Leder, Kommunistisk Politik 2, 2007
Mye tyder på at Fidel Castros tid som Cubas leder snart er forbi. Men Fidel etterlater seg en gigantisk arv: ikke bare et Cuba som har frigjort seg fra den amerikanske imperialismens klør og har fulgt sin egen utviklingsvei, men også et helt kontinent som er i gang med et kraftig oppbrudd mot venstre og som ønsker å følge i det cubanske spor – ikke som modell, men som eksempel på en selvstendig nasjonal utvikling, fri av den vestlige imperialismens dominans og kontroll.
I den forstand er Fidel allerede gått over i historien som en av den moderne tids store revolusjonære skikkelser.
Det latinamerikanske oppbruddet er folkelig, demokratisk og antiimperialistisk i sin karakter. Og det er massivt og har grepet hele kontinentet. I alle land er utviklingsprosesser av dette slaget i gang.
Nå sist er Daniel Ortega, den tidligere leder av sandinistenes oppstand i Nicaragua som ble tvunget til å tre tilbake som president i 1990 som følge av amerikansk undergravingsvirksomhet, igjen blitt valgt til og innsatt på nasjonens høyeste post. Og aller nyligst ble «enda en sosialistisk president innsatt i Latin-Amerika», som overskriften i Politiken lød, da økonomen Rafael Correa ble tatt i ed som Ecuadors president. Han vil begrense tilbakebetalingen av landets gigantiske utenlandsgjeld og har utskrevet en folkeavstemning 18. mars som første skritt i «folkets revolusjon».
I Venezuela har den massivt gjenvalgte president Hugo Chavez erklært at han vil omstøte landets tidligere privatiseringer.
Det er viktig å bedømme utviklingen i Latinamerika nøkternt. Et land blir ikke sosialistisk fordi det kommer en venstreorientert president som kaller seg «sosialist» eller revolusjonær. En gjennomgripende revolusjon som fører til et sosialistisk samfun snur opp ned på maktforholdene, setter den tidligere herskerklassen – i Latin-Amerika oligarkene, de store godseierne og de multinasjonale selskapene – på porten, og etablerer arbeidernes klasseherredømme i en eller annen form. Det forutsetter en nasjonalisering av de viktigste produksjonsmidlene.
Og det vil foregå under en voldsom klassekamp mot reaksjonen og imperialismen, som ikke skyr noe middel (i bokstaveligste forstand) for å bevare sine truede posisjoner, eller gjenvinne dem der hvor de er gått tapt.
I slutterklæringen fra det 10. internasjonale seminaret om Revolusjonens problemer i Latin-Amerika i Quito, Ecuador (2006), som er underskrevet av en lang rekke marxist-leninistiske og revolusjonære partier som går i spissen for kampen deres folk fører, heter det:
- Veien til sosialisme fordrer en avgrensning av holdningene overfor sosialdemokratiske, reformistiske og opportunistiske forestillinger som erklærer at det er mulig å bygge sosialismen uten å avskaffe kapitalismen.
I desember avholdt latin-amerikanske ledere et toppmøte i Cochabamba, Bolivia, der det ble laget vidtgående planer for kontinentalt og regionalt samarbeid og integrasjon, som vil begrave de amerikanske drømmene om et frihandelsområde kontrollert av USA . Den amerikanske venstresosialisten Noam Chomsky sier at et avgjørende skifte er på vei: USA er for alvor i ferd med å miste sitt grep om kontinentet – og årsaken er nettopp landenes stadig sterkere økonomiske samarbeid, som gjør dem langt mindre avhengige av USA.
– For første gang siden den spanske kolonisering, i 500 år, tas det virkelige skritt mot integrasjon i Latin-Amerika, sier Chomsky, som kaller møtet i Cochabamba «historisk».
Supermakten USA er avhengig av mineraler og energi fra det rike latinamerikanske kontinentet, hvis utplyndring det satte i system i det 20. århundret. Samtidig knuste det alle forsøk på en selvstendig utvikling med blodige kupp og kriger – bortsett fra i tilfellet Cuba, hvor det mislyktes, med den følge at USA har opprettholdt en ulovlig og FN-fordømt blokade i årtier.
Nå ruster den imperialistiske supermakten seg til kamp mod «den radikale populisme», som den latinamerikanske bevegelsen blir kalt, med Venezulas Chavez og Evo Morales i Bolivia som de to verste bad guys. Treningen av latinamerikanske offiserer på amerikanske militærakademier er i all hemmelighet blitt økt dramatisk i de siste fem årene.
Kampen mellom en revolusjonær utviklingsvei og den væpnede kontrarevolusjon vil spisse seg til.