Kypros i stormens øye

Kontoret til de fredsbevarende FN-styrkene i Pyla / Pile i buffersonen. Landsbyen er en av de siste der gresk-kyprioter og tyrkisk-kyprioter fremdeles lever side om side. I øst grenser landsbyen til det britiske baseområdet Dhekelia.  Foto: JRS/Revolusjon

Militært samrøre med Israel, EU, USA og Frankrike truer med å kaste Kypros ut i nye og større kriser.

Garantimaktene Hellas, Tyrkia og Storbritannia har hengt over kypriotene som et trehodet troll siden den formelle uavhengigheten i 1960. Disse tre NATO-landa med sterkt motstridende interesser har skapt en skjør balanse, på kypriotenes bekostning. 

Kypros skulle være demilitarisert (med unntak for de britiske basene) og var i sin tid blant grunnleggerne av Den alliansefrie bevegelsen. Det gresk-inspirerte kuppet i 1974 og den tyrkiske okkupasjonen av den nordlige delen av øya som fulgte, har i femti år parkert håpet om ei gjenforening. Da den internasjonalt anerkjente republikken i sør ble EU-medlem i 2004, var det en invitasjon til flere imperialistiske intriger. Medlemskapet i Den europeiske union var høyst tvilsomt i seg sjøl, ettersom artikkel 1 i garantiavtalen forplikter Republikken Kypros til «ikke å delta, helt eller delvis, i noen politisk eller økonomisk union med noen stat overhodet. Den erklærer derfor forbudt enhver aktivitet som kan fremme, direkte eller indirekte, enten union med noen annen stat eller deling av øya». 

Nå kaster myndighetene i Nicosia også landets formelle militære alliansefrihet over bord gjennom bilaterale forsvarsavtaler. Vertslandet Kypros brukte aktivt det uformelle EU-toppmøtet i april til å presse på for aktivering av EUs såkalte sikkerhetsgaranti (artikkel 42.7 i Lisboa-traktaten), med krigshandlingene mellom USA/Israel og Iran som begrunnelse og bakteppe.

Teksten fortsetter under bildet.

Kypros innehar EU-formannskapet første halvår 2026. Foto: EU

Toppmøtet i den delte hovedstaden Nicosia/Lefkosia fant sted bare en måned etter at en drone traff den britiske flybasen i Akrotiri. Enten dronen kom fra Libanon eller var en israelsk «falsk flagg»-operasjon, utløste hendelsen frykt og tjente som påskudd for en rask militær opptrapping: I mars ble en splitter ny gresk fregatt av fransk opprinnelse deployert for å «beskytte Kypros». Franske, britiske, italienske og nederlandske krigsskip, samt greske F-16, britiske Eurofightere og amerikanske kamp- og transportfly har siden inntatt havområdene sør for øya og flyplassene i Akrotiri og i Paphos. Som motsvar har Tyrkia utplassert en skvadron F-16 i den okkuperte nordlige delen. 

Vil ha fart på EUs militære union

På toppmøtet insisterte Kypros på å åpne diskusjoner om aktivering av artikkel 42.7 i EU-traktaten. Artikkelen utgjør det rettslige grunnlaget for å virkeliggjøre EU som militær union, et prosjekt om etter planen skulle vært en realitet i 2025. Artikkel 42 har vært aktivert bare én gang, etter terroranslaget i Paris 2015.

Medlemsland i EU skal gi hverandre gjensidig assistanse ved væpna aggresjon. Problemet er at artikkelen er diffus når det gjelder hva assistansen skal bestå i. Kypros vil derfor at den snarest evalueres og konkretiseres. Artikkel 42 krever imidlertid at forpliktelsene ikke strider mot NATO-forpliktelser for EU-stater med medlemskap i denne alliansen. Og dermed er EUs «sikkerhetsgaranti» i realiteten parkert for Kypros sitt vedkommende, hvis ikke NATO-landa Hellas, Storbritannia og Tyrkia skal gå løs på hverandre og krenke både NATO-pakten og garantitraktaten av 1960.

For å gjøre det hele enda mer komplisert, så har Tyrkia i tretti år vært søkerland til EU. President Recep Tayyip Erdoğan er snurt – for ikke å si rasende – fordi Hellas og Kypros blokkerer for medlemskap med støtte fra Tyskland, Frankrike og EU-parlamentet. Både konflikten rundt Kypros og menneskerettssituasjonen i landet blir brukt som vikarierende argumenter for å holde Ankara på en armlengdes avstand.

Den tyrkiske okkupasjonen av området som kaller seg Den tyrkiske republikken Nord-Kypros (TRNC) er en nesten direkte parallell til den russiske okkupasjonen av ukrainske oblaster i Donbass. I løpet av mer enn femti år har likevel ingen hørt et eneste ord om at NATO og EU må drive Tyrkia ut med militære midler for å forsvare internasjonal folkerett.

Dobbeltmoral à la NATO

Årsaken til denne grelle inkonsekvensen og dobbeltmoralen er åpenbar. Ethvert forsøk på å fortrenge Tyrkia militært fra Nord-Kypros ville utløse en konflikt mellom et NATO-land i EU og minst en NATO-stat utenfor EU, med FNs fredsstyrke UNFICYP i skvis mellom partene. Hellas, Tyrkia og Storbritannia har siden kypriotene fikk sin forfatning i 1960 vært republikkens «garantimakter», og de vil alle kunne påberope seg sin rett etter artikkel 4 i avtalen til å iverksette tiltak med det formål å gjenopprette tilstanden som lå til grunn da traktaten ble til. Det var denne Tyrkia viste til under invasjonen i 1974.

Statssjefen på øya virker blind og døv for disse realitetene. President Nikos Christodoulides sa i desember 2025 til den franske avisa Le Figaro at det å bli medlem av NATO «ville være en naturlig utvikling» for Kypros. Han erkjente samtidig at Tyrkia ville nedlegge veto. Ikke desto mindre «jobber vi metodisk med å styrke militæret vårt for å bringe det opp på nivå med andre NATO-medlemmer, mens vi venter på at de politiske betingelsene skal være oppfylt for at vi kan bli med i organisasjonen», sa Christodoulides. I mellomtida vil han utnytte de militaristiske ambisjonene i Brussel til å forlange forpliktende sikkerhetsgarantier fra Den europeiske union.

Uttalelsen fra presidenten falt bare noen uker før Kypros overtok det roterende halvårige formannskapet i EU, med uttalt mål om å bruke øya som EUs brohode mot Levanten og Gulfstatene. Israel ble ikke nevnt eksplisitt. Men det er allment kjent at Kypros og Hellas har svært tette bånd til Tel Aviv. 

NATOs forbannelse hviler over Kypros

NATO har vært en forbannelse for Kypros siden uavhengigheten. Forfatninga fra 1960, konstruert av NATO-statene Hellas, Storbritannia og Tyrkia, sikret britene suverene baseterritorier i Akrotiri og Dhekelia sør og øst på øya. Omkring 40 000 kyprioter bor i disse områdene som til sammen dekker 254 km². Basene har lenge vært brukt til rekognosering over Gaza og som utgangspunkt for raid mot Jemen, noe som har utløst stor lokal motstand og protestdemonstrasjoner.

Kypriotene vil ha basene vekk

Illusjonen om at basene gir Kypros beskyttelse, brast med droneangrepet og den påfølgende evakueringa av tusen lokale innbyggere. Oppstyret rundt hendelsen har også ført til avbestillinger fra utlendinger og tretti prosent nedgang i den viktige turisttrafikken. Med ny styrke krever demonstranter og opposisjonspartiet AKEL at basene avskaffes og at øya demilitariseres.

Kypros. De britiske baseområdene er markert i rødt.

Presset fra lokalbefolkningen har vært så stort at den britiske forsvarsministeren John Healey og europaminister Stephen Doughty dro på ilvisitt til Kypros for å forsikre om at beskyttelse av kyprioter (i baseområdene) hadde «høyeste prioritet».


Den høyrevridde kypriotiske regjeringa måtte kunngjøre at den har som intensjon å innlede diskusjoner med Storbritannia angående framtida til de de britiske basene. Ministerrådet i EU har sagt seg villig til å bistå «hvis nødvendig». Utspillet ble arrogant avvist av den britiske statssekretæren Al Carns. – Statusen til Storbritannias to suverene baser på Kypros er “ikke gjenstand for forhandling”, erklærte representanten for den gamle kolonimakta. 

Den anti-tyrkiske alliansen

Regjeringa sin strategi – som mest minner om sjølskading – er å knytte enda tettere bånd til Israel og Hellas. I desember 2025 dannet de tre landa en «hurtigutrykningsbrigade» for patruljering i det østlige Middelhavet, sjøl om eksistensen av brigaden offisielt benektes. Samarbeidet er formalisert gjennom en felles handlingsplan og løfte om flere fellesøvelser i 2026.

USA har tidligere stort sett overlatt Kypros til britene mot å få bruke RAF-basen på forespørsel. Tilbakeholdenheten har delvis hatt sin årsak i forholdet til Tyrkia. Nå er imidlertid amerikanerne i høyeste grad til stede og har gjenopptatt våpeneksporten. Det strategiske forholdet mellom Hellas, Kypros, Israel og USA – kjent som «3+1»-formatet – startet som et energisamarbeid etter store naturgassfunn i havområdene mellom Libanon, Kypros og Palestina (Israel), spesielt i Aphrodite-feltet sør for Kypros. En liten del av feltet strekker seg inn i Israels maritime økonomiske sone.

Partnerskapet skal fungere som et «bolverk mot regionale trusler», og ble våren 2025 formalisert i lovs form gjennom ‘American-Hellenic-Israeli Eastern Mediterranean Counterterrorism and Maritime Security Partnership Act of 2025’. Rammeverket representerer et strategisk imperativ for USA, skriver Middle East Forum, et nettsted til fremme av amerikanske interesser over hele Midtøsten.

