16 juli 2024

Abonnér for kr 150,–

Vipps til 114366 eller bruk betalingskort

European Parliament logo

Valget til EU-parlamentet var et protestvalg som synliggjorde den store misnøyen med den nyliberale politikken og den imperialistiske krigen.

Resultatene etter EU-parlamentsvalget har nådeløst avslørt krisa og de interne motsetningene i det borgerlig-kapitalistiske systemet. I mange land var antallet hjemmesittere og avholdende svært høyt, noen steder høyere enn oppslutningen om det største partiet. I Frankrike, Italia og Danmark falt valgdeltakelsen til litt over halvparten av de stemmeberettigede. I Tyskland deltok en tredjedel ikke i valget. Dette i seg selv vitner om arbeiderne og folkets mangel på støtte og tillit til EU-monopolene og deres regjeringer og institusjoner.

Det imperialistiske EU-prosjektet med mer reaksjonær offensiv, militarisering og krig, skaper frustrasjon, usikkerhet og protest i folket. Det har i høyeste grad vært et protestvalg. En protest mot den arrogante og arbeiderfiendtlige nyliberale politikken, skandalene, angrepene på arbeidere, småbønder, offentlig ansatte, kvinners rettigheter og ungdom som blir ført av de ulike regjeringene i Europa.

Farlig høyretrend

Den voksende misnøyen har ikke ført til at arbeidere og deler av befolkningen har stemt for sosialdemokratiet. I mange land har høyrepopulistiske partier, så vel som åpne eller kamuflerte fascistpartier, økt sin stemmeandel. De ultrareaksjonære og halvfascistiske partiene er dyktige til å utnytte massenes frustrasjon over et kriseridd kapitalistisk system. Dette er fascismens spesialitet. Velgerne har først og fremst protestert mot det rådende systemet og regjeringer, ikke for en rasistisk og fascistisk agenda. De gamle borgerlige og reformistiske partiene beveger seg i retning av ekstreme høyrestandpunkter. Kjernesakene til høyrepopulistiske partier, som flyktningfobi, nasjonalisme og fascisering av samfunnet har blitt absorbert av det politiske etablissementet og i den allmenne politikken til de fleste parlamentariske partier. De er blitt stuevarme i det parlamentariske spillet, der det er høy grad av konsensus og en sterk borgerlig klasseallianse.

I de nordlige EU-landene var det de venstrepopulistiske partiene som fanget opp misnøyen med regjeringenes og EUs nyliberale krigshissende politikk. Men verken høyre- eller venstrepartiene vil bringe med seg reell forandring til fordel for arbeiderklassen og folket, da det bare endrer maktbalansen mellom de borgerlige partiene.

Høyresida er alternativet for den herskende klassen

Det er mer enn selvinnlysende at det ikke er noe grunnlag for sosial reformpolitikk i et borgerlig kapitalistisk-imperialistisk system i dyp krise. Systemet sliter med sine kriser og har ikke lenger noe å tilby arbeiderklassen og folkets store flertall.

Systemet møter sine kriser ved å kutte arbeidsplasser, senke reallønningene, redusere sosiale rettigheter, og i økende grad ved å ruste seg og gå til krig. Alt dette skjer på bekostning av arbeiderklassen og det store flertallet. «Framskritt» eksisterer nå bare som fraser. Det er helt klart at kapitalen, med sine kriser og kriger, med sine agenter i arbeiderklassen, ikke vil at arbeiderklassen resolutt skal forsvare sine egne interesser, enn si la seg lede av en revolusjonær politikk, men prøver å forhindre dette med alle midler. Det er her populistiske og fascistiske pseudo-alternativer kommer godt med. Derav mediehysteriet rundt asylspørsmål og utbredelsen av høyreorienterte standpunkter. Derav de konstante splittende diskusjonene om de «late» trygdemottakerne eller den «late» ungdommen eller de kostbare pensjonene eller de «opprørende» lønnskrava til arbeidere og så videre og så videre. Splitt og hersk! De populistiske og fascistiske partiene hjelper til med deres agitasjon mot flyktninger. Og begge står de for arbeidernes «enhet» med egne kapitalister – mot de andre. Slike holdninger skader ikke den herskende kapitalen, de gagner den.

