Den iranske sentralbanken har fått ordre om å selge sine dollarreserver og å bruke euro til utenlandske transaksjoner, melder Al Jazeera. Denne endringa vil også skje i forhold til iranske dollarbeholdninger i utlandet.
Den iranske beslutninga er et nyrespark til USA, og kan få dollarens fall til å aksellerere ytterligere.
– Oljeinntekter vil nå bli priset i euro og skal betales i euro for å gjøre slutt på vår avhengighet av amerikanske dollar, sa talsmann Hossein Elham på vegne av regjeringa i Teheran.
Iran har valgt et tidspunkt der USA øker på den ene sida øker trusselnivået mot landet, med henvisning til det iranske atomprogrammet, mens USA på den andre sida strekker ut ei hand til regimet i Teheran for å få hjelp til å redde skinnet sitt i det okkuperte Irak. Tidligere i år åpnet Teheran sin egen oljebørs.
FN innfører sanksjoner mot Iran
Bare noen dager etter den iranske beslutninga, vedtok FNs sikkerhetsråd, etter press fra USA, å innføre sanksjoner mot Iran fordi landet nekter å avslutte sitt anrikingsprogram for uran. Verken Russland eller Kina motsatte seg vedtaket. Alle FNs medlemsland blir nå bedt om å hindre at Iran får utstyr og teknologi som kan brukes i landets atomprogram eller i utviklingen av langdistanseraketter.
Iran reagerer
Iran svarte umiddelbart med å kalle vedtaket ulovlig, og mener at FN opptrer utenfor det som er organisasjonens ansvarsområde. Iran har blant annet påpekt den fullstendige dobbeltmoralen i forhold til Iran, som har undertegnet ikke-spredningsavtalen, mens land som Israel, Pakistan og India uforstyrret får lov til å utvikle sine atomprogram. Ingen av disse landa har undertegnet ikke-spredningsavtalen, og alle har utviklet egne atomvåpen.
Irans tidligere president Mohammed Khatami forklarte amerikanerne at Iran og USA har sammenfallende strategiske interesser i Irak og Afghanistan.
Eks-presidenten og ayatollahen er på «privat» besøk i USA, som leder for det «Internasjonale senter for dialog mellom sivilisasjoner», basert i Teheran og Geneve. Besøket kom i stand til tross for høylytte protester fra enkelte republikanere mot å gi visum til en ledende skikkelse fra Iran.
I et intervju med avisa USA Today , sa Khatami at de amerikanske okkupasjonsstyrkene må bli i Irak inntil den skjøre regjeringa får sterkere kontroll. – Vi kan ikke overlate denne nyfødte regjeringa til terroristenes og opprørernes nåde, sa han
Khatami understreket videre at Iran ikke er noen fiende av USA og at de to landa fortsatt har sammenfallende strategiske interesser i Irak og i Afghanistan, med underforstått henvisning til at denne situasjonen ikke er endret til tross for den tøffere språkbruken til nåværende president Mahmoud Ahmadinejad.Khatami oppfordret til mer dempet språkbruk mellom de to statene i det betente spørsmålet om det iranske atomprogrammet, og påsto i en forsonende tone at Iran ikke hadde forsynt sjiaene i Irak med våpen i hans presidenttid (1997-2005), og at han neppe trodde at dagens ledelse i Teheran gjorde det heller.
Uttalelsene kommer parallelt med at den irakiske kollaboratørregjeringa, dominert av iransk-støtta partier, har vedtatt å forlenge unntakstilstanden i landet med ytterligere 30 dager, og samtidig med at «parlamentet» i Bagdad skal til å diskutere om landets autonome regioner skal få slå seg sammen til større ’delstater’ (slik den påtvungne nye forfatninga åpner for), noe som kan åpne for full oppsplitting av Irak.
