Nikita Khrusjtsjov.I februar 1956 – for femti år sia – gjennomførte Sovjetunionens kommunistiske parti sin første kongress etter Stalins død. Den berykta 20. partikongressen er blitt stående som symbolet på den fredelige kontrarevolusjonens seier i USSR.
Den dag i dag sliter den internasjonale kommunistiske bevegelsen, arbeiderklassen og folkene i de tidligere sosialistiske landa med de katastrofale ettervirkningene. Det var revisjonismens seier på 50-tallet som systematisk beredte grunnen for den åpne og totale kontrarevolusjonen som skjedde i Sovjetunionen og hele Øst-Europa omkring 1989-91.
«Alle forvrengningene av de prinsipielle hovedspørsmåla, som når det gjelder hva slags epoke vi lever i, veiene for overgangen til sosialismen, krig og fred, holdningen til den moderne revisjonismen og til imperialismen og så videre, som seinere blei grunnlaget for den store åpne polemikken med den moderne revisjonismen, har sin offisielle begynnelse i Krustsjovs beretning til den 20. kongressen», oppsummerte Enver Hoxha i boka Khrusjtsjovistene.
Denne kongressen ble starten på splittelsen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Den voldsomme ideologiske polemikken ble fullstendig åpen da Arbeidets Parti i Albania gikk i spissen for kritikken av Khrusjtsjov & Co. på Moskva-møtet av 81 kommunistiske partier i 1960. Reidar T. Larsen, som noen år seinere ble formann for NKP, var tilstede, og bekrefter i sin memoarbok 'Styrt fra Moskva?' at Enver Hoxha talte mot Khrusjtsjov «så det gnistret i salen». Sjøl holdt KKP-lederne seg tilbake, «i plenumsmøtene overlot de til Albanias leder Enver Hoxha å avfyre kraftsalver mot sovjetlederne»1) . Kinas kommunistiske parti innleda ikke sin «store polemikk» før i 1963.
I mellomtida hadde de gamle bolsjeviklederne i SUKP-ledelsen, som Molotov og Kaganovitsj, våknet fra halvsøvne og forsøkt å bekjempe Khrusjtsjov innad i presidiet i SUKP. Khrusjtsjov kom i mindretall og ble faktisk avsatt i 1957, men mobiliserte sine lojale marskalker og flertallet han hadde sikra seg i sentralkomiteen til å kuppe møtet i presidiet og ta et oppgjør med «anti-partigruppa» med Molotov i spissen.
Røttene lå djupere enn i personen Khrusjtsjov
En mekanisk og venstredogmatisk tendens har hevdet at den 20. partikongressen sørget for at Sovjetunionen skifta farge nærmest over natta. Det er ei subjektivistisk holdning som reduserer den kontrarevolusjonære prosessen til et spørsmål om råtne personligheter og forrædere. Khrusjtsjov, som opprinnelig var trotskist, var utvilsomt et råttent element, det samme kan sies om Mikojan og andre i ledelsen. Men dette forklarer ikke hvordan disse elementene kunne få med seg kongressdelegatene og i løpet av få år iverksette en rekke kapitalistiske reformer som bit for bit undergravde økonomien og det sosialistiske systemet i Sovjetunionen.
Det er innlysende at disse kreftene hadde en sosial maktbasis å spille på, at de kunne utnytte en rekke usunne tendenser, som ideer om at «ledelsen har alltid rett» og en sjølgodhet som var vokst fram i kjølvannet av seieren over fascismen i 2. verdenskrig. I tillegg kom tendenser til forsoning med sosialdemokratiet og utspill for å slå sammen kommunistiske og sosialdemokratiske partier i flere land, noe som uten tvil ga opphav til ulike reformistiske ideer om «fredelig overgang til sosialismen» allerede før Khrusjtsjov knesatte dette som ei generallinje på den 20. partikongressen. I det østlige (sovjetokkuperte) Tyskland ble Tysklands kommunistiske parti etter krigen slått sammen med det sosialdemokratiske partiet til Sozialistische Einheitspartei (SED). Både NKP (som straks etter krigen inngikk samarbeidsforhandlinger med DnA) og det britiske kommunistpartiet satte fredelig overgang til sosialismen på sine programmer alt i 1953 – tre år før den 20. partikongressen til SUKP. Anstrengelsene for økonomisk gjenoppbygging etter krigen ga rom for ulike varianter av «produktivitetsteorier» på økonomifeltet – til en viss grad i USSR, i enda høyere grad i etterkrigs-Norge – som i praksis undervurderte og nedtona den ideologiske og politiske kampens betydning.
