Nobelkomiteen har valgt å gi fredsprisen til Colombias president Juan Manuel Santos. Norge gjør som vanlig sitt for at en eventuell fredsløsning skjer på imperialismens premisser.
Cuba har spilt en viktig rolle som megler i forhandlingene mellom Santos-regjeringa og FARC, mens Norge har hatt rolla som såkalt tilrettelegger. Det første utkastet til fredsavtale mellom regimet til president Juan Manuel Santos og FARC-geriljaen i Colombia ble forkastet i en folkeavstemning den 2. oktober. Av høyresida og de militære blir dette sett på som en seier.
Nei-flertallet blant mindretallet som avga stemme tvang regjeringa til å stanse fredsprosessen midlertidig. FARC sa straks at de er innstilt på å revidere avtalen i nye forhandlinger. Den reforhandla avtalen som nå foreligger innebærer en lang rekke nye konsesjoner fra FARC sin side, blant annet at soldater kan rettsforfølges. FARC er den militære fløyen av det colombianske revisjonistpartiet.
– Etter 52 år med væpnet kamp har FARC lidd et ynkelig nederlag, sier de colombianske marxist-leninistene og frigjøringshæren EPL. De mener at FARC har gitt regjeringa til president Santos en blankofullmakt og at FARC-soldater risikerer å bli dømt som alminnelige kriminelle.
En fred for å sikre profitten
Colombia har 48 millioner innbyggere og er rikt på olje, gull og andre råvarer. I de siste ti åra har landet blitt utbytta av de store monopolene som råvareprodusent. Det pågår og har pågått en rekke folkelige protester og streiker mot denne utbyttinga.
For borgerskapet har det blitt nødvendig å nedkjempe geriljaen og arbeiderpartier. I mange tiår har Colombia ligget på verdenstoppen i drepte fagforeningsfolk og aktivister. De siste tjue åra har flere fagforeningsfolk blitt drept i Colombia enn i hele resten av verden til sammen.
– Freden som regjeringa Santos snakker om, handler om å maksimere profittene. Freden de snakker om, dreier seg om å tvinge geriljaen ut av områdene som har profittmuligheter. Freden de foreslår er å kvele alle sosiale organisasjoner og få slutt på streiker og demonstrasjoner. Freden de foreslår handler om å innføre et åpent terroristisk diktatur som skal sikre profittene, sier en kamerat fra Colombias kommunistisk parti (m-l) til Revolusjon.
For ti år sida innledet regjeringa samtaler med FARC med sikte på en fredsavtale. Det første regjeringa gjorde var å slå fast at landets økonomiske system ikke skulle røres, heller ikke rettsvesenet. Det skulle ikke skje fundamentale endringer.
Nasjonal dialog er nødvendig
Avtalen ble forkastet av colombianerne i en folkeavstemning 2. oktober. Den ultrareaksjonære tidligere presidenten Álvaro Uribe sto i spissen for nei-kampanjen. I grunnloven står det at folkeavstemninger må ha mer enn femti prosent oppslutning. Men regjeringa bestemte i sommer at bare 13 prosent ja-stemmer trengtes. Avholdende stemmer blir talt med i Colombia, og gir regjeringa mandat. Dermed ville avtalen kunne vedtas sjøl om et stort flertall avsto fra å stemme.
Resultatet ble imidlertid at et knapt flertall sa nei til avtalen, mens hele 62 prosent avsto eller stemte avholdende, slik bl.a. Colombias kommunistiske parti (m-l) hadde oppfordret til.
PCC (m-l) avviser derfor resultatet og sier at det som trengs er en grunnlovgivende forsamling. Regimet vinner ingenting med en avtale med FARC aleine. Hvis ikke hele det colombianske samfunnet er omfattet, kan man ikke snakke om fred. Folket avviste ikke bare avtale med FARC, det krevde også fredssamtaler med geriljaorganisasjonene Den nasjonale frigjøringshæren (ELN) og Folkets Frigjøringshær (EPL). Folket ønsker en dialog som omfatter alle landets politiske og sosiale organisasjoner, en nasjonal dialog som drøfter konsekvensene av konflikten og hvordan den kan finne sin løsning. Alle demonstrasjonene som har funnet sted i etterkant av folkeavstemninga, har reist krav om dette.
EPL stengt ute fra fredsforhandlingene
Fredsforhandlinger med den nest største geriljahæren ELN er på trappene, men ikke med EPL. Dette innebærer en fare for at hæren og de fascistiske paramilitære styrkene kan konsentrere sin ildkraft mot den mest konsekvent revolusjonære av de tre geriljaorganisasjonene.
PCC(m-l) advarer om at det imperialistiske borgerskapet kan komme til å stenge alle dører og forsterke borgerkrigen gjennom diktatur. Landet kan komme til å gjenopplive det som skjedde i 1950-åra og det som hendte med den colombianske nasjonale fronten i 1957.
Det colombianske folket trenger solidaritet i et sensitivt øyeblikk der kreftene blir målt opp mot hverandre. Enten går utviklinga mot fascisme, eller det colombianske folket kan få realisert sine forventninger.
Les også: Resolusjon om Colombia fra det XXII plenumsmøtet til Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner.