fredag, 19 04 2019

Abduljabbar al Kubaisi er en innflytelsesrik politisk motstandsleder og generalsekretær i Iraks patriotiske allianse (IPA). Han gir i dette intervjuet med Wilhelm Langthaler sin vurdering av utviklinga i Irak.

Abduljabbar al-Kubaisi. Bildet er fra en demonstrasjon i Roma.• I det siste har de europeiske mediene bare snakket om en sekterisk borgerkrig når de har omtalt Irak. Hva er det egentlig som foregår?

– Faktisk er det sånn at USA-okkupantene i tillegg til myndighetene som de sjøl har oppnevnt, er pådrivere for denne sekteriske borgerkrigen. Også iranerne har interesse av dette da de ser for seg en føderasjon i sør. De forsøker å drive vekk sunnier, kristne og mandeanere (en gnostisk trosretning – o.a.) for å opprette en ren sjiasone. Under krigens vilkår får dette sekteriske påtrykket en umiddelbar effekt.

USA bruker så dette som et argument for å bli værende i Irak, idet de hevder at de trengs for å løse denne striden.

Regissert terror

Men det finnes mengder av bevis for at det er etterretningstjenestene til USA, til den irakske og også den iranske regjeringa som er den virkelige kilden til volden.

De planter bomber eller pakker dem inn i biler som blir detonert med fjernstyring eller ved bruk av helikopter. Det skjer i både sjia- og sunniområder der de bevisst dreper sivilister  som ikke er politisk involvert. På denne måten prøver de å antenne den sekteriske konflikten.

Til å begynne med pleide mediene å undersøke eksplosjonsstedet, og øyenvitner motsa ofte den offisielle versjonen om at en person skulle ha sprengt seg til døde. Nå blir området sperret av og pressa får ikke stille spørsmål til beboerne. De vil ha nyhetsmelderne til å spre at det var motstandsfolk som forårsaket massakrene mens det er regjeringsstyrker eller USA som har plantet eksplosiver. I de fleste tilfellene er det ingen sjølmordsbombere involvert. I disse sakene kan du være sikker på at regjeringskoalisjonen er innblanda.

For eksempel endret de over natta navnet på ei viktig gate i Al Adhamiye-distriktet i Bagdad fra en sunnireligiøs skikkelse til en sjiaskikkelse. Det var sjiainnbyggerne i al Adhamiye som sjøl sørget for å endre skiltet tilbake til sitt opprinnelige navn. Da kom de tilbake med sine Hummer-biler…

Men i virkeligheten har de hatt liten framgang med å skape splid mellom sinner og sjiaer. Riktignok er det sånn i den offisielle politikken. Det sunni-islamske partiet som følger amerikanerne, og sjiablokken som står sammen med Iran og USA, følger sånne skillelinjer, men det har ikke lyktes dem å presse folk flest til å følge dem. Her og der kan man nok finne noen mindre konflikter, men i det store og hele holder de breie lag av massene på begge sider fast ved at de er irakere uavhengig av trosretning.

Irakere står sammen

Se til Najaf og holdningene til de sjia-arabiske ayatollahene som fortsetter med å framheve den nasjonal enheten og oppfordrer til å motsette seg okkupasjonen. Eller se til Diala-provinsen som består av 50 prosent sjia og 50 prosent sunni og samtidig er en sterk base for motstanden. To store sjiastammer, al Buhishma og tilhengerne av ayatollah Abdul Karim al Moudheris, støtter motstanden og alle vet det. Ayatollahens sønn falt i kamp. Han var leder for en stor stammebasert avdeling av motstanden. I provinshovedstaden Baquba kan de ikke foreta den samme etniske rensinga som med sunniene i Basra eller som i Amara med mandeanerne. I Baquba støtter både sjiaer og sunnier motstanden. Visst skjer det angrep fra de forskjellige motstandsgruppene mot irakske regjeringsenheter, den amerikanske hæren, iranske krefter og sjiapartier og –militser som Madhihæren som deltar i den politiske prosessens, men sekteriske drap forekommer ikke.

