Rosetoget på Rådhusplassen 25. juli 2011. Foto: Revolusjon
Femten år har gått siden Utøya-massakren i 2011. Tida er ikke blitt brukt til å gjøre ende på den fascistiske ideologien som lå til grunn for de bestialske handlingene. Isteden har den fått lov til å blomstre.
22. juli 2011 er spikret inn i nasjonens kollektive hukommelse. Vi husker rosetog i sympati med ofrene og de pårørende. Alle skulle slå ring om hverandre. Kjærlighet skulle erstatte hat. Vi skulle sikre mer demokrati, mer åpenhet og mindre naivitet.
Det vi har endt opp med er mindre demokrati og mer åpenhet for rasistisk og fascistisk propaganda.
Massedrapene på 69 ungdommer på Utøya og åtte ansatte i regjeringskvartalet 22. juli 2011 burde ha fullvaksinert det norske folket mot fascisme og høyreekstremisme. Det har dessverre ikke skjedd.
Tvert imot har det brune tankegodset blitt normalisert, både i den offentlige politiske debatten og enda mer i sosiale medier. Det har ikke minst manifestert seg i handlinger; som angrepet på moskeen i Bærum, terrorangrepet ved C. J. Hambros plass i 2022 og rasistdrapet på Tamima Nibras Juhar på Kampen i fjor.
«Remigrasjon»
Politi i kamputstyr slo ring om Norgesdemokratenes konferanse om «remigrasjon» i juni. Foto: RevolusjonUttrykket «remigrasjon» (tvangsdeportering) er i ferd med å gli inn i det offentlige politiske vokabularet. Beskyttet bak politiets køller og skjold kunne partiet Norgesdemokratene i juni arrangere en konferanse midt i Oslo med nettopp «remigrasjon» som tema. Flere kjente nazister var på podiet i Håndverkersalen.
Høsten 2011 ville noe sånt vært utenkelig.
I sitt såkalte manifest beskreiv massemorderen ABB «remigrasjon» som prosessen med tvangsmessig deportasjon av muslimer og ikke-europeiske innvandrere fra Europa, som en del av hans langsiktige plan for å skape det han kalte en «kulturelt konservativ europeisk føderasjon».
Disse ideene er ikke lenger henvist til de mørkeste krokene på nettet. Til full jubel fra partigruppene på høyre fløy vedtok EU-parlamentet i juni, med 418 mot 218 stemmer, en forordning for tvangsretur av asylsøkere til tredjeland. Det var et første skritt mot mer omfattende deportasjoner. Gjennom Schengen og EØS vil Norge følge lojalt etter, om ikke det skjer en rask folkelig mobilisering som kan forhindre det. Fremskrittspartiet har naturligvis hekta seg på, og vil nekte andre enn norske statsborgere å stemme ved kommunevalg.
Statsstøtte til rasisme
Fascismen oppstår ikke over natta. Den eter seg gradvis inn i ordskiftet og det politiske systemets overbygning.
De etablerte borgerlige og sosialdemokratiske partiene trekker veksler på det ekstreme budskapet fra småpartiene ytterst til høyre. Først kan de «ta avstand» fra dem, for deretter å tilnærme seg og absorbere de samme ideene. Dette er en prosess som pågår over det meste av Europa, med Spania som et foreløpig hederlig unntak.
Partiet Norgesdemokratene får stille til valg på et program for etnisk rensing, og fikk over 23 000 stemmer ved siste stortingsvalg. Dette betyr at partiet mottar over ti millioner kroner i statsstøtte basert på stemmetallet. Norske skattebetalere bidrar på denne måten direkte til at et rasistisk og pro-fascistisk parti kan bygge seg opp organisatorisk og spre sin ideologi, også ved valg.
Hadde norske myndigheter etterlevd FNs Rasediskrimeringskonvensjon, som Norge ratifiserte for mer enn femti år sida, ville dette ikke kunnet skje. Konvensjonens artikkel 4 krever forbud mot organisasjoner og organiseret propagandavirksomhet som tilskynder diskriminering eller voldshandlinger mot en rase eller gruppe personer av en annen hudfarge eller etnisk opprinnelse, og den sier eksplisitt at enhver støtte til rasistisk virksomhet, herunder økonomisk støtte, er en straffbar handling,
Rasediskrimineringskonvensjonens artikkel 4
Artikkel 4.
