lørdag, 20 07 2019

Krigsplanen som president George Bush la fram i sin tale 11. januar blir misvisende omtalt som en ny strategi, mens det dreier seg om taktiske og militæroperasjonelle omdisponeringer innenfor den eksisterende strategiske planen for amerikansk verdensherredømme .

Den amerikanske strategien er mest tydelig formulert i prosjektet for et nytt amerikansk århundre (PNAC), utmeislet av folk som Paul Wolfowitz, Donald Rumsfeld og Dick Cheney. Total irakisk underkastelse for USA er et sentralt element i denne planen for amerikansk-israelsk kontroll med hele Midtøsten og Sentral-Asia, en kontroll som skal sikre at ingen rivaler på verdenskartet kan eller tør utfordre USA.

Dette er den egentlige amerikanske strategien, og den står uendret. Parallelt med denne har USA gjennom sin overlegne psykologiske krigføring (PSYOPS ) utviklet en lettfordøyelig virtuell strategi beregnet på politikere, journalister og mediekobbelet, kalt en verdensomspennende kamp mot terrorisme, og for demokrati og «vestlige verdier» gjennom «forebyggende angrep». Den som tar utgangspunkt i denne luftspeilinga av en strategi, vil naturligvis ikke begripe noe som helst av hva som skjer i Irak eller i verden for øvrig. Thorbjørn Jagland er i så måte et framstående eksempel: ifølge ham er Midtøsten nærmere en fredsløsning enn noensinne!

USA befinner seg i en håpløs hengemyr og leter etter en retrettmulighet fra Irak, men bare i betydningen reduksjon av enormt kostnadskrevende permanente militære bakkestyrker. Hele tanken bak den amerikanske blitzkriegen i 2003 var at et vasallregime i et nykolonialt Irak ville bli godtatt av det irakiske folket, og at amerikanske militærbaser og oljemonopoler ville kunne operere relativt uforstyrret når Saddam var vekk. Alle vet hvordan det har gått med disse planene. Presidenten vedgår nå at «situasjonen i Irak er uakseptabel for det amerikanske folk og den er uakseptabel for meg».

Presidenten glemmer at okkupasjonen framfor alt er uakseptabel for irakerne. Det irakiske folkets iherdige og modige motstand gjennom ufattelige lidelser og 700.000 krigsofre i snart fire år, har forpurret strategien og effektivt forhindret USA fra å gå til nye aggresjonskriger mot Iran og Syria. Hele verden står i gjeld til det irakiske folket som har båret denne umenneskelige byrden på sine skuldre.

Bush verken kan eller vil endre endre hovedkursen, men tvinges til å legge om taktikken. For å rette på sine «feil» vil han pøse på med 21.500 nye soldater som skal settes inn i taktiske operasjoner i Bagdads gater, i nok et desperat forsøk på å utslette motstanden. Men ikke en gang hans egne generaler har tro på at det vil lykkes. Taktikken med å gi grønt lys for å lynsje president Saddam Hussein under al-Eid, i den hensikt å splitte motstandsbevegelsen og hisse til borgerkrig, og samtidig prøve å involvere det gamle statsbyråkratiet med elementer fra det kriminaliserte og forfulgte Ba’ath-partiet, vil heller ikke bli noen suksess. I beste fall, sett fra Pentagon, er Bush tre år for seint ute.

Postulatet om sannsynlig militær tilbaketrekning fra november, muliggjort gjennom økt «bistand» og en forsert «politisk prosess» er ikke annet enn munnsvær for å stagge kritikerne i Kongressen og et forsøk på å stive opp kollaboratørregimet i Bagdad og underminere dets bånd til Teheran.

Bush-administrasjonen vil ikke avsverge sin strategiske visjon, og tar tilsynelatende ikke hensyn til anbefalingene i Baker-rapporten om å involvere Iran og Syria i spillet om Irak. Å anerkjenne Teheran og Damaskus som «fredsmeglere» ville harmonere dårlig med en strategi som går ut på et regimeskifte til fordel for amerikanske stattholdere også i disse statene.

