USA driver dobbeltspill med fanatiske islamister for å få til en tredeling av Irak. Om det lykkes, kan det gi USA et nytt fotfeste for det utsatte oppgjøret med Iran. Og enda en front mot Syria.
Utbryterne fra al-Qaida, Islamsk stat i Irak og Levanten/Syria (ISIL/ISIS), har i løpet av få dager gjennomført et lynraskt felttog gjennom det vestlige og nordlige Irak. ISIL legger nå ut bilder der de massakrerer sjia-muslimer med og uten uniform.
Kart fra wikimedia som viser ISIL-kontrollerte områder tidlig i juni 2014.Den irakiske hæren til Maliki-regimet i Bagdad, bygd opp av USA gjennom det siste tiåret, har vært ute av stand til å yte motstand, og ISIL-offensiven har i løpet av få dager brakt dem få mil fra hovedstaden Bagdad.
Det er mer enn besynderlig at Mosul, landets nest største by, ble inntatt uten kamp. Regjeringsstyrkene disponerte 30.000 soldater mot bare 800 ISIL-opprørere. Likevel la regjeringsstyrkene på sprang, ifølge The Guardian 12. juni. I Mosul som andre steder har amerikanske sikkerhetsrådgivere og private kontraktører bistått regjeringshæren. Disse rådgiverne står sjølsagt i tett forbindelse med Pentagon. Var det disse som «anbefalte» regjeringsstyrkenes sjia-offiserer å forlate byen uten å yte motstand?
Ayatollah al-Sistani har kunngjort «hellig krig» mot ISIL som skal mobilisere sjiaene til motangrep. ISIL vil møte en langt sterkere motstand når folk fra Badr-brigadene og andre sjiamilitser slutter seg til regjeringsstyrkene, dessuten er det mer enn trolig at iranske revolusjonsgardister vil bli satt inn i kampene.
I tillegg kommer det varsla amerikanske bidraget. President Obama kunngjorde 12. juni at USA er beredt til nok en gang å bombe Irak bare det kommer en «forepørsel» fra Bagdad. Et hangarskip er allerede på vei til Persiabukta. Det vil i så fall bli den tredje amerikanske angrepskrigen mot Irak siden 1991.
Schizofreni i Washington
Amerikanerne uttrykker nå bekymring og anklager – i og for seg med rette – al-Maliki for å ha framprovosert sunnienes opprør. Men hvem var det som innsatte Maliki? Det var USA sjøl.
Det kan virke ubegripelig at dødsfiendene Iran og USA i praksis står på samme side når det gjelder Irak, slik de har gjort i et tiår, mens de støtter hver sin front i Syria. Washingtons utenrikspolitikk virker enda mer schizofren når ISIL/ISIS blir kalt terrorister når de opererer i Irak, mens de ifølge amerikansk UD lenge var «frigjøringskrigere» så lenge de opererte i Syria. Men denne dobbeltkommunikasjonen er ikke uttrykk for sinnsforvirring i Washington, den er del av en overordna strategi.
I Irak er situasjonen den at amerikanerne er aktive på begge sider av frontlinja, og prøver å eskalere den sekteriske striden i den grad at Irak rakner.
Maliki er et redskap for Iran og USA på samme tid. Det pro-iranske (og i praksis pro-amerikanske) regimet i Bagdad er forhatt blant sunniene som utgjør halvparten av den irakiske befolkninga og er konsentrert i den sentrale, vestlige og nordlige delen av landet (vi ser her bort fra kurderne i den nordlige provinsen, som også tilhører sunni-retninga innen islam, men som har utstrakt autonomi og innehar det formelle presidentembetet i dagens Irak). Fredelige demonstrasjoner og protester har systematisk blitt slått ned av Malikis sikkerhetsstyrker og sjiamilitser. De arabiske sunniene, som i stor grad slutta opp om Baath-partiet til Saddam Hussein i mangel av et bedre vern mot vestlig aggresjon og iransk innflytelse, ble marginalisert fra første stund etter den amerikanske invasjonen i 2003. Baath-partiet ble forbudt og hele den sterke irakiske hæren, som stort sett var leda av profesjonelle offiserer knytta til Baath-partiet, blei oppløst. USA gikk i forbund med sjia-falangene, noe som uunngåelig førte USA inn i en uhellig allianse med sin erkefiende Iran. Siden har USA brukt 22 milliarder dollar på å bygge opp en ny irakisk hær. Den amerikanske rustningsindustrien har fått feite kontrakter, mens det irakiske regimet står i bunnløs gjeld.
