8 mai 2024

Abonnér for kr 150,–

Vipps til 114366 eller bruk betalingskort

En lang rekke partier og organisasjoner, hovedsakelig fra Latin-Amerika, samles årlig til et seminar i Quito som drøfter veien framover for revolusjonær omforming av kontinentet. Deltakerlisten i år var større enn noensinne. Nedenfor følger slutterklæringa fra seminaret som ble avholdt i juli 2013.

 

Slutterklæring fra det 17. internasjonale seminaret Revolusjonens utfordringer i Latin-Amerika

Vårt mål er sosialisme, vi slåss for en ekte samfunnsmessig revolusjon!

Modernisert kapitalisme eller sosial revolusjon?

Fra det 17. internasjonale seminaret i Quito, Ecuador.Fra det 17. internasjonale seminaret i Quito, Ecuador.Fem år etter at den økonomiske krisa i det kapitalistiske systemet brøt ut, er dens virkninger fortsatt til stede i ulike land i verden, i noen land med større intensitet enn i andre.

Mest framtredende de siste månedene er responsen fra arbeiderne, ungdommen og folkene i forhold til de økonomiske tiltakene fra regjeringer og internasjonale finansinstitusjoner som tok sikte på å overvinne krisa på folkets bekostning. Borgerskapet finner det stadig vanskeligere å legge byrden av krisa på ryggen til arbeiderne, fordi arbeiderne har fått en klarere forståelse av at de som forårsaket krisa skal betale regninga.

Europa er et levende eksempel på den enorme og vedvarende sosiale mobiliseringa mot de nyliberale økonomiske programmene.  Arbeiderklassen og ungdommen spiller viktige roller. Dette er ikke det eneste stedet i verden der de sittende regjeringer og de herskende klasser møter protester: Også i Nord-Afrika, Asia og Latin-Amerika foregår det viktige kamper. Generelt kan vi si at misnøye med status quo sprer seg over hele verden og at ønsket om forandring er drivkraft for folkenes aksjonsvilje.

På vårt kontinent (Latin-Amerika) er vi nå, etter en periode med nedgang i den sosiale kampen spesielt i land styrt av regimer stemplet som «progressive», vitne til en oppblussing av kampen fra de arbeidende masser som overskrider nasjonale grenser og som oppmuntrer kampen til borderfolkene.

De kjemper for anstendige lønninger, for utdanning, for helsetjenester, for brød, for demokrati, for politiske rettigheter, for forsvar av suvereniteten, av naturressurser, mot korrupsjon: Kort sagt, de kjemper for livet, for friheten!

Disse konfrontasjonene foregår både blant folkene i land hvor det åpent nyliberale borgerskapet sitter ved makta såvel som i land styrt av såkalte «progressive» regjeringer. I begge disse regjeringsformene, utover de åpenbare forskjellene som vi ikke skal overse, er det også mange likhetspunkter. Det er for eksempel vanskelig å skille mellom den colombianske Loven om offentlig sikkerhet og den tilsvarende ecuadorianske loven eller reformer av straffeloven i dette landet som kriminaliserer sosiale protestbevegelser. Det er liten eller ingen forskjell mellom arbeidsmarkedsreformer av klassisk nyliberal type som innføres i Mexico fra de som vi ser i Brasil, eller de såkalte anti-terrorlovene som blir innført i Argentina, Peru, etc..

Både de «progressive» regjeringene og de nyliberale satser på utvinningsindustrien (plyndring av naturressurser) som veien til utvikling, fremgang og velstand. Historien lærer oss at dette er veien for konsolidering av utenlandsk avhengighet, forarming av folket og irreversible naturinngrep.

Disse regjeringene er også enige om å fremme juridiske og institusjonelle reformer som går ut på en revitalisering av borgerlige institusjoner som er nødvendige for de nye kapitalistiske akkumulasjonsprosessene. De er også rettet mot sosial kontroll og kriminalisering av folkelig protest.

