Bildet er fra en tidligere protestmarkering mot AfD. Foto: Christian Lue, Unsplash
Alternative für Deutschland (AfD) avholdt sitt landsmøte i Thüringen nøyaktig på hundreårsdagen for rikslandsmøtet til Hitlers NSDAP i samme delstat. Et helt tilfeldig sammentreff, påstår partiets talsmenn. Det er det sjølsagt ingen som tror på.
Mer enn 30 000 demonstranter møtte fram i Erfurt den 4. juli, der de også blokkerte flere motorveier inn til byen. Protesten var fredelig, men ble møtt med voldsom brutalitet fra 6 000 politifolk som slo jernring rundt AfD-landsmøtet. En av dem som ble utsatt for politiets framferd, var NRK-korrespondenten Zofia Paszkiewicz. – De holdt batongene oppe og slo ned alt som kom imellom, rapporterte hun.
Alternative für Deutschland (AfD) har vært sterkt til stede i det tyske partilandskapet i årevis. På tross av en rekke skandaler med Hitler-hilsener og koblinger til åpne nazistiske organisasjoner, har partiet de siste åra klart å vinne stor sympati blant ungdom og arbeidsfolk. Partiets kandidat ligger an til å bli den første AfD-delstatsministeren i Sachsen-Anhalt etter valget i september.
Samtidig får AfD rekordhøy oppslutning på føderalt nivå og er i ferd med å bli det største partiet i Tyskland. Dermed vil det få en større rolle i framtidige koalisjonssamtaler og mer kjøttvekt i parlamenter enn det allerede har. Fra annet hold ropes det på «brannmuren». Det skal bety at AfD må bli ytterligere isolert, og at det kristelig-demokratiske høyrepartiet CDU må ta ansvar for å holde det demokratiske sentrum – som inkluderer det sosialdemokratiske SPD og de høyreliberale fridemokratene i FDP – samlet for å beskytte demokratiet i Tyskland. Denne muren er ikke annet enn symbolsk retorikk. I realiteten pågår det stadige forsøk på samarbeid med AfD, gjerne i form av prøveballonger for først å se an reaksjonene.
Tas gradvis inn i varmen
Det faktum at den såkalte brannmuren er en farse, viser seg ikke bare gjennom personene som omgås hverandre og samrøret i lobbyforeninger og tankesmier. Bare det å måtte rope ut om at det trengs en brannmur, viser at muligheten for samarbeid på grunnlag av felles interesser med de borgerlige partiene er til stede i utgangspunktet.
De etablerte partienes felles interesser med AfD kommer gang på gang til uttrykk i forsøk på å styrke samarbeidet når det gjelder migrasjon, velferdskutt eller skattelettelser for de rike. «5-punktsplanen» tidlig i 2025, ga flertall for en tøffere kurs i migrasjonspolitikken takket være at AfD, FDP og CDU stemte sammen. Først etter at hundretusenvis av mennesker tok til gatene og deler av FDP kom under press, var de ikke lenger enige om lovutkastet. Stadig flere røster innen CDU støtter samarbeid med AfD eller relativiserer med at «det er da ikke så farlig». Det kanskje mest kjente eksemplet er de felles chatteloggene til AfD og Det europeiske folkepartiet i EU-parlamentet, som også inkluderer CDU/CSU, der et lovutkast for å stramme inn migrasjonspolitikken ble utforma. Selv om (forbundskansler) Merz og Söder tok avstand fra det, ble utkastet vedtatt, og dermed ble etableringa av deportasjonssentra i tredjeland godkjent.
Også valget av FDP-politikeren Thomas Kemmerich som delstatsminister i Thüringen var resultat av alliansen mellom CDU, FDP og AfD. Etter offentlig press trakk Kemmerich seg to dager senere.
Denne utviklinga er ikke tilfeldig, men en logisk konsekvens av nettverkene bak partiene.
Tette bånd til næringslivet
I Forbundsdagen aleine befinner det seg over 27 000 navn i lobbyregisteret. Rent matematisk betyr det opptil 40 lobbyister for hvert parlamentsmedlem, lobbyister som fører interessene til tysk kapital inn i Forbundsdagen, hvis politikerne ikke allerede ivaretar dem.
AfD tilpasser seg den tyske kapitalens behov
Den som legger sammen en pluss en forstår at AfD har tette bånd til næringsinteressene. Det faktum at AfD ble partiet med de største pengedonasjonene nest etter CDU i 2025, tyder sterkt på støtte fra de rikes rekker. I mediene ble det skandaleoppslag, ettersom partidonasjonene delvis kom fra stråmenn for å holde de faktiske giverne skjult. De delvis ulovlige donasjonene kom fra Henning Conle og Udo Böttcher, to multimillionærer som regelmessig spredte AfD-innhold og beveger seg rundt i partiet. Partiets arbeiderfiendtlige program er en sannsynlig motivasjon ved siden av ideologiske sympatier..
