torsdag 26 november 2020

«Folkebanken» Laiki er konkurs. Foto: R.«Folkebanken» Laiki blir slått konkurs. Den vesle øystaten Kypros er prøvekaninen som skal vise hvordan de sterke maktene i EU – med Tyskland i første rekke – behandler småstatene i unionen. I EU-systemet er noen medlemsstater (les: de store) likere enn andre.

De neste som står for tur for å bli ofre for EU-diktat er etter alt å dømme Slovenia og Malta.

2. mai vedtok det kypriotiske parlamentet med to stemmers overvekt å godta EUs krisepakke. Kypros får et lån på € 10 milliarder, mens staten sjøl beregner behovet til 23 mrd. Pakka inneholder vilkår om en serie nedskjæringer og privatiseringer som vil føre til sosial nød og knekke landets økonomi. Dermed har øystaten i det østlige Middelhavet satt seg sjøl under offisiell administrasjon fra troikaen EU, ESB og IMF.

Nasjonalforsamlinga har vedtatt de første kuttene i lønninger (mellom 1,6 og 13 prosent) for offentlig ansatte, pensjonskutt og innføring av egenandeler i helsevesenet. Prisnivået på mange forbruksvarer har økt, til dels dramatisk, som følge av nye avgifter og høynet moms. Nedskjæringene har allerede ført til en eksplosjon i tallet på arbeidsløse i et land med en – i EU-sammenheng – svært beskjeden arbeidsløshet. Det siste året har arbeidsløsheten økt fra 7 til 14 prosent.

De folkelige protestene har ikke latt vente på seg. Kypriotene har siden de ble medlem av unionen og fra 2008 del av eurosonen sett på EU som en slags venn i nøden, som en økonomisk medspiller og som en slags «garantist» for republikkens suverenitet vis a vis særlig Tyrkia, men også Storbritannia og Nato. EUs behandling av øystaten og skiftende regjeringers ettergivenhet har snudd folkemeninga i løpet av det siste året.

Legalt tjueri

Kypriotene vendte tommelen ned for det opprinnelige pålegget fra troikaen om å konfiskere 6,75 prosent av alle bankinnskudd, uten unntak for småsparere. Nå blir alle innskudd på over 100 000 euro i praksis beslaglagt, enten direkte eller ved at det overskytende beløpet omgjøres til verdiløse bankaksjer. Pensjonsfond blir på denne måten også barbert for å dekke inn bankenes egenkapitalkrav. Landets største banker er satt under administrasjon av landets sentralbank og ESB.

Dette er ikke annet enn legalisert tjuveri, og innevarsler en ny kurs der sentralbankene kan ekspropriere innskuddene i insolvente banker. Bail-out er blitt erstattet med bail-in for å møte bankkonkurser og for å hindre gjentakelse av det islandske eksemplet, der staten nektet å redde grådige banker og deres aksjonærer.

I to uker i april var hele den kypriotiske banksektoren lammet, folk fikk ikke ta ut sparepengene sine, og den nest største banken Laiki er under avvikling. Laikis «solvente» virksomhet er lagt inn under storbanken Bank of Cyprus, som dermed er i ferd med å monopolisere banksektoren. De drakoniske tiltakene blir forsøkt solgt politisk med at det er skattespekulantene EU vil til livs. Men det er i stor grad en myte, det er vanlige kyprioter som straffes gjennom nedskjæringspolitikken. De virkelig styrtrike kapitalistene som har brukt Kypros som skattehavn, som skipsreder John Fredriksen og andre, har helt sikkert i god tid sørget for å kanalisere sine milliardinnskudd til andre og tryggere skattesoner.

Russland kunne ha reddet Kypros om de ville, men lot være å utvide sine lån til Kypros for ikke å tråkke EU på tærne – og kanskje for å hindre ytterligere skatteflukt fra mange nyrike russere som har etablert seg på Middelhavsøya. Derimot har russerne gått med på å forlenge tilbakebetalingstida på sitt lån på om lag 20 milliarder norske kroner, og har samtidig halvert rentefoten fra 4,5 til 2,5 prosent.

Offerlam og forsøkskanin

Ingen EU-land, sjøl ikke Hellas og Spania, har blitt møtt med like drakoniske tiltak som Kypros. Overfor Frankrike eller Tyskland ville denne typen inngripen fra EU være utenkelig og uhørt. Samtidig som Kypros krøp til korset, fikk Frankrike to års ekstra frist fra EU for å få orden på sitt omfattende budsjettunderskudd. Kypriotene fikk ingen galgenfrist.

Med sine vel 800000 innbyggere utgjør ikke Kypros noen stor trussel mot EU eller eurosonen, heller ikke dersom den EU-fiendtlige stemninga som brer seg som ild over øya fører til at kypriotene trekker seg ut av euroen. EU kalkulerer dessuten med de mange politiske faktorene som gjør at kypriotiske politikere skjeler i flere retninger når de skal manøvrere i det ureine farvannet rundt og på den delte øya. Tyrkia-skremselet fra det okkuperte Nord-Kypros samt republikkens tette bånd til Hellas er hovedfaktorer. Ironien er at den kypriotiske bankkollapsen i stor grad skyldes råtne lån og investeringer i nettopp greske finansinstitusjoner.

Kypros har en økonomi der turisme og finansvirksomhet er de største næringene. Bortsett fra noen jordbruksprodukter, har landet liten eksport og ubetydelig industriproduksjon. Det aller meste må importeres, enten en snakker om råvarer eller maskiner og teknologi. Følgelig har kypriotene i praksis liten mulighet til å generere merverdi som kan betjene gjelda gjennom eksport av bearbeidede produkter, og vil trolig havne mer og mer i gjeldsfella til de framskredne industrilanda i EU, framfor alt Tyskland og Storbritannia.

