høvet til å si meg hundre prosent uenig med avisa Klassekampen når den på førstesida i dag sier at revolusjonen i oktober i 1917 «viste verden at monarker kunne kastes, og adelen fratas sine privilegier». Nei, dét hadde borgerskapet vist drøye hundre år før det igjen, i sin store og blodige revolusjon i Frankrike fra 1789, og enda drøye hundre år før dette i England.

Dét oktober 1917 i Russland viste, var at den borgerlige revolusjon ikke er den siste og endelige, men at arbeiderklassen kan følge den opp ved sjøl å ta makta på revolusjonært vis. Gratulerer med hundreårsjubileet!

Mellomtitler er satt til av redaksjonen.

Les også Lars Borgersruds foredrag på festmøtet: Revolusjonen og krigsmakta