Det XI Internasjonale seminaret Revolusjonens utfordringer i Latin-Amerika fant sted i Quito, Ecuador i dagene 9. til 13. juli 2007. Årets tema var Venstresida i Latin-Amerika: Problemer og perspektiver.
I løpet av disse konferansedagene som ble tilrettelagt av MPD og PCMLE, pågikk det en viktig internasjonalistisk debatt med venstreorganisasjoner og -partier fra ti amerikanske land: Argentina, Brasil, Chile, Colombia, Den dominikanske republikk, Mexico, Peru, USA, Venezuela og vertslandet Ecuador. Alle holdt innledninger om utviklinga på den latinamerikanske venstresida både når det gjelder analyser og praktisk handling.
Det som forente alle organisasjonene var ønsket om å gjøre ende på kapitalismen og å gjøre hurtige framsteg mot etablering av en vitenskapelig sosialisme, den eneste garantien for å bygge et nytt, mer rettferdig og mer humant samfunn.
Som del av dagsorden ble det holdt to rundebordssesjoner, den ene om «Arbeidernes og folkenes kamp mot imperialismen og oligarkiene» og den andre om «De alternative mediene og prosessene for forandring».
Debatten belyste framskrittene i den sosiale kampen i hvert av deltakerlanda, viktige erfaringer ble utvekslet i den vedvarende kampen mot imperialismen og borgerskapet i hvert av de latinamerikanske landa.
Forbundet av folkekunstnere i Ecuador holdt en musikalsk lyrikkopplesning til ære for de internasjonale og nasjonale delegatene, de framførte vers og sanger av latinamerikanske forfattere og spesielt av den revolusjonære dikteren Rafael Larrea.
Dette XI internasjonale seminaret ble avsluttet med suksess og det ble oppnådd enighet om punktene som er omtalt nedenfor.
18. juli 2007
For seks år siden – i oktober 2001 – falt de første rakettene over Kabul. Det markerte begynnelsen på en ny krig som USA imperialismen har sluppet løs på verdens folk, denne gangen under påskudd av å skulle «bekjempe internasjonal terrorisme». Så kom turen til Irak, og trusselen ble utvidet til Iran, Nord Korea, Venezuela og Cuba. Det som imperialismen trodde skulle bli en seiersmarsj gjennom Midtøsten ble et mareritt. Angrepshæren har kjørt seg fast og har blitt tilført harde slag av den irakiske motstanden, som har solidariteten og støtten fra verdens folk i ryggen.
Det amerikanske militærmaskineriet har vekket til live en folkelig bevegelse over hele verden, ei rørsle som ikke bare har fordømt den militære intervensjonismen og oppfordret til solidaritet med folkene som var blitt angrepet, men også klart viste at gjenopplivningen av massebevegelsen omfattet alle kontinenter og har sådd tvil om sjølve strukturene i det herskende systemet.
Krisa for imperialismen er enorm. Det kommer til syne i vanskelighetene med å stabilisere økonomien; i problemene med å opprettholde kontroll og styring med de avhengige folkene og landene, i de rasende inter-imperialistiske kampene og kranglene om kontrollen over markedene, over de strategiske naturressursene og for en nyoppdeling av verden. De forente stater spiller rollen som verdensgendarm, men like sikkert er det at det finnes andre imperialistiske land og blokker som slåss for å flytte sine posisjoner framover, for å åpne markeder for sine kapitaler og for å utvide sine innflytelsessfærer, skjønt de for øyeblikket enten har sammenfallende interesser med USA-imperialismen eller blir tvunget til å være med på dens politisk-militære planer.
Krisa til det kapitalistiske-imperialistiske systemet er ikke til å ta feil av, og kampen til arbeiderne og folket mot dets skadelige virkninger finner sted i alle regioner. Ikke minst i Latin-Amerika, der folkene gjennom bruk av høyst varierte kampformer har vendt seg imot, og i noen tilfeller slått tilbake, politikken for strukturtilpasning og de regionale planene til USA-imperialismen – slik som forsøket på å knytte våre økonomier til USA gjennom Frihandelsavtalen eller den mislykka FTAA [Den amerikanske frihandelsavtalen – red. anm.]. Den nyliberale politikken har blitt isolert gjennom handlingene fra massene i by og land; det lokale pro-imperialistiske borgerskapet har lidd harde tilbakeslag og høstet politiske tap, som har gitt dem svekket handlingsrom.