Den mest konsekvente motstanden mot okkupantene og kollaboratørene har helt siden 2003 blitt ført av ulike patriotiske partier, klaner og byer i de sunnidominerte områdene av landet. En av disse byene er Fallujah, berømt for sin heltemodige motstand mot amerikanerne som tok i bruk giftgass og hvitt fosfor for å erobre byen. Men lidelsene tok ikke slutt med amerikanernes uttrekning i 2011. Det samme Fallujah har i mer enn et halvt år vært beleira og bombardert av styrkene til Maliki-regimet, med ufattelige sivile tap.
USA og Maliki styrker ISIL
Det sekteriske hatet som kommer til uttrykk ved at jihadistiske sunnier massakrer sjiaer og omvendt, er systematisk oppildnet av imperialismen. Det egges til religiøst og etnisk hat som ledd i prosjektet for å «balkanisere» Midtøsten og andre regioner. I Irak som i Syria, og for den saks skyld i det gamle Jugoslavia, levde ulike religiøse retninger og minoriteter i fred og fordragelighet før imperialistene intervenerte og hisset til borgerkrig. Det er det vellykka resultatet av denne politikken, sett fra de imperialistiske strategenes ståsted, vi nå er vitne til.
Verken al Qaida eller det som siden er kjent som ISIL fantes i Irak før USA gikk til uprovosert krig på grunnlag av en serie løgner om «irakiske masseødeleggelsesvåpen» og «støtte til al Qaida» som hele verden vet var bløff fra ende til annen. Al Qaida begynte først å operere i Irak omkring 2004, med utgangspunkt i byen Fallujah. Siden har organisasjonen trappa opp sin jihadistiske agenda hvor også Iran og sjiaene tilhører de vantro. ISIL, en utbryterfløy ledet av Abu Bakr al-Baghdadi som al Qaida har fordømt for overdreven brutalitet, har det siste året operert i flere byer, som Fallujah, for å bekjempe regimet, og har til tross for sin bestialske framferd i Syria blitt mer eller mindre akseptert som en alliert for sunniene i kampen mot Bagdad-regimet og dets iranske og amerikanske støttespillere. Det skyldes at ISILs berykta bruk av henrettelser, korsfestinger og terror mot sivile i første rekke rammer sjiaer, kristne og sekulære, og i mindre grad sunnier. Maliki-regimet har utnyttet ISILs tilstedeværelse som påskudd for sitt bombardement mot sivile sunniområder, og en beleiring som vestlige medier velvillig gjengir som regimets kamp mot terrorister.
Godt utstyrt fra Gulfen og Vesten
Mange spørsmål tvinger seg på når en ser den voldsomme framrykkinga ISIL har vært i stand til å gjennomføre på så kort tid og samtidig som organisasjonen fører krig i Syria, både mot Assad-regimet og mot rivaliserende opposisjonsgrupper. (Rapporter går ut på at ingen av de norske frivillige som har blitt drept i tjeneste for ISIL i Syria, har dødd i strid mot den syriske regjeringshæren, men har falt i interne oppgjør mellom jihadistiske grupperinger innbyrdes.) Militærteknisk sett krever en offensiv av et slikt omfang moderne utstyr og avansert logistikk. Så er da også ISIL-styrkene observert med splitter nye Toyota-trucker og annet materiell, hvorav bare noe er erobret fra den flyktende Maliki-hæren. Det lar seg forklare ved at ISIL, som del av «opposisjonen» mot regimet i Damaskus, har blitt forsynt med mengder av våpen, materiell og sambandsutstyr fra Saudi-Arabia, Qatar, USA, Tyrkia og trolig en rekke andre NATO-land. Offensiven startet fra den tyrkiske grensa. Tyrkia har i to år latt terroristgrupper som opererer i Syria drive treningsleire i landet, noe Ankara offisielt benekter.
Saudi-Arabia og USA har siden 2012 trent ISIL-soldater på en hemmelig base i Jordan, melder Alalam den 20. juni 2014.
Den patriotiske motstanden, der blant annet leder av Ba’ath-partiet Izzat al-Douri og andre Ba'ath-offiserer har spilt og spiller en sentral rolle, har ikke fordunstet. Den står sterkt i byer som Tikrit og Ramadi. Blant andre Saddam Husseins datter, som lever i jordansk eksil, hevder at disse kreftene er en vesentlig kraft i offensiven mot det sentrale Irak, noe som i så fall betyr at det er en eller annen form for allianse mellom den irakiske motstandsbevegelsen og ISIL. Hvis så er tilfelle, er det vanskelig å se at alliansen mellom relativt sekulære Baath-krefter og ISIL-fanatikerne vil vedvare. På den annen side kan det forklare den hurtige militære framrykkinga og at innbyggerne i de sunnidominerte områdene ser ut til å ta imot de framrykkende styrkene med åpne armer i håp om å bli befridd fra det undertrykkende sjiaregimet til Maliki.