Med utgangspunkt i forskjellige, men ikke uforenlige, politiske oppfatninger er de borgerlige fraksjonene i disse regjeringene enige om prosessene for modernisering av kapitalismen, som tar sikte på å øke akkumulasjonen for de hjemlige oligarkiene og å gi dem et bedre utgangspunkt på det globale kapitalistiske markedet.

Endringene som skjer i Latin-Amerika og Karibia er ingenting annet enn utvikling av kapitalismen selv. I noen tilfeller går de ut over rammene for nyliberalismen, men de utgjør på ingen måte en negasjon av det rådende systemet. Ettersom de ikke rører ved den private eiendomsretten til produksjonsmidlene rører de heller ikke ved herredømmet til bankfolkene, forretningsfolkene og grunn- og landeierne, og de minsker ikke den utenlandske avhengigheten.

Det farlige ved disse prosessene er at regjeringer som den til Rafael Correa i Ecuador eller den til til Dilma Rousseff i Brasil framstiller dem som revolusjonære prosesser, idet de utgir seg for å være anti-imperialister og endog sosialister. Det finnes også de som opptrer under merkelappen nasjonale og folkelige regimer, slik som regjeringa til Cristina Fernandez i Argentina eller den til Danilo Medina i Den dominikanske republikk.

De såkalte progressive regjeringene forårsaker alvorlig skade på bevisstheten til arbeiderne, til de unge og blant folket.

De såkalte progressive regjeringene forårsaker alvorlig skade på bevisstheten til arbeiderne, til de unge og blant folket. De betydelige sosiale og materielle programmene og omfattende og effektiv regjeringspropaganda har skapt en fiksjon, internt i de respektive landa og også på internasjonalt nivå, om at de faktisk iverksetter prosesser som innebærer strukturelle endringer. Men virkeligheten er en annen: deres økonomiske og politiske programmer tjener bare til å bekrefte den klassen som sitter med makta og avhengigheten av utenlandet.

Moderniseringa som finner sted går hånd i hånd med utenlandsk kapital, enten fra USA, Europa eller Asia, noe som har gjort Latin-Amerika og Karibia til en arena for intens interimperialistisk strid på det økonomiske og politiske feltet. Vi merker oss den raske veksten i kinesiske investeringer i regionen og at den amerikanske imperialismen taper posisjoner, noe som ikke gjør situasjonen mindre farlig.

Organisasjonene som deltar på det 17. internasjonale seminaret om Revolusjonens utfordringer i Latin-Amerika er enige om nødvendigheten av å konfrontere, med samme åpenhet og energi, både de nyliberale regjeringer og de såkalte «progressive» regjeringer, fordi de begge representerer de økonomiske og politiske interessene til borgerskapet og til den imperialistiske finanskapitalen.

Vi oppfordrer arbeiderne, ungdommen og folkene allment til å slutte rekkene mot de ideologiske og politiske strømningene som gir seg ut for å være venstreorienterte, revolusjonære eller progressive gjennom å manipulere bevisstheten og ønsket om forandring som de vet eksisterer i folket, men som motarbeider den organiserte folkelige bevegelsen og de kreftene som virkelig representerer posisjonene til den revolusjonære venstresida.

Vi støtter folkene som velger kampens vei for å få sin stemme hørt og vinne fram med sine krav. Vi støtter og oppmuntrer folkene, og særlig de unge, i Tyrkia, Brasil, Chile og Egypt, som med sin energi og initiativ i gatene har vunnet betydelige seire.

Vi står sammen med folket i Ecuador som står overfor en demagogisk regjering som tyr til undertrykkelse og frykt for å forhindre sosial uro fra å ta form av åpen og vedvarende kamp. Vi avviser den rådende kriminaliseringa av sosiale protester, vi støtter Mery Zamora, Clever Jimenez, Cotopaxi 7, de 12 studentene fra Den sentrale tekniske høyskolen og mer enn 200 sosiale ledere og aktivister som står overfor en straffesak etter anklager om sabotasje og terrorisme.

