Den amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien viser finger’n til Europa, toner ned truslene mot Kina og Russland og vil stramme grepet om Latin-Amerika.
Strategien framstår som et slags kompromiss mellom interessene til monopolgruppene bak henholdsvis president Donald Trump og utenriksminister Marco Rubio. Hvordan MAGA-bevegelsen vil reagere når den oppfatter at slagordet America First omfatter hele det amerikanske kontinentet og ikke bare USA, gjenstår å se.
De europeiske NATO-vasallene er sjokkerte og vet ikke helt hvor de skal snu seg. Likevel lover de fortsatt underkastelse for USA. Utenriksminister Espen Barth Eide gjentar på autorepeat at Europa må ta vare på et sikkerhetsfellesskap med USA, samtidig som han sier at Norge og Europa «ikke kjenner seg igjen» i beskrivelsene fra Det hvite hus. Fredpristildelinga til María Corina Machado er i alle fall et solid norsk bidrag til å sette Trump-doktrinen for Sør-Amerika ut i livet.
Tysklands forbundskansler Friedrich Merz manner seg på opp til å si at noen av de amerikanske strategipunktene er «uakseptable for Europa», før han i neste setning legger til at hvis ikke USA kan finne ut av det med Europa (EU), så må USA «i det minste gjøre Tyskland til partner».
Skifte av fokus
Strategien ble offentliggjort av Det hvite hus tidlig i desember. Dokumentet viser tydelig at det amerikanske fokuset er vendt bort fra Midtøsten og Europa og mer mot Indo-Stillehavet og det amerikanske kontinentet (den vestlige halvkule). Her skal USA forsterke og gjennomtvinge en «Trump-oppdatering» av Monroe-doktrinen.
Bakgrunnen er at Kina i løpet av bare et par tiår har passert USA og nå er Sør-Amerikas viktigste handelspartner, noe Council of Foreign Relations poengterer i en rapport fra i sommer. Dette gjelder ikke bare i form av kinesisk vareeksport, men også gjennom direkteinvesteringer, infrastrukturprosjekter, lån og militære bidrag. I mai i år var Beijing vertskap for en samling av ledere fra Latin-Amerika og Karibia, der Kinas president Xi Jinping kunngjorde at 9 milliarder dollar ville bli stilt til rådighet i form av investeringskreditt.
Washington har lenge vært bekymret, men står også temmelig handlingslamma. Det vil Trump gjøre noe med.
«Etter år med forsømmelse vil USA gjeninnføre og håndheve Monroe-doktrinen for å gjenopprette amerikansk overlegenhet på den vestlige halvkule og for å beskytte vårt hjemland og vår tilgang til viktige geografiske områder i hele regionen. Vi vil nekte konkurrenter utenfor halvkulen muligheten til å plassere styrker eller andre truende ressurser, eller å eie eller kontrollere strategisk viktige ressurser, på vår halvkule. Denne ‘Trump-konsekvensen’ av Monroe-doktrinen er en fornuftig og kraftig gjenopprettelse av amerikansk makt og prioriteringer, i tråd med amerikanske sikkerhetsinteresser», heter det.
Problemet er at Kina har de hellige markedskreftene og forlokkende kreditter på sin side. Ikke en gang de mest USA-servile regimene i Sør-Amerika vil uten videre kappe økonomiske bånd til et Kina som de har gjort seg avhengige av.
Doble Monroe-signaler
Trump innser at total verdensdominans ikke lenger er mulig eller formålstjenlig for USA. Det krever rett og slett for store økonomiske og militære ressurser å skulle blande seg inn og være til stede overalt til enhver tid.
«Etter slutten av den kalde krigen overbeviste den amerikanske utenrikspolitiske eliten seg selv om at permanent amerikansk dominans over hele verden var i vårt lands beste interesse. Likevel er andre lands anliggender bare vår sak hvis deres aktiviteter direkte truer våre interesser.»
