tirsdag, 21 05 2019

industriforurensning

Det er ikke kapitalismen, men klodens voksende befolkning som er det suverent største klimaproblemet. Sånn lyder budskapet fra ny-malthusianske klimaforskere i FNs klimapanel.

Argumentet er at for mange mennesker fører til et for stort forbruk og for store utslipp av klimagasser. Folketallet i fattige land med stor befolkningsvekst må derfor reduseres.

Dette mener flere såkalte eksperter knytta til det internasjonale klimapanelet IPCC. En av dem er professor Jørgen E. Olesen fra Aarhus Universitet, medlem av IPCC gjennom en årrekke. Han får følge av klimaprofessor Eigil Kaas, Københavns Universitet. De foreslår å innføre ettbarnspolitikk i land med en ung befolkning, som India, etter mønster av politikken Kina gjennomførte i perioden 1979–2015.

Sammen med påstander om at nasjonal suverenitet er avleggs og et hinder for å løse globale problemer, er reaksjonære ideer som disse skreddersydd for imperialismens strategi. Det er en strategi for å redde det bestående utbyttersystemet fra revolusjonære opprør og sosialisme etter hvert som stadig flere ser at imperialismen med sine kriger og miljøødeleggelser leder verden mot katastrofe.

Ungdom over hele verden er med rette bekymra for raske klimaforandringer og hva dette får å si for framtida vår på kloden. De ser hva massive miljøødeleggelser fører til, særlig i Afrika, Asia og Latin-Amerika. De unge krever politisk handling fra verdens sjølgode makthavere. Fra første stund har politikerne og storkapitalen innsett at det er utilstrekkelig å jatte med en stadig mer miljø- og klimabevisst opinion. De må tvert imot gi inntrykk av at de tar problemene på alvor, samtidig som de etablerer et eget narrativ som tjener det kapitalistiske systemets interesser. Særlig viktig er det å sørge for at frustrasjonen og engstelsen blir ufarlig for det herskende økonomiske verdenssystemet.

Det nye narrativet

Narrativet går ut på at folk skal vende frustrasjonen mot seg sjøl og hverandre. Målet er at den folkelige protestbevegelsen ikke skal glefse mot de rike utbytterne. I stedet skal den bite seg sjøl i halen gjennom å godta – nei, kreve – redusert levestandard og dårligere livsvilkår som en nødvendighet «for å redde kloden».

Folk blir innpodet at de ikke lenger kan forvente økonomisk vekst og mer materiell velstand – slik det optimistiske kapitalistiske budskapet lød i etterkrigsperioden. Men denne «krisefrie kapitalismen» møtte veggen tidlig på 1970-tallet. Vekst ble avløst av stagnasjon og kriser, og slik har det fortsatt fram til våre dager, med nye og dypere kriser. Når kapitalismen ikke lenger kan eller vil levere smuler til produsentene, forsvarer den seg ved å skylde på «naturgitte betingelser». Arbeiderne må under ingen omstendigheter begynne å stille spørsmål ved de like «naturgitte» kapitalistiske produksjonsforholdene, folkeflertallet må tvinges til å innse at dårligere livsvilkår er prisen for vår fortsatte eksistens. Tekstboka er at det er vi sjøl, produsenter og forbrukere, som er hele problemet. Ikke kapitalismen, til tross for et og annet uheldig tilfelle av «rovdrift».

Denne manipulerende bevisstgjøringsprosessen har pågått i mer enn en generasjon. Vietnamkrigen og sammenbruddet for gullstandarden var varsel om at kapitalismens gullalder snart var forbi. Strategiske foranstaltninger var nødvendige om ikke en økonomisk krise skulle bli etterfulgt av en enda mer alvorlig politisk krise i Vesten.

Rockefellers agenda

Oljemagnaten David Rockefeller var blant de mest forutseende kapitalistene. Han opprettet elitesirkler og stiftelser som Romaklubben, grunnlagt i 1968. Rockefeller var tilrettelegger og sponsor, men holdt seg og familien diskret i bakgrunnen.

