Det tyrkiske borgerskapets krigstrusler mot Syria, støttet av USA-imperialismen, utdrivinga av PKK-lederne fra Syria og tilbakeføringa av Abdullah Öcalan til Tyrkia gjennom en internasjonal operasjon alle disse hendelsene har fått diskusjonen om det kurdiske spørsmålet til å flamme opp både i Tyrkia og på den internasjonale arenaen. Nok en gang reiser spørsmålet seg: "Hva skjer nå?"
Sett bort fra erklæringer om "betydningen av samarbeid imot terrorismen", ga lederne av USA, EU-landene, Russland, de arabiske landa og balkanstatene uttrykk for at "Tyrkia burde gjøre bruk av denne anledning til å anerkjenne kurdernes kulturelle rettigheter". De interesserte seg åpenbart for sine egne borgerlig imperialistiske interesser og mål, og planla hvordan og i hvilken grad de kunne dra fordel av dette spørsmålet.
Tyrkias herskende klasser har valgt å bruke "Operasjon Apo" (Apo er et økenavn for Abdullah Öcalan) til å dekke over det kurdiske spørsmålet og landets sosiale problemer. Myndighetene, herunder Det militære sikkerhetsråd, presidenten og regjeringens embetsmenn, hevder at det slett ikke eksisterer et kurdisk spørsmål, og intensiverer propagandaen for "utryddelse av terroren". Militærets og politiets angrep er blitt intensivert og unntakstilstanden er utvidet til hele landet.
I kjølvannet av Öcalans flukt fra Syria etter USA-imperialismens inngripen og hans ankomst til Roma, prøvde de tyrkiske myndighetene å få i stand en "nasjonal mobilisering" med propaganda om at Italia og Tyskland såvel som Syria og Hellas "støtter separatistisk terrorisme". Sjåvinistisk og reaksjonær propaganda ble utformet for å stimulere reaksjonære fordommer hos de mest tilbakestående delene av det arbeidende folk og dekke over angrepene på og undertrykkelsen av kurderne. Kollaboratørborgerskapets og diktaturets fremste representanter visste alt for godt at "Operasjon Apo" umulig kunne holde det kurdiske spørsmål borte fra dagsordenen.
Ikke desto mindre var denne operasjonen en militær og politisk suksess. Den kunne dermed brukes som et effektivt instrument i propagandaen for statens styrke og storhet både innenfor landet og internasjonalt. De forsøkte å utnytte denne fullt ut for sine mål: konsolidering av den borgerlige innflytelse og kontroll over massene, utsettelse, avvisning og undertrykking av det arbeidende folkets krav og tillemping av en økonomisk politikk som tilgodeser den internasjonale kapitalen og det kollaborerende monopolborgerskapet. De kollaborerende herskende klasser har mobilisert alle reaksjonære krefter. Med utgangspunkt i de nye vilkåra og med forventning om suksess, mobiliserte de også alle midler i den hensikt å styrke sin forsvergelse av den kurdiske nasjon og kurdernes rettigheter.
Det militære sikkerhetsrådet har truet nabolanda; det har stadig gjentatt demagogien om "en stat, en nasjon, ett språk under ett flagg", og har erklært sin faste vilje til "ikke å tillate" noen utvikling som står i veien for dette. Alle systemets institusjoner og dets politiske og militære krefter er blitt konsentrert i denne aggressive kampanjen.
Et av målene for de kollaborerende reaksjonære kreftene har vært å hindre den kurdiske bevegelsen i å utvikle seg, noe som er en av grunnene til at det økonomiske og politiske dilemma og ustabiliteten er blitt vendt til fordel for de reaksjonære kreftene. Dette samsvarte med USA-imperialismens planer for Midtøsten og Kaukasus, og den rolle den har tildelt Tyrkia som sin imperialistiske underleverandør. Den linja som den borgerlige kurdiske reformbevegelse har fulgt, og den kamplinja som betrakta de folkelige kurdiske massene som logistisk støtte, har ført til tilbakeslag og tretthet i den kurdiske bevegelse siden 1992. Dette har lettet gjennomføringa av de herskende klassenes politikk.
PKK har med fullt overlegg framstilt seg sjøl som identisk med det kurdiske folket og den kurdiske bevegelsen, og har i deres navn oppfordret vestlige imperialiststater til "å intervenere for å løse problemet". Mens propagandaen om at "Tyrkias porter bare kan åpnes av Washington" og om det "siviliserte Europas" forpliktelse til å intervenere høynet det kurdiske folkets forventninger til imperialistene, har PKK orientert seg imot ei linje som i stadig høyere grad er knyttet til de store vestlige statenes politikk i diplomatiets navn.
Öcalans ankomst til Roma og hans anmodning om politisk asyl ble av PKK og de kurdiske liberale reformistkretser utlagt som kurdernes "adgang til EU fra Rom før Tyrkia". Imperialistiske reaksjonære krefter ble ansett som siviliserte demokrater. Med alt dette avslørte de sin tillit og forventninger til de imperialistene som er de undertrykte folkenes farligste og viktigste fiende. I denne forstand ble "diplomati" det vesentlige.
Setningen "la oss bli diplomater" er blitt disse kretsenes parole. Öcalan skulle ha ledet disse diplomatiske aktivitetene, forholdet til USA og EU-landene skulle forbedres; Tyrkia skulle tvinges av deres innflytelse, det skulle sikres en "politisk løsning". Dette er en av de viktigste tendenser i den kurdiske bevegelsen.
