Bagram-basen i Afghanistan er forlatt. Foto: Gina Herron (Unsplash)
Presidentene Trump og Biden har måttet krype til korset og overgi landet til Taliban. Som en tjuv om natta stakk USA-styrkene fra den enorme Bagram-basen tidlig i juli, uten å varsle sine lokale marionetter. Også de norske framleiesoldatene har tatt beina fatt.
Ingen imperialistmakter har noensinne klart å beholde kontrollen over Afghanistan. Mange har forsøkt de siste 200 åra, men de lærer åpenbart aldri. Briter, russere og amerikanere har i tur og orden måttet gi tapt for afghanernes stolthet og seige motstandskraft.
Norge som «god alliert»
Siden 2001 har 9200 norske soldater tjenestegjort som NATO-okkupanter i landet. Ti av dem har mistet livet. Norge har brukt rundt 24 milliarder kroner siden krigen startet, inkludert såkalt «bistand». Godal-utvalgets rapport (NOU 2016:8 En god alliert) konkluderte med at hovedhensikten var at Norge skulle vise seg fram som mønsterelev for USA-imperialismen, som «en god alliert».
De norske spesialstyrkene har etablert og trent opp afghanske marionettestyrker for å tjene USA og vise Norges usvikelige lojalitet. Alt sammen naturligvis pakket inn i fyndord som «stabilisering», demokrati – og kvinnefrigjøring(!). Sånt inngår også i debriefingen av kampsoldatene som ønskes velkommen hjem, slik at de lettere skal kunne leve med livsløgnen om at de egentlig «hjalp» afghanerne.
15. april i år bestemte NATO seg for å trekke styrkene ut, i tråd med avtalen mellom Trump-administrasjonen og Taliban. Da måtte de norske leiesoldatene følge etter. Symbolsk nok skal uttrekninga være fullført før 11. september, tjueårsdagen for terrorangrepene mot tvillingtårnene og Pentagon med kapra sivile passasjerfly. USA utløste i 2011 artikkel 5 i NATO-pakten, sjøl om det ikke var en eneste afghaner blant flykaprerne. De kom i hovedsak fra USAs nære allierte Saudi-Arabia – i likhet med al-Qaida og bin Laden.
Tidligere i vår redegjorde statsminister Solberg for Stortinget om det norske bidraget og planene for tilbaketrekking. Hun måtte da innrømme at «målet er ikke oppnådd». Det kan jo kalles århundrets understatement. USA og NATO etterlater Afghanistan i et verre kaos enn da de sovjetiske sosialimperialistene måtte trekke seg ut i 1989. Ironien er at det var Vesten som finansierte og utstyrte det samme Taliban som i dag kan juble over seier over sine gamle sponsorer. Taliban rykker hurtig fram og kontrollerer allerede grenseovergangene til Iran, Usbekistan og Tadsjikistan, ifølge flere medier.
Hvor mange hundre afghanere som har falt for norske kuler, er en godt bevart hemmelighet. Det bryr verken politikerne eller opinionen seg særlig om. Bare norske liv teller. Om ikke annet bør alle regjeringer fra Bondevik og Stoltenberg til Solberg stilles til ansvar for at de har sendt ti norske soldater i døden i den hensikt å demonstrere norsk lojalitet til USA og sikre velvilje fra Washington.
Om hensikten i tillegg var å kontrollere oljeledninger og rane Afghanistans mineraler, må norsk og amerikansk imperialisme bite i det sure eplet og se på at Kina stikker av gårde med den gevinsten – uten å ha blanda seg inn i krigen. Tyrkia har på sin side fått et nytt forhandlingskort mot USA og EU ved å tre fram som ny «sikkerhetsgarantist» i Kabul og mellom regjeringsstyrkene og Taliban, i kraft av historiske og etniske bånd til landet.
De ansvarlige går fri
Tjue år med løgner og fortielser fra en serie med regjeringer og statsråder er dokumentert i den velartikulerte artikkelen «Stol aldri på norske politikere som står i ledtog med USA!», skrevet av Terje Alnes. Utsiktene til at noen norske politikere stilles til ansvar for sine krigshandlinger er ytterst små.
Nettmagasinet Revolusjon har siden 2001 publisert en rekke artikler om Norges bidrag til «krigen mot terror» i og utenfor Afghanistan.
I stedet dreier den offentlige debatten seg om at de norske styrkene lot sine afghanske kollaboratører og «hjelpere» i stikken. SV støtta den norske krigsinnsatsen da de satt i Stoltenberg-regjeringa, men har blitt «kritiske» i opposisjon. Likevel ikke mer kritiske enn at Kari Elisabeth Kaski i Sosialistisk venstreparti (SV) sier til Forsvarets forum at det er «opprørende» å se utryggheten Forsvarets tidligere ansatte nå opplever. – Norges styrker har vært helt avhengig av lokalt ansatte, og vi skylder dem å kunne gi dem tryggheten nå som de norske styrkene har trukket seg ut, sier hun.
Lokalt ansatte afghanere med pågående kontrakter med de norske styrkene har tidligere fått opphold, men fristen har utløpt. Afghanere som har solgt sine tjenester til okkupasjonsstyrkene har ikke lenger mulighet til å søke om opphold.
– I Talibans øyne er vi vantro. Vi er spioner, sier en afghaner som jobbet i den norske leiren i Mazar-e Sharif fra 2006 til 2014. Hva skulle de ellers tro? Vel er Taliban religiøse fundamentalister, men at de mistenker folk som har jobba for norske kampstyrker for å være spioner og overløpere, er ikke veldig irrasjonelt.
Også Rødt mener det er «skammelig» at ikke alle som har utført tjenester for Norge får opphold og beskyttelse slik at de ikke blir stilt til ansvar for å ha kollaborert med fienden.
Hva som er mest skammelig i denne sammenhengen kan diskuteres. Noen mener sikkert at det var skammelig av de tyske okkupantene å la sine norske kollaboratører, angivere og hjelpere i stikken våren 1945. Andre vil mene at det de som mer eller mindre frivillig løp okkupantenes ærend bærer den største skammen.
Okkupanter som jages på dør har som regel annet å tenke på enn å beskytte sine lokale håndlangere. De norske okkupantene tok seg imidlertid tid til å lette på samvittigheten ved å brenne kompromitterende dokumenter som kunne avsløre kollaboratørene (og hva de norske styrkene egentlig har holdt på med). Ingen skal kunne si at norske kampstyrker ikke viser omtanke.
Okkupasjon av andre stater og folk er en forbrytelse, uansett hvor mange medaljer norske regjeringer øser ut over sine spesialstyrker. Forbrytelsen blir ikke mindre av at okkupantstyrkene har lokka og betalt afghanere for å gå i ledtog med dem.