kongens neiEtter filmen «Max Manus» som er skjemmet med flere historiske feil, var det grunn til å avvente «Kongens nei» med en viss skepsis. Inntrykket er imidlertid at dette er et forsøk på å holde seg til etablert kunnskap om hvordan kongen tenkte og handlet i de tre døgnene fra det tyske angrepet om morgenen 9. april, til Norge ble krigførende om morgenen 11. april. Noe bør likevel påpekes. Gjennom sitt utvalg av fakta og effekter gjør filmen kongehuset til den avgjørende kraften som presset en vaklende regjering til motstand. Det er det ikke grunnlag for.

Dette illustreres flere steder der kronprins Olav vil sloss mot Tyskland og kritiserer regjeringen for ikke å ha mobilisert før 9. april, «som vi har krevd flere ganger», som han sier. Ordet «vi» må forstås som at han og kongen («kongehuset») skulle ha krevd dette. Hva Olav privat kan ha ment, vet vi ikke. Men at kongen skulle ha krevd dette før 9. april er i strid med kildene. Vi vet at generalstabssjef Rasmus Hatledal hadde vært hos kongen 5. april. Det var etter den truende britiske noten som kom denne dagen, som varslet om britiske militære operasjoner i Skandinavia. Noten koplet sovjetiske og tyske trusler sammen, hevdet at de norske og svenske regjeringene ikke lenger var frie og sa at de allierte ville bruke «whatever measures they may think necessary». Den var et varsel om alliert landgang.

Det var i lys av dette at Hatledal satte seg i sving overfor Kommanderende general Kristian Laake, forsvarsministeren, oberst Birger Ljungberg, og regjeringen med krav om mobilisering. Alle avslo. Så tok generalstabssjefen kontakt med kongen. I straffesaken mot Quisling i 1945 ble Hatledal spurt om dette. Da nektet han å svare og henviste til «en annen part» som ikke hadde lov til å forklare seg i retten, som han uttrykte det. Det er som kjent bare kongen. Dette kongebesøket til Hatledal 5. april ble omtalt i en beediget erklæring fra tidligere hirdsjef Orvar Sæther i 1966 og stammet fra Quislings adjutant kaptein Carl Langlie. Hatledal hadde selv fortalt Langlie om besøket. Det er ikke noen grunn til å betvile innholdet i erklæringen. Ifølge den hadde kongen svart at «Her skal ikke mobiliseres».

Grunnen til dette standpunktet er lett å forstå. Å mobilisere ville øket faren for militære konfrontasjoner mellom norske avdelinger, hvorav flere hadde NS-offiserer som ledere, og britiske landgangsstyrker. Det kunne brakt Norge over på feil side i krigen. At faren absolutt var til stede vet vi i dag. Den allierte operasjonen skulle, etter en innledende mineleggingsoperasjon, etterfølges av landgang i Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik, i praksis hele vestlandskysten sør for Narvik. Hvor mye kongen visste er ikke kjent. Trolig var han et stykke på vei blitt orientert.

Frykten for alliert landgang lå som en mare over all politisk aktivitet fra regjering, storting og forsvarsledelse fram mot 9. april. Så kom mineleggingen 8. april. Alles øyne ble rettet mot vest, nesten ingen så faren fra sør. Den tyske operasjonen var mye bedre hemmeligholdt enn den allierte, og den lå et døgn foran. Det kom faktisk varsler om tyske troppe- og flåtebevegelser nordover, det siste døgnet, men de ble ikke forstått. Mange trodde de første timene at det var engelske skip som dukket opp. Resultatet kjenner vi. Kaos og forvirring, som filmen illustrerer.

Men det var altså ikke slik, som filmen gir inntrykk av, at kravet om mobilisering før 9. april skyldtes en tysk trussel og det stemmer ikke at regjeringen og kongen vurderte dette særlig forskjellig.
I det hele tatt river filmen bildet av kronprinsen og hans forhold til faren ut av samtida. Olav var oppdratt som en engelsk prins. Hans omgangskrets var aristokratbarn. I filmen er han omskapt til en freidig ung mann fra vår tid. Hans folkelighet etter krigen var imidlertid iscenesatt.

