I den barmhjertige gud sitt navn.
Her er jeg, fri. Men landet mitt er fortsatt krigsfange.
Først vil jeg takke og hilse alle som stod ved min side, enten det var i mitt eget land, i den islamske verden eller i verden ellers. Der har vært snakket mye om aksjonen og om den personen som gjennomførte den, om helten og den heroiske handlingen, om symbolet og den symbolske aksjon.
Men jeg svarer helt enkelt: Det som drev meg til konfrontasjonen er den uretten som er utøvd mot folket mitt, og hvordan okkupasjonen vil ydmyke fedrelandet mitt ved å trampe det ned under jernhælen.
Det var at okkupasjonen ville knuse våre sønners kranier under støvlene sine, om de så var sjeiker, kvinner, barn eller menn. Og at mer enn en million martyrer de seinere åra har falt for okkupasjonsmaktenes kuler, og at landet nå er fylt med mer enn fem millioner faderløse, en million enker og hundretusener av krøplinger. Og av mange, mange millioner hjemløse på grunn av tvangsfordrivelse i og utenfor landet.
Vi var engang en nasjon hvor araberen ville dele sitt daglige brød med turkmeneren, kurderen, assyreren og de kristne sabeanerne og yazidianerne. Og sjiaen ba i samme rekke som sunnien. Og muslimene feiret sammen med de kristne Kristus’ fødselsdag – må fred være med ham. Og det er en kjensgjerning at vi delte på lidelser og sult i løpet av mer enn et tiår med sanksjoner.
Vår tålmodighet og vår solidaritet fikk oss ikke til å glemme undertrykkelsen, inntil vi ble invadert av den illusjon om frigjøring som enkelte nærte. Okkupasjonen skilte bror fra bror, den ene nabo fra den andre, sønnen fra sin onkel. Den forvandlet våre hjem til permanente sørgetelt. Og våre graver spredte seg over parker og veigrøfter. Det er som en pest. Det er okkupasjonen som dreper oss, som krenker gudshusene og våre hjems hellighet, og som daglig kaster tusener i provisoriske fengsler.
Jeg er ingen helt, og det innrømmer jeg. Men jeg har en mening, og jeg har en holdning. Det ydmyket meg å se mitt land ydmyket. Og å se mitt Bagdad brent. Og mitt folk bli drept. Tusenvis av tragiske bilder satt fast i hodet mitt, og det tynger meg hver eneste dag og driver meg mot den rette vei, konfrontasjonens vei, veien for kamp mot urett, bedrag og dobbeltspill. Det tok nattesøvnen fra meg.
Snesevis, nei, hundrevis av bilder av massakrer som ville gjøre et nyfødt spedbarns hår grått, tvang fram tårene og såret meg. Abu Ghraib-skandalen. Massakrene i Falluja, Haditha, Sadr-byen, Basra, Diyala, Mosul, Tal Afar og på hver eneste tomme av vårt lidende land. De siste årene har jeg reist gjennom vårt brennende land og har med mine egne øyne sett ofrenes smerter, og med mine egne ører hørt skrikene til de etterlatte og foreldreløse. Og skamfølelsen forfulgte meg som et grimt økenavn, fordi jeg var maktesløs.
Og så snart jeg hadde avsluttet min yrkesmessige plikt, som var å rapportere om irakernes daglige lidelser, og mens jeg vasket asken fra de ødelagte irakske husene eller blodsporene fra ofrene av klærne mine, beit jeg tennene sammen og avla et løfte til våre ofre, et løfte om hevn.
Til de som bebreider meg, sier jeg: Vet dere hvor mange knuste hjem den skoen jeg kastet hadde trådt inn i på grunn av okkupasjonen? Hvor mange ganger den hadde trådt over uskyldige ofres blod? Og hvor mange ganger den var gått inn i hus der frie irakiske kvinner og deres ukrenkelighed var blitt hånet? Kanskje var skoen det passende svar, når alle verdier ble krenket.
Da jeg kastet skoen i ansiktet på forbryteren Bush, ville jeg uttrykke min tilbakevisning av hans løgner, hans okkupasjon av mitt land, min avvisning av hans mord på mitt folk. Min avvisning av hans utplyndring av mitt lands rikdommer og ødeleggelsen av landets infrastruktur. Og fordrivelsen av dets barn til landflyktighet.
Etter seks års ydmykelse, uverdighet, mord og krenkelser av alt hellig og vanhelligelse av husene til gudsdyrkelse kommer morderen hit, pralende og storskrytende om seier og demokrati. Han kom for å si farvel til sine ofre og ville ha blomster til gjengjeld.