Det kurdiske spørsmål var ikke lengre et "internt tyrkisk spørsmål". Selv om det kollaboratørborgerskapet og myndighetene hevdet at "ingen ville få lov til å blande seg i våre interne forhold", var det uunngåelig at en nasjons slaveri eller frihetskamp i en region hvor imperialistene rivaliserer intenst, og hvor det hersker kapitalistiske og imperialistiske forhold, ville utvikle seg til et internasjonalt spørsmål. Årsakene til det er ikke bare den kjensgjerning at Tyrkias uforsonlige herskere nekter for den kurdiske nasjonens eksistens, deres rettigheter og det kurdiske spørsmålet, og at de vestlige imperialistlandas regjeringers anerkjennelse av dette spørsmål ser en mulig løsning av det innenfor systemet. Eksistensen av kurdere i Iran, Irak og Syria foruten i Tyrkia er også en objektiv faktor som gir dette spørsmålet en regional og internasjonal dimensjon. En annen faktor er den immigrantstatus som er blitt de mange kurdere som oppholder seg i europeiske land til del, samt at det kurdiske spørsmål kan ha betydning for den imperialistiske kampen om hegemoni i Midtøsten, på Balkan og i Kaukasus.
Spørsmålet om hvilken vei utviklingen av den kurdiske bevegelse vil følge, er direkte knyttet til den kurdiske sosiale virkelighet. Det nivået som den kapitalistiske utviklinga har nådd i Tyrkia og tyrkisk Kurdistan, og den samtidige utvikling av kapitalakkumulasjon og fattigdom i hver sin retning, fører uunngåelig til kamp mellom borgerskapet og reaksjonære krefter på den ene sida og proletariatet og det arbeidende folk på den andre. Objektiv utvikling og skjerpede motsigelser fører til kamp i form av antagonistiske motsetninger mellom to klasser som står overfor hverandre. En opposisjonslinje til den reformistiske, forsonlige og kollaborerende linja i den kurdiske bevegelsen tegner seg klarere og klarere. Blant arbeidende kurdere, især blant de mest framskredne arbeiderne, er det en tendens til å reise politiske og økonomiske krav sammen med spørsmålet om nasjonal frigjøring, og til å bygge en sterkere enhet med de tyrkiske arbeiderne mot kapitalens angrep.
Denne tendensen må styrkes ytterligere for at det kurdiske spørsmålet skal få en demokratisk og folkelig løsning. Dette er mulig. De mest framskredne deler av de kurdiske arbeiderne har begynt å organisere seg i og omkring et revolusjonært arbeiderklasseparti. Tretthet, håpløshet og tilbakeslag forårsaket av en bestemt forestilling om kampen i partier og organisasjoner i den kurdiske bevegelsen som PKK og HADEP, som ignorerer de arbeidende massers daglige økonomiske og politiske krav og som ikke vil ta bryet med å utvikle en massebevegelse, er i ferd med å bli erstattet av tendensen til kamp. Det kurdiske arbeidende folk forstår, takket være sin politiske erfaring, at problemet kan løses ved enhet mellom arbeidere fra alle Tyrkias nasjonaliteter og på grunnlag av en kamp mot diktatur og imperialisme. Det kan tenkes at reformismen og "terrorismen" fortsatt vil eksistere side om side og nære hverandre gjensidig, sjøl om deres mål og hensikter er blitt mer diffuse, og sjøl om utøverne ikke tar hensyn til hvem de egentlig tjener. Uansett foregår det nå en prosess der skillelinjene mellom hva som er revolusjonært, og hva som er forsonlig og reformistisk, blir stadig tydeligere.
Den kjensgjerning at kurdiske borgerlige reformistiske og liberale kretser åpner ei dør for det imperialistiske borgerskapet i "diplomatiets" navn, og at imperialiststatene utnytter dette uløste spørsmålet som pressmiddel overfor sine lakeier i regionen, er en alvorlig trussel mot den kurdiske bevegelsens nåtid og fremtid.
Heldigvis har kurdiske arbeidere og arbeidende lært mye av utviklinga de siste 15-20 åra og av sin egen kamperfaring. Utover sin lange historie innregner de også erfaringene fra kurdiske opprør siden den tyrkiske republikken ble grunnlagt. De har i praksis sett uunngåeligheten av folkenes forente kamp mot kollaboratørborgerskapets og imperialistenes provokasjoner, angrep og koloniale undertrykkelse. De framskredne kurdiske arbeiderne er blitt modne nok til å forstå at nasjonale, politiske og økonomiske rettigheter bare kan oppnås med ei kamplinje som er uavhengig av borgerskapet og de reaksjonære krefter.
Dette er grunnlaget og garantien for at bevegelsen utvikler seg i revolusjonær retning. Det kurdiske spørsmålet er ikke nytt; det er ikke første gang det står på den internasjonale dagsorden, og det er ikke direkte relatert til om PKK eksisterer eller ei. I snart et århundre har det kurdiske folket krevd sin nasjonale rett i en kamp som har sett ebbe og flo og periodiske avbrudd. At det kurdiske folket i stigende grad frigjør seg fra å være et splittet og lukket samfunn, styrker massegrunnlaget for kravet om nasjonal frigjøring og sikrer at kampkraften vokser. Betingelsene er også modnet for at det kurdiske folket foretar en skarp grenseoppgang overfor borgerskapet og de reaksjonære krefter. Dette er hovedtendensen i utviklinga. Kurderne kan oppnå sin nasjonale frigjøring når de kurdiske arbeiderne og det arbeidende folket seirer hånd i hånd med de tyrkiske arbeiderne. Slik er retninga for utviklinga av det arbeidende kurdiske folkets bevegelse.
Voice of the Revolution nr. 11, august 1999.