Allereie meir enn eit halvt tiår har det nordlege Kaukasus vore ein flammande arnestad for samanstøytar mellom ulike grupper russisk storkapital for kontroll over ulike råstoffkjelder, hovudsakeleg olje og oljetransport.
Valgseieren til Evo Morales var ikke uventa, men det endelige resultatet lå langt over prognosene og målingene som spådde at kandidaten fra Bevegelsen fram mot Sosialisme (MAS) ville få 38% av stemmene.
Denne seieren er del av den demokratiske, progressive og venstreorienterte bølgen i latinamerikanske land, slik det har vist seg i forskjellige valgprosesser og i utviklinga av kampen til arbeiderne og folkene som kjemper for forandring. Den er et svar på tre tiår med strukturtilpasningspolitikk påtvunget av Det internasjonale pengefondet (IMF) og av regjeringenes underkastelse for USAs politikk, en politikk som i høy grad har innvirket på bolivianernes livs- og leveforhold.
I 2002 ble det påstått at det fantes «ugjendrivelige bevis» for at Sinn Féin skulle ha organisert en «spionring» ved Stormont, politisk og administrativt hovedkvarter til den britiske ministeren for Nord-Irland og for den nordirske parlamentariske forsamlinga. Påstandene førte til at den institusjonelle maktfordelinga som fulgte av Langfredagavtalen av 1999, brøt sammen, og skylda ble lagt på republikanerne.
I en tale i Dublin 16. desember gjorde Sinn Féin-lederen Gerry Adams det klart at kjensgjerningene viser at det er Storbritannia, ikke Sinn Féin, som har ansvaret for sammenbruddet.
«Faktum er at det ikke eksisterte noen republikansk spionring ved Stormont.Kilde: Sinn Féin og An Phoblacht
I sin tale til FNs generalforsamling kalte Venezuelas president Hugo Chávez Frias USA for en «terroriststat» og sa at FN-hovedkvarteret bør flyttes fra New York.
Han gjorde det klart for generalforsamlinga at USA «er et land som ikke respekterer resolusjonene fra denne forsdamling», og høstet stor applaus. – USA framfører doble standarder, sa Chàvez. – Den amerikanske regjeringa forsvarer terrorisme. De taler om kampen mot terrorisme, men de utfører terrorisme, statsterrorisme, framholdt han. På den etterfølgende pressekonferansen viste han til USAs krigshandlinger og bruk av napalm i Irak, drapsoppfordringene mot Chávez fra predikant Pat Robertson og USAs vern av Luis Posadq Carriles, som er ettersøkt for terrorbombing av et cubansk passasjerfly.
Også Cubas Fidel Castro fulgte opp anklagene fra Chávez. Bush-administrasjonen har på sin side kjørt en beinhard retorikk mot Venezuela, med anklager om at Caracas har en «destabiliserende innflytelse» i Latin-Amerika. Den amerikanske regjeringa hadde på forhånd lagt hindringer i veien for sikkerhetsfolkene og helseteamet til Chávez, ved å nekte dem visum. I forbindelse med Katrina-orkanens ødeleggelser, tilbød Venezuela USA forskjellige former for assistanse. Også Cuba tilbød en brigade av 1500 leger og helsepersonell. USA har ignorert disse tilbudene.
Både USA og regimet i Venezuela spiller et dobbeltspill. Den aggressive retorikken stemmer ofte dårlig med de økonomiske og politiske realitetene.
Mens det pågår en streik og omfattende demonstrasjoner mot det statseide oljeselskapet Petroecuador i Ecuador, har Venezuela funnet tida inne til å opptre som streikebryter ved å tilby Quito å kompensere for bortfallet i landets oljeproduksjon. De ecuadorianske arbeiderne krever blant annet lønnsøkninger og at folket får andel i landets oljeinntekter. Det er satt inn soldater mot de streikende, og en rekke arbeidere er arresterte.
Kunngjøringa om oljeleveranser kom fra president Hugo Chávez mens han var på besøk på Cuba. Utspillet skjer samtidig som Venezuela har normalisert forbindelsene med det reaksjonære Uribe-regimet i Colombia.
Den «bolivarianske» regjeringa til Chávez blir til vanlig oppfattet som venstreorientert og progressivt, og har stor sympati, spesielt i Latin-Amerika. Bush-administrasjonen kjører en voldsom hatkampanje mot Venezuela, og venezuelanerne hevder å ha avverget flere drapsforsøk på presidenten. Den erkereaksjonære amerikanske predikanten Pat Robertson foreslo for kort tid siden å «ta ut» Chavez.
Venezuela er fjerde største oljeleverandør til USA, og høster store oljegevinster både direkte og gjennom konsesjoner til utenlandske selskaper, herunder Statoil. USA har aktivt støttet den sammensatte, men i hovedsak reaksjonære, opposisjonen mot Chávez. Samtidig avslører avisa Christian Science Monitor (10. august) at den amerikanske regjeringa har gitt tillatelse til nordamerikansk våpeneksport til regimet i Venezuela. Venezuelas ambassadør i Washington, Bernardo Alvarez, betegner på sin side disse våpenkjøpene som rein rutine.
Men regimet i Caracas har ved siden av ulike reservedeler til eldre utstyr også blitt forsynt med anti-opprørsutstyr som tåregass, håndvåpen og avhørsutstyr i betydelige mengder. Særlig stor var USA-eksporten av dette utstyret i 2002, da Chávez-regimets konfrontasjon med den USA-støtta opposisjonen var ekstremt tilspissa.
Også Israel er i følge CSM en aktiv våpenleverandør til Venezuela, til tross for de nære forbindelsene mellom Venezuela og land som Libya, Iran og Irak under Saddam Hussein. I 2002 solgte Israel 54 bakke-til-luft raketter og 115 Uzi håndvåpen, og 57 luft-til-luft raketter i 2004.
«IRA star fast ved målet om irsk enhet og uavhengighet og om å bygge Republikken slik det ble streket opp i 1916-erklæringa.»
«Våre beslutninger er tatt for å fremme våre republikanske og demokratiske mål, herunder målet om et forent Irland.»
«Vi mener det nå finnes en alternativ måte å nå dette målet på og for å gjøre ende på britisk styre i landet vårt»
heter det blant annet i kunngjøringa som ble sluppet den 28. juli.
Sinn Fein, Irlands eldste parti med en 100 år gammel historie, hilser vedtaket velkommen.
Det er foreløpig uklart om utbryterne fra IRA, The Provisional IRA, også vil godta å innstille den militære kampen fullstendig.
Drapene i det nordlige Irland er det nå de protestantiske fascistgruppene som står for, blant annet i flere blodige interne oppgjør om kontrollen over de protestantiske kvartalene i Belfast og andre byer.Side 6 av 6