Revolusjon har møtt kamerat Pratyush fra redaksjonen i det marxistiske indiske tidsskriftet Revolutionary Democracy.
India er en av økonomiene i verden med de største vekstratene og en stor og voksende arbeiderklasse. Men fortsatt er fattigdommen enorm og utbyttinga grov, ikke minst i de Spesielle økonomiske sonene (SEZ) [disse sonene er fristeder for kapitalen der vanlige lover om arbeidervern osv. er satt ut av kraft – Red]. Noen indiske revolusjonære mener derfor at det er en sosialistisk revolusjon som står på dagsorden i India.
Kommunistene knytta til tidsskriftet Revolutionary Democracy (RD) deler ikke denne oppfatninga. De fastholder at Stalins oppfatning fra 1950 om at India er i en fase med demokratisk revolusjon, fortsatt er gyldig.
Dollarmillionærer og massefattigdom
– Revolusjonen er på et demokratisk stadium. Vi har stadig vekk et kastesystem i praksis. Fortsatt blir unge drept hvis unge gifter seg på tvers av kastene eller gotra (klan). Det indiske borgerskapet kan ikke hevde at de er et uavhengig borgerskap. Etter britene var India avhengig av USSR eller USA og spilte på begge.
– Hvordan forklarer du den såkalte tigerøkonomien i India?
– Vekslingsforholdet for rupee er bakgrunnen for Indias «velstand». Bare Japan og USA har flere dollarmillionærer. Det betyr sjølsagt mange millioner velstående, men likevel lever 70 prosent av befolkninga for mindre enn halv euro om dagen (20 rupee, mindre enn 3 kroner). Dette er offisielle tall. Realinntekta er på vei nedover, ikke oppover. Underernæring er mer utbredt hos oss enn i Afrika sør for Sahara.
India er veldig variert. Enkelte byer er på vesteuropeisk nivå, mens andre deler av landet er ekstremt fattige og tilbakeliggende. Det har vært lite utvikling siden 50-tallet. Fruktene av den utviklinga som har vært, har ikke nådd vanlige folk.
Du finner flere produksjonsmåter i India, også føydale. Magnesium, alumina og andre metaller blir eksportert til Europa og andre land for videreforedling og deretter eksportert tilbake. Det gjelder bl.a. bauxitt.
Jordreformbevegelsen har stoppet opp. Det som har skjedd er utviklinga av SEZ, som bare er soner for utbytting.
Vi mener derfor at Stalins oppfatning om at India er i en fase med demokratisk revolusjon fortsatt er riktig.
– Men India har mange store industrianlegg, og er også kjent for sin utvikla IT-sektor?
– Vi har ingen egentlig tungindustri, vi har et forbuk av stål og energi som ligger under øst-europeisk nivå. Vår analyse etter studier viser at India er på nivå med Polen i 1935 hvis man ser på forbruk av jern og metaller. Store områder har ikke strøm, elektrifiseringa omfatter bare halvparten av befolkninga. Under-utvikling er utbredt over hele India, med unntak av et par delstater. Fortsatt brukes gasslykter omtrent som i middelalderen.
Ingen nasjonal tungindustri
Det har skjedd industrialisering i India, men fruktene av denne typen industrialisering har ikke kommet det indiske folket til del. I det store og hele har vi stort sett samme type tungindustri som for tredve år sida, med lite nyinvestering. Bilindustri fins i samarbeid med japanske Suzuki og koreanske bilmerker. Altså utenlandsk eide anlegg. Disse fabrikkene driver for det meste med montering.
Heller ikke IT-bransjen er en egentlig nasjonal industri. IT-virksomheten er konsentrert i noen byer og leverer i stor grad internasjonale support- og utviklingstjenester til monopoler i andre land. Jeg jobber sjøl i bransjen og kjenner den derfor godt.
– Mange vil sammenlikne India med Kina utviklingsmessig. Hva er forskjellen?
– Forskjellen er at Kina har bygd sin egen industri, de har en egen tungindustri. Det er stor internasjonal kapitalinnflyt også til Kina. Men de har sin egen industrielle basis, kineserne har en industri bygd med teknologi fra USSR som de har utvikla videre sjøl. India har derimot overtatt det som allerede var skapt av britene. Vi ser på det indiske borgerskapet som et slags kompradorborgerskap [et borgerskap underlagt kapitalistklassen i ett eller flere mer utvikla land – Red.]. Kapitalismen ble påtvunget India av de britiske imperialistene i deres egen interesse.
Ingen fullendt borgerlig revolusjon
Det har aldri vært en borgerlig revolusjon i India, vår situasjon er annerledes fra mange andre land. Vårt proletariat har sterke bånd til landsbygda. Vi har ikke et «reint» byproletariat som er fullstendig avhengig av fabrikken. De er stort sett dalitter [kasteløse – Red.] som bærer på en drøm om å vende tilbake til landsbygda. Under langvarige streiker, som den streiken vi hadde i Bombay i 1981-82, reiste mange tilbake til landsbygda da de innså at streiken trakk ut. Dette er en veikskap ved arbeiderklassen vår.
Artikkelen er fra Revolusjon nr. 40 (1-2011), sommeren 2011.