Valgseieren til Evo Morales var ikke uventa, men det endelige resultatet lå langt over prognosene og målingene som spådde at kandidaten fra Bevegelsen fram mot Sosialisme (MAS) ville få 38% av stemmene.
Denne seieren er del av den demokratiske, progressive og venstreorienterte bølgen i latinamerikanske land, slik det har vist seg i forskjellige valgprosesser og i utviklinga av kampen til arbeiderne og folkene som kjemper for forandring. Den er et svar på tre tiår med strukturtilpasningspolitikk påtvunget av Det internasjonale pengefondet (IMF) og av regjeringenes underkastelse for USAs politikk, en politikk som i høy grad har innvirket på bolivianernes livs- og leveforhold.
Morales vet å gi uttrykk for folkets følelser og han setter fram politiske forslag som står i motstrid til hva De forente Stater har av planer for regionen. Han går inn for å forsvare den nasjonale suvereniteten, han er motstander av frihandelsavtalen (ALCA – Revolusjons merknad) og går imot yankee'enes militærbaser på kontinentet. Han lover å nasjonalisere olja og gassressursene; han krever politiske og materielle rettigheter for den indianske urbefolkninga og for de arbeidende klassene. Alt dette har gjort at han har oppnådd støtte fra et mobilisert folk, noe som har kommet til syne gjennom folkeoppstander som har satt to anti-folkelige og pro-imperialistiske regjeringer på porten.
Morales er ikke bare vinner på grunn av støtten fra urbefolkningene (Aymaraer, Quechua, Guaranier og andre), men og som følge av støtten fra arbeidende, gruvearbeidere, bønder, småhandlere, ungdom og arbeidsløse som alle stemte imot nyliberalisme og for sosial forandring. Nå hviler en stor forpliktelse og et enormt ansvar på hans skuldre overfor et folk som forventer at regjeringa skal imøtekomme behov og ønsker som er blitt tilsidesatt i årevis. Noen samfunnssektorer (slik som de organisert i Bolivias faglige landsorganisasjon, COB) har gitt Morales en frist for innfrielsen av bestemte krav og for iverksetting av bestemte politisk tiltak. Graden av massemobilisering blir en avgjørende faktor for at det politiske programmet skal settes ut i livet. Men Evo Morales vil også stå overfor en serie av boikott-tiltak innenfor og utenfor landet, fremmet av USA-imperialismen og av det pro-imperialistiske borgerskapet. Oligarkiet fra Santa Cruz og andre regioner vil sikkert stå ved sine planer for autonomi for å oppløse Bolivia; og kravet om å legalisere dyrkingen av coca vil bli brukt som et påskudd for å kalle høyplatåenes land for et senter for narkotrafikk, for å rettferdiggjøre intervensjoner.
Vi revolusjonære ser med sympati på denne politiske seieren som arbeiderne og folket i Bolivia har oppnådd. Den er også et hardt slag mot imperialismen og det lokale borgerskapet. Bolivias folk og deres nye regjering kan regne med vår solidaritet og støtte til alle tiltak som blir gjort for å slå et slag mot privilegiene til de herskende klasser og mot utenlandsk herredøme; til alle foranstaltninger som sikrer suvereniteten og at folket kan leve med frihet og i rettferdighet.
Noen fakta om den bolivianske virkeligheten
De siste to tiåra har gjennomføringa av nyliberalistisk politikk i Bolivia medført at antallet lønnarbeiderne i gjennomsnitt er redusert fra 73 tusen til 64 tusen. Antall husholdninger som arbeider for seg sjøl – i det vesentlige naturalhusholdninger – økte fra 43 tusen til 447 tusen. I byene vokste den såkalt uformelle sektor, som består av husholdningsenheter, håndverkere, basert på familiearbeid og ikke lønnsarbeid, fra 60% til 68% av den samla arbeidende befolkning. Tilsvarende falt antall personer med arbeidskontrakter fra 40% til 32% av den totale arbeidskrafta.
Bolivia har enorme inntektsforskjeller, som bare overgås – i negativ forstand – av Brasil. Den rikeste femtedelen har ei inntekt som er 30 ganger større enn den fattigste femtedelen. Seksti prosent av befolkninga lever i fattigdom i landsmålestokk, men fattigdommen på landsbygda er 90%. Offisielt er arbeidsløsheten tredobla i de siste 17 åra, da stabiliseringsprogrammene ble iverksatt, til dagens 13.9%, mens den delen som jobber i den "uformelle" sektor – det vil si de med usikre jobber – vokste fra 58% til 68% i løpet av 15 år. Spedbarnsdødeligheten er 60 for hver tusen levende fødsel, mens gjennomsnittet for kontinentet er 28. Forventet levetid er 63 år, mens gjennomsnittet for Latin-Amerika og Karibia er 70 år.
To og en halv million bønder har som sitt viktigste arbeidsredskap den egyptisk plogen, som er 3000 år gammel. Moderne teknologi utnyttes bare i utvinninga av olje og gass, i telekommunikasjoner, i bankene og i 10% av gruvedriften og industriproduksjonen.
Av redaksjonen i En Marcha
Sentralorgan for Ecuadors Marxist-Leninistiske Kommunistiske Parti (PCMLE)
21. desember 2005