Nok et eksempel: Tal Afar i nordvestre Irak nær Mosul. Et sted mellom 50 og 70 prosent av befolkninga er sjia. Likevel er dette en av motstandens sentrale baseområder.

Det ligger i interessene til Vesten og Iran å få konflikten til å se ut som en sekterisk strid. Det er ikke bare USA som vil rettferdiggjøre sitt nærvær med behovet for å avverge en sekterisk borgerkrig, det samme gjelder for Iran. De vil ikke bare grafse til seg Sør-Irak, de vil også ha Bagdad og derfor renser de byen for sunnier. I og med deres allianse med kurderne i nord vil det være nok til å styre landet.

Splittelsesforsøkene vil feile

Vi tror imidlertid ikke at disse planene vil la seg omsette i praksis. Det er meget store stammer i den arabiske verden og i Irak som dekker hele landet fra nord til sør, som al Jibouri-stammens folk. De bor fra Nasseria til Mosul, al Shamari eller al Azouwi. De fleste stammene består av både sjiaer og sunnier. Det er noen mindre stammer som bare hører til en sekt, men de fleste store stammene er blandet og ekteskap på tvers av trosretningene blir inngått som før.

Forsøket på å få den sekteriske striden til å slå røtter inn i samfunnets grunnfjell, har ikke ført fram. Striden foregår på overflaten mellom partiene som samarbeider med den amerikanske okkupasjonsmakta. I de store byene finner de også noen uvitende filleproletarer som de kan oppildne, men disse vil ikke være i stand til å fylle rolla som politiske hovedstrømninger basert på sekterisk tilknytning, slik USAs uttalte hensikt er.


• Til å begynne med satset amerikanerne alt på politiske sjiapartier, men siden gikk det opp for dem at situasjonen glapp ut av kontroll. Dermed utviklet de det som fikk navnet omdirigeringsstrategien i et forsøk på å trekke inn sunnikrefter og også deler av motstanden. Har disse anstrengelse gitt uttelling?


– Etter hvert som tida gikk, forsto USA at deres alliertes lojalitet bare går til Iran. Mange av dem er sjøl iranere. Akkurat nå er for eksempel 13 parlamentsmedlemmer offiserer i den iranske hær. I det tidligere Styringsrådet var bare seks av tjuefem medlemmer sunni- eller sjia-arabere. Åtte andre var irakere fra nasjonale minoriteter. Derfor var flertallet faktisk utlendinger. Al Hakim-familien kommer for eksempel fra Isfahan (by i Iran – o.a.). For bare noen år tilbake ble al Hakim kalt Abulaziz al Isfahani.

Det var USA sine neo-cons som innførte modellen for religiøs og etnisk oppsplitting. De ville skape et sjiastyre fordi de ønsket en minoritet ved makta, en minoritet med hensyn til hele den arabiske verden, som de trodde de ville være bedre i stand til å styre og manipulere.

Motstanden forpurret den strategiske planen

Skjebnen som venter de amerikanske soldatene. Ill.: Carlos Latuff (CC) Opprinnelig planla de å fortsette sin offensiv til Damaskus og installere det sunni-muslimske Brorskapet der. Dermed ville Damaskus ha støttet de irakske sunnier mens Teheran ville ha gjort det samme for de irakske sjiaene og krigen ville ha fortsatt i mange tiår – ikke på grunnlag av anti-imperialisme, men på sekterismens grunn. Men den irakske motstanden forpurret disse planene.

Motstanden blomstret raskt og oppnådde styrke slik at de måtte erkjenne at den ikke kunne håndteres med militære midler aleine. Dette var hovedgrunnen til deres strategiske kursjustering. De utformet den politiske prosessen og trakk inn det sunni-islamske partiet. De ville tørke ut sjøen som motstandens fisker svømmer i. Men snart fordampet innflytelsen til det sunni-islamske partiet, og lederne deres har fløyet til Den grønne sonen eller til utlandet.