I det sjiadominerte Basra i det sørlige Irak, der motstanden mot Saddam Husseins regime var særlig sterkt, er befolkninga så lut lei okkupasjon og mangel på strøm og ferskvann, at hundrevis av sjiamuslimer i slutten av august gikk ut i gatene i protest mot marionetteregimet til den amerikanske 'skosålen' Al-Maliki. Her ble det også ropt slagord til støtte for president Saddam (som står som «tiltalt» i okkupantenes rettsfarse i Den grønne sonen i Bagdad).
Den indiske delstatsregjeringa i Kerala har nedlagt totalforbud mot lokale bryggeriers lisensproduksjon og salg av Coca-Cola og PepsiCola. Kerala er den første staten som nedlegger totalforbud. Andre delstater har tidligere bannlyst salget av coladrikkene ved sjukehus, skoler og høyskoler etter at vitenskapelige undersøkelser viste at de var forurenset av giftstoffer.
Senteret for vitenskap og miljø i New Dehli fant rester av giftstoffer i prøver av Pepsi og Coke som var 24 ganger høyere enn faregrensene fastsatt av den indiske sentralregjeringa.
Indiske bønder og andre har i årevis sloss mot de amerikanske brusgigantene og deres beslaglegging av vannressurser. I Colombia har Coca Cola fått betegnelsen Killer Coke for selskapets fagforeningsknusing og medvirkning til at faglige aktivister "forsvinner".
Tirsdag den 1. august gjennomførte Den 20. internasjonale ungdomsleiren mot fascisme og imperialisme en demonstrasjon og fredsvakt med fokus på USAs og Israels aggresjon og terror i Midtøsten.
Demonstrasjonen samlet mer enn 1000 deltakere fra en lang rekke nasjonaliteter, forent i felles protest. Med slagord og bannere på mange forskjellige språk, ble det til en kraftfull internasjonal manifestasjon.
Massedrapene og militsenes herjinger i Darfur har avfødt krav om humanitær og fredsbevarende innsats i Sudan, fortrinnsvis i FN- og EU-regi. På denne edle bakgrunn ønsker regjeringa å sende inntil 500 norske FN-soldater til landet.
Men utviklingsminister Erik Solheim (SV) er minst like opptatt av hvordan Norge kan bidra til å utvinne Sudans svære oljeforekomster. Og de militære vil forberede opinionen på norsk delaktighet i det som vil «kunne se ut som massakrer».
Den sudanesiske regjeringa og president Omar Hasan Ahmad al-Bashir blir gjort ansvarlig for flyktningestrømmen og for militsenes herjinger i Darfur. Et voldsomt internasjonalt press rettes mot Khartoum for å gi FN-styrker adgang til landet. Fra før av er 7000 soldater fra Den afrikanske union (tidligere OAU) stasjonert i konfliktområdet.Styresmaktene i Afrikas største land (etter areal) har mye å svare for. Men det betyr ikke at deres skepsis til imperialistenes motiver for å vinne innpass via FN, trenger være ugrunnet. Sudan sitter «tilfeldigvis» på det som antas å være de største uutnytta oljeressursene i hele Afrika.
Bush-administrasjonen har forbudt amerikanske oljeselskaper å operere i Sudan, som er blitt en ny base for islamistiske grupper, og selskaper fra andre vestlige land tør ikke utfordre USA ved å etablere seg i landet.Nå er imperialistenes monopoler i ferd med å angre seg, og har hastverk med å få innpass. Hva er da mer plausibelt enn å skaffe seg fotfeste med «humanitær hjelpeinnsats» som uangripelig alibi?
Ettersom USA og Vesten har stilt seg sjøl på sidelinja, er det Kina og selskaper fra andre asiatiske land som leder an i Sudan. Det kinesiske oljeselskapet China National Petroleum Corporation (CNPC) har store eierandeler i et av Sudans største oljeselskap, og eksporten fra Sudan dekker mellom 6 og 10 prosent av den ekspansive kinesiske økonomiens oljebehov. Kinesiske selskaper deltar i bygginga av en 1400 kilometer lang rørledning fra Melut-bassenget til Port Sudan ved Rødehavet, der det også bygges en diger terminal for utskiping av olje med en prislapp på omlag 1,3 milliarder norske kroner.
