Vinmonopolets innkjøpssjefer har vært på smøreturer i fleng, betalt av vinimportøren. Ringnes arrangerer turer for ansatte i dagligvarehandelen til Kitzbühl hvert år.
«Kundepleie» og korrupsjon
Dette er bare noen eksempler som har blitt «lekket» til media, som på sin side akker og ojer seg over kapitalens umoral. I virkeligheten er disse skandalene ikke ekstraordinære, de er snarere normen i monopolkapitalismens tidsalder. Her handler det ikke om etikk, men om profittmaksimering og fordeling av merverdi mellom ulike fraksjoner av borgerklassen.
Fenomenet forekommer i alle bransjer innen den kapitalistiske økonomien. Omsetningsleddet er avhengig av å holde seg inne med de største produsentene og merkevareleverandørene. Og omvendt, så klart. Konsentrasjonen innafor handelen, spesielt i dagligvarebransjen, har gitt «kjøpmannskapitalen» stadig bedre forhandlingskort vis a vis industrien; en situasjon den utnytter til fulle.
At nettopp TINE denne gangen ble utpekt som den store syndebukken, er mest av alt en avledningsmanøver, og muligens regissert spill med tråder inn til regjeringskvartalet. TINE er et storkonsern, men likevel spesielt, fordi eierne er 18.000 sjølproduserende bønder – i motsetning til Synnøve Finden, som har typisk industri- og finanskapital i ryggen. Når det først skulle rettes søkelys mot råttenheten i hele næringsmiddelsektoren, var TINE som et samvirkeforetak det perfekte offer. I neste runde klarte man å mobilisere en flom av «forbrukersympati» med stakkars, lille Synnøve Finden. Her har også folk på venstresida gått på limpinnen.
De fire store dagligvaremonopolene (ICA/Rimi, REMA, Coop og Norgesgruppen) bruker makta si til å presse næringsmiddelindustrien. Hvis næringsmiddelindustrien mister en avtale med f.eks. REMA, betyr det et omsetningstap på minst 25 prosent. Derfor er industrien villig til å strekke seg langt. Gjennom underhåndsavtaler og ulike former for smøring, blir volum og hylleplassering avtalt. Et ledd i dette spillet er sjølsagt å skvise konkurrenter. Avtaler blir inngått under forutsetning av at matvarekjedene ikke gir framtredende hylleplass til konkurrerende produkter.
Fri konkurranse?
For å gi et skinn av at konkurransen faktisk er reell, har borgerklassen vedtatt ulike antitrustlover og opprettet instanser som skal påse at konkurransen foregår «rettferdig». Men Konkurransetilsynet er et organ som sjelden bryr seg om annet enn småsaker, bortsett fra når store monopoler (utenlandske eller norske) mener seg utestengt og truer med ESA og EU som riset bak speilet. Eventuelle sanksjoner er sjelden annet enn noen symbolske bøter, og i mellomtida har et hav av innleide jurister og konsulenter funnet nye smutthull i lovverket som oppdragsgiverne kan benytte seg av.
– Såkalt lojalitetsrabatt er bare forbudt for aktører som misbruker en «dominerende stilling i markedet», kunne juridisk direktør Mads Magnussen i Konkurransetilsynet opplyse til NTB 13-01-05. Dominerende stilling innebærer 40-50 prosent markedsandel. NorgesGruppen er størst med rundt 35 prosent av markedet. De fire store kjedene ICA, REMA, Coop og NorgesGruppen slipper unna. Lovpraksisen er slik at ansvaret for å utnytte «dominerende stilling» påligger leverandørleddet, dvs. industrien.
Ifølge NTB/Dagens Næringsliv 14. januar bekreftet Coop-sjef Svein Fanebust at leverandører må betale for å forhandle med kjeden, og at de betaler markedsføring og produktstøtte. – Jeg vil kalle det årsbonus og ikke «entrance fee», men det stemmer at leverandører må betale for å forhandle, sa han til Dagens Næringsliv. Han sa samtidig at Coop skulle være «helt åpne» om hvor mange penger leverandørene må betale for å komme inn i butikkene.
Dagen etter, under overskriften Coop gjør kuvending, viste det seg at Coop-sjefen hadde ombestemt seg. Nå ville han plutselig ikke fortelle Dagens Næringsliv størrelsen på «leverandørbidragene».