Blei USA virkelig tatt på senga?
Situasjonen er fremdeles uklar. Det som imidlertid er klart, er at USA nok en gang farer med løgn når amerikanerne hevder at denne offensiven var fullstendig uventa og at de ble tatt på senga. Hvis CIA gadd å lese libanesiske aviser, ville de i mars 2014 kunnet bla i Lebanon Daily som rapporterte at ISIS trakk ut styrkene sine fra provinsene Latakia og Idlib i det vestlige Syria for å omplassere dem langs den irakiske grensa i øst. CIA har rådgivere og agenter både i den irakiske regjeringshæren og i ISIL. Det er dessuten kjent at USA regelmessig flyr etterretningsdroner over området. Militærakademiet West Point har levert en rekke rapporter som viser reiserutene som fremmedkrigerne til ISIL/ISIS og andre jihadistgrupper benytter seg av til Irak og Syria. Hvis ikke amerikansk og israelsk etterretning mot formodning har tatt fellesferie, har de vært fullt ut informert om hva som var under utvikling.
Maliki har riktig nok vært Washingtons favoritt, men han har også vært gjenstridig på noen punkter. For eksempel reserverte regimet i Bagdad seg mot noen av punktene i den såkalte SOFA-avtalen, signert av president George Bush i 2008, som blant annet skulle gi USA fri tilgang til irakisk luftrom etter en amerikansk tilbaketrekking av landstyrker. I situasjonen som nå har oppstått, kan regimet i Bagdad bli pressa til å skrive under på at USA igjen har frie tøyler i Irak, i håp om å redde sitt eget skinn. Dermed kan en ny amerikansk intervensjon få et skinn av legitimitet.
Kontrollert kaos i samspill med islamister
Kartet vist her ble forberedt av oberstløytnant Ralph Peters og publisert i Armed Forces Journal i juni 2006. Peters er pensjonert oberst ved U.S. National War Academy (© Lieutenant-Colonel Ralph Peters 2006). Hentet fra globalresearch.caDet som nå skjer kan være virkeliggjørelsen av det som USA ikke lyktes med etter invasjonen i 2003: Å få til en tredeling av Irak som ledd i målet om å tegne Midtøstenkartet på nytt, slik dette ble skissert på NATO-toppmøtet i Roma i 2006 (se kartet). Her er et tredelt Irak tydelig oppmerka, inkludert et Fritt Kurdistan – noe som avfødte hissige protester fra NATO-generalene i Ankara.
En sterk sunnioffensiv fra nord kan tvinge Maliki til å gå med på en oppdeling av landet slik USA lenge har sett for seg. Iran vil neppe sitte med hendene i fanget, men presteskapet i Teheran vet at de må trå særdeles varsomt. Den amerikanske bonusen vil ligge i at USA når som helst i neste runde kan komme «sunnistaten» til unnsetning mot «iransk innblanding» og vil ha fått et bakland for et eventuelt endelig oppgjør med det iranske regimet – et oppgjør som Washington og Tel Aviv så ut til å ha lagt på is inntil videre.
USA unnslår seg som vi ser ikke for å gå i allianse med de verste terroristene for å oppnå sine hegemoniske mål, i Syria som i Irak. Dette begynte allerede under den sovjetiske okkupasjonen i Afghanistan, og har skutt fart etter Sovjetunionens sammenbrudd. Islamistene er både fotsoldater og «fiender» for vestlig imperialisme, alt etter skiftende behov.
Det gjelder å skape et «kontrollert kaos» fra Middelhavet til Sentral-Asia. De menneskelige omkostningene er naturligvis helt irrelevante. For dette formålet er islamo-fascistene gode hjelpere, de gjør det lettere å manipulere mediefortellingene og å tåkelegge hva som er imperialistenes egentlige politiske og strategiske mål.
Les også:
- Michel Chossudovsky: The Engineered Destruction and Political Fragmentation of Iraq. Towards the Creation of a US Sponsored Islamist Caliphate
- Jan R. Steinholt: Amerikansk rokade i Irak
- Jan R. Steinholt: Irak etter ondskapens tiår
- - USA og Iran har sammenfallende interesser i Irak
- Beleiringa av Damaskus