Men innenfor rammene av sin overordna strategi er USA blitt tvunget til å gjenopprette strategiske partnerskap og inngå uhellige taktiske allianser som Bush opprinnelig betraktet som irrelevante eller uakseptable. Det første gjelder i forhold til EU og de europeiske allierte, det siste gjelder i forhold til Iran. Ulike vurderinger av hvordan det strategiske målet om verdenshegemoni skal oppnås – hvorvidt USA bør fortsette med stabeint alenegang eller satse på europeiske stormakter som strategiske reserver og regimer i Midtøsten som taktiske allierte – er det som ligger til grunn for dragkampen i den amerikanske Kongressen. I tillegg kommer Demokratenes frykt for det bunnløse underskuddet på statsbudsjettet og den tikkende bomben som krigspolitikken har plassert under amerikansk økonomi og som truer dollarens posisjon som verdensvaluta.

For den irakiske motstandsbevegelsen er den største utfordringen at landet i realiteten er dobbeltokkupert, politisk og militært. Gjennom sin respektive innflytelse i Irak, militært gjennom okkupasjonssoldater og militser, politisk gjennom kontrollen over de irakiske pappfigurene i Den grønne sonen, har USA og Iran strupetak på hverandre. I kulissene så vel som på den diplomatiske fronten foregår det et urent spill der Iran så langt er vinneren. USA truer med militære angrep mot iranske anrikningsanlegg, men truslene blir knapt tatt alvorlig i Teheran så lenge USA sitter i den irakiske fella og på et knips fra ayatollahene kan risikere at Badr-brigadene og Sadr-militsen vender sine våpen mot okkupantene.

På kort sikt er det bare to mulige utfall i Irak: enten at den irakiske motstandens styrke blir så formidabel at både amerikanerne og perserne tar halen mellom beina, eller at USA finner en taktisk overenskomst med «dødsfienden» Iran som kan forlenge okkupasjonen gjennom en mulig oppsplitting av den irakiske republikken. Av hensyn til landets egen sikkerhet vil Teheran ikke gi fra seg noe uten å få noe igjen, og de innehar for øyeblikket de beste kortene. Den amerikanske utleveringa av Saddam Hussein til det iransk-vennlige kollaboratørregimets bødler var kan hende nettopp en håndsrekning til Iran – som jublende støttet lynsjingen.

Uansett hvilke midlertidige overenskomster som blir inngått i det skjulte mellom Washington og Teheran, vil det bare bety en mulig utsettelse av USAs strategiske nederlag og av den irakiske motstandens strategiske seier. Historisk har det irakiske folket heller ingen gode minner fra tiden med persisk overherredømme, og vil aldri avfinne seg med det.

Men den amerikanske imperialismen nekter å innse at nederlaget nærmer seg, og marsjerer videre mot ragnarokk. For det irakiske folket betyr dette enda mer lidelse, enda flere drepte, enda mer tragedie. For det amerikanske folket betyr det mer sosial elendighet, høyere skatter og nye tusener av krigsinvalider.

Oppgjørets time tikker ubønnhørlig nærmere for okkupantene. Uansett hvilke taktiske omlegginger USA foretar, og likegyldig om Bush eller Demokratene trekker det lengste strå i den hjemlige dragkampen om opinionen, er det irakiske folket i ferd med å legge den amerikanske strategien for verdensherredømme i grus.

Det vil være med på å redde hele verden fra nye katastrofer og samtidig gi oss håp ved å minne oss om at amerikansk barbari og masseødeleggelse likevel ikke har klart å utslette sivilisasjonen og dens vugge mellom Eufrat og Tigris.

Jan R. Steinholt er styremedlem i Komiteen for et fritt Irak .