Rapport fra et besøk hos Tunisias Arbeiderparti og den nyopprettede tunisiske folkefronten. Alle foto © AZ/KP
Studentorganisatoren Waed.Den høye, skjeggete unge mannen som forteller heter Waed Naowar. Han er studentorganisator og kommer rett fra en sit-in som universitetsstudentene i Sousse – Tunisias tredje største by – har hatt gående de siste to ukene. Det er en protest mot at de ikke har fått utbetalt studiestipend fra staten på noen måneder. De trengs, selv om de bare er på et på hundre kroner, en brøkdel av dansk studiefinansiering, og dekker ikke en gang en husleie.
De unge tunisierne har god utdannelse. Mange har en universitetsgrad. Men ganske mange får ikke jobb etter eksamen. Heller ikke etter det alle tunisiere kaller «revolusjonen», den folkelige oppstanden som fordrev diktatoren Ben Ali. Partiet hans var forøvrig tilknyttet den sosialdemokratiske Sosialistinternasjonalen. I Tunisia har man en ny tidsregning, før og etter revolusjonen.
– Hvis pengene ikke blir utbetalt, organiserer vi en undervisningsboikott og en blokade av universitetet, sier Waed.
Det var ikke minst de unge som var aktive under opprøret som jaget Ben Alis politi og sikkerhetsstyrker vekk fra gatene og drev diktatoren på flukt. Han søkte asyl i Saudi-Arabia. Først nå, mer enn halvannet år senere, er politiet i ferd med å komme på banen igjen for alvor.
Tunisierne er stolte av sin revolusjon:
– Og den er langt fra over – det er streiker, demonstrasjoner og protester over hele landet, hver eneste dag, sier Waed.
Arbeiderne, ikke minst gruvearbeiderne i den sydlige delen av landet, som er langt fattigere enn de rike turistbyene i nord ved Middelhavet, kjemper. Og grunnen er enkel: Revolusjonen er ikke over. Kravene er ikke innfridd.
– Faktisk er det blitt verre, sier Waed. – Vi får ikke studiepengene våre, arbeidsledigheten har steget og prisene stiger hele tiden.
Men revolusjonen har ført til noe: Folk er ikke redde lenger. De er ikke redde for å kjempe, ikke redde for undertrykkelsesapparatet, ikke redde for å si hva de mener. Det er en virkelig forandring.
Martyrer fra Sousse.Vi er på Tunisias Arbeiderpartis (POT) lokale partikontor i turistbyen Sousse med de mange fancy hotellene bygd spesielt for europeiske turister. I forrommet, der man har mindre møter og folk kommer og henter siste utgave av partiets ukeavis Folkets Røst, er den ene veggen pyntet med et stort banner med Marx, Engels, Lenin og Stalin. På den motsatte veggen er det bilder av de fire medlemmene av partiet i Sousse som ble drept under opprøret, den gangen partiet var illegalt. De er martyrene.
I oktober 2012 ble det holdt valg til den grunnlovgivende forsamlingen. Ennadah-partiet, som blir kalt «moderat islamistisk», vant og dannet regjering. Partiets ledere var i eksil under Ben Ali. under valgkampen lovet partiet å skape jobber og gjennomføre mange andre av revolusjonens krav. Men ingen av løftene er innfridd. De lovet også å la være å innføre religiøse bestemmelser i den nye forfatningen, som ikke er fremlagt ennå. Men da de gikk ut og sa at den i et visst omfang skulle bygge på Sharia, brøt protestene ut. Tusenvis av demonstranter gikk ut i gatene, og regjeringen måtte bøye av.
På under et år er partiet og dets politikk blitt avslørt. det har fått massiv økonomisk og politisk støtte fra Saudi-Arabia og Qatar og deres innflytelsesrike TV-kanaler, og har åpnet dørene på vidt gap for religiøs ekstremisme. De fundamentalistiske salafistene, som Ennadah-partiet kaller «våre barn», har tiltrukket seg en del arbeidsløse unge, som opptrer i bander og angriper politiske motstandere og folk som ikke følger deres normer. I et populært politisk program på tunisisk TV kalte en salafist Osama bin Laden for den største araberen i nyere tid. Det måtte regjeringspartiets imam ta avstand fra umiddelbart – mens representantene fra den nydannete folkefronten og også representanten fra den pro-vestlige sekulære opposisjonen ristet på hodet. Vanlige tunisiske TV-seere bemerket galskapen.
En ung kvinnelig språkstudent og medlem av ungdomsforbundet som vi snakket med, hadde et bredt pannebånd på seg. Hun tok det av og viste frem en bred rød stripe, et ferskt arr: Hun hadde blitt slått med stålkjetting av salafister som ikke syntes hun gikk sømmelig kledd.
Salafistene spiller en sekterisk rolle: De skaper splittelse og får oppmerksomheten vekk fra de brennende sosiale problemene.
Fra det internasjonale seminaret i Sousse i november. Fra venstre representanter fra marxist-leninistiske partier i Ecuador, Frankrike, Tunisia (Hamma Hammami) og fra Benin.Vi var invitert til Tunisia og Sousse for å delta i et internasjonalt seminar under ledelse av POTs legendariske leder Hamma Hammami. Han spilte en sentral rolle i motstanden mot Ben Ali hele veien under hans diktatur, han viste vei under revolusjonen. Seminaret var kalt «Den kapitalistiske krisen og de sosiale bevegelsene» og hadde representanter fra et tjuetalls land fra Europa, Midtøsten, Asia, Afrika og Latin-Amerika – og tilhørere og deltakere fra alle de 12 partiene som inngår i den tunisiske folkefronten som ble dannet 26. september med et landsstyre som består av en representant fra hvert av partiene og 6 partiløse velkjente personer. Fronten er nå i ferd med å bygges opp i alle regioner og større og mindre byer, etter samme modell.
Fra pressekonferansen om stiftelsen av den lokale folkefronten i Sousse.
© Foto: AZ/KPFronten omfatter alt fra det marxist-leninistiske Tunisias Arbeiderparti, som tidligere het Tunisias kommunistiske arbeiderparti PCOT, via maoistiske og andre «marxistiske» partier og organisasjoner og Baath-partiet, til de tunisiske Grønne. Med andre ord en bred venstrefront for å videreføre revolusjonen og gjennomføre dens krav – mot Ennadah-partiet og de fundamentalistiske strømningene som prøver å samle makten og institusjonene i sine hender, men også mot en gruppering som har dannet seg rundt ministeren fra overgangsregjeringen, Ebesi. Både EU og de gamle kolonimaktene satser sterkt på denne grupperingen. Den utgir seg for å være «sekulær», «moderne» og «liberal», påstår at den er i opposisjon til Ennadah, men i virkeligheten er den en fortsettelse av det gamle regimet, Ben Ali-regimet.
Hver for seg kunne partiene i fronten ikke utgjort et sterkt alternativ til de to strømningene som støttes av den internasjonale reaksjonen. Hver for seg ville de falt. Sammen er de en kraft som allerede nå spiller en synlig rolle i det politiske livet – og som kan bestemme Tunisias fremtid.
Oversatt fra Kommunistisk Politik nr. 21, 2012.