Det er kapitalen som styrer, uansett

Sjefen for Deutsche Börse, Theodor Weimer, blottla den virkelige maktbalansen i dette samfunnet. Han siterte amerikanske investorer: «Vi bryr oss ikke om hvilken gammel mann som er president. Som gründere er det vi som styrer landet.» Uansett om Biden eller Trump regjerer, er det faktisk kapitalen som styrer. Det er samme sak i Europa. Enten det er de «progressive» eller de konservative eller de liberale som sitter i regjering, med eller uten støtte fra populistiske og fascistiske partier, kan kapitalen leve med begge deler og hevde sine interesser.

Men i mange land bruker borgerskapet arbeiderklassens og progressive krefters frykt for en høyredreining til å fylke dem bak borgerlige standpunkter. I Frankrike har president Macron oppløst parlamentet og utlyst nyvalg. Ved å gjøre det ønsker han også å utnytte frykten for Marine Le Pen og Nasjonal Samling (RN), samtidig som han fraskriver seg sitt eget ansvar og fortsetter å føre en nyliberal reaksjonær politikk, ofte inspirert av høyreekstreme holdninger, vendt mot arbeider- og folkebevegelsen.

Hva er konsekvensene?

Valg endrer ikke det kapitalistiske imperialistiske systemet. I siste runde er det nesten alltid kapitalen som vinner sine valg, og understreker EU som et prosjekt for kapitalen. Men valg er en viktig indikator på den politiske stemningen. Valget til EU-parlamentet viste den store misnøyen med den nyliberale politikken og den imperialistiske krigen. Men i noen land førte det til en styrking av høyrekreftene på grunn av svakheten til de progressive kreftene og den kommunistiske bevegelsen.

Vårt svar er å sette arbeidernes og folkets virkelige interesser i fokus:

Nedgang i reallønna, massive sosiale nedskjæringer, inflasjon, nedleggelse av arbeidsplasser, et elendig skolesystem, katastrofe i helsevesenet, massiv mangel på rimelige boliger, katastrofalt dårlig offentlig transport. Den standhaftige kampen for å forsvare arbeiderklassens økonomiske og politiske interesser må stå i sentrum for vårt arbeid – så konkret som mulig og arm i arm med våre arbeidskamerater. I dette arbeidet blir det klart for stadig flere at det kapitalistisk-imperialistiske systemet ikke lenger er i stand til levere sosiale framsteg, at det ikke har andre utsikter å tilby enn krise, fattigdom og krig. Dette gjør det også klart at vi må kjempe for hver millimeter av positiv forandring for arbeiderklassen, at vi må styrke våre marxist-leninistiske partier og organisasjoner for å komme videre i kampen for å avskaffe dette systemet og erstatte det med et sosialistisk samfunn.

Arbejderpartiet kommunisterne (APK), Danmark
Frankrikes kommunistiske arbeiderparti (PCOF)
Kommunistisk plattform, Italia
Organisasjonen for gjenreising av Tysklands kommunistiske parti
Spanias kommunistiske parti – marxist-leninistene (PCE (m-l))
Gjeldskrise i det kapitalistiske Kina
Storbyen Guangzhou. Illustrasjonsfoto: Huramaul fra Pixabay Et av verdens største...
Les videre
Strømopprøret: Et rop om planøkonomi
Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot...
Les videre
Kontinuerlig monopolisering i bank og finans
I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer...
Les videre
Fiktiv pengekapital og kryptovaluta
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom...
Les videre
Finanskapitalen setter den globale politiske...
Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og...
Les videre