Da AfD offisielt ble grunnlagt i 2013, skilte partiet seg ut under eurokrisa med en tydelig anti-EU-holdning. Det gjorde stor suksess i løpet av svært kort tid med 12,6% av stemmene ved forbundsdagsvalget i 2017. Allerede ved stiftelsen, da brannmuren ennå ikke måtte erklæres, fantes det omfattende nettverk i det sivile samfunn, politiske og økonomiske strukturer. Fra begynnelsen av kom partiets viktigste folk hovedsakelig fra rekkene til CDU og FDP og fra næringslivet, som for eksempel tidligere leder av Industriforeningen Hans-Olaf Henkel.
Disipler av Hayek
AfD startet aldri fra «null», men dukket fram fra kretsene til Federal Free Citizens, Initiative Neue Soziale Marktwirtschaft, kampanjenettverket initiert av Beatrix von Storch, Civil Coalition og Hayek Society. Framfor alt sistnevnte bør undersøkes mer i detalj her.
Hayek Society har eksistert siden 1998 og sier i sin formålsparagraf: «Selskapet har som mål å fremme økonomisk, juridisk og samfunnsvitenskapelig forskning og kunnskap i Friedrich A. von Hayeks ånd og å formidle den.» Denne ånden fra den østerrikske økonomen og filosofen er nyliberalisme og frie markeder. Hayek var nær fortrolig og rådgiver for statsoverhoder som Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Han reiste til og med til Chile i løpet av sin levetid for å stå ved siden av den USA-installerte Augusto Pinochet i undertrykkelsen av det chilenske folket. Han var kort sagt en erfaren representant for den borgerlige klassens interesser og dens imperialistiske intriger.
For å fullstendiggjøre bildet av Hayek Society, er det verdt å liste opp noen (delvis tidligere) medlemmer: Ex-FDP-leder Christian Lindner, tidligere sjef for Verfassungsschutz (forfatningsvernet) Hans Georg Maaßen, AfD-sjefen Alice Weidel, Beatrix von Storch og ulike CDU-politikere, spesielt fra partiets næringspolitiske råd. Medlemslista er supplert med ledere for ulike forskningsinstitutter, som Kiel Institute for the World Economy (IfW), samt forfattere, klimafornektere og Trump-fans, representanter for arbeidsgiverforeninger, som Den føderale tyske industriforeninga (BDI), og journalister fra den innflytelsesrike økonomiavisa Frankfurter Allgemeine Zeitung.
Alle veier fører til AfD
I Tyskland pågår nå den største offensiven mot folkets arbeids- og levekår siden Agenda2010, med mål om å sikre profitten til tysk kapital og å øke konkurranseevnen til tyske selskaper. Det er en fase der en sparker mer aggressivt nedover for å møte kapitalens behov for fleksibel arbeidskraft, uthulet velferdsstat og militarisering. Det faktum at denne fasen er preget av et rasistisk klima der migranter og arbeidsløse ved enhver anledning blir gjort til syndebukker, er ingen tilfeldighet. Det bidrar til splittelse i de arbeidende massene ved å bremse opp for klasseorganisering for egne interesser, og ved å vinne deler av arbeiderklassen for kapitalens politikk ved å fremme nasjonalisme og rasisme. Så mens AfD har blitt næret av denne politikken og har vokst, blir partiet også mer og mer en nødvendig faktor for å videreføre denne politikken.
Sammensetningen av Hayek Society viser godt hvordan deler av tysk kapital lenge har nærmet seg partiet. AfD selv forbereder seg også på mer ansvar, til tross for sin fasade som «anti-etablissement» og tilpasser seg den tyske kapitalismens behov. Et veldig godt eksempel på dette er AfDs holdning til EU. Mens partiet ble kjent for et radikalt «ut av EU»-standpunkt, er kravet nå en restrukturering av EU til større fordel for Tyskland. Selv om det ikke er definert hva dette betyr, er det en åpning for å bringe partiprogrammet nærmere behovene til tysk kapital, som drar nytte av et EU under tysk førerskap. Særlig framstøtene fra CDU for å samarbeide med AfD må forstås som forsøk på å normalisere denne koalisjonen i kommende tider.
«AfD er derfor verken en trussel mot det borgerlige demokratiet til kapitalen eller omgitt av noen brannmur. Snarere er partiet et instrument for tysk kapital som fortsatt må finslipes, og som alt etter behov vil gi enda mer undertrykkelse, angrep på våre arbeids- og levekår og spredning av reaksjonære ideer», oppsummerer de tyske marxist-leninistene i Arbeit Zukunft.
Ovenstående artikkel er delvis basert på AZ-teksten "Es gab nie eine Brandmauer".
Les mer (på tysk):
- Was der NS-Erfolg von 1926 heute lehrt (Hva NS-suksessen i 1926 lærer oss i dag)