Vi applauderer det venezuelanske folk som kjemper for å hindre at høyresiden og imperialismen reverserer den politiske prosessen som ble påbegynt av Hugo Chavez, samtidig som vi støtter kravene om radikale tiltak for å flytte denne prosessen fremover.

Vårt mål er sosialisme! Vi kjemper for ekte revolusjonære prosesser, derfor baserer vi oss på enheten mellom arbeidere, bøndene, ungdom, kvinner og urfolk i pakt med tradisjonen for  frigjøring av de latinamerikanske folkene. Vi retter vår felles energi mot utenlandsk dominans og mot utbytting fra de lokale herskerklassene. Bare ved å sette en stopper for deres undertrykkelse vil vi vinne friheten. Dette er vår forpliktelse.

Quito, 19.  juli 2013

  • Argentinas revolusjonære kommunistiske parti

  • Brasils revolusjonære kommunistiske parti (PCR)
  • 
Forbundet av opprørsk ungdom - Brasil
  • 
Bevegelsen for forsvar av folkets rettigheter - Colombia 

  • Fredsskolen - Colombia 

  • Folkets demokratiske ungdom  - Colombia 

  • Guillermo Marin fagforening og klassekollektiv - Colombia
  • Colombias kommunistiske parti (marxist-leninistisk) 

  • Massefronten - Den dominikanske republikk 

  • Arbeidets kommunistiske parti - Den dominikanske republikk (PCT)

  • Nettverk for juridiske garantier - Den dominikanske republikk 

  • Ecuadors marxist-leninistiske kommunistiske parti (PCMLE)

  • Folkets demokratiske bevegelse, Ecuador (MPD)

  • Ecuadors revolusjonære ungdomsforbund 

  • Den ecuadorianske landsorganisasjonen Kvinner for forandring 

  • Internasjonalt forbund for folkets kamp - Latin-Amerika 

  • Mexicos kommunistiske parti (marxist-leninistisk)
  • Den revolusjonære folkefronten - Mexico
  • Perus marxist-leninistiske kommunistparti
Perus marxist-leninistiske parti

  • Folkeblokken - Peru 

  • Forbundet Kvinnesolidaritet - Peru 

  • Den nasjonale komiteen for reorientering og omdanning av Forbundet av arbeidere i utdanningssektoren - Peru

  • Perus demokratiske folkefront

  • Perus proletariske parti

  • Den nasjonaldemokratiske fronten - Filippinene 

  • Karibia og Latin-Amerika koordinatorene for Puerto Rico 

  • Russlands bolsjevikiske kommunistparti

  • Ukrainas bolsjevikiske kommunistparti

  • Arbeidernes kommunistiske organisasjon - USA 

  • Gayones-bevegelsen - Venezuela 

  • Den anti-fascistiske og anti-imperialistiske ungdomsbevegelsen - Venezuela 

  • Fagbevegelsens marxist-leninistiske strømning - Venezuela 

  • Bevegelsen Utdanning for frigjøring - Venezuela 

  • Kvinnebevegelsen Ana Soto - Venezuela
  • 
Venezuelas marxist-leninistiske kommunistparti (PCMLV)

Fra En Marcha nr. 1621, juli/august 2013.
En Marcha er sentralorgan for Ecudors marxist-leninistiske kommunistiske parti.

Gjeldskrise i det kapitalistiske Kina
Storbyen Guangzhou. Illustrasjonsfoto: Huramaul fra Pixabay Et av verdens største...
Les videre
Strømopprøret: Et rop om planøkonomi
Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot...
Les videre
Kontinuerlig monopolisering i bank og finans
I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer...
Les videre
Fiktiv pengekapital og kryptovaluta
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom...
Les videre
Finanskapitalen setter den globale politiske...
Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og...
Les videre