Konsentrasjon av kapital
Slik er realitetene bak myten om at vi lever i et samfunn der den frie konkurransen blomstrer og skaffer «oss» billige og gode konsumvarer. En viss frikonkurranse består under monopolenes herredømme, men den har i det vesentlige form av døgnfluer som enten går under i konkurransen, eller som etter kort tid blir kjøpt opp av allerede eksisterende monopoler. Unntaket er visse nisjesektorer av økonomien, som monopolene ikke ser på som tilstrekkelig profitable.
Ett av imperialismens hovedkjennetegn er ekstrem monopolisering og kapitalkonsentrasjon i alle bransjer. Vi ser det overalt: i bilindustrien, i telesektoren, i mediabransjen – og innafor handelen. Dette er en lovmessighet som følger av kapitalens behov for å akkumulere stadig mer kapital, eller gå under. Det er også et trekk som følger av at kapitalistene hele tida må slåss mot tendensen til at profittraten faller. Gjennom effektivisering og automatisering av produksjonen forsterker kapitalen denne tendensen. For å redde og helst øke profittmengden fins det ingen annen vei enn å øke produksjonsvolumet gjennom å vinne nye markeder eller vinne større andeler på et allerede eksisterende marked. For å oppnå dette, kan «milliardærenes nasjonale komite, kalt regjeringer» (Lenin) gå til erobringskrig hvis og når de er militært sterke nok. Men under mer fredelige forhold, og særlig for monopoler i mindre imperialistiske stater, er metoder fra smøring, bestikkelser til bruk av mafia og torpedoer en «normal» foreteelse for å oppnå slike mål. Regjeringene engasjerer seg utenlands på monopolenes vegne gjennom ulike typer «bistandsmidler» og prangende statsbesøk. Og bestikkelser i utlandet betrakter den borgerlige moral som helt i sin orden, iallfall så lenge det ikke dreier seg om regimene i land som Burma eller Iran. Den kapitalistiske staten gir endog skattefradrag for slike utgifter.
Kapitalens omslagstid
Industrikapitalen kan ikke innkassere merverdien så lenge varen ikke blir solgt. I en økonomi der overproduksjon er en stadig mare i de fleste bransjer, blir omsetningshastigheten (omløpstida) stadig viktigere. Jo raskere varen blir omsatt, dess hurtigere kan en del av merverdien investeres i ny produksjon for å generere ny merverdi. Det er her handelskapitalen (i tillegg til bankene og kredittvesenet, uten at vi skal gå inn på det her) spiller en avgjørende rolle i å korte ned tida fra varen forlater fabrikken og til den er realisert i pengeform og kan reinvesteres på et høyere nivå enn sist. Denne sirkulasjonsprosessen er hva Marx og Engels kaller kapitalens omslagstid. Reklame, design og emballering er elementer som har samme formål – å aksellerere tempoet i vareomsetningen, fortrinnsvis på konkurrentenes bekostning, ettersom folkets kjøpekraft jo er begrensa. Noen av disse leddene i produktenes «etterbehandling» tilfører varen økt verdi, men de er i hovedsak uproduktive.
Kjøpmannsleddet sett isolert, er i utgangspunktet fullstendig uproduktivt. Hvordan kan dette leddet da like fullt være en gullgruve for folk som REMA-Reitan og RIMI-Hagen?
Kilden til profitt er arbeid
Marx lærte at kilden til profitten ligger i mengden gratisarbeid som arbeiderne har lagt ned i vareverdien. Verdien på arbeidskrafta (lønna) er en helt annen størrelse enn arbeidets verdi. Forenklet kan en si at differansen utgjør merverdien. Profitten realiseres gjennom at en vare blir solgt til sin tilnærma faktiske verdi, det vil si summen av mengden menneskelig arbeid som i løpet av produksjonsprosessen (inklusive innsatsvarer som inngår i produksjonen) er lagt ned i varen, målt i gjennomsnittlig samfunnsmessig nødvendig tidsforbruk.
