Monopolisering i matbransjen jevner ut gjennomsnittsprofitten.
Handelskapitalen har styrket sin relative stilling i forhold til industrikapitalen og grafser til seg en større andel av merverdien, skrev vi i en artikkel i 2005: Monopolkorrupsjon og «kundepleie».
Foranledningen var en rekke skandaler som avslørte hvordan kjedene tvang næringsmiddelindustrien til regelrette bestikkelser for at produktene skulle bli solgt i detaljleddet og plasseres «kundevennlig» i butikklandskapet. Disse kjedegebyrene fikk kodenavn som «samarbeidsbonus», «hylleplassbetaling» og «entrance fees».
Allerede den gang hadde de fire store kjedene COOP, Reitangruppen (REMA 1000), NorgeGruppen (Kiwi, Spar, Meny), ICA (Rimi) sikret seg 99 prosent av dagligvaremarkedet. Siden har monopoliseringa aksellerert videre. Norge har inntatt den suverene førsteplassen i Europa når det gjelder monopolkonsentrasjon av dagligvarekjeder. De tre største er i ferd med å skvise ut minstemann ICA, som er den eneste med store underskudd og skrumpende markedsandeler.
Tyske Lidl rakk knapt å etablere seg i Norge før de ble presset ut og butikkene overtatt av Rema. De «norske» kjedene prøvde å appellere til «kjøp norsk»-demagogien. Samtidig truet de leverandørene sine med alvorlige konsekvenser hvis de fylte hyllene til Lidl.
Fagbevegelsen (HK) var også raskt på banen for å møte det fagforeningsfiendtlige Lidl-konsernet og tvinge det til å inngå tariffavtaler. Det lyktes, men på det tidspunktet fant Lidl ut at oddsene på det norske markedet var så dårlige at de kastet inn håndkleet. Reitan & Co. ble kvitt en farlig markedsrival. Når det gjelder vilkåra for fagorganisering, er de knapt blitt bedre uten Lidl. Rema 1000 satser beinhardt på franchise-modellen som en metode for å undergrave faglig organisering.
Handelsprofitten kanaliseres tilbake til produksjonen
«Ingen kapitalkategori har lettere for å forandre sin bestemmelse, sin funksjon enn kjøpmannskapitalen», var blant Marx’ sannhetsord.
Handelskapitalen har begynt å plassere sin akkumulerte pengekapital direkte der merverdien har sin opprinnelse: i næringsmiddelindustrien. Handelskapitalen smelter atter sammen med industrikapitalen. Gjennomsnittsprofitten jevner seg ut.
«Om kjøpmannskapitalen kastet av seg en høyere prosentvis gjennomsnittsprofitt enn den industrielle kapital, ville en del av den industrielle kapital bli forvandlet til kjøpmannskapital. Om den kastet av seg en lavere gjennomsnittsprofitt, ville man få den omvendte bevegelse. En del av kjøpmannskapitalen ville bli forvandlet til industriell kapital.»
Marx: Kapitalen, del III, Den kommersielle profitt. VIU 7, Pax Forlag 1976, s. 89.
Et konkret eksempel på dette er for eksempel da Rimi-Hagen solgte seg ut av detaljmarkedet (Rimi/ICA) og kjøpte seg opp i næringsmiddelgiganten Orkla gjennom sitt selskap Canica.
«Kjøpmannskapitalen deltar således i utjevningen av merverdien til gjennomsnittsprofitt, selv om den ikke deltar i produksjonen av denne merverdi. Derfor inneholder den almene profittrate allerede det fradrag fra merverdien som tilkommer kjøpmannskapitalen, altså et fradrag fra den industrielle kapitals profitt.»
Marx, Kapitalen, tredje bok. Syttende kapittel: Den kommersielle profitt
Ved å få grep om både produksjons- og sirkulasjonsprosessen kan kjedene strømlinjeforme logistikken og på den måten korte ned på kapitalens omslagstid – det vil si den tida varen befinner seg i sirkulasjonsprosessen. Jo fortere verdien blir materialisert ved kassa, desto større omsetning og desto fortere kan prosessen gjentas. I den grad handelskapitalens «andel» av den produserte merverdien reduseres, kan det gi økt gjennomsnittsprofitt sett under ett. Eller denne gevinsten kan midlertidig brukes til å stabilisere eller senke vareprisene som ledd i å underby konkurrentene.
Vi er nå i ferd med å få en ny monopolisering som omfatter nesten hele kapitalens omslagsprosess innenfor dagligvarer. Colonialmajor Odd Reitan har lenge hatt som mål å sikre «hele verdikjeden» fra produksjonen og fram til forbrukeren stikker kortet sitt inn i betalingsterminalen ved kassa.
I symbiose med industrien
Nå har han kommet nærmere målet ved overtakelsen av Norsk Kylling, som produserer kyllingproduktene Solvinge for Rema 1000. Kontrollen er sikret fra eggklekkeriet og produksjonen helt til varene ligger i kjøledisken. Reitan gjør heller ingen hemmelighet av at Nordfjord Kjøtt kan være neste munnfull for Rema. – Det handler om skreddersømmen mellom industrien og Rema 1000, som Reitan sa i et intervju med e24.no
Symbiosen med industrien tar ny form. Dette gjelder ikke bare for Reitan & Co. I januar ble det meldt at Orklas tidligere konsernsjef Dag J. Opedal går inn i konsernledelsen i NorgesGruppen. Orkla er merkevaregiganten som blant annet kontrollerer Stabburet, Nidar og Bakers i Norge; Abba og Felix Panda i Sverige og Finland, for å nevne noe. Dessuten eier Orkla Lilleborg som er monopolist i vaskemidler.
Reitangruppen fikk et rekordhøyt driftsresultat for 2010 på 1.244 millioner kroner. Også NorgesGruppen melder om et knallresultat for fjoråret. Resultatet før skatt ble hele 17,6 prosent bedre enn i 2009 og havnet på 1.866 millioner.
Allikevel klager kjedene over manglende effektivitet hos produsentene, som Rema altså vil sikre seg mer kontroll over.
Helt ineffektivt kan det ikke være. Kjøttproduksjonen i Norge har økt med 20 prosent siden 2005.
Bøndene taper
Dagligvarekjedene skylder gjerne på dyrere råvarer, bøndene, landbrukssamvirket og industrien for stigende matvarepriser. Men tross en viss skjerming av grunneierne i det norske landbruket og høyere mat- og råvarepriser, så har ikke bøndene høstet nevneverdig. Tallene viser at de har stått stille inntektsmessig de siste 30 åra, sjøl om det er store ulikheter mellom ulike bruk og mellom kornbønder og de som driver dyrehold. I gjennomsnitt hadde bøndene et inntektsfall på 11 000 kroner i 2009, ifølge Nationen.
Næringsmiddelindustrien var den største næringen i 2009. Den er også en mindre konjunkturutsatt næring i krisetider, ettersom mat og dagligvarer er det siste folk sparer inn på når livreima strammes.
Mens kjøpmannskapitalen har presset industrien, har industrien gått løs på produsentene, i første rekke bøndene. Dette har gitt næringsmiddelindustriens eiere pene profitter. De har imidlertid vært enda høyere for handelskapitalen konsentrert i dagligvarebransjen. Industrien har blitt tvunget til å avse en uforholdsmessig stor del av merverdien til handelskapitalistene. Når kapitalen nå flyttes tilbake til industrien, vil det bidra til en ny utjamning av gjennomsnittsprofitten.
Om det fører til billigere og bedre mat, er en helt annen historie.