Utviklingsminister Erik Solheim vil ikke la kineserne stikke av med hele kaka. Han tror norsk ekspertise kan få en viktig rolle for oljeutvinningen i de omstridte grenseområdene mellom Nord- og Sør-Sudan, meldte NTB 20. juni. Solheim besøkte som en av de første vestlige politikerne oljefeltene som ligger ved Higleg, langs grensa mellom de to delene av landet som tidligere lå i krig med hverandre. – Dette er et område hvor Norge har mye å samarbeide med Sudan om, spesielt for å styrke sørsudanernes evne til å håndtere oljeinntektene, sa Solheim.
Norge har under borgerkrigen støttet den sør-sudanske parten representert ved SPLA/SPLM, og Solheims forgjenger Hilde Frafjord Johnsen (KrF) spilte en svært aktiv rolle i fredsprosessen som endte med en regjeringskoalisjon mellom det muslimske nord og det kristne sør. Norge har fortsatt med å pleie sine særlige forbindelser med den sørlige delen av landet der Juba er provinshovedstad. Her er det at de største oljereservene pussig nok befinner seg.
Norske myndigheter vil tilby en permanent ekspertgruppe som skal stå til rådighet for den sudanske oljevirksomheten, spesielt i den sørlige delen av landet hvor antallet kompetente fagfolk i dag er minimalt, ifølge NTB.
Men Hydro og Statoil trår inntil videre varsomt. – Vi har ikke vurdert Sudan som et interessant område. Det skal være flere forhold som ligger på plass, først og fremst må det geologiske potensialet være slik at det kan gi en langsiktig vekst for Statoil, forteller informasjonsdirektør Ola Morten Aanestad til NA24.
Flere norske fagmilitære uttrykker skepsis til nye norske utenlandsintervensjoner, ikke minst på bakgrunn av erfaringene fra Meymane i Afghanistan, der lokalbefolkningen gjorde opprør mot sine norske «beskyttere». Som et minimum krever de militære større handlefrihet og slagkraft når de skal ut og kjempe for norske imperialistiske interesser, med eller uten FN-hjelm. Spesielt advarer de i forhold til operasjoner i Sudan.
De militære krever at politikerne som vil ha Norge ut i krigsoperasjoner, også forbereder den norske opinionen på forestående nedslaktinger «som kan se ut som en massakre», og de forventer at både regjering og opposisjon lojalt støtter opp bak «våre gutter».
Generalinspektøren for Hæren, Generalmajor Robert Mood, rykket den 29. juni ut i Dagsavisen med blant annet følgende: «I så måte er en eventuell Sudan-operasjon i en særstilling. Der kan våre avdelinger i tillegg komme til å stå overfor uløselige moralske dilemmaer i møte med barnesoldater. Det kan lett ende med noe som kunne se ut som en massakre. Da vil vi få svaret på om vårt politiske miljø har lært at det ikke er nok at posisjonen støtter våre soldater, opposisjonen må også avstå fra å slå politisk mynt på en slik sak, det fortjener faktisk Norges meget lojale og oppofrende soldater!»
Også den borgerlige og sosialdemokratiske «opposisjonen» plikter til enhver tid å slutte opp bakom norsk imperialisme. Mood har neppe grunn til engstelse på dét området.
Statoil og Hydro, som er aktive i Angola, Algerie, Nigeria og Libya, later som om Sudan for tida ikke er interessant. Signalene fra den norske regjeringa tyder på noe annet. Det mindre oljeselskapet DNO har spesialisert seg som krigsprofitør , og opererer i det okkuperte Irak og Jemen. DNO-sjefen Helge Eide sier til NA24 at deres hovedfokus er norsk sokkel og Midt-Østen, men han føyer til at «Det kan jo være andre muligheter som dukker opp underveis. Vi ser stadig vekk på nye muligheter».
Det gleder sikkert Erik Solheim.