Ellers gir filmen et godt bilde av den oppgittheten som preget regjeringen og stortingsmennene etter at de hadde fått summet seg på Hamar og Elverum. Men her blir hendingene vevd så tett sammen at det er vanskelig for seerne å forstå hva som ble sagt i hvilke møter og når. Noen feil er også sneket seg inn, som at kongen skulle ha holdt tale i ett av stortingsmøtene. Det gjorde han ikke, og kunne han heller ikke gjøre. Men det avgjørende høydepunktet, kongen og utenriksminister Halvdan Kohts samtale med den tyske sendemannen Curt Bräuer om ettermiddagen 10. april, kommer klart fram. Bakgrunnen var stortingsmøtet på Elverum kvelden i forveien, da man hadde bestemt å innlede forhandlinger og gitt regjeringen fullmakt til å godta resultatet, den såkalte «Elverums-fullmakten».

«Trolig ville resultatet blitt som i Danmark, om ikke Hitler i mellomtida hadde skiftet strategi.»

Trolig ville resultatet blitt som i Danmark, om ikke Hitler i mellomtida hadde skiftet strategi. Han hadde håpet å få den lovlige regjeringen til å stoppe all motstand. Det hadde Koht og regjeringen forpurret ved å avslå ultimatumet om morgenen 9. april. Hitlers neste trekk var å innsette Quisling i et håp om at hans offiserskontakter ville lyde ordrene om å stoppe skytingen. Men skikkelig tyngde bak Quislings ordrer kunne det først bli hvis han var «lovlig» innsatt, altså av kongen. Å utnevne Quisling til regjeringssjef stilte kongen overfor et umulig valg. Det var brudd på forfatningen og kunne ødelegge kongehusets framtid. Det var altså ikke å finne en forhandlingsløsning med tyskerne som ble avvist 10. april, men å godta Quisling som ny regjeringssjef. Vi vet imidlertid at kongen hadde avtalt med Koht på forhånd hva som skulle sies. Kongens «nei» var like mye Kohts.

Noen timer tidligere hadde justisminister Terje Wold hatt møte med Generalstaben på Rena. Staben hadde ingen kontakt med forsvarsministeren og var ikke satt på krigsfot. De gikk inn for at man burde finne en løsning med tyskerne, på tross av den vellykkede improviserte motstanden på Midtskogen. For Wold og handelsminister Trygve Lie betydde Midtskogen, hvor mange frivillige hadde deltatt, at det fantes en annen vei. Det fantes folk som ville sloss. Dette var bakgrunnen for at regjeringen på kvelden bekreftet for Bräuer at den sto samlet bak «nei-et». I et nytt statsråd noen timer senere på morgenen 11. april, foretak regjeringen sine første bevisste krigstiltak. Den avsatte Kommanderende general Laake og utnevnte oberst Otto Ruge til ny Kommanderende general på et program om full militær motstand og britisk hjelp. Da ble Norge krigførende i folkerettslig forstand.

Men det hører med til historien at Hitler ennå ikke hadde oppgitt håpet om å få slutt på motstanden. Etter at heller ikke Quisling fikk slutt på den, lot Hitler ham falle 13. april og lot oppnevne Administrasjonsrådet. Som Quisling fikk de en uke på å gjøre jobben. Da var Hitlers tålmodighet slutt også med dem. I et «Führer-Erlass» av 24. april proklamerte han at Tyskland var i krig med Norge og utnevnte Reichskommissariat som okkupasjonsmyndighet. Og slik ble det til krigen var slutt i 1945, tross mange forsøk fra Quisling på å overtale Hitler til å omgjøre beslutningen.

Filmens versjon av kongens «nei», som altså også var regjeringens, ble et viktig skritt på veien mot at Norge kom i krig og ble en alliert stat. Men det var ikke tenkt slik og det var ikke kampvilje som presset det fram. Det var skiftet i Hitlers strategi. Det ville heller ikke spilt så stor rolle hvis det ikke samtidig dukket opp en mengde frivillige som ville sloss.

Lars Borgersrud er historiker. 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode

tidsskriftet mcashVar denne artikkelen nyttig? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 eller bruk Donér-knappen. Du kan også scanne koden ved siden av og bruke mCASH.

Tusen takk for bidraget!