Marx viste videre at verken industri- eller handelskapitalen oppnår profitt gjennom å overprise varene sine. (Her ser vi bort fra ågerhandel og snyteri, vi snakker om gjennomsnittet i stor målestokk, fordi det jo også forekommer at kjøpmenn tvinges til å selge varer under verdien, for eksempel for å rydde unna utdaterte produkter eller rydde varelageret for andre produkter). Til sjuende og sist ville vinninga gå opp i spinninga, hvis alle solgte varer til hverandre med for eksempel 10 prosent fortjeneste lagt oppå den faktiske prisen.
Hemmeligheten, forklarte Marx, er at industrikapitalen avser en del av merverdien til handelskapitalen, som dermed kan selge varen til sin tilnærma verdi. Vareverdien utjevnes til produksjonspriser på grunn av forskjellig merverdirate i ulike bransjer, og profitten tar form av gjennomsnittsprofitt. Industrien «avstår» en del av merverdien til handelskapitalen. «Kjøpmannskapitalen deltar således i utjevningen av merverdien til gjennomsnittsprofitt, selv om den ikke deltar i produksjonen av denne merverdien», forklarer Marx (Kapitalen, tredje bok, kapittel 17).
Kamp om merverdien
Kampen om profitten og markedene fører til en evig krig mot arbeiderklassen og alle rettigheter den organiserte arbeiderbevegelsen har kjempet til seg. Arbeidernes lønn og livsvilkår blir uavlatelig forsøkt pressa ned mot og under eksistensminimum. Det var dette Marx kalt den relative og absolutte utarminga av proletariatet.
Men i tillegg kjemper kapitalmaktas ulike bestanddeler – særlig industrikapitalen og handelskapitalen – seg imellom om sin andel av den arbeiderskapte merverdien. Industrikapitalisten er innforstått med at han må avse en del av merverdien til handelskapitalisten, for uten at varen blir omsatt og realisert, er det ingen gevinst å hente.
Handelskapitalen har styrket sin relative stilling
Avhengig av graden av monopolisering i de respektive bransjene, vil det skifte mellom hvem som til enhver tid er den sterkeste part. I Norge var næringsmiddelindustrien tidligere (før EØS-avtalen) relativt beskyttet og enerådende på hjemmemarkedet, mens handelskapitalen var fragmentert i form av mindre kjeder og et stort antall småkjøpmenn. De siste tiårene har vist en voldsom etablering i dagligvarehandelen, med tilhørende monopolisering. I løpet av tjuefem år er småkjøpmennene i Norge praktisk talt utradert (unntaket er stort sett familiedrevne innvandrerbutikker i storbyene), mens det har skjedd en kolossal monopolisering der fire grossist- og detaljmonopoler kontrollerer 99 prosent av markedet. Det har vært gylne år for den monopoliserte delen av handelsbransjen, som har visst å utnytte sin stilling maksimalt – både overfor industrien og overfor kundene. Flere av aktørene har etablert seg i andre land, både i Skandinavia, Baltikum og land i øst- og sentral-Europa.
Industrien har til dels hatt motsatt utvikling i Norge. Denne utviklinga bidrar ytterligere til å gi et falskt bilde av den virkelige utbyttingsraten i industrien. For det første fordi merverdiraten alltid vil være høyere enn profittraten. For det andre fordi gjennomsnittsprofittraten blir mindre, som følge av at kjøpmannen skal ha sin andel. «Jo større kjøpmannskapitalen er i forhold til den industrielle kapital, desto mindre blir raten for den industrielle profitt, og omvendt», skriver Marx (ibid).
Sjølsagt er det ikke vanntette skott mellom handels- og industrikapital, like lite som det er det mellom industri- og finanskapitalen. Monopoliseringa og sentraliseringa fortsetter, ikke minst i form av forsøk på å sikre gjensidig kontroll i hverandres selskaper. Men ennå består både samrøret og konkurransen side om side. Fliker av kampen som pågår siver ut i mediene, slik den hissige striden om «næringsstrategi» og styreverv innen næringsmiddelgiganten Orkla har ytret seg mellom nye investorer som Stein-Erik (Rimi-)Hagen og industrifløyen i konsernet.
Det vi ser er helt enkelt en kamp om merverdien, om hvilke kapitalister som skal høste mest av vårt gratisarbeid.
Fra Revolusjon nr 30, våren 2005