Innafor ramma av disputten som de imperialistiske medlemmene i EU fører vis a vis USA om kontrollen over verdensmarkedet, er det vitalt for EU å styrke sin kapitals tilstedeværelse. Toppmøtet i Wien utmeisla forslag i denne hensikt. I dag utgjør den europeiske blokkens handel med Latin-Amerika og Karibia knappe fem prosent, mens Kina øker sin innflytelse i regionen.
I slutterklæringa fra det fjerde toppmøtet av presidenter og statssjefer i EU i Wien den 13. mai, heter det at Unionen avviser den ensidige boikotten som Helms Burton loven retter mot Cuba, og det vises til FN-resolusjonen som krever at loven oppheves.
Møtet var innkalt for å drøfte 12 temaer, blant annet 'styrking av multilateralismen', stabilitet og respekt for internasjonal rett, terrorisme og organisert kriminalitet. Oppfordring til samarbeid og frihandel var et hovedpunkt, og slutterklæringa poengterer styrking av forbindelsene mellom ulike regioner.
På bakgrunn av disputten som de imperialistiske medlemmene i EU har gående med USA om kontrollen over verdensmarkedet, er det vitalt for EU å styrke sin kapitals posisjon, og toppmøtet framsatte forslag med dette for øye. I dag utgjør den europeiske blokkens handel med Latin-Amerika og Karibia knappe fem prosent, mens det kinesiske nærværet i regionen er på frammarsj. EU planlegger å investere 85 milliarder euro her i løpet av de neste ti åra.
Offisiell europeisk statistikk forteller oss at handelen mellom EU og Latin-Amerika økte med 13 prosent fra 2004 til 2005 (til 150 milliarder dollar, som er en historisk rekord for samhandelen). Sjøl om Latin-Amerika ser ut til å være den vinnende part med et handelsoverskudd på nesten 10 milliarder dollar på tross av europeiske restriksjoner når det gjelder enkelte industri- og jordbruksprodukter, står det fast at den europeiske eksporten til Latin-Amerika vokste med 13,7 prosent, mens den europeiske importen av reint latinamerikanske produkter økte med 12,4 prosent. Den europeiske blokken er den fremste investoren i det latinamerikanske regionen med 340 millioner dollar i 2004, og den fremste bidragsyteren med 400 millioner dollar.
Det er i EUs interesse å tvinge igjennom avtalen om frihandel og investeringer og vende den til sine transnasjonale selskapers fordel. De har allerede undertegnet avtaler med Mexico og Chile, mens Sentral-Amerika håper på en avtale til neste år, hvor de blir underlagt handelsreglene til det gamle kontinentet. Toppmøtet anså forslaget om å undertegne frihandelsavtaler (TLC) med Andesinitiativet og med Mercosur som midlertidig torpederte på grunn av de interne problemene disse blokkene for tida er hjemsøkt av. Etter det som er kjent, er disse avtalene reine kopier av den nordamerikanske handelsavtalen NAFTA mellom Mexico, Canada og USA, som ble undertegnet for elleve år siden.
De som kjemper imot frihandelsavtaler med yankee-imperialismen, men som ser til EU som en redningsplanke, bør ha disse omstendighetene i minne. De bør ikke glemme at kapitalen verken bryr seg om herrer eller grenser, den er utelukkende ute etter å høste maksimal profitt.
En Marcha er sentralorgan for Ecuadors marxist-leninistiske kommunistiske parti, PCMLE.
I mer enn en måned har det vært massive demonstrasjoner i Ecuador mot undertegning av frihandelsavtalen Tratado de Libre Comercio (TLC) med USA. Hundrevis av mennesker er blitt såret i kamper mot politiet. Indianske bønder har vært særlig aktive i motstanden, sammen med arbeiderne.
I byen Cuenca den 6. april ble studenten Johnny Montesdeoca drept av et skudd i ryggen under gatedemonstrasjonene mot TLC og det amerikanske oljeselskapet Oxy. En annen elev, Javier Loja, ble såret i beinet av politiet.
Ecuador er i ei politisk krise, og den omfattende motstanden mot TLC er uttrykk for folkets mistro til regjeringa til Alfredo Palacio og dens rolle som håndlanger for den nordamerikanske imperialismens interesser.