Underforstått: USA har ikke lenger styrke til å opprettholde total dominans overalt, og må derfor prioritere strengere. Det gjelder særlig med tanke på den karibiske og søramerikanske «bakgården».
President James Monroe kunngjorde i 1823 at de gamle europeiske kolonimaktene skulle holde seg vekk fra det amerikanske kontinentet. Det var en slags regional uavhengighetserklæring fra Europa, midt under den latinamerikanske frigjøringsperioden fra kolonimaktene Spania og Portugal. All europeisk innblanding ville bli sett på som en fiendtlig handling mot USA. Fra da av skulle USA og ingen andre være den enerådende makta på den vestlige halvkula. Til gjengjeld skulle USA la være å blande seg i europeiske anliggender.
Monroe-doktrinen har aldri vært lagt vekk, men nå skal den effektueres med ny kraft. På den ene sida er dette en åpenbar trussel mot latin-amerikanske stater som ikke danser etter USA sin pipe. Strategidokumentet gjør det klart at USA skal ekspandere og rekruttere lydige regimer på kontinentet, angivelig for å bekjempe narkotikatrafikk og masseinnvandring til USA.
På den andre sida er det et varsko til Russland og Kina om hvor grensa går. Særlig er USA opptatt av å sikre sin kontroll over kontinentets ressurser, ikke minst olje og litium. Kina har i årevis investert tungt i «litium-triangelet» som fordeler seg over Argentina, Chile og Bolivia. Triangelet inneholder minst 60 prosent av verdens kjente reserver av dette ettertrakta metallet til bruk i batteriproduksjon. USA oppfatter den kinesiske ekspansjonen som en strategisk trussel.
«Konkurrenter utenfor vår halvkule har gjort store innhogg i vår halvkule, både for å svekke oss økonomisk i dag og på måter som kan skade oss strategisk i fremtiden. Å tillate disse inngrepene uten alvorlig motstand er en annen stor amerikansk strategisk feil de siste tiårene.
USA må være overlegne på den vestlige halvkule som en forutsetning for vår sikkerhet og velstand – en forutsetning som gjør at vi kan hevde oss med selvtillit hvor og når vi trenger det i regionen. Vilkårene for våre allianser og vilkårene for å yte enhver form for bistand må være betinget av at fiendtlig innflytelse utenfra reduseres – fra kontroll over militære installasjoner, havner og viktig infrastruktur til kjøp av strategiske ressurser i vid forstand.»
«USA vil ha «en halvkule som forblir fri for fiendtlige utenlandske inngrep eller eierskap av viktige ressurser, og som støtter kritiske forsyningskjeder; og vi vil sikre vår fortsatte tilgang til viktige strategiske områder».
Ordflommen harmonerer dårlig med realitetene. For hvordan USA skal skvise ut kineserne fra eierinteresser og avtaler som også er fordelaktige for de sør-amerikanske regimene? Vil statene sør på kontinentet la seg true til det, uten å kreve klekkelig kompensasjon fra USA?
Indirekte innrømmer strategien at imperialistiske rivaler nødvendigvis må få litt spillerom, også i Latin-Amerika:
«Noe utenlandsk innflytelse vil være vanskelig å reversere, gitt de politiske alliansene mellom visse latinamerikanske regjeringer og visse utenlandske aktører.»
«Siden USA avviser det ulykksalige konseptet om global dominans for seg selv, må vi forhindre global, og i noen tilfeller også regional, dominans fra andre. Dette betyr ikke at vi skal sløse med blod og penger for å begrense innflytelsen til alle verdens store og mellomstore makter. Den store innflytelsen som større, rikere og sterkere nasjoner har, er en tidløs sannhet i internasjonale relasjoner. Denne realiteten innebærer noen ganger å samarbeide med partnere for å hindre ambisjoner som truer våre felles interesser.»