Samtidig forsto de at iranerne hadde trengt dypt inn i statsapparatet langt hinsides spillets regler. Derfor gikk de til aksjon for også å legge hindringer i veien for denne utviklinga.

• Hva er stillinga for motstanden i både politisk og militær forstand?

– Motstanden vinner stadig styrke. Tallmessig har den vokst fra noen tusen til langt over 100.000 motstandskjempere. Den har også blitt mer kampdyktig. I tillegg har den utvikla en etterretningskapasitet som gjennomborer den irakske hær og politiet, tidvis også miljøet rundt USAs hær. Hele systemet av motstandskrefter omfatter rundt 400.000 folk.

US Army og deres allierte er virkelig demoraliserte. Mens motstanden slåss for å frigjøre landet sitt, slåss de bare for penger. Følgelig blir de stadig mer brutale. De øker ikke bare tallet på reine hærstyrker, men også på leiesoldater som er enda mer barbariske. Legger man alt sammen, er det kanskje snakk om styrker på rundt en million.

Motstanden er en folkebevegelse

Se på tapstallene som Pentagon offentliggjør, og som åpenbart er pyntet på. Hvis en ser bort fra månedene med spesielle militæroperasjoner som mot Falluja eller Tal Afar, er tendensen klar. I starten ble omlag 50 USA-soldater drept hver måned, seinere gikk tallet opp til 80 og nå blir 100 drept hver måned.

Motstanden er nå en virkelig folkebevegelse; den er en kultur blant folket. Alle er med og gir sitt bidrag. Og den kjensgjerning at ingen regjeringer hjelper oss, har også ei god side. Sammen med penger og betaling følger det alltid korrupsjon. Vi ville ha sett den typiske arabiske fasaden. Nå finnes ingen unnskyldning. Hvert avdeling er ansvarlig for seg sjøl, for å organisere sine folk, for å utdanne dem, for å planlegge angrepene, for å skaffe til veie penger osv.

Også politisk har det blitt tatt noen skritt framover. I begynnelsen fantes det hundrevis av grupper, men folk forstår nødvendigheten av enhet. Nå kan vi si at det er åtte hovedgrupper. Det som så langt ikke er oppnådd, er en forent politisk ledelse. Dette gjenstår som en av hovedoppgavene vi står ovenfor.


• Det blir meldt om  væpna sammenstøt mellom motstandgrupper og krefter knyttet til al Qaida. Hvordan forholder motstanden seg til Salafi- og Takfirigrupper?


– La oss huske på at Vesten begynte med å fornærme motstanden ved å kalle den utlendinger og tilhengere av det gamle regimet. De ville ha det til at motstanden ikke har noen forbindelse til det irakske folk. I virkeligheten skjøt motstanden opp fra grasrota for å forsvare sin identitet mot den enorme provokasjonene fra USAs ny-kolonialisme. De var tidligere soldater, stammefolk, nasjonalt og religiøst inspirerte folk som handlet i sitt nærmiljø. Det var verken utlendinger eller baathister som var drivkreftene i opprøret, sjøl om også baathister var med.

Saddams rolle

Måten USA veltet Saddam på ble oppfattet som en aggresjon mot alle irakere, også de som var motstandere av ham. For å være ærlig spilte Saddam på slutten personlig en viktig rolle i å oppmuntre sitt folk til motstand. Han prøvde ikke å redde seg sjøl ved å gjemme seg, slik det blir meldt. Nei, han reiste fra by til by, fra Tikrit til Samarra, Anbar og også Bagdad. Han tok kontakt med sjeiker, offiserer og så videre. Han sa til dem at de måtte yte motstand, ikke for ham som president, men for nasjonens og islams skyld. Han ba dem om ikke å bruke hans portrett som samlende symbol. Bare i løpet av de følgende månedene kunne Baath reorganisere seg som parti og slutte seg til motstanden. Fra motstandens synspunkt var det et stort hell at det tok lang tid før de klarte å arrestere ham.