Mange av disse farlige tendensene var det blitt advart mot på det sterkeste på SUKPs 19. partikongress i 1952, den siste kongressen i Stalins levetid. En rekke foranstaltninger og tiltak mot byråkratiseringa ble anbefalt av den 19. kongressen, men få om noen av disse ble satt ut i livet. Det var i denne usunne situasjonen at Khrusjtsjov-klikken kunne mobilisere styrke og utnytte svakhetene, mens de i overgangsfasen smiska for Stalin og gråt krokodilletårer over hans bortgang. Da den 20. kongressen opprant, var de sterke nok til å konsolidere revisjonismens seier.
Offisiell legitimering av revisjonismen
«Fra tida da Stalin døde og fram til den 20. kongressen», skriver Enver Hoxha i sine erindringer, «manøvrerte den khrusjtsjovistiske klikken behendig med den ”byråkratiske legaliteten”, med ”partiets lover”, ”kollektiv ledelse” og ”demokratisk sentralisme”, og felte krokodilletårer over Stalin. Slik forberedte de skritt for skritt å torpedere Stalins virke, hans personlighet og marxismen-leninismen. Dette er en periode fylt med lærdommer for marxist-leninistene fordi den avslører bankerotten til den ”byråkratiske legaliteten” som representerer en stor fare for de marxist-leninistiske partiene, den viser metodene revisjonistene gjorde bruk av for å nyttiggjøre seg denne ”byråkratiske legaliteten”, den viser hvordan ledere som er både ærlige og erfarne, men som har mista den revolusjonære klasseånden, går i fellene til intrigemakerne og gir etter og rygger tilbake stilt overfor utpressing og demagogi fra revisjonistiske forrædere som ikler seg revolusjonære fraser. I denne overgangsperioden så vi hvordan khrusjtsjovistene for å sikre makta si, opererte med ”en stor partiånd”, ”fri fra frykten for Stalin”, med ”sanne demokratiske og leninistiske former”. Rundt dette lagde de stor ståhei, mens de aktivt jobba for å organisere de skitneste bakvaskelser av et slag som bare borgerskapet har evnet å koke i hop mot Sovjetunionen, Stalin og det sosialistiske systemet. Alle disse grove beskyldningene fra Khrusjtsjov-revisjonistene, all den ødeleggende virksomheten deres, hadde til hensikt å ”bevise”, angivelig ved hjelp av ekte dokumenter, med ”argumenter” og ”analyser i en ny ånd”, de bakvaskelsene som borgerskapet i årevis hadde spredd imot marxismen-leninismen, revolusjonen og sosialismen.
Alt som var bra i fortida ble forvrengt, angivelig i lys av ”nye omstendigheter”, ”ny utvikling”, ”nye veier og muligheter”, for å gå videre framover.
Mange ble villedet av denne demagogien fra forræderne. Men Arbeidets Parti i Albania lot seg ikke villede. Partiet har foretatt ei detaljert og prinsipiell analyse av denne situasjonen og har sagt sitt i forsvaret av marxismen-leninismen for lenge siden.» 2)
Enver Hoxha var gjest på kongressen fra APA, sammen med Mehmet Shehu og Gogo Nushi. Han fortsetter med å beskrive hva som skjedde på kongressens siste dag, der blant annet valgene ble foretatt og de utenlandske delegasjonene ikke var til stede. Her ble en annen beretning lagt fram av Khrusjtsjov.
«Det var den berykta, såkalt hemmelige beretninga mot Stalin, men som var sendt i forveien til de jugoslaviske lederne [som var blitt fordømt av Kominform i 1948 – min merknad, J.St.], og noen få dager seinere kom den i hendene på borgerskapet og reaksjonen som en ny «gave» fra Khrusjtsjov og khrusjtsjovistene. Etter at den var blitt drøfta av kongressdelegatene, ble beretninga overlevert oss og de andre utenlandske delegasjonene. […] Etter at vi hadde lest den, returnerte vi denne horrible rapporten til innehaverne. Vi hadde ikke bruk for denne pakka med skitne bakvaskelser som Khrusjtsjov hadde kokt sammen. Det var andre ”kommunister” enn oss som tok den med seg hjem for å gi til de reaksjonære og for å selge i tonnevis fra sine bokhandler som en profitabel inntektskilde. […] Bare få dager etterpå begynte den svarte røyken fra den 20. kongressen å bre seg overalt.» Samme sted. s. 183 f.
NOTER
1) Reidar T. Larsen, Styrt fra Moskva?, side 34
2) Enver Hoxha: The Khrushchevites, Tirana 1980, eng. utg. s 178 ff
Publisert i Revolusjon nr 32 , våren 2006