Et Europas forente stater under kapitalismen er det samme som overenskomster om delinga av koloniene. Men under kapitalismen fins det ikke noe annet grunnlag og ingen andre prinsipper for deling enn makt.
En mangemillionær kan ikke dele «nasjonalinntekt» til et kapitalistisk land med noen på annet vis enn «i forhold til den kapitalen som er investert»(med en bonus i tillegg slik at den største kapitalen kan få mer enn sin del). Kapitalisme er privat eiendomsrett til produksjonsmidlene og anarki i produksjonen. Å slå til lyd for ei «rettferdig» fordeling av inntektene på et slikt grunnlag, er rein proudhonisme, tåpelig spissborgerlighet. Ingen fordeling kan gjennomføres på annet vis enn «i forhold i styrke», og styrken endrer seg i løpet av den økonomiske utviklinga. Etter 1871 var tempoet i økninga av Tysklands styrke tre eller fire ganger så raskt som Frankrikes og Storbritannias, og styrken til Japan vokste omlag ti ganger så raskt som styrken til Russland. Det fins ikke, og kan ikke finnes, noen annen måte å prøve den virkelige makta til en kapitalistisk stat på, enn ved krig. Krig strir ikke mot grunnlaget for den private eiendomsretten, tvert om så er den et direkte og uunngåelig resultat av dette grunnlaget. En jamn økonomisk vekst i enkelt foretak eller enkeltstater er umulig under kapitalismen. Under kapitalismen fins det ingen andre midler til å gjenopprette likevekta som blir forstyrra med visse mellomrom, enn kriser i industrien og kriger i politikken.
Sjølsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne betydninga er et Europas forente stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene... men hva er formålet? Bare å undertrykke sosialismen i Europa med samla krefter og å forsvare kolonibyttet mot Japan og USA med samla krefter.
Publisert i Sotsial Demokrat nr. 44, 23. august 1915.