Ursula von der Leyen møter president Donald trump i Skottland. Foto: White house gov CC 3-0
Sommerens toppmøter i Haag og i Skottland er et forvarsel om fragmentering av NATO-alliansen og et EU på vei mot stupet.
Offisielt heter det at møtene var en suksess – fordi man unngikk katastrofe. Fem prosent-målet til NATO ble vedtatt tross murring fra land som Spania, og president Trump lot seg forgude av en smiskende generalsekretær Mark Rutte.
Opprustningskravet skal oppfylles i et tiårsperspektiv, en uhorvelig lang periode i politikken. Mange europeiske stater vil ikke evne å nå målet uten å ødelegge sin egen økonomi. Til dette kommer at femprosentmålet ikke duger som beskyttelsespenger, slik de europeiske lederne ser ut til å innbille seg. Det er snarere en tilrettelegging for at USA kan dra seg ut av forpliktelsene i Europa når Washington finner det for godt.
Som om ikke dette var nok, slo Donald Trump «hole-in-one» da de europeiske lederne innfant seg på presidentens golf-anlegg i Skottland 27. juli. Her kapitulerte de for USAs tolldiktat og investeringskrav og sa fra seg Unionens økonomiske suverenitet med et fårete smil, uten å få noe som helst i retur.
Mafiametoder
Den desillusjonerte kommentatoren David Trads uttrykte sannheten i en kronikk på danske Altinget:
«USAs president dikterer kursen. Europa svelger kameler. Det finnes ingen allianser. Det finnes ikke engang egentlige avtaler. (…)
Trumps mafiametoder virker. Først ydmyket han Nato. Nå gjør han narr av EU.»
Verre enn tollsatsen på 15% er at EU forplikter seg til å kjøpe amerikansk LNG og olje for svimlende €700 milliarder (ca. 8400 milliarder kroner) de neste tre åra. Slik skal EU redusere avhengigheten av russisk naturgass. Dette er en oppskrift for å brakklegge enda mer av industriproduksjonen i Europa, fordi de økte energikostnadene vil gjøre europeiske produkter enda mindre konkurransedyktige på verdensmarkedet. Regnestykket burde være enkelt når den amerikanske gassen er omtrent 40 prosent dyrere enn den russiske.
EU bedyrer at avtalen sikrer unionens «kjerneinteresser» og gir forutsigbarhet, uten at noen lar seg overbevise. For EU-prosjektet kan dette vise seg å være isfjellet som senker Titanic. Det er ikke bare Ungarn som opponerer mot Brussel-byråkratenes knefall for Trump. Medlemsstater med energikrevende produksjon vil søke nye veier og andre allianser for å redde stumpene av egen industri. Alternativet er at kapital og industri flytter til USA og andre regioner.
Avtalen mellom von der Leyen og Trump er ikke juridisk bindende, og risikerer å bli offer for en intern EU-oppvask.
Ingen bazooka
Uka i forveien ville Tyskland at EU-kommisjonen skulle true USA med sin «handels-bazooka» Men de «kraftfulle mottiltakene» var ramling med tomme tønner. Retretten blir sminka med fraser om å «fortsette dialogen» og «bevaring av det gode transatlantiske forholdet».
Det hele framstår som en kollaps for visjonen om «strategisk autonomi» for Europa og en trilateral verden der EU har sitt eget hjørne i en triangel med USA og Kina. Det vi ser konturene av, er snarere en verden med to imperialistiske poler som de mindre rivalene tvinges til å orientere seg i retning av.
Problemet for de tyske krigsmakerne, og også for Norge som Tysklands «eksepsjonelt nære partnerland», er at de økonomiske musklene mangler og blir svakere som følge av den sjølødeleggende underkastelsen for USA.
Desperasjon og krigståke
Det er likevel ikke gitt at EU vil oppgi sitt sjølbedrag om å være en potent og mektig internasjonal aktør økonomisk, politisk – og militært. Ursula von der Leyen og hennes håndplukka kommissærer er desperate etter å demonstrere Unionens relevans og holde det knakende byggverket noenlunde intakt. I siste instans kan galehuset i Brussel vurdere krig mot Russland som indre lim og som et «tvangsmiddel» for å involvere USA i Europa.
Russofobi og den virkelighetsfjerne trua på at Ukraina skal beseire Russland med europeisk hjelp, skal få massene til å akseptere dyrtid og tomme statskasser. Men massesuggesjonen er i ferd med å miste sin effekt. I mellomtida er de viktigste krigsforberedende tiltakene allerede vedtatt rundt om i nasjonalforsamlingene i Europa.
Når Tyskland har vendt tilbake til aggressiv militarisme, er den offisielle versjonen at man imøtekommer krava fra USA og NATO-sjefen om at Europa må ta «større ansvar for egen sikkerhet». Det gir et vanntett alibi for å forsere en ekstrem europeisk opprustning som på et gitt tidspunkt kan realisere drømmen om en Europahær. Hvorvidt den tar form innafor et EU eller som en britisk-fransk-tysk allianse, er en annen sak.