Romaklubben er en forsamling av verdens mektigste bank- og industrifolk og politikere. Mange av de samme aktørene (eller deres arvinger) går igjen i Bilderberg og Verdens økonomiske forum (World Economic Forum). Den «grønne» kritikken av miljøvandalismen som fulgte i kjølvannet av 68-ernes opprør, ble tatt på største alvor. Ikke miljøtrusselen, men trusselen som protestbevegelsen representerte. Hvordan møte denne kritikken og samtidig sikre interessene til imperialismen? Sjølsagt ved å erkjenne problemet og gripe initiativet ved å levere  analyser og studier som plasserte ansvaret hos folket sjøl.

Romaklubben og tilknytta tankesmier jobba iherdig. Den bidro til å få utgitt flere rapporter, mest kjent er forskningsrapporten «Grenser for vekst» fra MIT som høstet stor internasjonal utbredelse og popularitet. Den var sponset av Volkswagen-konsernet, nå like kjent for Dieselgate-skandalen. BI-professor Jørgen Randers (WWF) var en av medforfatterne. Han gjorde opp en slags status i 2002. Her gjentok han dommedagsprofetiene om at mangel på energiressurser vil sørge for at forbruk og levealder vil komme til å falle år etter år.

Høye energipriser og avgifter mot folk flest

Dette nye narrativet ble tømret på to falske forutsetninger: Den ene var at jorda var i ferd med å gå tom for naturressurser, spesielt olje. Den andre var at menneskene ved sin blotte eksistens og forbruk ødela miljøet og klimaet.

Den første påstanden gikk ut på at seinest i 2020 ville det ikke være en dråpe olje tilbake. Sammen med oljekrisa som ble framprovosert i 1973 bidro dette til å løfte oljeprisen – og Rockefellers inntekter – til astronomiske høyder. Høye energipriser har siden blitt et mantra som et effektivt virkemiddel for å redde kloden. Det lille aberet er at «overtallige» fattige mennesker ikke har råd til høye energipriser, og at det slett ikke er knapphet på energiressurser, ikke en gang de «fossile».

Den andre påstanden, om at menneskene sjøl er problemet, ble understøttet av Rockefeller-finansierte NGO-er som World Wildlife Fund (WWF). Miljøbevisstheten blant folk var økende og faren overhengende for at den skyldige for disse miljøødeleggelsene – den kapitalistiske utplyndringa av ressurser, land og folk – ville bli stilt til ansvar. Følgelig var det maktpåliggende å gjøre menneskene i alminnelighet, og særlig mennesker i de fattigste nasjonene, til skurkene. Framveksten av en rekke miljøorganisasjoner av NGO-typen bidro til et paradigmeskifte. De siste åra har vi sett hvordan oppslutninga har økt om partier og bevegelser som lanserer usosiale «miljøtiltak» og avgiftsøkninger med det til fellesnevner at de rammer vanlige folk, ikke de rike.

Malthus vender tilbake

Rockefeller og hans mektige internasjonale medspillere anbefalte former for eugenikk for å møte problemet. Det var de samme teoriene som var framsatt av Thomas Robert Malthus i 1798. Hans «befolkningslov» gikk ut på at menneskenes fødselsrate var for stor i forhold til naturens tåleevne. Befolkningen måtte derfor uunngåelig desimeres gjennom kriger og hungersnød for å gjenvinne det han hevdet var en naturlig balanse. For kapitalismen er den fattigste delen av menneskeheten som allikevel ikke har kjøpekraft, «overflødig».

Noen har uttalt det tydeligere enn andre. Jay Forrester fra universitetet MIT skrev i boka World Dynamics (1971): «Det er nødvendig å presse på for å framskynde dagen hvor befolkningstallet blir stabilisert. Trykket kan økes gjennom redusert matproduksjon, færre helsetjenester og mindre industrialisering.» (Her sitert etter Engdahl, F. William. Myths, Lies and Oil Wars.)

Vi er altså nå kommet tilbake dit, med hjelp av professorer fra FNs klimapanel – et panel som har fått en nærmest gudegitt autoritet for sine modellberegninger av framtidige klimaendringer, endringer som panelet insisterer på er nesten utelukkende menneskeskapte.

Kampen for miljøet og for å begrense utslipp av gasser som forsterker den naturlige drivhuseffekten, må bryte med imperialismens systembevarende narrativ. Om den lar seg styre av dette narrativet, blir klima- og miljøbevegelsen den utlevde kapitalismens nyttige idioter.