Stillehavsområdet og Kina
Tonen overfor Kina er mindre aggressiv enn tidligere, en erkjennelse av at disse to stormaktene er gjensidig avhengige av hverandre.
«Fremover vil vi gjenopprette balansen i USAs økonomiske forhold til Kina, med vekt på gjensidighet og rettferdighet for å gjenopprette USAs økonomiske uavhengighet. Handelen med Kina bør være balansert og fokusert på ikke-sensitive faktorer. Hvis USA fortsetter å vokse – og kan opprettholde denne veksten samtidig som det opprettholder et virkelig gjensidig fordelaktig økonomisk forhold til Beijing…»
Skal USA ha sjanse til å tøyle Kina, er det maktpåliggende å spenne alliansepartnere for den amerikanske vogna.
«Vi må fortsette å forbedre de kommersielle (og andre) relasjonene med India for å oppmuntre New Delhi til å bidra til sikkerheten i Indo-Stillehavsregionen, blant annet gjennom fortsatt firkantet samarbeid med Australia, Japan og USA («Quad»). Videre vil vi også arbeide for å samordne handlingene til våre allierte og partnere med vårt felles interesse i å forhindre dominans fra en enkelt konkurrerende nasjon.»
«Vi må oppmuntre Europa, Japan, Korea, Australia, Canada, Mexico og andre fremtredende nasjoner til å vedta handelspolitikk som bidrar til å gjenopprette balansen i Kinas økonomi rettet mot husholdningenes forbruk…»
«Kinas statsledede og statsstøttede selskaper er dyktige til å bygge fysisk og digital infrastruktur, og Kina har kanskje resirkulert 1,3 billioner dollar av sitt handelsoverskudd til lån til sine handelspartnere. USA og dets allierte har ennå ikke utarbeidet, og enda mindre gjennomført, en felles plan for det såkalte «globale sør», men sammen har de enorme ressurser. Europa, Japan, Sør-Korea og andre har netto utenlandske eiendeler på 7 billioner dollar.»
«USA bør på samme måte verve våre europeiske og asiatiske allierte og partnere, inkludert India, for å befeste og forbedre våre felles posisjoner på den vestlige halvkule og, hva kritiske mineraler angår, i Afrika.»
Dokumentet behandler Taiwan-spørsmålet med en viss forsiktighet. Det er særlig frykten for at Kina kan blokkere de viktige transportruten som bekymrer Trump-administrasjonen.
«Gitt at en tredjedel av verdens samlede skipsfart årlig passerer gjennom Sørkinahavet, har dette store konsekvenser for den amerikanske økonomien. Derfor er det en prioritet å avskrekke en konflikt om Taiwan, ideelt sett ved å opprettholde militær overlegenhet.»
Ideelt sett er en avslørende innrømmelse av at denne militære overlegenheten blir stadig mer tvilsom. USA vil ikke under noen omstendigheter klare det på egen hånd, og sender marsjordre til allierte i og utenfor regionen.
For «det amerikanske militæret kan ikke, og bør ikke måtte, gjøre dette alene. Våre allierte må ta ansvar og bruke – og enda viktigere, gjøre – mye mer for kollektivt forsvar. Amerikas diplomatiske innsats bør fokusere på å presse våre allierte og partnere i den første øykjeden til å gi det amerikanske militæret større tilgang til sine havner og andre fasiliteter, og til å bruke mer på sitt eget forsvar.»
«Gitt president Trumps insistering på økt byrdefordeling fra Japan og Sør-Korea, må vi oppfordre disse landene til å øke forsvarsutgiftene, med fokus på kapasiteter – inkludert nye kapasiteter – som er nødvendige for å avskrekke fiender og beskytte den første øykjeden.»
Midtøsten og Afrika
USA er mindre bekymra for et Midtøsten etter regimeendringer og «fredsavtaler». USA er sjøl en stor energiprodusent og preget av hybris hva Midt-Østen angår. Abraham-avtalene skal ekspanderes og «freden» i Gaza er sikra. Dessuten er Iran «nøytralisert».
«Tida da Midtøsten dominerte amerikansk utenrikspolitikk både i langsiktig planlegging og daglig gjennomføring er heldigvis over.»
I denne regionen er despoti og menneskerettsbrudd irrelevant for amerikansk utenrikspolitikk. Pliktløpet med å påtale manglende menneskerettigheter i føydalregimene gidder ikke Washington holde på med lenger.
«Vi bør oppmuntre til og applaudere reformer når og hvor de oppstår organisk, uten å prøve å påtvinge dem utenfra. Nøkkelen til vellykkede relasjoner med Midtøsten er å akseptere regionen, dens ledere og nasjoner slik de er, samtidig som vi samarbeider på områder av felles interesse.»
Tilsvarende gjelder for Afrika.
«Altfor lenge har amerikansk politikk i Afrika vært fokusert på å formidle, og senere spre, liberal ideologi.»
USA bør derfor gå fra et bistandsfokusert forhold til Afrika til et handels- og investeringsfokusert forhold, og prioritere partnerskap med kompetente, «pålitelige stater som er forpliktet til å åpne sine markeder for amerikanske varer og tjenester. Et område hvor USA umiddelbart kan investere i Afrika, med utsikter til god avkastning, er energisektoren og utvikling av kritiske mineraler».
Et ekspanderende BRICS og blokkens utviklingsbank truer med å avvikle dollarhegemoniet på sikt. Derfor haster det for USA å bøte på sine afrikanske forsømmelser og redde dollarens status.
«Med verdens dypeste og mest effektive kapitalmarkeder kan USA hjelpe lavinntektsland med å utvikle egne kapitalmarkeder og knytte valutaene sine tettere til dollaren, og dermed sikre dollarens fremtid som verdens reservevaluta.»
Spørsmålet er om ikke det toget har gått for USA, sjølskrytet til tross.
Europa får det glatte lag
«Vi ønsker å støtte våre allierte i å bevare friheten og sikkerheten i Europa, samtidig som vi gjenoppretter Europas sivilisatoriske selvtillit og vestlige identitet», er ett av mange kulepunkter i dokumentene. Den rasistiske undertonen er ikke til å ta feil av.
Europa og EU står i fare for intet mindre enn «sivilisasjonsutslettelse», særlig på grunn av masseinnvandring. USA vil på sin måte bidra til å gjenreise «europeisk storhet» gjennom temmelig åpenlys innblanding i europeiske anliggender. Monroe-doktrinens løfte om ikke-innblanding til gjengjeld for at Europa (og andre makter) holder fingrene vekk fra Amerika, er glemt iTrump-versjonen.
Dokumentet viser til hvordan Europas andel av det globale BNP har rast fra 25 prosent i 1990 til 14 prosent i dag – delvis på grunn av «nasjonale og transnasjonale reguleringer som undergraver kreativitet og arbeidsomhet».
Den europeiske union (EU) får ørefiker så det holder:
«Men denne økonomiske nedgangen overskygges av det reelle og mer dystre utsiktene til sivilisasjonens utslettelse. De større problemene Europa står overfor, inkluderer aktiviteter fra Den europeiske union og andre transnasjonale organer som undergraver politisk frihet og suverenitet, migrasjonspolitikk som forandrer kontinentet og skaper stridigheter, sensur av ytringsfriheten og undertrykkelse av politisk opposisjon, kraftig fall i fødselsratene og tap av nasjonal identitet og selvtillit.
Hvis dagens trender fortsetter, vil kontinentet være ugjenkjennelig om 20 år eller mindre.»
Trump-administrasjonen, som knebler og kriminaliserer all støtte til Palestina på universitetene og i amerikansk offentlighet, er veldig opptatt av ytringsfrihet i Europa – for de høyrepopulistiske og nasjonalsjåvinistiske partiene, vel å merke.