Hva al Qaida angår, eksisterte det i de første to åra ingenting med dette navnet og sjøl amerikanerne snakket hovedsakelig om utlendinger som krysset grensene, spesielt fra Syria. De prøvde å finne et påskudd for å angripe Syria, skjønt Damaskus ikke gjorde noe som helst for å hjelpe motstanden. De gjorde tvert imot 200 prosent av det Washington dikterte til dem for å avverge en aggresjon, i det minste i de første månedene.

Al Qaida vinner terreng

I de første to åra var al Qaida en svært begrensa kraft med kanskje 1000 til 1500 kjempere fra inn- og utland. Nivået på den militære aktiviteten var heller ikke særlig høy. Over ei tidsramme på to år hevder de sjøl å ha stått bak 800 angrep, mens motstanden utførte 800 angrep i uka.

Seinere vant de jevnt terreng og de fortsetter å vokse. De har mye penger, men de bruker dem ikke på luksus. De lever et meget nøysomt liv og ofrer alt for kampen, en oppførsel som framstår som seriøs og tillitvekkende. De bruker pengene på kampen. De fleste ungdommene slutter seg ikke til dem for ideologiens skyld, men fordi de tilbyr et sted for å yte motstand.
I Østen trenger du ikke skrive bøker for å overbevise folk. Hvis din private livsstil stemmer overens med det du forfekter, vil du overbevise folk.

Da USA startet den politiske prosessen ble det snart til gunst for al Qaida. De som deltok i den politiske prosessen argumenterte med at ellers ville iranerne overta. På denne måten skulle de bare samarbeide en kort tid og da kunne de også sparke ut amerikanerne. Selvfølgelig feilet de. Al Qaida argumenterte på svært prinsipielt vis med at bare utholdende væpna kamp ville fremme saken, og virkeligheten bekreftet deres tenkemåte, deres kurs.

De tilbød også penger til noen motstandstammer med sterk muslimsk identitet som trengte disse ressursene til kampen. Slik skapte de en koalisjon av seks grupper, en al Qaida og fem lokal grupper. Det ga dem et stort støt. De hadde ikke store styrker slik som Den islamske hæren, men hadde likevel røtter i Ramadi, Falluja, Haditha osv. De ga sin koalisjon navnet Shurarådet mujahedin. Under denne etiketten har de operert fram til nå, og ikke som al Qaida.

De har mange ressurser og stabile forsyninger utenfra, mens de andre gruppene nesten ikke mottar noe utenfra. I dag kan vi kanskje si at al Qaida er den første motstandsorganisasjonen. De følger sin egen vei atskilt fra de andre, men likevel er det i hver by et slags råd for å koordinere militæraksjoner, for å risse opp en forsvarsplan.

Islam som våpen

– Islam er et våpen for å få folk til å reise seg. Islamsk historie, islamske personligheter, islamsk kultur blir brukt til å drive folket til å slåss fordi de ser på islam som sin identitet. Nasjonale og religiøse symboler går om hverandre. Koranen sier at hvis islamsk jord blir angrepet av utlendinger, er væpnet motstand en plikt. Dette er hevet over diskusjon i opinionen. Jihad blir en muslimsk plikt på linje med faste og bønn for et folk som er okkupert av utenlandske angripere.

Derfor nytter alle motstandsgrupper, enten de er islamske eller ikke, denne innstillinga som et redskap for å mobilisere og reise folket. Ta for eksempel uttalelsene fra Baathpartiet og fra Izzat al Durri (partiets nye generalsekretær etter Saddam Hussein – o.a.) personlig. Etter ordbruken hans å dømme, skulle man tro han var en ekstrem islamist. Men ordbruk innebærer ikke at alle virkelig er islamister.

Omgivelsene er i sin helhet islamske. Du tiltrekker deg ikke de unge med marxistiske eller nasjonalistiske appeller. Dit de unge går vil du finne at det er islamske følelser og holdninger som dominerer. Dette favoriserer indirekte al Qaida. Folk som slutter seg til dem føler ikke at de gjør noe unormalt ettersom forholdene i alminnelighet er islamske. De vil tvert om bare mene at de handler konsekvent.

Al Qaidas linje

• Men hva med de sekteriske angrepene? Bærer ikke Al Qaida i det minste et delansvar for disse?

– Ansvaret ligger hos regjeringa med både dens sjia- og sunnibestanddeler, hos USA, Israel og Iran. Når det gjelder angrepene som i Vesten tilskrives al Qaida, må en trekke fra 95 prosent. Og om de siste fem prosentene får en bare vite fliker av sannheten. Av og til svarer al Qaida på angrep fra milits eller regjeringsstyrker mot sunniområder ved å angripe sjiaområder. De vil vise sunnibefolkninga at de kan forsvare dem og vil overtale dem til å bli værende. De prøver dermed å hindre planen om å drive sunnier ut av Bagdad som så skal bli del av den sørlige føderale sjiaentiteten. Dette tilstrebes av sjiapartier, av Iran og i førstninga også av USA.

Men dette er ingen strategi og forekom bare noen få ganger i fjor som reaksjon på større angrep. Og for hvert angrep tar de på seg det hele og fulle ansvaret. De retter en appell til kloke sjialedere: Stans forbrytelsene som skjer i deres navn, ellers vil også dere måtte stå til ansvar. Vi er i stand til å slå tilfold tilbake.
Jeg vil ikke med dette forsvare denne tilnærmingsmåten, men vi er nødt til å få på plass faktaene som blir forvrengt av Vesten.

Det finnes et annet slående eksempel. Al Qaida startet opp i Falluja ettersom byen var startpunkt for hele motstanden. Sjøl om dette er en by med hundre prosent sunnibefolkning, søkte ca 12.000 sjiafamilier fra sør tilflukt i Falluja og Ramadi fordi de ble beskyldt for å være baathister. Jeg var ikke bare øyenvitne, jeg deltok også aktivt i organisering av nødhjelp for dem. De fikk hjelp fra de vanlige innbyggerne fordi de ble ansett for å være en del av motstanden. Til denne dag oppholder ca 20.000 sjia-flyktninger seg i Falluja og ikke et eneste sekterisk basert angrep er blitt observert, heller ikke fra al Qaida sin side. Det forekommer krangel mellom motstandsgruppene om hegemoniet, dette er normalt, men det skjer ikke på religiøst grunnlag.

En politisk front

• For to år siden grunnla du Den patriotiske islamske nasjonale fronten som omfattet Baathpartiet, Iraks kommunistiske parti (Sentralkommandoen) og Iraks patriotiske allianse. En rekke religiøse skikkelser fra både  sunni- og sjiaretninga støtter dere, men så langt ser de store militære motstandsavdelingene ikke ut til å være representert gjennom denne fronten. Er tida ennå ikke moden for en slik front?

– Dette er en reint politisk og ikke en militær front. Det betyr ikke at det ikke finnes forbindelser, men vi holder oss strengt til det politiske nivået. Når det gjelder de islamske militærkreftene, må man forstå at de ble bygd opp som militære motstandgrupper som ikke har hatt noen politisk representasjon. Vi er ikke interessert i å rekruttere den ene eller den andre gruppa eller den og den lederen. Nei, vi er i en fruktbar dialog med dem alle med forslag om å danne en enhetlig politisk kommando for motstanden som motstykke til den såkalte politiske prosessen. Kanskje vil det foregå motsatt vei ved at det dannes en koordinasjon som vi så slutter oss til. Vårt siktemål er ikke å framheve vår egen rolle, men å skape denne politiske enheten.

Hver gang vi nærmer oss fullbyrdelsen av dette målet, inntreffer det noe som hindrer videre framgang. Vi vet også hva som ligger bak. Det er innflytelsen og innblandinga fra de arabiske regimene i vår geografiske nærhet.

Med hensyn til al Qaida, så vil de bestandig kjøre sitt eget løp og er ikke inkludert i denne prosessen.

Al Sadr ble presset og lurt

• I løpet av alle disse år med motstand, har den tvetydige oppførselen til bevegelsen til Moqtada al Sadr vært et problem. På den ene sida ble han en hovedpilar for regjeringa og en drivkraft bak sekteriske drap, på den andre sida taler han mot okkupasjonen, mot den føderale konstitusjonen presset fram av amerikanerne og endog imot sekterisk strid. Ettersom han leder de viktigste laga blant de fattige, hvordan tror du at det blir mulig å få i det minste deler av hans tilhengere til å slutte seg til motstanden?

– I motsetning til et flertall av våre venner, framhevet jeg alltid i begynnelsen at hans bevegelse er svært brei og at mange baathister, marxister og nasjonalister gikk inn i den for å verge seg mot iranske militser. Kanskje halvdelen av hans bevegelse kommer fra andre politiske miljøer og var ikke tilhengere av hans geistlige familie. Så uansett hvilke feil han måtte begå, trodde jeg at vi kunne regne med at disse folkene ville korrigere eller rette på ihvertfall noen av dem. For det andre er flertallet av hans tilhengere svært fattige, men samtidig har de heller ingen utdannelse. Dette er sjølsagt et tveegget sverd. Til forskjell fra andre sjiapartier er den sosiale sammensetninga av hans grunnfjell ikke velstående kjøpmenn som den ene dagen taler mot okkupasjonen og den neste dagen undertegner profitable kontrakter med USA. Deres motstand mot okkupasjonen er ekte.

Jeg tror at han til slutt er blitt presset ut og er blitt lurt av sine allierte i Iran, hovedsakelig ayatollah Kazem Haeri som er etterfølgeren til hans onkel, og i Libanon. Hezbollah besøkte ham tre ganger og sa til ham at han burde følge linja fra Libanon med å delta i den politiske prosessen, stille til parlamentet, erobre posisjoner i statsapparatet og spesielt i hæren, og gjennom dette bygge et sterkt parti. Ellers ville al Hakim overta og dominere ved å gjøre bruk av disse mulighetene. Dette er grunnen til at han stilte på lista til sin erkefiende al Hakim.

Alle vet at faren hans ble drept på ordre fra Hakim, selv om Saddam offisielt får skylda. Moqtada gikk opprinnelig til harde angrep på dem, også på ayatollah al Sistani, for at de samarbeidet med USA, han erklærte dem tilmed for vantro. Dette er hvorfor de konspirerte med prokonsul Bremer for å drepe ham. USA gikk til virkelig harde angrep på ham. Stilt overfor dette presset ga han etter av frykt for å bli utslettet.

Moqtada har skiftet side

Det er helt enkelt ikke sant når han påstår å være motstander av grunnloven. Han er fullt ut involvert i den politiske prosessen. Han har 32 parlamentsmedlemmer og seks ministre i regjeringa, noe som utelukkende er til okkupantenes fordel.

Så drev de ham til å angripe sunnier med visjonen om å skape en sjiitisk Mahdi-stat. På dette tidspunktet vendte mange av hans tilhengere ham ryggen, mens andre folk knyttet seg til ham og forårsaket en dyp forvandling av bevegelsen hans. Nå har også iranerne infiltrert Mahdihæren i den grad at halvparten av mannskapene består av medlemmer av Revolusjonsgarden.