Kort sagt var dette min blomst til okkupanten og til alle dem som står på hans side, hva enten det består i å spre løgner eller i aktiv handling før eller etter okkupasjonen.
Jeg ønsket å forsvare min profesjons ære og den undertrykte patriotismen denne dagen, når mitt land ble krenket og dets verdighet var tapt. Noen sier: Hvorfor stilte han ikke Bush et pinlig spørsmål under pressekonferansen for å kaste skam over ham? Og nå vil jeg svare dere, journalister: Hvordan skulle jeg spørre Bush når vi, før pressekonferansen begynte, ble beordret til ikke å stille noen spørsmål, men bare dekke begivenheten? Det var forbudt for enhver å rette spørsmål til Bush.
Og hva profesjonalisme angår: Den profesjonalismen som noen sørger over under okkupasjonsmaktens vinger, bør ikke ha en høyere stemme enn patriotismens stemme. Hvis patriotismen kunne snakke fritt, ville profesjonalismen være dens allierte.
Jeg vil benytte denne anledning til å si: Hvis jeg uten hensikt har krenket journalistikken fordi de regjerende ble pinlig berørt av min handling, vil jeg gjerne gi dere en unnskyldning for enhver forlegenhet jeg har bragt over disse institusjonene. Det eneste jeg ville var med en levende samvittighet å uttrykke følelsene hos en borger som hver eneste dag har sett landet sitt vanhelliget.
Historien har mange beretninger om hvordan profesjonalismen også ble kompromittert av amerikanske politikkmakere, hva enten det var ved mordforsøket på Fidel Castro ved å plassere en bombe i et tv-kamera som ble betjent av CIA-agenter, som opptrådte som journalister fra cubansk TV, eller hva de gjorde under Irak-krigen gjennom å bedra det alminnelige publikum om hva som foregikk. Og det er mange andre eksempler som jeg ikke skal komme inn på her.
Men det jeg gjerne vil rette oppmerksomheten deres mot, er at disse mistenkelige byråer – amerikansk etterretning og dens øvrige agenturer og de som følger dem – ikke vil sky noen anstrengelse for fotfølge meg som en opprører og motstander av deres okkupasjon. De vil forsøke å drepe eller nøytralisere meg, og jeg ber dem som står meg nær om å være på vakt overfor de fellene som disse virksomhetene vil sette opp for å fange eller drepe meg på forskjellige måter, fysisk, sosialt eller yrkesmessig.
Dengang den irakske statsministeren (Maliki – overs. anm) gikk ut på satellittkanalene og sa at han ikke ville sove før han hadde forvisset seg om min sikkerhet og at jeg fikk en seng og et teppe over meg; ennå mens han snakket ble jeg torturert med gruvekkende metoder: elektrosjokk, slag med kabler, slag med jernstenger – alt sammen på bakrommet der pressekonferansen ble holdt. Og konferansen pågikk fortsatt og jeg kunne høre stemmene fra menneskene som var der. Kanskje kunne de også høre mine skrik og mine stønn.
Om morgenen ble jeg etterlatt i vinterkulde, bundet, etter at de ved morgengry hadde dynket meg i vann. Og på hr. Malikis vegne unnskylder jeg at han har holdt sannheten tilbake for folket. Jeg vil senere snakke og oppgi navnene på de folkene som medvirket i å torturere meg, noen av dem var høytstående embetsmenn i regjeringen og hæren.
Og til slutt vil jeg si at jeg er helt uavhengig. Jeg er ikke medlem av noe politisk parti, noe som ble påstått under torturen – noen ganger at jeg står langt til høyre, noen ganger venstreorientert. Jeg er uavhengig av politiske partier, og mitt fremtidige virke vil være som tjenestemann for mitt folk og alle som har bruk for det, uten å føre noen politiske kriger, som noen har sagt at jeg vil.
Og til mitt elskede land sier jeg: Hvis urettens natt forlenges, vil det allikevel ikke kunne forhindre sola fra å stå opp, og det vil være frihetens sol.
De har vært der i årevis uten å bli tiltalt eller stilt for en domstol. De er simpelthen blitt fanget på gata og kastet i disse fengslene. Og nå, fremfor dere, og i guds nærvær, håper jeg de kan høre eller se meg. Jeg har nå oppfylt mitt løfte om å minne regjering, embetsmenn og politikere om å granske hva som foregår i fengslene, og den urettferdigheten som følger av det juridiske systemets seindrektighet.
Takk. Og må guds fred være med dere.
Oversatt til norsk av Revolusjon. Vi har bygget på: