Målet er å privatisere alt som overhodet kan privatiseres, og å la de multinasjonale monopolene få siste ord.
Med Joe Biden som ny president etter Donald Trump vender USA tilbake fra vulgære imperialistiske trusler til en mer «sivilisert» imperialistisk framferd. Forskjellen vil merkes i retorikken, langt mindre i politikken.
Bare to uker etter at president Donald Trump talte til Gulfstatenes ledere i Riyadh og hyllet «the magnificent Kingdom of Saudi Arabia», gikk vertskapet løs på sin gamle rival Qatar – og dermed muslimbrødrene (Det muslimske brorskap).
En nærmest total blokade er et forvarsel om kupp og kanskje krig. Rivaliseringa på den arabiske halvøya er ikke av ny dato, men den har aldri vært så alvorlig som nå.
Bråket rundt TTIP kan være en avledningsmanøver for å ta oppmerksomheten bort fra CETA-avtalen.
Det meldes at forhandlingene om TTIP, en handels- og investeringsavtale mellom EU og USA, har brutt sammen. Franske og tyske politikere har kommet med utspill som kan tyde på dette. Men dette kan like gjerne være rent taktikkeri, og at EU nå forsøker å presse USA til å strekke seg lenger i forhandlingene i saker som har vakt harme i den europeiske befolkningen.
Pressemelding:
9. august ble det votert i det brasilianske senatet om hvorvidt Brasils suspenderte president Dilma Rousseff skal stilles for riksrett. 59 stemmer for og 21 imot betyr at den demokratisk valgte presidenten Dilma Rousseff stilles for riksrett, og et statskupp blir forsøkt legalisert.
Mistanken om at USA og Saudi-Arabia var involvert i sommerens kuppforsøk i Tyrkia, er ikke blitt mindre i ettertid. Begge stater har sterk interesse av å sette Erdoğan på plass.
Ifølge Julian Assange og Wikileaks har Hillary Clinton, USAs tidligere utenriksminister og Demokratenes presidentkandidat, hemmelige forbindelser med Fetullah Gülen som lever i eksil i Pennsylvania. Det er den samme Gülen og hans tyrkiske tilhengerskare som blir beskyldt av president Erdoğan for å stå bak sommerens kuppforsøk.
Målet er å privatisere alt som overhodet kan privatiseres, og å la de multinasjonale monopolene få siste ord.
Titusener av flyktninger fra Syria, men også fra Irak, Tyrkia, Afghanistan og land i Afrika, gjennomgår umenneskelige prøvelser i sine anstrengelser for å nå Europa, især Tyskland og Sverige.
Utslitte voksne og barn som makter å forsere europeiske murer og gjerder fortsetter marsjen til fots, de trosser sult og tørst. Alt de eier er fillene de går i, mens de klamrer seg til et håp om et noenlunde verdig liv. De higer etter en tilværelse uten frykt, uten flyalarmer, granatnedslag, blodbad og ødeleggelser av bolighus og infrastruktur.
Norsk og vestlig imperialisme masseproduserer mennesker som flykter fra fattigdom, sult og krig.
Marsjen går nordover langs europeiske motorveier. Ingen hvite busser plukker dem opp. Men mange privatbilister og yrkessjåfører gjør det, for så å bli anklaget av myndigheter for «sivil ulydighet».
En liten andel av migrantene finner veien til et Norge i valgkampmodus, der de fort får kjenne ikke bare det giftige stemorseplet til Fremskrittspartiet, men også tornene på den røde partirosa til Ap. De aller fleste foretrekker forståelig nok Sverige – et land hvor tidligere statsminister Reinfeldt fra Moderatarna oppviser mer medmenneskelighet enn de norske «sossarna».
Qatar og Saudi-Arabia har gjenopptatt de diplomatiske forbindelsene etter bruddet i vår. Forsoninga mellom regionens mest reaksjonære regimer og terrorgruppene de sponser er ekstra dårlig nytt for det krigsherja syriske folket.
Den norske regjeringa kaster Norge inn i stadig nye kriger og konflikter på «forespørsel» fra USA eller EU. Espen Barth Eide var på vei til å sende norske kampstyrker til Mali, men ble tvunget til foreløpig retrett, slik at norske styrker i stedet skal drive «opplæring» av korrupte maliske regjeringsstyrker.
Norge er blitt en aggressiv imperialiststat, sjøl om aggresjonen alltid kamufleres som «hjelp», forsvar av «menneskerettigheter» eller «kamp mot terrorister». I denne artikkelen fra tidsskriftet Revolusjon ser E. Andersen nærmere på hva som skjer og har skjedd med norsk militærpolitikk de siste åra.
Utenriksminister Espen Barth Eide bekrefter at Atlanterhavspakten (NATO), EU og Det muslimske brorskap spiller på lag når det gjelder å kveste den arabiske vårblomstringa og stramme løkka rundt halsen på Syria og Iran.
Ecuador kan ikke kalle seg et land som i avgjørende grad styrer sin gjeldsstrategi når mer enn halvparten av gjelda er i hendene på Kina.
På grunn av den spesielle måten som lån med Kina blir kontrahert på, har det presise gjeldsbeløpet alltid vært uklart. I disse dager har gjelda har økt med 571 millioner dollar gjennom et tilleggslån for bygging av demningen til Sopladora vannkraftverk.
Demonstranter har inntatt Wall Street siden 17. september.
Aksjonen har spredd seg til mange byer i USA, og også til Europa. Mål og paroler er vage, men demonstrasjonene er uttrykk for voksende frustrasjon og raseri blant vanlige folk verden over etter hvert som de rike lemper byrdene av den globale kapitalisiske krisa over på folkets og arbeidernes skuldre.
Side 1 av 5