I denne regionen pågår det en endring av styrkeforholdet mellom samfunnsklassene og deres politiske krefter. Et hovedtrekk ved denne endringa ser en i utviklinga og veksten av en demokratisk, progressiv og venstreorientert strømning prega av bredde og mangfold, og der den revolusjonære venstresida er til stede og representerer et alternativ. Denne strømninga er blitt skapt i heten av kampene som er ført av arbeidere, ungdom, urfolk, i boligkvarterer og på landsbygda, av menn og kvinner fra de arbeidende klassene, som har reist seg mot utbytting og for sosial forandring. Den viser seg i blokader på riksveiene, i regionale og landsomfattende streiker, i jordokkupasjoner, i mobiliseringene for å jage ut de transnasjonale selskapene som utnytter våre ressurser og for å kaste ut USA-tropper fra basene som er bygd forskjellige steder på kontinentet, i sammenstøt med statlig terrorisme og dens undertrykkende ‘anti-terrorist’-lover, i de nasjonale kravene som blir formulert av urfolkene, i konfrontasjonen med de militære planene til George Bush-administrasjonen og hans allierte, og på mange andre områder. Samtidig har den vært grunnlaget for valgseirene og kontinuiteten til progressive og demokratiske regjeringer som den til Hugo Chávez i Venezuela, Evo Morales i Bolivia og Rafael Correa i Ecuador.
Perspektivet og vissheten om samfunnsmessig forandring kommer til syne i arbeidernes og folkets bevissthet, det oppmuntrer dem til politisk handling og til å fortsette kampen. Denne nye realiteten skaper bedre handlingsrom og vilkår for organisasjonene og partiene på den revolusjonære venstresida, for å trekke massene med i kampen for revolusjonen og sosialismen. Sannheten er på samme tid at det i denne nye situasjonen også finnes krefter og organisasjoner med planer som tilsynelatende er radikale eller som gir inntrykk av at de vil undergrave den borgerlige orden, men som ikke slutter med å løpe det kapitalistiske systemets ærend. Det vil si at de ikke går ut over systemets rammer, men søker mulighet for maktdeling med den ene eller den andre borgerlige fløyen eller nøyer seg med å kreve utvidelse av demokratiet.
Det strategiske målet for partiene og organisasjonene på den revolusjonære venstresida er ikke å avhjelpe arbeidernes lidelser og langt mindre å skape ro og orden i det kapitalistiske systemet. Vi slåss for å gjøre slutt på lønnsslaveriet, noe som bare kan skje ved å ta makta, ved å ødelegge den gamle kapitalistiske staten og å bygge arbeiderklassens samfunn: sosialismen. Det foreligger ikke andre alternativer til å løse menneskehetens store problemer.
Dette er sjølsagt mulig hvis våre organisasjoner og partier handler i samsvar med revolusjonære posisjoner og prinsipper, ved at de holder vårt program og vår revolusjonære politikk i hevd; hvis vi kan vinne og bevare hegemoniet i massebevegelsen ved å sette vårt stempel med et strategisk revolusjonært innhold på deres handlinger og kamper.
Vi slåss for revolusjonen og sosialismen; vi påpeker at revolusjonen i sitt innhold har verdensbetydning, men i sin form er den nasjonal. Vi arbeider under forhold som er særegne for hvert av våre land, forhold og problemer som vi må gi svar på – gjennom forslag og handlinger. Vi støtter oss på alle kampformer som lar oss samle krefter for revolusjonen, som rammer fienden og som fører oss nærmere seier for våre mål, idet vi innser at bare bruken av massenes organiserte vold vil gjøre det mulig å rette de avgjørende slagene som skal til for å beseire det borgerlig-imperialistiske herredømmet og gripe makta.
Det er åpenbart at det i løpet av det siste år har skjedd vesentlige forandringer i verden og i det kapitalistisk-imperialistiske systemet sjøl. Disse forandringene har imidlertid ikke eliminert den historiske rolla til arbeiderklassen som grunnleggende og ledende kraft i den revolusjonære prosessen – en prosess som under veiledning og ledelse av dens politiske redskap, det revolusjonære partiet til proletariat, sørger for å trekke med seg de øvrige arbeidene klassene, særlig fattigbøndene, i kampen for makterobring.
Ungdommens rolle er overordna viktig. De unge har i stort omfang og med energisk kampvilje tatt del i de folkelige kampene, de viser vilje til å heve fanene for samfunnsmessig forvandling. Følgelig er våre politiske organisasjoner forpliktet til å jobbe sammen med dem for at de skal utvikle seg ideologisk og politisk, for å styrke deres masse- og politiske organisasjoner og for å utvikle kadrer fra deres rekker. I dem ligger revolusjonens reserver og dens framtid; i dag er de en kraft av ytterste viktighet.
På feltene revolusjonær handling og i den demokratiske og progressive kampen reiser våre forskjellige organisasjoner politiske og programmatiske forslag som i mange aspekter er sammenfallende. Vi erkjenner behovet for å arbeide for enhet i handling for å styrke massenes kamp og for å rette hardere slag mot revolusjonens fiender.