Olje og gass

Etter at Russland slo hånda av Kypros, har landet raskt tilnærma seg Israel. Det er nemlig utsikter til store olje- og gassreserver i havområdet som er delt mellom de to statene. For å ha håp om å nedbetale gjelda er olja det mest besnærende alternativet, sjøl om noen felt ligger i havområdene utenfor landets mest attraktive turistområder. Afrodite-feltet kan være blant de største gassfunnene i verden de seineste åra, men reservene er ikke endelig påvist.

Leteblokkene tangerer flere staters økonomiske soner.For å få til utvida leting og utvinning, er Kypros avhengig av maritime grenseavtaler med Libanon og Israel, som ikke er mindre sulten på å sikre sin energiforsyning.

Tyrkia spiller et høyt energispill der de åpenlyst forsøker å skremme oljeselskapene fra å involvere seg på kypriotisk sokkel. Ankara avviser enhver grenseavtale mellom republikken Kypros og nabostatene, og har flere ganger truet med å gå til militær aksjon for å stanse lete- og boreaktiviteten. Tyrkiske fartøyer har boret letebrønner i det omdiskuterte farvannene. Det som hittil har hindret dem i å gå enda mer offensivt til verks, er trolig at både USA og Russland har støttet Kypros sitt ønske om olje- og gassutvinning, samt muligens påtrykk fra Israel via Washington. Den amerikanske administrasjonen blander seg nå mer direkte inn for å hjelpe til med å «løse» den kypriotiske konflikten, særlig etter at den kypriotiske utenriksministeren nylig møtte sin motpart John Kerry i New York.

Israel og Libanon er uenige om grensene for de respektive økonomiske sonene. Libanon baserer seg på grensene trukket opp ved våpenhvileavtalen i 1949, grenser som ikke er bestridt av Israel, men som samtidig strider mot offisielle israelske sjøkart. Nicosia og Beirut har på sin side nærmest ferdigforhandlet en avtale.

Israels strategi

Israel spiller på flere hester samtidig av hensyn til sionistenes strategiske mål for regionen. Tyrkia er en nøkkelspiller for «regimeendring» i Midtøsten, ikke minst i det krigsherjede Syria. Statsminister Benjamin Netanyahu har omsider kommet med en offisiell «unnskyldning» til den tyrkiske statsministeren Erdoğan etter at israelske kommandosoldater myrdet åtte tyrkiske fredsaktivister på skipet Mavi Marmara, en del av flotiljen som forsøkte å nå fram med humanitær hjelp til Gaza i mai 2010.

Unnskyldningen kom like før den nyvalgte kypriotiske høyre-presidenten Nicos Anastasiades og utenriksminister Ioannis Kasoulides reiste på offisielle visitter til Israel i mars og mai i år. Et hovedtema under besøkene var nettopp gass-spørsmålet, den tyrkisk-israelske forsoninga og Tyrkias avvisning av å respektere den økonomiske sonen til Kypros. Israel og Netanyahu har forsikret Kypros om at forholdet til Tyrkia ikke vil påvirke et tettere forhold mellom Israel og Republikken Kypros.

Israel veier i denne situasjonen sine ulike strategiske interesser i Midtøsten på gullvekt. I lys av den økonomiske og finansielle krisa på Kypros, anser både Tyrkia og Israel at kypriotene blir lettere å hanskes med enn tidligere. Samtidig forsikrer Israel og Kypros gjensidig at de ønsker tettere forbindelser og at Kypros er Israels mest pålitelige nabo …

Muligheten for gjenforening

Midt oppi disse dystre utsiktene gir situasjonen bedre muligheter, objektivt sett, for å få til en gjenforening av øya som har vært delt i to siden 1974. Ved å bryte med EU og euroen og gjeninnføre sin gamle valuta ville Kypros kunne rekke ut ei hand og komme i en helt annen forhandlingssituasjon vis a vis regimet i nord, som på sin side er lei av å bli diktert og kolonisert av Tyrkia og ønsker å komme inn i den internasjonale varmen (ingen andre stater enn Tyrkia anerkjenner republikken Nord-Kypros).

Om mulighetene blir brukt, er en annen sak. President Nikos Anastasiades i den gresk-dominerte republikken har utsatt forsoningssamtalene med nord-kypriotene til høsten 2013, uvisst av hvilken grunn.

De tre Nato-landa Hellas, Tyrkia og Storbritannia holder kypriotene i splittelsens jerngrep.

Første forutsetning for forsoning er at folkemeninga, særlig i sør, presser fram politisk vilje til forsoning og gjenforening. Det folkelige presset må imidlertid være sterkt om det skal trosse maktene som sammen og hver for seg dikterer Kypros’ skjebne: EU; Tyrkia, Hellas – og ikke minst Nato. Skjønt Kypros ikke er medlem av Nato, så er det de tre Nato-landa Hellas, Tyrkia og Storbritannia som holder kypriotene i splittelsens jerngrep. Det var disse tre statene som i sin tid formulerte grunnlaget for det uavhengige Kypros i 1960, en uavhengighet som kom til etter en blodig frigjøringskrig mot britene, og som ble fulgt av flere tilløp til borgerkrig etter uavhengigheten. Det gresk-støtta fascistiske kuppforsøket i 1974 og den påfølgende tyrkiske invasjonen har i mer enn en generasjon låst situasjonen på øya, åpenbart med stilltiende samtykke fra Nato som utnytter konflikten til å spille sine medlemsstater Hellas og Tyrkia opp mot hverandre og dermed kontrollere dem begge.

800 FN-soldater vokter fremdeles demarkasjonslinja mellom nord og sør på Middelhavsøya. Storbritannia har to militære baseområder på sørkysten som helt og holdent står under britisk kontroll.