«Spesielt ytringsfrihet, religions- og samvittighetsfrihet og retten til å velge og styre vår felles regjering er grunnleggende rettigheter som aldri må krenkes. Når det gjelder land som deler, eller sier at de deler, disse prinsippene, vil USA sterkt gå inn for at de opprettholdes i bokstav og ånd. Vi vil motsette oss elitestyrt, antidemokratisk begrensning av grunnleggende friheter i Europa, den engelskspråklige verden og resten av den demokratiske verden, særlig blant våre allierte.»
Vil ha slutt på krigen i Ukraina
Russland har ingen framtredende plass i dokumentet. Der Russland nevnes, handler det mest om å hjelpe europeerne til å gjenopprette en strategisk balanse med russerne. Strategisk stabilitet er nøkkelordet. Dette handler underforstått om at USA er villig til å la Russland og Kina få en tilmålt porsjon av det imperialistiske byttet, så lenge det ikke direkte utfordrer amerikanske interesser.
Trump-administrasjonen vil ha slutt på krigen i Ukraina av flere grunner. Den fører til økonomisk og politisk ustabilitet i Europa, noe som vil gjøre det vanskeligere for USA å redusere sitt militære og økonomiske «engasjement». Fortsatt krig hindrer dessuten tilgang til ukrainske ressurser og mineraler de amerikanske monopolene er sultne på. Sist, men ikke minst, så forstår Washington at krigen og den urealistiske europeiske krigsretorikken og sanksjonspolitikken driver Russland mer og mer over i armene på Kina.
Et dobbeltmoralsk Europa som i praksis styrker den kinesisk-russiske alliansen får det glatte lag.
«Krigen i Ukraina har hatt den uheldige effekten at den har økt Europas, og spesielt Tysklands, eksterne avhengighet. I dag bygger tyske kjemiselskaper noen av verdens største prosessanlegg i Kina, og bruker russisk gass som de ikke kan få tak i hjemme. Trump-administrasjonen er uenig med europeiske politikere som har urealistiske forventninger til krigen, og som sitter i ustabile mindretallsregjeringer, hvorav mange tråkker på grunnleggende demokratiske prinsipper for å undertrykke opposisjonen. Et stort flertall i Europa ønsker fred, men dette ønsket blir ikke omgjort til politikk, i stor grad på grunn av disse regjeringenes undergraving av demokratiske prosesser. Dette er strategisk viktig for USA nettopp fordi europeiske stater ikke kan reformere seg selv hvis de er fanget i en politisk krise.» (Våre uth. – red.)
Helt åpent sier dokumentet at USA vil gi aktiv støtte til såkalte «patriotiske» bevegelser, uten å nevne AfD, Rassemblement National osv. ved navn. Det er en dårlig kamuflert beskjed til den allerede upopulære politiske lederbanden i Berlin, Brussel, Paris – og kanskje London – om at de sitter på oppsigelse. Kan det sies stort tydeligere enn dette:
«Amerika oppfordrer sine politiske allierte i Europa til å fremme denne gjenopplivningen av ånden, og den økende innflytelsen fra patriotiske europeiske partier gir virkelig grunn til stor optimisme. (Våre uth. – red.)
Vårt mål bør være å hjelpe Europa med å korrigere sin nåværende kurs.»
Strategidokumentet legger ikke fingrene imellom på andre områder heller: «Vi avviser de katastrofale ideologiene om «klimaendringer» og «nullutslipp» som har skadet Europa så sterkt, truer USA og subsidierer våre motstandere.»
Det er nesten så en kan fornemme svettetoktene og skjelvingene rundt om i de europeiske hovedstedene. Dette er altså takken, enda disse politikerne stadig ydmyker seg sjøl ved å slikke skotuppene til Trump! Man trenger knapt lese mellom linjene for å forstå at Washington ikke har annet enn forakt til overs for dem. Den amerikanske kritikken rammer nok også Storbritannia og den høyst upopulære Keir Starmer. Det er påfallende at den britiske marinen, ifølge The Telegraph, vil redusere treningsoppdragene sine i farvannene nær Kina bare dager etter at den amerikanske sikkerhetsstrategien ber sine allierte trappe opp aktiviteten.