Fram til 2004 var Moqtada på rett side. Han kom for eksempel til Falluja. Men etter slagene han fikk rettet mot seg, har han skiftet side. Nå det er svært usannsynlig at han vil korrigere linja si. Av og til taler han mot sekteriske drap og innrømmer at hans folk er innblandet, han avskjediget tre av sine ledere. Men de fortsetter som før. Dels har han mistet styringa over denne militsen. Hvis du gir våpen og penger til svært fattige og uvitende mennesker, hvis du gjør dem sterke, tror de ofte at de er i stand til å ta tøylene i egne hender. De blir mafialedere og jobber for egen regning.

Alt dette var også mulig på grunn av det faktum at han er ung, uerfaren og umoden, slik at han lett påvirkes av sine rådgiverer og sine omgivelser, inklusive Iran.

• Det kommer flere og flere rapporter om at sjiastammer slåss mot regjeringsstyrker. Kan du forklare dette fenomenet?

– Iransk milits i sør og øst dro i ledtog med okkupasjonen ut for å drepe offiserer i den tidligere irakske hæren og anklaget alle sine fiender for å være baathister. Et stort antall folk ble myrdet.

Stammene blir mektigere

Stammene de tilhørte var for redde til å forsvare dem. Men i og med at de statlige strukturene fordampet, blir stammene stadig viktigere og mektigere. Nå vil de ikke lenger akseptere at deres stammebrødre blir drept av fremmede, enten det er snakk om iranere eller irakere som ikke tilhører stammen. Hvis de nå kommer for å arrestere eller drepe noen, oppviser stammene voksende motstand. Det er mange eksempler som viser at et nytt miljø tar form, holdninger som er rettet mot pro-iranske militser og regjeringsstyrker. For ei tid sida fant det sted et to-dagers slag nær Shuk ask Shuyuk i sør, hvor de prøvde å ta en tidligere offiser til fange. Hundrevis tok til våpen for å forsvare ham. Han falt, men ikke uten at klimaet forandret seg. Han tilhører en meget kampdyktig stamme som er berømt for sitt mot. Etterpå dannet de en slags pakt med andre stammer til gjensidig forsvar mot pro-iransk milits innbefattet Mahdihæren, hæren og politiet. Dette kan vi se som tegn på en allmenn tendens, en tendens som imidlertid er av lokal natur og ennå ikke setter sitt preg på alminnelig politisk plan.

Det finnes dessuten en annen viktig kulturell faktor. Militsene trakk med seg fremmede vaner som ikke blir godtatt av stammene. I ly av Mutha-ekteskap (midlertidig «gledesekteskap» som fortsatt praktiseres av sjiaer – o.a.) importerer de prostitusjon. Og de sprer bruken av hasj.

– Vi får ingen støtte utenfra

• Hva med den utenlandske støtten til motstanden?

– Vi blir brukt av arabiske politikere som vil framheve seg sjøl uten at de tilbyr noen virkelig støtte. De snakker om iraksk motstand og om de amerikanske forbrytelsene fra femstjerners hoteller og på satellittkanalene. Det er det hele. De kunne imidlertid ha gjort mye, for eksempel samle inn penger eller gå ut i gatene mot sine regjeringer for å få stengt irakske ambassader. Men de innser at dette ville bety at de trår over den røde streken for støtte til terrorisme slik USA definerer det. Vi vet fra historia om betydninga som materiell støtte hadde å si for den algirske revolusjonen eller for kampen i Palestina. Digre summer ble samlet inn og fortsatt står vanlige folk parat til å bidra med sitt. Men det er ingen som tør å samle inn penger til den irakske motstanden. Disse lederne bedrar faktisk sine tilhengere når de antyder at de gir støtte i all hemmelighet. Men jeg kan forsikre deg om at vi ikke får noen nevneverdig støtte utenfra.

Paris, juli 2007
Intervju ved Willi Langthaler fra Campo Antiimperialista

  • Oversatt til norsk av Revolusjon fra den engelske teksten på www.antiimperialista.org
  • Alle mellomtitler er satt til av Revolusjon.