Når Vestens imperialister flokker seg rundt Mandela og hans ettermæle, minner det mest om gravskjending.
Statsledere fra hele verden har stått i kø for å hylle Nelson Mandela på det som ville vært hans hundreårsdag. De fleste av dem representerer helt andre politiske verdier og økonomiske interesser enn det Mandela sto for.
Imperialistiske statssjefer som Margaret Thatcher og Ronald Reagan mente for eksempel at frigjøringsbevegelsen ANC og Nelson Mandela var terrorister.
En torn i øyet
Etter at han ble president i det nye Sør-Afrika, fortsatte Mandela å terge imperialistene, blant annet med sin uttalte støtte til palestinernes sak. Han ytret seg ofte på tvers av Den nye verdensorden som ble proklamert i 1990 av den nylig avdøde krigspresident George H. W. Bush. For ikke å snakke om hva han mente om George Bush jr. som fullførte farens ufullendte ødeleggelse av Irak med krigen i 2003. Nelson Mandela la ikke fingrene imellom: «Det som jeg fordømmer, er at en stormakt med en president uten framsyn, som ikke evner å tenke klart, nå vil styrte verden ut i et ragnarok».
Mandela var ikke imperialistenes mann.
Nei, Mandela var ikke imperialistenes mann. Hans integritet og autoritet er uangripelig. Han var og er elsket av alle antiimperialister, av alle frihetselskende mennesker i og utenfor Sør-Afrika. Derfor har imperialistene ikke annet valg enn å omfavne hans ettermæle i håp om å få klørne i afrikanske ressurser og billig arbeidskraft.
Så lett lar de sørafrikanske arbeiderne seg ikke lure. De har ikke glemt ANC-lederens oppfordring til protest og motstand mot utplyndring: «Når globalisering betyr, som det ofte gjør, at de rike og mektige nå har nye midler for å gjøre seg rikere og sterkere på bekostning av de som er fattigere og svakere, så har vi et ansvar for å protestere i den universelle frihetens navn.»
Erna som human imperialist
Statsminister Erna Solberg er en av dem som synes det er helt uproblematisk å omfavne Mandela samtidig som hun hyller Thatcher. Og Reagan. Og Bush; far som sønn.
Hun vil så gjerne hjelpe afrikanerne med likestilling, demokrati og helse. Det skulle bare mangle om ikke sørafrikanerne tilbyr noen feite samarbeidskontrakter som takk. Slik Norge og Equinor har fått til med de rike oljefeltene i Angola, neste stopp på statsministerens Afrika-safari.
Først i 1987 klarte det norske Stortinget å manne seg opp til boikott av Sør-Afrika.
Solberg nevnte neppe for Graça Machel, Mandelas enke, at den største koalisjonspartneren i hennes regjering ble fostret opp på blodpenger fra apartheidregimet. Hennes eget parti Høyre sto ikke heller på barrikadene for de svarte i Sør-Afrika, for å si det mer enn forsiktig. Det var business as usual med fascistregimet i Pretoria.
Først i 1987 klarte det norske Stortinget å manne seg opp til boikott av Sør-Afrika, da det var åpenbart at regimets dager snart var talte. Fremdeles mot Frp sine stemmer.
Når imperialister flokker seg rundt Mandela og hans ettermæle, minner det mest om gravskjending.