Denne oppfordringa er grunna på en prinsipiell politikk som vi også ønsker skal gjelde på internasjonalt plan. Omstendighetene som verden gjennomlever, utviklinga til den folkelige bevegelsen og av de progressive, venstreorienterte, revolusjonære og marxist-leninistiske politiske organisasjonene, krever mer aktiv internasjonalistisk handling av oss. I hvert av våre land jobber vi for å bygge en revolusjonær massebevegelse som kan gi næring til en tilsvarende bevegelse på internasjonalt plan som heiser anti-imperialismens og anti-kapitalismens fane. Vi stadfester behovet for å danne en Verdens Anti-imperialistiske Front som kommer til uttrykk – og faktisk er dette i ferd med å skje – i handling, i mobilisering av arbeiderne og folket.
Fra denne internasjonalistisk plattformen uttrykker organisasjonene som deltar i dette seminaret vår solidaritet med hele verdens folk som slåss for å vinne sosial og nasjonal frigjøring og for sine spesielle krav og politiske rettigheter: med de demokratiske prosessene som utfolder seg i Venezuela, Bolivia og Ecuador; med kampen til opprørsbevegelsene i Colombia, Filippinene og Nepal; med immigrantene som slåss for sine rettigheter i magen på det imperialistiske dyret; med de revolusjonære og folkelige lederne som sitter fengslet og som vi krever frihet for. Vi framhever det kubanske folkets motstand mot USAs blokade og deres tiltak for å forsvare sin revolusjon; vi støtter motstanden til det irakske folket for å jage ut okkupantene og med den heltemodige kampen som Palestinas folk fører mot den israelske sionismen.
Vi lover arbeiderne og folkene at vi vil fortsette kampen; vi er sikre på at vi vil komme seierrike ut av dette slaget, fordi vi har historien på vår side og fordi vi har tiltro til folkets styrke.
Quito, 13. Juli 2007
Det revolusjonære kommunistpartiet (Argentina)
Det revolusjonære kommunistpartiet (Brasil)
Den patriotiske fronten Manuel Rodriguez (Chile)
Folkeforsamlingsbevegelsen (Colombia)
Colombias kommunistiske parti (Marxist-Leninister)
Colombias kommunistiske parti – maoistisk (PCC-M)
Folkemakt og enhet (Colombia – Nariño-avdelinga)
Folkets Frigjøringshær (EPL, Colombia)
Den nasjonale frigjøringshæren, Internasjonal avdeling (Colombia)
Colombias revolusjonære væpna styrker FARC-EP
Arbeidets kommunistiske parti (Dominikanske Republikk)
Bevegelsen for uavhengighet, enhet og forandring (MIUCA – Dominikanske Republikk)
Den revolusjonære folkefronten (Mexico)
Mexicos kommunistiske parti (marxist-leninister)
Den demokratiske folkefronten i Peru
Perus proletariske parti
Perus marxist-leninistiske kommunistiske parti
Bevegelse av den revolusjonære venstresida (Peru)
Perus kommunistiske parti – Patria Roja
Gruppa Ray O'light (USA)
Proletariatets stemme Gayones (Venezuela)
Utopi (Venezuela)
Sosialistisk Plattform (Venezuela)
Folkets demokratiske bevegelse (MPD, Ecuador)
Ecuadors revolusjonære ungdom
Ecuadors marxist-leninistiske kommunistiske parti
Kvinneligaen for forandring (Ecuador)
Universitetstudentenes forbund i Ecuador
Elevorganisasjonen i Ecuador
Ecuadors faglige landsorganisasjon
Folkefronten (Ecuador)
Føderasjonen tilknyttet Bondevelferden (Ecuador)
Vedtak og resolusjoner
- Solidaritet med og støtte til kampen som folkene i Irak og Midtøsten fører mot yankee-imperialismen og den israelske sionismen.
- Solidaritet med og krav om løslatelse av de revolusjonære politiske fangene og imperialistenes krigsfanger.
- Solidaritet med og frihet for de fem patriotene [de såkalte Miami Five – overs. anm.] som holdes fanget i Florida, USA, for at de slåss mot anti-kubanske terroristhandlinger.
- Krav om utlevering til Venezuela av terroristen og CIA-agenten Luis Posada Carriles.
- Fordømmelse av de konspiratoriske handlingene fra de store desinformasjonsmediene i Venezuela i forhold til Chavez-regjeringas stengning av RCTV kanalen.
- Vedtak om å organisere tilstelninger i samband med 90-årsdagen for den store sosialistiske Oktoberrevolusjonen i Russland.
- Fordømmelse og krav om utlevering til Peru og straffeforfølgelse av den tidligere diktatoren og folkemorderiske herskeren Alberto Fujimori.
- Avtale om å organisere minnemøter i tilknytning til at det er 40 år siden Comandante Che Guevara og hans kamerater falt i kamp.
- Markeringer i februar av 160-årsdagen for offentliggjøringa av det Kommunistiske Manifest.