Konvensjonspartene fordømmer all propaganda og alle organisasjoner som er basert på ideer eller teorier om at en rase eller gruppe mennesker av en bestemt hudfarge eller etnisk opprinnelse er andre overlegen, eller som søker å rettferdiggjøre eller fremme rasehat og rasediskriminering i enhver form, og de forplikter seg til å treffe øyeblikkelige og positive tiltak med sikte på å fjerne all diskriminering eller tilskyndelse til diskriminering, idet det tas behørig hensyn til prinsippene nedfelt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene og de rettigheter som er uttrykkelig fastslått i artikkel 5 i denne konvensjon, og de skal for dette formål blant annet
a) erklære at enhver spredning av ideer basert på tanken om rasemessig overlegenhet eller rasehat, enhver tilskyndelse til rasediskriminering, så vel som enhver voldshandling eller tilskyndelse til voldshandling mot en rase eller gruppe personer av en annen hudfarge eller etnisk opprinnelse, samt enhver støtte til rasistisk virksomhet, herunder økonomisk støtte, er en straffbar handling,
b) erklære at organisasjoner og organisert og annen propagandavirksomhet som fremmer og tilskynder til rasediskriminering, er ulovlig og forbudt, og at det er straffbart å delta i slike organisasjoner eller slik virksomhet,
c) ikke tillate at offentlige myndigheter eller offentlige institusjoner, på nasjonalt eller lokalt nivå, fremmer eller tilskynder til rasediskriminering.
Staten begår med andre ord en straffbar handling ifølge konvensjonen den sjøl har undertegna. Ved innarbeiding av konvensjonen i norsk lov valgte stortingsflertallet, inkludert SV, å «overprøve» FN og komiteen som overvåker at den etterleves, CERD, ved å presisere at straff for diskriminering i fellesskap med andre ikke er et forbud mot rasistiske organisasjoner.
Den nyttige rasismen
Krisa i det kapitalistiske systemet manifesterer seg ikke bare som ei økonomisk krise, men også som ei politisk tillitskrise. Borgerskapets resept er å skape en stemning av frykt for ytre og indre fiender. Det ytrer seg nå som krigsretorikk og massiv opprustning mot en påstått overhengende trussel utenfra, kombinert med å så splid og mistenksomhet innad i samfunnets arbeidende klasser og lag. Rasisme og muslimfobi, samt tradisjonell antikommunisme, er i så måte nyttige våpen.
AUF og Arbeierpartiet var mål for terrorangrepene 22. juli. Det er derfor en tragisk ironi når Ap i regjering bærer et stort medansvar for at fascistiske ideer og organisasjoner basert på Utøya-terroristens ideologi, styrker seg.
En grunn er at partiet (sammen med resten av Stortinget) nekter å implementere forbudskravet i FNs Rasediskrimineringskonvensjkon (RDK). Men det er verre enn som så. Nytt siden 2011 er at det offisielle Norge, særlig etter den russiske invasjonen i Ukraina i 2022, har utvikla en russofobisk retorikk som grenser til hat og mistenkeliggjøring av et helt nabofolk, og samtidig pleier tett omgang med åpenlyst nazistiske krefter i den ukrainske hæren og staten. Til dette kommer akseptende facto av den israelske sioniststatens pågående folkemord, en aksept som ikke lar seg kamuflere av verbale proklamasjoner og fordømmelser uten praktiske konsekvenser.
AUF og Ap har konsekvent nekta å feste bjella på den svarte katta. De snakker om terroristens høyreorienterte «tankegods», men unngår betegnelsen fascisme og nazisme. Isteden har Frp og høyresida fått anledning til å skape en metadebatt om hvorvidt Ap og AUF trekker «Utøya-kortet» i tide og utide. Slik har den offentlige diskursen blitt kjørt inn på et sidespor som tjener de reaksjonære og rasistiske kreftene.
I praktisk politikk flørter norske myndigheter og medier med fascismen og rasismen som de offisielt tar avstand fra. Det smitter naturligvis over på den folkelige opinionen. I enhver epoke er den herskende klasses tanker de herskende tanker, som Marx sa.
Den bitre sannheten er at det aldri ble tatt noe ideologisk oppgjør med rasismen og fascismen etter 22. juli 2011. Grunnen er at et sånt oppgjør ikke er i den norske imperialismens interesse, og derfor heller ikke i Arbeiderpartiets interesse.
Ansvaret for at ikke fascismen og rasismen skal få fotfeste, hviler helt og fullt på arbeiderklassen, grunnplanet i fagbevegelsen og folkets breie lag.
Les mer om temaet:
