Erklæring fra det 13. internasjonale seminaret om revolusjonens utfordringer i Latin-Amerika
Panikken har innfunnet seg på det imperialistiske finansmarkedet og i de herskende samfunnsklasser verden over: Vi står midt oppe i ei ny syklisk økonomisk krise, og hverken de mektige imperialistene eller de avhengige landa kan unnslippe dens grep.
Til tross for at de første tegn på denne krisa kom til uttrykk i finanssektoren og på boligmarkedet, har den sitt opphav i sjølve den økonomiske basis. Det dreier seg om ei ny overproduksjonskrise – en overproduksjon av forbruksgoder som den lave kjøpekrafta ikke kan absorbere. Årsaken til krisa er å finne i den reelle motsetninga mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den private tilegnelsen av goder og utbytta rikdommer, som ytrer seg som den grunnleggende motsigelsen i det kapitalistiske systemet og den rådende imperialisme.
Dette er mer enn bare enda ei krise. Den er den djupeste i kapitalismens historie, og kan bare sammenliknes med krisa i 1929 som førte til 2. verdenskrig – og denne krigen førte til revolusjoner som frigjorde en tredjedel av menneskeheten fra den kapitalistiske utbyttinga, sjøl om denne prosessen siden blei ramma av store tilbakeslag.
Rekkevidden av krisa er enorm. Den omfatter alle områder av den nåværende økonomien, den har stor innflytelse på miljø og klima, den ryster de borgerlige institusjonene i sine grunnvoller, den tilspisser den innbyrdes konkurransen mellom imperialistene, og den skjerper utilfredsheten blant arbeiderne og folkene rundt om i verden.
De forklaringene som monopolene og finansverdenen gir på krisa, er forskjellige og kretser om monetaristiske formuleringer om forholdet mellom omsetning og forbruk. De prøver å møte krisa på en måte som skjuler dens virkninger og negative konsekvenser, som veltes over på skuldrene til arbeiderne, bøndene, ungdommen, kvinnene og verdens folk, og bæres av de avhengige og undertrykte landa – og gjør alle disse til krisas fremste ofre.
Den aktuelle krisa skjerper motsetningene mellom arbeiderne og arbeidskjøperne, mellom folkene og imperialismen, mellom monopolene og de imperialistiske landa innbyrdes. Den viser at arbeidernes og folkenes marsj fram mot frigjøring forsterkes og vinner viktige seire overalt i verden. I særlig grad manifesterer den seg i Latin-Amerika gjennom en uttalt tendens til forandring, med oppkomsten av en rekke demokratiske nasjonale regjeringer som fremmer alternative integrasjonsprosjekter som ALBA. Men den uttrykker også imperialismens besluttsomhet for å nedkjempe disse nye prosessene med militærkupp, sånn som begivenhetene i Honduras viser.
De kapitalistiske krisene, som er produkter av et historisk døende system, kan bare finne en løsning til arbeidernes fordel gjennom at dette utbytterregimet overvinnes og sosialismen blir innført. Monopolene og regjeringene forsøker å unnslippe krisa ved å stille garantier for systemets uforanderlighet, slik som de har gjort det ved tidligere anledninger, sjøl om løsningsmodellene de kommer opp med – det være seg et velferdssystem eller nyliberalisme – til sist ender med nye kriser.
Verdens folk avviser krisa og de metodene som de internasjonale monopolene og mektige kapitalister anvender for å verne om sine interesser. Arbeiderbevegelser og folkebevegelser vinner fram mange steder i verden og forlanger at de rike bærer byrdene av ei krise de sjøl har framprovosert. Derved framkommer forslag og ideer som ikke prøver å redde systemet, men ivaretar arbeidernes og folkets interesser.