Regjeringa og industrieierne, de store handelsforetakene og hele oligarkiet har kjørt en intensiv kampanje gjennom radio, TV og pressa i et forsøk på å overbevise folket om at denne traktaten vil sikre utvikling og er til deres fordel. Men det overbeviser ikke arbeiderne, indianerne, de unge og andre lag av folket som har gått ut i gatene.
Protestene retter seg også mot skatteunndragelser fra det amerikanske oljeselskapet OXY (Occidental Petroleum), et selskap som i bare mellom 2002 og 2004 tredoblet sin utvinning av olje fra landet. Av frykt for å miste utvinngsrettighetene, har Oxy tilbudt seg å betale et større «frivillig» skattebeløp.
Ecuador er sammen med Colombia Latin-Amerikas fjerde største oljeprodusent. Colombia og Peru som startet frihandelsforhandlingene med USA samtidig med Ecuador, har allerede undertegnet avtaler.
Denne oppskriften har vært forberedt av Bush-administrasjonens sjefskokker, som Paul Wolfowitz og Donald Rumsfeld, i lang tid. Anslaget mot World Trade Center den 11. september 2001 var bare det som skulle til for at oppskriften kunne offentliggjøres.
Allerede på en pressekonferanse i november 2001 – sammen med president Jacques Chirac (!) – gjorde Bush det krystallklart at «en koalisjonspartner må gjøre mer enn å uttrykke sympati, en koalisjonspartner må yte noe». Advarselen mot fransk og annen oppsetsighet var ikke til å misforstå: «På sikt vil det være viktig for nasjoner å vite at de vil bli stilt til regnskap for inaktivitet. Man er enten med oss eller mot oss i kampen mot terror.»Retten til å gå løs på et hvilket som helst land når som helst, blir banket fast. «USA har lenge forbeholdt seg muligheten for forebyggende angrep for å imøtegå en betydelig trussel mot vår nasjonale sikkerhet. Jo større trusselen er, jo større er risikoen ved passivitet – og jo mer presserende blir det å ta forebyggende skritt for å forsvare oss, selv om det råder usikkerhet om tid og sted for fiendens angrep. For å forebygge eller forhindre slike fiendtlige handlinger fra våre motstandere, vil USA om nødvendig handle forebyggende.»
I visshet om at de amerikanske krigsforbrytelsene vil stå i kø i åra som kommer, slår Bush-administrasjonen for sikkerhets skyld fast at yankee’ene aldri skal kunne stilles til ansvar for sine ugjerninger:
«Vi vil ta de nødvendige skritt for å sikre at våre anstrengelser for å oppfylle våre globale sikkerhetsforpliktelser og beskytte amerikanere ikke vanskeliggjøres av muligheten for undersøkelser, forhør eller rettsforfølgelse fra Den Internasjonale Straffedomstolen (ICC), hvis jurisdiksjon ikke gjelder amerikanere og som vi ikke aksepterer.»
Veikartet for informasjonsoperasjoner (Information Operations Roadmap) omfatter alt fra militærteknologiske og satelittbaserte styringssystemer til propagandakrigføring og kontroll med internett og mobiltelefoni.
Nedenfor følger en ufullstendig oversikt over USAs militære intervensjoner de siste 110 åra.
Verdenskrigene og en rekke tilfeller av bruk av soldater mot egne innbyggere er utelatt.
PANAMA 1901-14
Skilt fra Colombia i 1903, kanalsonen annektert 1914-99.
HONDURAS 1903
Marinestyrker intervenerer i revolusjonen.
DOMINIKANSKE REPUBLIKK 1903-04
Amerikanske interesser blir beskyttet under revolusjonen.
KOREA 1904-05
Marinesoldater landsettes under den russisk-japanske krigen.
CUBA 1906-09
Marinesoldater landsettes under det demokratiske valget.
NICARAGUA 1907
Dollar-diplomati
HONDURAS 1907
Marineinfanteri.
PANAMA 1908
NICARAGUA 1910
HONDURAS 1911
KINA 1911-41
CUBA 1912
PANAMA 19l2
Marinesoldater satt inn under valget.
HONDURAS 19l2
NICARAGUA 1912-33
Soldater, bombing.
MEXICO 19l3
Evakuering av amerikanere under revolusjonen.
DOMINIKANSKE REPUBLIKK 1914
Kamp mot opprørere om Santo Domingo.
MEXICO 1914-18
Intervensjoner mot nasjonalister.
HAITI 1914-34
Tropper, bombing. 19 års okkupasjon etter opprør.
DOMINIKANSKE REPUBLIKK 1916-24
Åtte års okkupasjon.
CUBA 1917-33
Militær okkupasjon. økonomisk protektorat.
RUSSLAND 1918-22
Flåtestyrker og soldater. Fem landsettinger for å slåss mot bolsjevikene.
PANAMA 1918-20
«Polititjeneste» under valguroligheter.
JUGOSLAVIA 1919
Intervensjon på vegne av Italia mot serberne i Dalmatia.
HONDURAS 1919
GUATEMALA 1920
TYRKIA 1922
Tropper satt inn mot nasjonalister i Smyrna (Izmir).
KINA 1922-27
Utstasjonering av soldater under den nasjonalistiske oppstanden.
HONDURAS 1924-25
Landsetting under valgturbulens.
PANAMA 1925
Soldater satt inn mot generalstreik.
KINA 1927-34
Tropper utstasjonert over hele landet.
EL SALVADOR 1932
Faribundo Marti oppstanden.
USA, DETROIT 1943
Hæren slår ned opprør blant svarte
IRAN 1946
Sovjettropper truet med a-våpen for å trekke ut av iransk Azerbadsjan.
JUGOSLAVIA 1946
Marinesvar på nedskyting av am. fly.
URUGUAY 1947
Kjernefysisk trussel. Bombefly utplassert i styrkedemonstrasjon.
HELLAS 1947-49
Kommandooperasjon. USA styrer de reaksjonære i borgerkrigen.
KINA 1948-49
Marinesoldater evakuerer amerikanere under revolusjonen.
TYSKLAND 1948
Bombefly med a-våpen verner Berlin.
FILIPPINENE 1948-54
Kommandostyrker går inn, CIA leder krigen mot Huk-opprøret.
PUERTO RICO 1950
Kommandosoldater knuser opprør.
KOREA 1950-53
Bomber og truer med atomvåpen i 1950.
Har fortsatt baser (i sør).
IRAN 1953
Kommandosoldater. CIA velter den progressive republikken, installerer sjahen.
VIETNAM 1954
Truer med kjernevåpen, tilbyr Frankrike bombehjelp.
GUATEMALA 1954
Kommando-operasjon og bombing mot nasjonalisere av amerikansk eiendom.
EGYPT 1956
Truer med kjernevåpen, krever at Sovjet trekker seg ut av Suez.
LIBANON 1958
Marineokkupasjon.
IRAK 1958
Irak advart mot å invadere Kuwait.
KINA 1958
Trussel om bruk av a-våpen hvis Kina går mot Taiwan.
PANAMA 1958
VIETNAM 1960-75
1-2 millioner drept i USAs mest langvarige krig. A-våpentrusler i 1968 og 1969.
CUBA 1961
Mislykket CIA-leda kommandooperasjon i Grisebukta.
TYSKLAND 1961
Atomtrusselalarm under Berlinmurkrisa.
CUBA 1962
Trusler om bruk av a-våpen. Blokade under rakettkrisa, nesten i krig med USSR.
LAOS 1962
Kommandooperasjon. Styrkeoppbygging under geriljakrigen.
PANAMA 1964
Panamesere skutt av soldater.
INDONESIA 1965
En million drept i militærkupp støttet av CIA.
DOMINIKANSKE REPUBLIKK 1965-66
Soldater landsettes under valgkampen.
GUATEMALA 1966-67
Green Berets intervenerer mot opprør.
USA 1968
21.000 soldater mobiliseres i byene etter at Martin Luther King er skutt.
KAMBODSJA 1969-75
Nærmere 2 millioner blir drept under et tiår med bombing, sult og politisk kaos.
OMAN 1970
Kommando-operasjon.
LAOS 1971-73
Teppebombing av landsbygda.
MIDT-ØSTEN 1973
Fare for kjernefysisk krig.
CHILE 1973
CIA-regissert kupp mot venstresidas president Salvador Allende.
ANGOLA 1976-92
CIA støtter UNITA-opprørere og Sør-Afrika.
IRAN 1980
Tropper, avbrutt bombeangrep under evakuering av personell i forbindelse med revolusjonen.
LIBYA 1981
To libyske jetjagere skutt ned under øvelse.
EL SALVADOR 1981-92
Kommandooperasjon, militære rådgivere.
NICARAGUA 1981-90
Minelegging av havner. CIA styrer Contras' kamp mot sandinistene.
LIBANON 1982-84
Marinesoldater jager ut PLO og støtter falangistene. Marinen bruker bomber og granater mot syriske stillinger.
HONDURAS 1983-89
GRENADA 1983-84
Invasjon fire år etter revolusjonen.
IRAN 1984
To iranske jagerfly skutt ned over Persiabukta.
LIBYA 1984
Bombeangrep fra hangarskip.
BOLIVIA 1986
Soldater med i operasjoner mot kokafeltene.
IRAN 1987-88
USA intervenerer på Iraks side i krigen.
LIBYA
Nedskyting av to libyske jagerfly.
JOMFRUØYENE 1989
Tropper mot uroligheter etter storm.
FILIPPINENE 1989
Jagerfly gir regjering luftvern mot kuppfare.
PANAMA 1989-90
Nasjonal regjering fjernet av 27.000 soldater, mer enn 2.000 drept.
LIBERIA 1990
SAUDI ARABIA, OMAN, QATAR, EMIRATENE
Fly og utstyr samt 540.000 soldater ut-stasjo-nert for krig mot Irak.
IRAK 1990-?
Minst 200.000 drept under invasjonen i Irak og Kuwait.
KUWAIT 1991
Gjeninnsetter føydalregimet.
LOS ANGELES 1992
Soldater utkommandert mot protestopprør mot politiet.
SOMALIA 1992-94
Okkupasjon i FN-regi.
JUGOSLAVIA 1992-94
Nato-blokade av Serbia og Montenegro.
BOSNIA 1993-95
Bombing i flyforbuds-sonen under borgerkrigen.
HAITI 1994-96
President Aristide gjeninnsattetter kupp.
KROATIA 1995
Serbiske flystriper i Krajina angripes i forkant av kroatisk offensiv.
ZAIRE (KONGO) 1996
Soldater ved hutu-flyktningeleire, i området der den kongolesiske revolusjonen starter.
LIBERIA 1997
ALBANIA 1997
Deltar i evakuering av utlendinger.
SUDAN 1997
Rakettangrep mot medisinfabrikk, påstått «nervegassfabrikk»
AFGHANISTAN 1998
Rakettangrep mot CIAs tidligere treningsleire, brukt av islamske findamentalister.
IRAK 1998-
Bomber og raketter. Fire døgn med intensive flyangrep.
JUGOSLAVIA 1999-
Bomber og raketter i voldsomme NATO-luftangrep mot Serbia.
YEMEN 2000
Sjølmordsbombeangrep mot krigsskipet USS Cole.
MAKEDONIA 2001
NATO-tropper avvæpner noen albanske opprørere.
AFGHANISTAN 2001
Angrep på det Taliban-styrte Afghanistan.
Minst 300 omkomne.
IRAK 2003
Angrep i strid med FN, og uten støtte i Sikkerhetsrådet.
1 million drepte, 4 millioner flyktninger.
PAKISTAN 2010 -
Stadige droneangrep som ofte rammer sivile landsbyer.
YEMEN 2011 -
Droneangrep
LIBYA 2011
Innbladet gjennom NATO, men lot europeerne (og Norge) gjøre mesteparten av "the dirty work".
SYRIA 2012 -
Gå til toppen og bytt fane for å se perioden før/etter 2. verdenskrig. Hovedkilde:
USA følger øvelsen med argusøyne. Den er et tydelig signal om at Kina og Russland ikke har til hensikt å se passivt på mens USA stadig utvider sin innflytelsessfære i Asia.
Mens øvelsen pågår, har Usbekistan økt presset mot USA for å avvikle den amerikanske aktiviteten ved flybasen Kharsi-Khanabad. Den uzbekiske nasjonalforsamlingen har vedtatt å be amerikanerne komme seg ut. Usbekistan har vært viktig for de amerikanske operasjonene i Afghanistan, og landet har også vært benyttet som torturkammer for fanger fraktet fra Afghanistan og Guantanamobasen.
I juli krevde Russland, Kina og de sentralasiatiske statene Kirgisistan, Usbekistan, Tadsjikistan og Kasakhstan at USA setter en dato for når landet vil trekke sine militære styrker ut av regionen. Kirgisistan og Manas-basen har vært særdeles viktig for USAs terrorkrig. Det var Manasbasen som var utgangspunkt for de norske F-16-flyenes bombetokter mot afghanerne.
Etter besøk fra krigsminister Donald Rumsfeld, har Kirgisistan blitt midlertidig banket på plass. Landets forsvarsminister sa etter møtet med Rumsfeld at flybasen i Manas blir værende «så lenge situasjonen i Afghanistan gjør det nødvendig».
Kaukasus er et sjakkbrett for imperialistiske intriger. Her kan nasjonale og religiøse motsetninger utnyttes til fulle for de kreftene som vil sikre seg kontroll over den strategisk viktige regionen.
Fra Revolusjon 29
Et blikk på kartet er nok til å forstå hvor viktig Kaukasus er for kontrollen med oljeledningene fra Kaspihavet for videre utskipning i Svartehavet. Fraksjoner innen det russiske borgerskapet og USA står mot hverandre, delvis via stedfortredere.Verdens øyne var i september rettet mot det vanvittige blodbadet i Beslan i Nord-Ossetia, der hundrevis av skolebarn ble massakrert. Tsjetjenske «opprørere» under ledelse av Shamil Basajev har påtatt seg ansvaret for gisselaksjonen. Like åpenbart er det at de russiske sikkerhetsstyrkenes klossete opptreden forårsaket store tap av menneskeliv. Rykteflommen om hvem som egentlig står bak Basajev, som framstår som en «hellig kriger», spenner fra CIA til den russiske etterretningstjenesten sjøl.
For president Vladimir Putin var dette nok en anledning til å forsterke den fascistiske undertrykkinga i Russland og å spille på de storrussiske sjåvinistiske strengene. Putin var raskt ute med å lansere administrative tiltak og lover som skal gi presidenten enda videre fullmakter i «kampen mot terrorismen». Han vil blant annet begrense antall partier som stiller til valg, og utpeke regionale guvernører. Putin låner bevisst Bush’ retorikk, i forvissning om at det er politisk umulig for den amerikanske presidenten å slå seg sjøl på kjeften.
I dag pågår det flere mer eller mindre ulmende borgerkriger i Kaukasus. Russland støtter de opprørske provinsene Sør-Ossetia og Abkhasia. Georgia med sin nye og «demokratiske» president Mikhail Sjakasvili sier at landet står på randen av krig med Russland. Regimet pleier tette forbindelser med USA, som forsyner landet med kreditter til store våpenkjøp. Georgia har blant annet forsynt USA med soldater i Irak. Sjakasvili var prominent gjest hos George Bush i Det hvite hus i februar, der han fikk mer enn bare klapp på skulderen.
Den russiske statens framferd i Tsjetjenia og klappjakten på tsjetjenere er storrussisk terror og må fordømmes. Men det er neppe omsorg for nasjonale minoriteters sak som gjør at president Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski er formann for American Committee for Peace in Chechenya (ACPC), en «solidaritetsorganisasjon for den tjsetsjenske sak».
Side 4 av 5