Både tilhengere og motstandere er enige om at EØS-avtalen griper inn i norsk samfunnsliv på svært mange og stadig nye områder. Da er det forstemmende hvordan EØS-spørsmålet blir omgått og unngått foran hvert eneste Stortingsvalg.
EU tar sjumilssteg i retning av en Europahær med tilhørende kommandostruktur. Det som lenge har vært ønskedrømmer nedfelt i Lisboatraktaten, blir nå omsatt i praksis.
På overflaten foregår det hele i nær forståelse med NATO. Men smil og erklæringer kan ikke skjule de underliggende motsetningene.
– EØS-avtalen skulle respektere norsk suverenitet, og Norge skulle kunne avvise de reglene vi ikke ville ha. 25 år etter ser vi at Norge i flere saker har avgitt myndighet til EU og overvåkningsorganet ESA. Kathrine Kleveland, leder i Nei til EU.
25 år etter at EØS-avtalen ble signert 2. mai 1992 er vi midt inne i en EØS-debatt som er mer intens og mer grunnleggende enn noen gang siden avtalen ble godkjent av Stortinget i oktober samme år.
Etter 60 år er det lite ved EU som minner om den europeiske drøm.
25. mars er det 60 år siden Romatraktaten ble underskrevet av de seks landene Belgia, Tyskland, Frankrike, Italia, Luxembourg og Nederland. Om tanken var fred og samarbeid, ser vi i dag et EU med mål om økt militarisering og som er preget av sterke indre motsetninger. At det har vært mest fred i Europa gjennom disse 60 årene, er på ingen måte EUs ære alene.
Grunnlovsreformen som EU og Renzi-regjeringa ønsket, ble møtt med et rungende NEI fra folket og ungdommen i Italia.
– Skredet som har begravd statsminister Renzi har en tydelig klassekarakter, sier Piattaforma Comunista (Kommunistisk plattform) i sin kommentar til folkeavstemninga den 4. desember.
NATO-toppmøtet i Warszawa var en ny stadfesting av den vestlige imperialismens «Drang nach Osten» og militæralliansens provokatoriske linje overfor Russland.
Vedtaket om utplassering av fire NATO-brigader mot russiske grensestolper i Baltikum og Polen, der også Norge skal delta med et stridskompani, viser en tilsynelatende samstemt allianse med felles front mot øst. Men bak den ytre fasaden ulmer interessekonfliktene mellom USA på den ene sida og EU-kapteinene Tyskland og Frankrike på den andre.
Regjeringen har foreslått for Stortinget at Norge skal knyttes til EUs finanstilsyn gjennom EØS-avtalen. Nei til EU krever at Stortinget sier nei til den største suverenitetsavståelsen siden EØS-avtalen ble inngått.
Opp mot en million franske arbeidere og studenter har tatt til gatene i protest mot de reaksjonære «arbeidslivsreformene» som er lagt fram av «sosialistregjeringa» til president Hollande.
Yanis Varoufakis, tidligere finansminister i den greske Syriza-regjeringen, har under stor mediedekning lansert en ny bevegelse for å gjøre EU demokratisk og til et instrument for innbyggerne i Unionen. Det europeiske venstrepartiet arbeider med en Plan B med samme formål. Problemet er at begge prosjektene er illusoriske og skal komme monopolenes kriseplagede EU til unnsetning.
Troen på muligheten av å forvandle EU fra en nyliberal imperialistisk blokk til noe progressivt, til et «sosialt Europa», led et alvorlig tilbakeslag da Syriza-regjeringens forsøk på å unnslippe sine slavebindende gjeldslenker kollapset og da den godtok EUs brutale nedskjæringsdiktat. Det greske folket fortsetter protestene mot EUs innstrammingspolitikk – nylig gjennom en dags generalstreik mot enda en reform for å kutte pensjoner.
Allereie før dato for folkerøystinga om «remain in» eller «leave» EU for Storbritannia sin del var fastsett, var kampen om røyndomen godt i gang. Statsminister Camerons forhandlingsresultat vert stort sett slakta av leave-sida og i det meste av britisk presse.
23. juni skal britene stemme over om Storbritannia skal bli i EU eller gå ut.
– Nei til EU ønsker britene velkommen ut av EU! En Brexit vil bli til stor inspirasjon for alle som kjemper mot EUs stadig tettere integrasjon.
For tredje gang sa danskene et dundrende nej til mer Union: Nei til Maastricht-traktaten i 1992, nei til euroen i 2000 og nei til å oppheve ett av de fire danske forbeholdene i 2015.
Høyt frammøte ga et nei-flertall på over 53 prosent da danskene gikk til urnene den 3. desember. De stemte nei til å fjerne forbeholdet mot overnasjonal styring av politi- og justissektoren.
Side 3 av 9