Vi innser voldsomheten, dybden og omfanget av den nåværende krisa. Imidlertid er vi også bevisste om at det kapitalistiske og imperialistiske systemet ikke vil falle av seg selv. Vi er nødt til å styrte det gjennom kamp. Arbeidernes, bøndenes, ungdommens, folkenes, urfolkenes og kvinnenes kamp, alle de utbytta og underkua klassenes kamp.
De folkelige og revolusjonære organisasjonene jobber med å skape en stor bevegelse imot den imperialistiske kapitalens dominans og imot de hjemlige utbytterklassenes herredømme. I denne bevegelsen deltar alle sektorer som er parate til å forsvare arbeidernes interesser, de som kjemper for demokratisk, progressiv og revolusjonær forandring. En stor massefront som kommer til uttrykk i hvert eneste av våre land, er en nødvendighet. Videre bør arbeiderne forstå nødvendigheten av å heve sin organisering til også å føre politisk kamp og slåss for å vinne makta.
Vi ser denne krisa som en mulighet for de revolusjonære kreftene til å avsløre og vise kapitalismens arbeiderfiendtlige og utbyttende karakter, til å fremme organisering av folket under forandringens banner og fremme den sosiale og nasjonale revolusjon. Det er en mulighet for arbeiderklassen til å forbedre sin antiimperialistiske og antikapitalistiske forståelse.
Underskriverne av denne erklæringa melder seg under frihetens, likhetens og likestillingens, uavhengighetens og framskrittets fane. Vi kjemper i hvert av våre land for å føre revolusjonen til seier og skape sosialisme; vi erkjenner at vi på denne måten bidrar til verdensrevolusjonens seier. Vi arbeider hardt for å nå nye nivåer i samarbeidet og de felles aksjonene mellom folkelige og politiske organisasjoner for å imøtegå den internasjonale kapitalens herredømme.
Slik lyder vår stemme: det er denne ideen vi sender til de amerikanske folkene og til verden fra Quito og det 13. internasjonale seminaret om revolusjonens utfordringer i Latin-Amerika, der vi med en holdning av gjensidig respekt og i felles positiv bestrebelse har drøftet noen av de oppgavene som historien i dag pålegger oss.
La oss reise oss mot imperialismens og dens alliertes aggresjon mot verdens folk!
Quito, 17. juli 2009
Argentinas revolusjonære kommunistiske parti
Bolivias kommunistiske marxist-leninistiske-maoistiske parti
Brasils revolusjonære kommunistiske parti
Movimiento Constituyente Popular – Polo Democrático (Colombia)
Colombias kommunistiske parti (marxist-leninister)
Colombias revolusjonære arbeiderparti
Red Nacional Contra el Hambre y la Pobreza (Colombia)
Ciclo Expedición por Sur América (Colombia)
Fundación Solidaridad y Hermandad Pacífico (Colombia)
Minga Sur Palmira – PDA (Colombia)
Cubas kommunistiske parti
Chiles kommunistiske parti (Acción Proletaria)
Arbeidets kommunistiske parti (Dominikanske republikk)
Movimiento Independencia, Unidad y Cambio (Dominikanske republikk)
Ecuadors marxist-leninistiske kommunistiske parti
Movimiento Popular Democrático (Ecuador)
Juventud Revolucionaria del Ecuador
Confederación Ecuatoriana de Mujeres por el Cambio
Movimiento de Liberación Nacional de México
Mexicos kommunistiske parti (marxist-leninister)
Frente Popular Revolucionario (México)
Panamas marxist-leninistiske kommunistiske parti
Perus marxist-leninistiske parti
Perus proletariske parti
Tysklands marxist-leninistiske parti (MLPD)
Revolutionary Organisation of Labor (USA)
Asamblea Socialista (Venezuela)
Movimiento Gayones (Venezuela)
Movimiento de Mujeres Ana Soto (Venezuela)
Federación de Trabajadores de las Telecomunicaciones (Venezuela)
Frente Universitario Revolucionario Socialista (Venezuela)
Venezuelas marxist-leninistiske kommunistiske parti