Europeiske stater om lystrer USAs krav om rask opprustning og tilpasser seg USAs eksportregime vil dog bli mer «fordelaktig» behandlet. Lørdag 6. desember kommenterte krigsminister Pistol-Pete Hegseth enigheten i NATO om opprustning mot fem prosent av BNP på denne måten: – Modell-allierte som går foran, slike som Israel, Sør-Korea, Polen, i økende grad Tyskland, Baltikum og andre, vil få dra nytte av vår favorisering, sa Hegseth på et forsvarsforum i California. Land som ikke oppfyller forpliktelsene, risikerer konsekvenser, advarte han.
Strategidokumentet signaliserer at Europa må erstatte konfrontasjonslinja overfor Russland med en annen tilnærming.
«Vår overordna politikk for Europa bør prioritere:
- Å gjenopprette stabilitet i Europa og strategisk stabilitet med Russland.
- Sette Europa i stand til å stå på egne ben og fungere som en gruppe av allierte suverene nasjoner, blant annet ved å ta hovedansvaret for sitt eget forsvar, uten å bli dominert av noen fiendtlig makt.
- Dyrke motstand mot Europas nåværende kurs i europeiske nasjoner.
- Åpne europeiske markeder for amerikanske varer og tjenester og sikre rettferdig behandling av amerikanske arbeidere og bedrifter.
- Bygge opp under sunne nasjoner i Sentral-, Øst- og Sør-Europa gjennom handelsforbindelser, våpensalg, politisk samarbeid og kulturell og utdanningsmessig utveksling.
- Avslutte oppfatningen av, og forhindre virkeliggjøring av, NATO som en stadig voksende allianse.»
Dette siste punktet er som et Tomahawk-missil mot forestillingene i Brussel om evig NATO-ekspansjon.
I konflikt med NATOs strategidokument
Signalene fra Washington fører til ytterligere frustrasjon i NATO-alliansen. NATO blir bare nevnt et par steder i dokumentet. De signalene som framkommer, stemmer dårlig med sjølbildet til europeerne i NATO-hovedkvarteret i Brussel. De ser på NATO som et evig og ekspanderende prosjekt. Det gjør ikke Trump-administrasjonen.
NATOs strategidokument ’NATO 2030’ går for eksempel inn for å gjøre NATO til et mer overnasjonalt organ og fremmer ideer om å reinkorporere land inn i det demokratiske Vesten. «Å opprettholde politisk samhørighet og enhet må være en utvetydig prioritet for alle allierte», ifølge NATO-strategien.
Den nasjonale sikkerhetsstrategien til USA har et annet budskap. Her sås det tvil om flere NATO-land vil være pålitelige allierte i framtida. På overflaten dreier bekymringa seg om at ikke-europeiske innvandrere «overtar» hele stater. I realiteten handler det om usikkerhet om den framtidige rolla til land som Frankrike og Tyskland og en konkurrerende militærallianse i EU-regi.
«På lang sikt er det mer enn sannsynlig at visse NATO-medlemmer senest innen få tiår vil få et flertall av ikke-europeere. Det er derfor et åpent spørsmål om de vil se på sin plass i verden, eller sitt allianseforhold til USA, på samme måte som de som undertegnet NATO-pakten.»
Utsagn som dette viser at USA ser for seg et fragmentert – eller kanskje et oppløst – NATO i en ikke alt for fjern framtid.
For å understreke poenget ytterligere la den republikanske kongressrepresentanten Thomas Massie fra Kentucky nettopp (9. desember) fram et lovforslag (HR 6508, the NATO Act) om å trekke USA ut av Atlanterhavspakten (NATO).