Hellas, Kypros og Israel

6. april 2026 signerte Hellas en våpenavtale på 650 millioner euro med Israel. På innkjøpslista står 36 rakettartilleriutskytningsramper, presisjonsstyrte missiler med rekkevidde på opptil 300 kilometer, ammunisjon til oppbevaring og en 10-årig støttepakke fra Israels største våpenprodusent, Elbit Systems.

Den gresk-israelske militære forbindelsen er blitt stadig mer formalisert, som da Hellas i 2021 ble det andre landet etter USA som inngikk en SOFA-avtale med Israel, det vil si en avtale som tilrettelegger for utstasjonering av israelske tropper og fly på gresk jord (Status of Forces Agreement). Allerede på 1960-tallet kjøpte den greske militærjuntaen israelske våpen i hemmelighet og drøftet bygging av felles våpenfabrikker.

Alliansen er drevet av et felles hatforhold til Tyrkia. For gresk-nasjonalistiske krefter i Kypros (og Hellas) er enosis (union med Hellas) et langsiktig mål, mens Israel ser Tyrkia som en regional trussel nummer to, etter Iran. Tidligere israelsk statsminister Naftali Bennett har erklært Tyrkia for en del av en regional akse og israelske medier som Jerusalem Post snakker åpent om at Tyrkia er den nye, store strategiske trusselen.


Samtidig utvider Kypros samarbeidet med USA, som tilbyr kypriotiske militære flere plasser på sine prestisjetunge militærakademier (som West Point). USA finansierer og deltar i planlegging av utvidelsen av Papandreou-flyplassen i Paphos og bygger en landingsplass for helikopter ved marinebasen Evangelos Florakis i Mari. Deler av aktiviteten er kamuflert bak ønsket om å bistå ved skogbranner og humanitære oppdrag.

Frankrikes inntog

Parallelt med alliansen med Israel og USA, har Kypros inngått en forsvarsavtale med Frankrike. I juni i år signerer landene en SOFA-avtale som gir Frankrike rett til å stasjonere tropper og til å utvide marinebasen i Mari sørøst på øya. Også avtalen med Frankrike blir forsøkt gitt en «humanitær» innpakning.

SOFA-avtaler gir typisk utenlandske styrker immunitet og rett til å operere militært, noe som i praksis er en militær tilstedeværelse. Tyrkia erklærer avtalen for ugyldig og ser den som en overkjøring av en av garantimaktene. De eneste utenlandske basene som etter forfatninga og garantiavtalen er lovlige på Kypros, er de to britiske baseterritoriene.

Tyrkia har, uavhengig av landets egne krenkelser av garantiavtalen, rett i at militær alliansebygging er i åpenbar konflikt med traktaten som ligger til grunn for opprettelsen av republikken. Artikkel 3 i traktat 5476 av 16. august 1960 slår fast at «Republikken Kypros, Hellas, Tyrkia og Storbritannia forplikter seg til å konsultere hverandre og samarbeide i det felles forsvaret av Kypros».

Garantimaktene har også en plikt til å sikre at Kypros ikke blir brukt som base for angrep mot andre, eller at balansen på øya ikke endres til skade for en av partene. Ved å la en ny makt (Frankrike) etablere seg, endres den strategiske balansen kraftig i tyrkisk disfavør. Tyrkiske protester mot manglende konsultering blir imidlertid kontant avvist med retorikk som at Tyrkia ikke bestemmer over republikken Kypros sin utenrikspolitikk.

Snubletråd ved frontlinja

Den internasjonalt anerkjente regjeringa i Nicosia har lagt seg på ei linje kalt «vestlig forankring», noe som i realiteten kan bety en permanent deling av øya (taksim) og økt fare for full militær konfrontasjon med Tyrkia. EU støtter denne militære opprustninga gjennom SAFE-rammeverket, et finansieringsprogram basert på felles låneopptak i unionen.

Kjerna i dilemmaet ligger i garantiavtalen fra 1960. Så lenge dette rammeverket består, er NATO-medlemskap juridisk umulig. Ved å omgå forhandlingsbordet til fordel for en «forsvarsmekanisme» og tette allianser med Israel og Hellas, og nå også Frankrike, har regjeringa igangsatt en prosess den ikke kan kontrollere. Som Ioannis Tirkides skriver i Cyprus Mail, har Kypros gått fra å være en nøytral bufferstat til å bli en «snubletråd ved frontlinja», en dyster speiling av Ukrainas tragiske utvikling.

Med et Libanon i ferd med å bli et nytt Gaza og rivalisering mellom Israel og Tyrkia om kontrollen i Syria, kan frontlinjene gå tvers gjennom Kypros og Syria ved en ytterligere tilspissing av motsetningene. EUs militariseringsprosjekt og NATO-ambisjoner gjør ikke Kypros tryggere, men til en potensiell krigsskueplass i et allerede eksplosivt regionalt landskap.